Statsråd Bent Høie: Jeg takker for muligheten til å holde
dette innlegget og svare på eventuelle spørsmål.
En pandemi er en
grensekryssende helsetrussel ingen land kan håndtere alene. Samarbeidet
med EU har vært og er fortsatt av stor betydning for vår håndtering av
pandemien. Det har derfor vært viktig for Norge å delta i ulike
typer samarbeid og på ulike nivåer. Selv har jeg deltatt i flere
møter med mine europeiske kollegaer, senest nå etter jul, for å
snakke om vaksiner.
På embetsnivå avholdes
det ukentlig møte i helsesikkerhetskomiteen, som ledes av Kommisjonen.
Vi er invitert til å delta i Rådets krisekoordineringsorgan, IPCR,
gjennom EUs ordning for sivil beredskap. Akkurat nå er aktuelle
saker håndtering av de mer smittsomme mutasjonene, innreiserestriksjoner,
vaksinesertifikater og overvåkingen av vaksineringen.
Jeg trekker fram
dette løpende samarbeidet fordi det er svært nyttig å lære av hverandres
håndtering og diskutere hvilke tiltak som bør iverksettes. I begynnelsen
hadde vi lite kunnskap om viruset og hvordan vi best kunne beskytte
oss. Vi bidrar med våre erfaringer og innspill. Vi lytter, men vi
blir også lyttet til.
Regjeringens hovedstrategi
for å sikre vaksine til befolkningen har vært gjennom EU. Jeg redegjorde
nærmere for denne i Stortinget 18. januar i år. EU og Norge har
investert i et bredt spekter av vaksinekandidater, og samarbeidet
med EU om forhåndsinnkjøpsavtaler har muliggjort utvikling av vaksiner
hos ulike produsenter med forskjellige teknologier. Det øker sannsynlighetene for
at vi raskt får tilgang til godkjente vaksiner. Når produsentene
ikke kan levere det de har lovet, er det viktig også å ha avtale
med flere leverandører.
Det er i Norges
interesse å ivareta det gode europeiske samarbeidet for vaksineproduksjon
og vaksinetilgang. I denne situasjonen er det viktig at de europeiske landene
fortsetter å arbeide sammen for å øke produksjonskapasiteten og
forsyning av vaksine. For Norge er det en stor fordel å stå sammen
med våre nærmeste samarbeidspartnere i Europa og ikke stå alene
som et lite land.
De fleste land
i Europa var for små til å kunne forhandle direkte med produsentene,
også Norge. De store landene som kunne ha gjort det, valgte en solidarisk
linje i fellesskapets ånd, og det er nettopp derfor vi kunne ta
del i vaksinesamarbeidet med EU, som vi kaller for Team Europe.
Som jeg sa i Stortinget 18. januar, var det ingen selvfølge at Norge
fikk bli en del av EUs vaksinesamarbeid. Det var først og fremst
fordi Norge er en troverdig samarbeidspartner. Vårt politiske fellesskap
med EU og EUs medlemsland, ikke minst Sverige, har gjort dette mulig.
Det var bra at EU arbeidet for åpenhet i forsyningskjeden. Dette
er en del av den åpenheten i legemiddelmarkedet som jeg har vært
svært opptatt av å arbeide aktivt for, også på andre arenaer.
Europa står nå
i en krevende situasjon med høye smittetall, omfattende nedstenginger
og frykt for nye virusvarianter. Utrullingen av vaksinene er viktigere
enn noensinne. Da de første dosene kom i romjulen, kom de samtidig
til alle land i det europeiske vaksinesamarbeidet. De kom til Norge,
de kom til Tyskland, de kom til Romania, de kom til Spania, de kom
til Sverige, de kom til Malta. Etter hvert som vaksinene kommer
i større volum, får alle sin rettmessige andel. I denne situasjonen står
Europa sammen. I debatten både nasjonalt og i EU om vaksinasjonen
går for sakte eller at leveransene er for få, må vi huske på at
EUs vaksinestrategi har bidratt til en betydelig samlet investering
i vaksineproduksjon. Dette er også viktig for både europeisk og
norsk legemiddelberedskap i framtiden.
Jeg mener at samarbeidet
med EU under pandemien har vært en god strategi for Norge. Samarbeidet
har en merverdi vi ikke klarer å skaffe til veie på egen hånd.
Det motsatte så
vi ved pandemiens start. Da kollapset det internasjonale markedet
for smittevernutstyr. De normale forsyningskjedene kunne ikke levere.
Land beslagla utstyr i transitt. Andre nedla eksportforbud. Vi så
en retrett til proteksjonisme over natten. Norge er et lite land
med en åpen økonomi, og med ett ble vi veldig alene. Da var det
ikke nok å ha penger på bok. En måtte også ha gode samarbeidspartnere.
