Europautvalget - Møte i Europautvalget torsdag den 4. februar 2021 kl. 8:30

Dato: 04.02.2021
Møteleder: Anniken Huitfeldt (

Møte i Europautvalget torsdag den 4. februar 2021

Formalia

Møteleder: Anniken Huitfeldt (utenriks- og forsvarskomiteens leder)

Helse- og omsorgskomiteen var innkalt til å delta.

Næringskomiteen, energi- og miljøkomiteen og justiskomiteen var invitert til å delta.

Til stede var: Anniken Huitfeldt, Michael Tetzschner, Christian Tybring-Gjedde, Hårek Elvenes, Trond Helleland, Audun Lysbakken, Emilie Enger Mehl, Liv Signe Navarsete, Geir Sigbjørn Toskedal, Svein Roald Hansen, Rigmor Aasrud, Ingunn Foss og Sigbjørn Gjelsvik.

Fra helse- og omsorgskomiteen: Geir Jørgen Bekkevold, Kjersti Toppe, Sveinung Stensland, Tore Hagebakken, Kari Kjønaas Kjos, Erlend Larsen, Mari Holm Lønseth og Tuva Moflag.

Fra næringskomiteen: Geir Pollestad, Torgeir Knag Fylkesnes, Terje Aasland, Geir Adelsten Iversen, Åsunn Lyngedal, Cecilie Myrseth og Steinar Reiten.

Fra energi- og miljøkomiteen: Espen Barth Eide, Stefan Heggelund, Åsmund Aukrust, Liv Kari Eskeland, Ruth Grung, Terje Halleland, Lars Haltbrekken og Tore Storehaug.

Fra justiskomiteen: Martin Henriksen og Frida Melvær.

Fra regjeringen møtte utenriksminister Ine Eriksen Søreide og helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Følgende embets- og tjenestemenn var til stede på møtet:

Fra Utenriksdepartementet: ekspedisjonssjef Niels Engelschiøn, avdelingsdirektør Jørn Gloslie, politisk rådgiver Marte Ziolkowski, seniorrådgiver Jorunn Taksdal Stubhaug, seniorrådgiver Grete Borge og kommunikasjonsrådgiver Ane Haavardsdatter Lunde.

Fra Helse- og omsorgsdepartementet: avdelingsdirektør Tone Wroldsen, underdirektør Katrine S. Edvardsen Espantaleón, politisk rådgiver Saliba Andreas Korkunc og seniorrådgiver Dorte Dahl Grønnevet.

Videre var utenriks- og forsvarskomiteens sekretærer, Eivind S. Homme og Sunniva Tofte, til stede.

Fra Stortingets administrasjon deltok Margrethe Saxegaard, Per S. Nestande, Jeannette Berseth, Eric Christensen, Kirsten Gjemdal, Marit Halleraker, Trude H. Lyng, Lars Hallvard Kvarsnes og Herborg Fiskaa Alvsåker.

Møtelederen: Da vil jeg ønske hjertelig velkommen til det første møtet i Europautvalget i år. De fleste deltar på Teams, så da minner jeg om at vi tar av mikrofonen når vi ikke har ordet. Det er Eivind Homme som setter opp talerlisten underveis i møtet.

Hvis noen har på lyden nå, må de slå av den. Da har alle satt på mute? Det høres ut som det går bra.

Fra regjeringa stiller utenriksminister Ine Eriksen Søreide og helseminister Bent Høie.

Høie skal orientere om Norges samarbeid med EU under pandemien, herunder deltakelse i EUs vaksineavtaler og Kommisjonens strategi for å styrke helseberedskapen, EUs nye legemiddelstrategi og europeisk helsedataområde. Derfor er også helse- og omsorgskomiteen innkalt til dette møtet.

Utenriksministeren vil orientere om avtalen mellom EU og Storbritannia og om Norges framtidige forhold til Storbritannia. Derfor er også næringskomiteen invitert til dette møtet.