EU er allerede
i gang med å forbedre sine systemer. Pandemien har vært en vekker.
Kommisjonen ønsker at Europa skal være bedre forberedt og bedre
rustet til å respondere. I sin tale om unionens tilstand 16. september lanserte
kommisjonspresident von der Leyen en ambisjon om et styrket europeisk
helsesamarbeid.
Satsingen, som
også har fått navnet «den europeiske helseunionen», dreier seg om
økt europeisk samarbeid på helseområdet. Det handler først og fremst
om å gjøre EU mer robust til å håndtere helsetrusler, enten de er akutte
eller mer langsiktige, i et folkehelseperspektiv. Per i dag rommer
satsingen i helseberedskapspakken EUs legemiddelstrategi og EUs
kreftstrategi, som ble lansert i går. Flere nye initiativ kan komme
til. Det handler ikke om at EU skal frata medlemslandene eller medlemsstatene
kompetanse på helseområdet. Det handler om å utnytte potensialet
innenfor de områdene hvor vi allerede har etablerte samarbeid.
En viktig komponent
i den framtidige helseberedskapen er digitale løsninger. Et direktivforslag
om opprettelse av et europeisk helsedataområde er ventet i oktober
i år. Ved å gjøre helsedata tilgjengelig på tvers av landegrensene
i Europa har vi et framtidsrettet fundament for å utvikle bedre
helsetjenester, bedre forskning og bedre politikkutvikling. Dette
henger også sammen med den overordnete ambisjonen om et styrket
europeisk helsesamarbeid.
I toppmøte etter
toppmøte sitter EUs stats- og regjeringssjefer og diskuterer helseberedskap
og håndtering av pandemien for å sikre koordinering og samordning. Det
europeiske råd ga sin formelle støtte til Kommisjonens ambisjoner
om et styrket europeisk helsesamarbeid under EU-toppmøtet 10–11. desember
i fjor. Ved behandlingen av EUs langtidsbudsjett ble det enighet om
å øke budsjettet til EUs helseprogram, EU4Health. Programmet skal
bygge opp under de forslagene som ligger på bordet, og bidra til
å realisere disse.
Den 11. november
2020 la Europakommisjonen fram et forslag til helseberedskapspakke.
Pakken inneholdt tre forslag til forordninger som skal styrke samarbeidet
ved grensekryssende helsetrusler, samt utvide mandatet til EUs legemiddelbyrå,
EMA, og EUs smittevernbyrå, ECDC. Samlet handlet forslaget om å
legge til rette for at landene kan koordinere tiltak og skaffe til veie
et bedre datagrunnlag. Det er en utfordring at landene treffer beslutninger
om tiltak på usikkert informasjonsgrunnlag, og at landene er ulikt
rustet til å møte krisen. Det ser vi f.eks. i ulikheten mellom grad
av sekvensering for å avdekke de nye virusmutasjonene og tiltakene
som iverksettes.
Forslagene til
forordning om alvorlige, grensekryssende helsetrusler bygger videre
på kjente varslingssystemer og fora for samarbeid. Det foreslås
noen tiltak for å styrke dette.
Samarbeidet mellom
landene og samordning av tiltak foreslås styrket i helsesikkerhetskomiteen.
Det foreslås å styrke og digitalisere de epidemiologiske overvåkingssystemene.
Videre foreslås det å videreutvikle planverk for helseberedskapsområdet
og se dette i sammenheng på nasjonalt og europeisk nivå.
Norges mulighet
til å delta i felles anskaffelser av alle medisinske mottiltak er
nedfelt skriftlig i forslaget. Dette er godt nytt. Både Kommisjonen
og EUs smittevernsenter ECDC får økte muligheter til å gi råd, veiledning
og konkrete anbefalinger til beredskapsarbeidet, også i en krisetid.
På mange måter gir Europakommisjonen en større evne til å lede og
koordinere.
Forslaget til forordning
om styrket mandat til EUs smittevernsenter, ECDC, vil gi ECDC mer
faglig tyngde og kapasitet til å samle inn og håndtere data raskere,
til å gjøre risikovurderinger, men også til å gi konkrete råd i
håndtering og planarbeid. For eksempel har en stor utfordring under
denne pandemien vært at vi rett og slett vet for lite om hvordan
ikke-farmasøytiske tiltak – som avstand, maskebruk – faktisk virker.
Vi trenger sterke fagmiljøer som også egne nasjonale miljøer kan
dra nytte av i en sånn sammenheng.
Folkehelseinstituttet
har et tett og konstruktivt samarbeid med ECDC i dag, og dette vil
da forsterkes i den nye forordningen. Det vil bl.a. opparbeides
et nytt nettverk av europeiske referanselaboratorier og muligheten
for at ECDC kan sende ut egne EU Health Task Force som kan bistå
medlemsland i en krisesituasjon.
Forslagene innebærer
økt samarbeid med andre EU-byråer, spesielt med EMA. Det foreligger
også ønske om å styrke EUs bidrag i det internasjonale helsesamarbeidet.
Så er det forslaget
til forordning om å styrke mandatet til EUs legemiddelbyrå, EMA,
som vil gi EMA kompetanse innenfor legemiddelberedskap og medisinsk
utstyr. Forslaget er i all hovedsak en videreføring av frivillige
adhocløsninger som er oppbygd under pandemien. Med forslaget vil
EMA kunne gi anbefalinger om tiltak for å håndtere mangelsituasjoner,
samtidig som det legges til rette for rask utvikling av legemidler
og medisinsk utstyr som kan bidra til å håndtere en krise, som f.eks.
en pandemi.
Kommisjonen har
arbeidet med et forslag om etablering av et nytt helseberedskapsbyrå,
kalt HERA, Health Emergency Response Authority. Forslaget vil legges fram
til høsten. Byrået skal bl.a. bli et bindeledd mellom forskning,
utvikling, innkjøp og produksjon av legemidler og utstyr som Europa
vil trenge i en krisetid. Dette byrået kan bli sentralt framover,
og vi jobber allerede nå med å få avklart betingelser ved en norsk
tilknytning.
Utfordringen i
legemiddelmarkedet har utviklet seg gjennom flere år og lenge før
pandemien, men covid-19-pandemien har bidratt til at utfordringer
knyttet til legemiddelmarkedet har blitt enda tydeligere, og konsekvensene
ved et ubalansert marked mer konkret. Dette er bakteppet for Kommisjonens
nye legemiddelstrategi, lansert 25. november 2020.
Strategien prioriterer
manglende tilgang til legemidler både som følge av mangelsituasjoner
og høye priser. Europeisk legemiddelindustri skal kunne beholde
sin konkurransekraft og innovasjonsevne globalt, og strategien søker
også å styrke europeisk strategisk autonomi knyttet til legemidler.
Kommisjonen vil følge opp strategien gjennom både policyforslag
og regelverksforslag gjennom denne kommisjonens mandatperiode.
Gjennom europeisk
helseberedskapssamarbeid har vi tilgang til en felles verktøykasse
og ressurser som vi ikke kunne skaffet til veie på egen hånd. Det
er utenkelig at Statens legemiddelverk kunne vurdert og godkjent alle
covid-19-vaksinene alene. Gjennom samarbeidet i ECDC og helsesikkerhetskomiteen
er det opprettet et omfattende system for kunnskapsutveksling, varsling
og koordinering ved grensekryssende helsetrusler, som f.eks. pandemier.
Samtidig får norske myndigheter en plattform for å bidra med sin
kunnskap og utveksle den med andre lands myndigheter.
Pandemien har vist
at vi er avhengig av europeisk samarbeid, og at Europa trenger en
mer robust helseberedskap. Europakommisjonen er ambisiøs i sine
forslag, og jeg mener det er i norske interesser med et sterkere europeisk
samarbeid for å stå bedre forberedt i framtidige helsekriser. Dette
arbeidet må vi gjøre sammen med landene rundt oss. Det å stå alene
er et ikke-alternativ. For Norge handler det om å støtte opp om
gode europeiske løsninger, samtidig som vi selvfølgelig bevarer muligheten
til nasjonalt tilpassede reguleringer og tiltak.
Statsråd Bent Høie: Takk for det. For det første er det sånn
at når det gjelder Michael Tetzschners spørsmål, er det en del av
disse spørsmålene som ennå ikke er avklart. Vi ønsker en framtidig
tilknytning til dette samarbeidet, og vi mener at det er viktig
for vår evne til å håndtere en krise på helseområdet. Vi er her
i god dialog med kommisjonen.
Så jobber vi nå
med å vurdere forslagene og utvikle de norske posisjonene på dette
området. Forslagene er nå sendt til rådet og Europaparlamentet for
behandling. Prosessen kan tenkes å gå ganske fort mot sommeren, og
EU-medlemslandene forhandler allerede nå om tekstforslagene. Det
vil være veldig viktig for oss å identifisere hvilke land vi nå
har interessefellesskap med. Dette arbeidet er godt i gang. Det
betyr f.eks. at et sentralt spørsmål om hvor mye av dette som blir
EØS-relevant, ikke er helt avklart ennå, men det er noe av det som vi
jobber med. Så vil det også ligge en økonomisk forpliktelse når
vi blir en del av disse programmene, sånn som vi er vant med. Det
er klart at den betydelige styrkingen av EUs helseprogram som kommisjonen
har lagt opp til i sine budsjetter, også har en økonomisk konsekvens
for Norge hvis vi vil være med i disse programmene.