I tillegg er justiskomiteen invitert, siden utenriksministeren skal snakke om spørsmål fra Arbeiderpartiet knyttet til rettslig samarbeid i straffesaker.

Utenriksministeren vil orientere om EUs forsterkede klimamål samt en utvidet rett til å opptre for EU-domstolen og om to aktuelle ESA-saker. Derfor er energi- og miljøkomiteen informert om punktet på klima og invitert til å delta dersom det er ønskelig.

Er det noen som har kommentarer til dagsorden? – Det er det ikke.

Sak nr. 1

Helse- og omsorgsminister Bent Høie vil etter planen redegjøre for følgende:

Norges samarbeid med EU under pandemien, herunder vår deltakelse i EUs vaksineavtaler. Videre vil Høie orientere om Kommisjonens forslag til styrket samarbeid om helseberedskap post covid-19-pandemien. Høie vil også orientere om EUs nye legemiddelstrategi og European Health Data Space.

Møtelederen: Jeg gir ordet til helse- og omsorgsministeren.

Statsråd Bent Høie: Jeg takker for muligheten til å holde dette innlegget og svare på eventuelle spørsmål.

En pandemi er en grensekryssende helsetrussel ingen land kan håndtere alene. Samarbeidet med EU har vært og er fortsatt av stor betydning for vår håndtering av pandemien. Det har derfor vært viktig for Norge å delta i ulike typer samarbeid og på ulike nivåer. Selv har jeg deltatt i flere møter med mine europeiske kollegaer, senest nå etter jul, for å snakke om vaksiner.

På embetsnivå avholdes det ukentlig møte i helsesikkerhetskomiteen, som ledes av Kommisjonen. Vi er invitert til å delta i Rådets krisekoordineringsorgan, IPCR, gjennom EUs ordning for sivil beredskap. Akkurat nå er aktuelle saker håndtering av de mer smittsomme mutasjonene, innreiserestriksjoner, vaksinesertifikater og overvåkingen av vaksineringen.

Jeg trekker fram dette løpende samarbeidet fordi det er svært nyttig å lære av hverandres håndtering og diskutere hvilke tiltak som bør iverksettes. I begynnelsen hadde vi lite kunnskap om viruset og hvordan vi best kunne beskytte oss. Vi bidrar med våre erfaringer og innspill. Vi lytter, men vi blir også lyttet til.

Regjeringens hovedstrategi for å sikre vaksine til befolkningen har vært gjennom EU. Jeg redegjorde nærmere for denne i Stortinget 18. januar i år. EU og Norge har investert i et bredt spekter av vaksinekandidater, og samarbeidet med EU om forhåndsinnkjøpsavtaler har muliggjort utvikling av vaksiner hos ulike produsenter med forskjellige teknologier. Det øker sannsynlighetene for at vi raskt får tilgang til godkjente vaksiner. Når produsentene ikke kan levere det de har lovet, er det viktig også å ha avtale med flere leverandører.

Det er i Norges interesse å ivareta det gode europeiske samarbeidet for vaksineproduksjon og vaksinetilgang. I denne situasjonen er det viktig at de europeiske landene fortsetter å arbeide sammen for å øke produksjonskapasiteten og forsyning av vaksine. For Norge er det en stor fordel å stå sammen med våre nærmeste samarbeidspartnere i Europa og ikke stå alene som et lite land.

De fleste land i Europa var for små til å kunne forhandle direkte med produsentene, også Norge. De store landene som kunne ha gjort det, valgte en solidarisk linje i fellesskapets ånd, og det er nettopp derfor vi kunne ta del i vaksinesamarbeidet med EU, som vi kaller for Team Europe. Som jeg sa i Stortinget 18. januar, var det ingen selvfølge at Norge fikk bli en del av EUs vaksinesamarbeid. Det var først og fremst fordi Norge er en troverdig samarbeidspartner. Vårt politiske fellesskap med EU og EUs medlemsland, ikke minst Sverige, har gjort dette mulig. Det var bra at EU arbeidet for åpenhet i forsyningskjeden. Dette er en del av den åpenheten i legemiddelmarkedet som jeg har vært svært opptatt av å arbeide aktivt for, også på andre arenaer.