Når det gjelder
spørsmålet fra Christian Tybring-Gjedde, er det helt riktig at både
Norge og en rekke andre land har hatt grenserestriksjoner. Spesielt
Norge har vel sannsynligvis vært det landet som gjennom hele pandemien
gjennomgående har ligget i det øvre sjiktet når det gjelder grenserestriksjoner
med tanke på at folk kan reise over grensen, og med regler som vel
i hovedsak er knyttet til karanteneregler og andre regler. Der har det
også vært et nært samarbeid mellom landene for å prøve å finne felles
løsninger, men dette er noe som landene selv gjør egne vurderinger
av.
Det er f.eks.
sånn at Norge veldig tidlig startet samarbeid med Danmark for å
etablere noen objektive kriterier knyttet til reiserestriksjoner
som var basert på smittenivå. Det er det som er det faglig riktige.
Hvis to land har en lik smittesituasjon, er det et faglig svakt grunnlag
for å ha reiserestriksjoner, men har to land veldig ulik smittesituasjon,
er det faglig gode grunner for å ha reiserestriksjoner. Det er også
grunnen til at vi i første runde hadde en sånn tenkning sammen med
Danmark, men jeg er glad for at EU og EU-kommisjonen landet på mange
av de samme prinsippene og tenkningen som råd til EU-landene. Norge
som er et av de landene som har hatt gjennomgående lav smitte sammenliknet
med de fleste andre land gjennom pandemien, har også bedre grunner
for å ha strengere reiserestriksjoner enn land som f.eks. ligger
i et område der det er lik smitte i regionen. Det er egentlig den
samme logikken som også gjelder nasjonalt.
Så er det selvfølgelig
sånn at i et europeisk samarbeid vil det være land som har større
interesser i å ha mindre reiserestriksjoner enn f.eks. Norge har.
Det er ikke minst landene i Sør-Europa, som i stor grad lever av turisme.
Så er det spørsmål
om tilbud og etterspørsel, og der kan en tro at det er det som på
en måte styrer også på dette området. Men i realiteten er det sånn
at på legemiddelområdet er det ikke så enkelt – det er et veldig gjennomregulert
marked, og det er store internasjonale aktører som heldigvis også
er opptatt av å ta et samfunnsansvar i en sånn situasjon. Det betyr
at f.eks. når vi snakker om AstraZeneca-vaksinen, er det en vaksine som
selges nonprofit – det er ikke en vaksine som selges til høystbydende
i et marked. Det gjør de fordi de som selskap mener det ikke vil
være i tråd med deres verdigrunnlag å selge disse vaksinene i et
markedsbasert system, så da selger de vaksinene nonprofit. Da handler
det om å komme tidligst til produksjonskapasiteten, og det er det
EU-samarbeidet har bidratt til, nemlig at en har brukt innkjøpsmakten
til alle europeiske land samlet sett for å kunne gi forhåndsgarantier
på kjøp av vaksiner når de blir godkjent. Det gjorde at dette selskapet
og andre selskaper kunne investere i økt produksjonskapasitet med
tryggheten om at ble vaksinen godkjent, ble også vaksinen solgt
til den avtalte prisen.
Vi kunne selvfølgelig
forhandlet nasjonalt om avtaler, men da hadde vi fått produksjonskapasitetspotter som
lå så langt fram i tid, at alle landene rundt oss sannsynligvis
hadde vaksinert sin befolkning før oss.
Så til spørsmålet
om AstraZeneca-vaksinen og godkjenning. Det vi gjør for å trygge
befolkningen, er å være mest mulig transparente og dele informasjon.
Vi vil sannsynligvis heller ikke i Norge godkjenne AstraZeneca-vaksinen
nå for befolkningen over 65 år, rett og slett fordi den ikke er
tilstrekkelig prøvd ut på den gruppen. Det betyr ikke at vi ikke
tror at den kan ha virkning, men når den virkningen ikke er prøvd
ut, er det for usikkert. Så vil vi bidra til mest mulig informasjon
om både virkninger og bivirkninger, og et eksempel på det er at
FHI og Legemiddelverket nå i dette øyeblikk – tror jeg – har et
stort presseseminar der de går gjennom alle sider ved denne vaksinen
og deres vurderinger knyttet til det. Sveits har ikke gitt et endelig
nei til bruk av denne vaksinen, men de har noen spørsmål som de
ønsker å få svar på. Vi fra Norges side lener oss sterkt på de vurderingene som
det norske Legemiddelverket gjør sammen med sine europeiske kolleger.
Men Norge har på samme måte som alle andre land en mulighet til
å ha egne vurderinger. Det gjør at akkurat når det gjelder aldersgrenser,
har det europeiske legemiddelverket ikke satt en grense, men sagt
at dette er noe som de enkelte landene selv må vurdere ut fra den
kunnskapen som er tilgjengelig, og den kunnskapen er tilgjengelig
på like vilkår for alle sammen.