Europa står nå i en krevende situasjon med høye smittetall, omfattende nedstenginger og frykt for nye virusvarianter. Utrullingen av vaksinene er viktigere enn noensinne. Da de første dosene kom i romjulen, kom de samtidig til alle land i det europeiske vaksinesamarbeidet. De kom til Norge, de kom til Tyskland, de kom til Romania, de kom til Spania, de kom til Sverige, de kom til Malta. Etter hvert som vaksinene kommer i større volum, får alle sin rettmessige andel. I denne situasjonen står Europa sammen. I debatten både nasjonalt og i EU om vaksinasjonen går for sakte eller at leveransene er for få, må vi huske på at EUs vaksinestrategi har bidratt til en betydelig samlet investering i vaksineproduksjon. Dette er også viktig for både europeisk og norsk legemiddelberedskap i framtiden.

Jeg mener at samarbeidet med EU under pandemien har vært en god strategi for Norge. Samarbeidet har en merverdi vi ikke klarer å skaffe til veie på egen hånd.

Det motsatte så vi ved pandemiens start. Da kollapset det internasjonale markedet for smittevernutstyr. De normale forsyningskjedene kunne ikke levere. Land beslagla utstyr i transitt. Andre nedla eksportforbud. Vi så en retrett til proteksjonisme over natten. Norge er et lite land med en åpen økonomi, og med ett ble vi veldig alene. Da var det ikke nok å ha penger på bok. En måtte også ha gode samarbeidspartnere.

EU er allerede i gang med å forbedre sine systemer. Pandemien har vært en vekker. Kommisjonen ønsker at Europa skal være bedre forberedt og bedre rustet til å respondere. I sin tale om unionens tilstand 16. september lanserte kommisjonspresident von der Leyen en ambisjon om et styrket europeisk helsesamarbeid.

Satsingen, som også har fått navnet «den europeiske helseunionen», dreier seg om økt europeisk samarbeid på helseområdet. Det handler først og fremst om å gjøre EU mer robust til å håndtere helsetrusler, enten de er akutte eller mer langsiktige, i et folkehelseperspektiv. Per i dag rommer satsingen i helseberedskapspakken EUs legemiddelstrategi og EUs kreftstrategi, som ble lansert i går. Flere nye initiativ kan komme til. Det handler ikke om at EU skal frata medlemslandene eller medlemsstatene kompetanse på helseområdet. Det handler om å utnytte potensialet innenfor de områdene hvor vi allerede har etablerte samarbeid.

En viktig komponent i den framtidige helseberedskapen er digitale løsninger. Et direktivforslag om opprettelse av et europeisk helsedataområde er ventet i oktober i år. Ved å gjøre helsedata tilgjengelig på tvers av landegrensene i Europa har vi et framtidsrettet fundament for å utvikle bedre helsetjenester, bedre forskning og bedre politikkutvikling. Dette henger også sammen med den overordnete ambisjonen om et styrket europeisk helsesamarbeid.

I toppmøte etter toppmøte sitter EUs stats- og regjeringssjefer og diskuterer helseberedskap og håndtering av pandemien for å sikre koordinering og samordning. Det europeiske råd ga sin formelle støtte til Kommisjonens ambisjoner om et styrket europeisk helsesamarbeid under EU-toppmøtet 10–11. desember i fjor. Ved behandlingen av EUs langtidsbudsjett ble det enighet om å øke budsjettet til EUs helseprogram, EU4Health. Programmet skal bygge opp under de forslagene som ligger på bordet, og bidra til å realisere disse.

Den 11. november 2020 la Europakommisjonen fram et forslag til helseberedskapspakke. Pakken inneholdt tre forslag til forordninger som skal styrke samarbeidet ved grensekryssende helsetrusler, samt utvide mandatet til EUs legemiddelbyrå, EMA, og EUs smittevernbyrå, ECDC. Samlet handlet forslaget om å legge til rette for at landene kan koordinere tiltak og skaffe til veie et bedre datagrunnlag. Det er en utfordring at landene treffer beslutninger om tiltak på usikkert informasjonsgrunnlag, og at landene er ulikt rustet til å møte krisen. Det ser vi f.eks. i ulikheten mellom grad av sekvensering for å avdekke de nye virusmutasjonene og tiltakene som iverksettes.

Forslagene til forordning om alvorlige, grensekryssende helsetrusler bygger videre på kjente varslingssystemer og fora for samarbeid. Det foreslås noen tiltak for å styrke dette.

Samarbeidet mellom landene og samordning av tiltak foreslås styrket i helsesikkerhetskomiteen. Det foreslås å styrke og digitalisere de epidemiologiske overvåkingssystemene. Videre foreslås det å videreutvikle planverk for helseberedskapsområdet og se dette i sammenheng på nasjonalt og europeisk nivå.

Norges mulighet til å delta i felles anskaffelser av alle medisinske mottiltak er nedfelt skriftlig i forslaget. Dette er godt nytt. Både Kommisjonen og EUs smittevernsenter ECDC får økte muligheter til å gi råd, veiledning og konkrete anbefalinger til beredskapsarbeidet, også i en krisetid. På mange måter gir Europakommisjonen en større evne til å lede og koordinere.

Forslaget til forordning om styrket mandat til EUs smittevernsenter, ECDC, vil gi ECDC mer faglig tyngde og kapasitet til å samle inn og håndtere data raskere, til å gjøre risikovurderinger, men også til å gi konkrete råd i håndtering og planarbeid. For eksempel har en stor utfordring under denne pandemien vært at vi rett og slett vet for lite om hvordan ikke-farmasøytiske tiltak – som avstand, maskebruk – faktisk virker. Vi trenger sterke fagmiljøer som også egne nasjonale miljøer kan dra nytte av i en sånn sammenheng.

Folkehelseinstituttet har et tett og konstruktivt samarbeid med ECDC i dag, og dette vil da forsterkes i den nye forordningen. Det vil bl.a. opparbeides et nytt nettverk av europeiske referanselaboratorier og muligheten for at ECDC kan sende ut egne EU Health Task Force som kan bistå medlemsland i en krisesituasjon.

Forslagene innebærer økt samarbeid med andre EU-byråer, spesielt med EMA. Det foreligger også ønske om å styrke EUs bidrag i det internasjonale helsesamarbeidet.

Så er det forslaget til forordning om å styrke mandatet til EUs legemiddelbyrå, EMA, som vil gi EMA kompetanse innenfor legemiddelberedskap og medisinsk utstyr. Forslaget er i all hovedsak en videreføring av frivillige adhocløsninger som er oppbygd under pandemien. Med forslaget vil EMA kunne gi anbefalinger om tiltak for å håndtere mangelsituasjoner, samtidig som det legges til rette for rask utvikling av legemidler og medisinsk utstyr som kan bidra til å håndtere en krise, som f.eks. en pandemi.

Kommisjonen har arbeidet med et forslag om etablering av et nytt helseberedskapsbyrå, kalt HERA, Health Emergency Response Authority. Forslaget vil legges fram til høsten. Byrået skal bl.a. bli et bindeledd mellom forskning, utvikling, innkjøp og produksjon av legemidler og utstyr som Europa vil trenge i en krisetid. Dette byrået kan bli sentralt framover, og vi jobber allerede nå med å få avklart betingelser ved en norsk tilknytning.

Utfordringen i legemiddelmarkedet har utviklet seg gjennom flere år og lenge før pandemien, men covid-19-pandemien har bidratt til at utfordringer knyttet til legemiddelmarkedet har blitt enda tydeligere, og konsekvensene ved et ubalansert marked mer konkret. Dette er bakteppet for Kommisjonens nye legemiddelstrategi, lansert 25. november 2020.

Strategien prioriterer manglende tilgang til legemidler både som følge av mangelsituasjoner og høye priser. Europeisk legemiddelindustri skal kunne beholde sin konkurransekraft og innovasjonsevne globalt, og strategien søker også å styrke europeisk strategisk autonomi knyttet til legemidler. Kommisjonen vil følge opp strategien gjennom både policyforslag og regelverksforslag gjennom denne kommisjonens mandatperiode.

Gjennom europeisk helseberedskapssamarbeid har vi tilgang til en felles verktøykasse og ressurser som vi ikke kunne skaffet til veie på egen hånd. Det er utenkelig at Statens legemiddelverk kunne vurdert og godkjent alle covid-19-vaksinene alene. Gjennom samarbeidet i ECDC og helsesikkerhetskomiteen er det opprettet et omfattende system for kunnskapsutveksling, varsling og koordinering ved grensekryssende helsetrusler, som f.eks. pandemier. Samtidig får norske myndigheter en plattform for å bidra med sin kunnskap og utveksle den med andre lands myndigheter.

Pandemien har vist at vi er avhengig av europeisk samarbeid, og at Europa trenger en mer robust helseberedskap. Europakommisjonen er ambisiøs i sine forslag, og jeg mener det er i norske interesser med et sterkere europeisk samarbeid for å stå bedre forberedt i framtidige helsekriser. Dette arbeidet må vi gjøre sammen med landene rundt oss. Det å stå alene er et ikke-alternativ. For Norge handler det om å støtte opp om gode europeiske løsninger, samtidig som vi selvfølgelig bevarer muligheten til nasjonalt tilpassede reguleringer og tiltak.

Møtelederen: Da sier jeg tusen takk til helseministeren. Michael Tetzschner har tegnet seg – vær så god.

Michael Tetzschner (H): Takk for en meget interessant redegjørelse.

Kan du si litt mer om hvilke formelle bindinger Norge må akseptere for å bli med i dette fellesskapet? Ser man for seg et juridisk avtaleverk, hvor vi er med på linje med EUs kjerneland, er det et tilbud som gis EØS-landene, eller er det mer adhocavtaler som treffes, hvor vi ikke selv bestemmer hva vi blir med i? Kan du si litt om hvilke byrder og forpliktelser og avtalemessig rammeverk Norge må tre inn i for å få del i det jeg er helt enig i, nemlig jo bedre og mer samarbeid vi kan få på europeisk plan her, jo tryggere blir vår egen befolkning?

Statsråd Bent Høie: Takk for spørsmålet. I første omgang handler det om …

Møtelederen: Jeg tror vi tar hele talerlisten først, og så samler vi opp alt til slutt. Er det flere som ønsker ordet? Da er det Christian Tybring-Gjedde først, og så Tuva Moflag.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Jeg har to kommentarer. Helseministeren sa at det var et europeisk samarbeid, og at vi ikke kunne gjøre noe uten det europeiske samarbeidet. Nå viste det seg at det første man gjorde da denne pandemien dukket opp, var å stenge de nasjonale grensene. Samtidig var man veldig opptatt av å si at det europeiske samarbeidet var helt nødvendig. Ikke nok med det, man har stengt på enda lavere nivå – fylker, kommuner og sånt – rundt omkring i Europa. Viser ikke det egentlig at det europeiske samarbeidet i denne sammenhengen – i hvert fall i starten – var det motsatte av det som ble påstått? Jeg skjønner at europeisk samarbeid kan være riktig nå når det gjelder vaksiner, men det er et annet spørsmål.

Helseministeren sa også at det uansett ikke hadde hjulpet med penger i banken. Nå vet vel alle at tilbud og etterspørsel er et spørsmål om penger, så det er vel også en påstand avhengig av hvor mye penger man er villig til å bruke. Er det en påstand, eller er det sånn at uansett hvor mange penger man hadde hatt, ville det ikke vært mulig å få raskere leveranser av vaksiner?

Tuva Moflag (A): Mitt spørsmål er om den AstraZeneca-vaksinen som det har vært en del informasjon om de siste dagene, og hvor Sveits – som heller ikke er med i EU – ikke vil ta i bruk vaksinen, og så er det ulikt med tanke på alder og hvordan man vil ta den i bruk. Det jeg lurer på, er hva Norge og Europa vil gjøre for å trygge befolkningen i bruk av den vaksinen. Vi vet jo at vaksinemotstand og skepsis er en veldig stor trussel mot folkehelsen globalt sett, men også i Europa og Norge. Når det kommer denne typen informasjon knyttet til godkjenning av en vaksine, har man da en strategi for at befolkningen likevel skal føle seg trygge på å ta den, og da de under 65 år som den ser ut til å bli anbefalt for i Norge? Den var også for de utenfor risikogruppen, hørte vi på nyhetene i dag tidlig.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til helseministeren for å svare.

Statsråd Bent Høie: Takk for det. For det første er det sånn at når det gjelder Michael Tetzschners spørsmål, er det en del av disse spørsmålene som ennå ikke er avklart. Vi ønsker en framtidig tilknytning til dette samarbeidet, og vi mener at det er viktig for vår evne til å håndtere en krise på helseområdet. Vi er her i god dialog med kommisjonen.

Så jobber vi nå med å vurdere forslagene og utvikle de norske posisjonene på dette området. Forslagene er nå sendt til rådet og Europaparlamentet for behandling. Prosessen kan tenkes å gå ganske fort mot sommeren, og EU-medlemslandene forhandler allerede nå om tekstforslagene. Det vil være veldig viktig for oss å identifisere hvilke land vi nå har interessefellesskap med. Dette arbeidet er godt i gang. Det betyr f.eks. at et sentralt spørsmål om hvor mye av dette som blir EØS-relevant, ikke er helt avklart ennå, men det er noe av det som vi jobber med. Så vil det også ligge en økonomisk forpliktelse når vi blir en del av disse programmene, sånn som vi er vant med. Det er klart at den betydelige styrkingen av EUs helseprogram som kommisjonen har lagt opp til i sine budsjetter, også har en økonomisk konsekvens for Norge hvis vi vil være med i disse programmene.

Når det gjelder spørsmålet fra Christian Tybring-Gjedde, er det helt riktig at både Norge og en rekke andre land har hatt grenserestriksjoner. Spesielt Norge har vel sannsynligvis vært det landet som gjennom hele pandemien gjennomgående har ligget i det øvre sjiktet når det gjelder grenserestriksjoner med tanke på at folk kan reise over grensen, og med regler som vel i hovedsak er knyttet til karanteneregler og andre regler. Der har det også vært et nært samarbeid mellom landene for å prøve å finne felles løsninger, men dette er noe som landene selv gjør egne vurderinger av.

Det er f.eks. sånn at Norge veldig tidlig startet samarbeid med Danmark for å etablere noen objektive kriterier knyttet til reiserestriksjoner som var basert på smittenivå. Det er det som er det faglig riktige. Hvis to land har en lik smittesituasjon, er det et faglig svakt grunnlag for å ha reiserestriksjoner, men har to land veldig ulik smittesituasjon, er det faglig gode grunner for å ha reiserestriksjoner. Det er også grunnen til at vi i første runde hadde en sånn tenkning sammen med Danmark, men jeg er glad for at EU og EU-kommisjonen landet på mange av de samme prinsippene og tenkningen som råd til EU-landene. Norge som er et av de landene som har hatt gjennomgående lav smitte sammenliknet med de fleste andre land gjennom pandemien, har også bedre grunner for å ha strengere reiserestriksjoner enn land som f.eks. ligger i et område der det er lik smitte i regionen. Det er egentlig den samme logikken som også gjelder nasjonalt.

Så er det selvfølgelig sånn at i et europeisk samarbeid vil det være land som har større interesser i å ha mindre reiserestriksjoner enn f.eks. Norge har. Det er ikke minst landene i Sør-Europa, som i stor grad lever av turisme.

Så er det spørsmål om tilbud og etterspørsel, og der kan en tro at det er det som på en måte styrer også på dette området. Men i realiteten er det sånn at på legemiddelområdet er det ikke så enkelt – det er et veldig gjennomregulert marked, og det er store internasjonale aktører som heldigvis også er opptatt av å ta et samfunnsansvar i en sånn situasjon. Det betyr at f.eks. når vi snakker om AstraZeneca-vaksinen, er det en vaksine som selges nonprofit – det er ikke en vaksine som selges til høystbydende i et marked. Det gjør de fordi de som selskap mener det ikke vil være i tråd med deres verdigrunnlag å selge disse vaksinene i et markedsbasert system, så da selger de vaksinene nonprofit. Da handler det om å komme tidligst til produksjonskapasiteten, og det er det EU-samarbeidet har bidratt til, nemlig at en har brukt innkjøpsmakten til alle europeiske land samlet sett for å kunne gi forhåndsgarantier på kjøp av vaksiner når de blir godkjent. Det gjorde at dette selskapet og andre selskaper kunne investere i økt produksjonskapasitet med tryggheten om at ble vaksinen godkjent, ble også vaksinen solgt til den avtalte prisen.

Vi kunne selvfølgelig forhandlet nasjonalt om avtaler, men da hadde vi fått produksjonskapasitetspotter som lå så langt fram i tid, at alle landene rundt oss sannsynligvis hadde vaksinert sin befolkning før oss.

Så til spørsmålet om AstraZeneca-vaksinen og godkjenning. Det vi gjør for å trygge befolkningen, er å være mest mulig transparente og dele informasjon. Vi vil sannsynligvis heller ikke i Norge godkjenne AstraZeneca-vaksinen nå for befolkningen over 65 år, rett og slett fordi den ikke er tilstrekkelig prøvd ut på den gruppen. Det betyr ikke at vi ikke tror at den kan ha virkning, men når den virkningen ikke er prøvd ut, er det for usikkert. Så vil vi bidra til mest mulig informasjon om både virkninger og bivirkninger, og et eksempel på det er at FHI og Legemiddelverket nå i dette øyeblikk – tror jeg – har et stort presseseminar der de går gjennom alle sider ved denne vaksinen og deres vurderinger knyttet til det. Sveits har ikke gitt et endelig nei til bruk av denne vaksinen, men de har noen spørsmål som de ønsker å få svar på. Vi fra Norges side lener oss sterkt på de vurderingene som det norske Legemiddelverket gjør sammen med sine europeiske kolleger. Men Norge har på samme måte som alle andre land en mulighet til å ha egne vurderinger. Det gjør at akkurat når det gjelder aldersgrenser, har det europeiske legemiddelverket ikke satt en grense, men sagt at dette er noe som de enkelte landene selv må vurdere ut fra den kunnskapen som er tilgjengelig, og den kunnskapen er tilgjengelig på like vilkår for alle sammen.

Møtelederen: Da sier jeg tusen takk til helseministeren for en veldig viktig redegjørelse i den tida vi er inne i. Da kan helse- og omsorgskomiteen fortsette å delta i møtet, men ingen reagerer hvis de nå logger av. Tusen takk, helseminister.

Da går vi over til neste punkt.

Sak nr. 2

Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 5. februar 2021.

Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 28. januar d.å. med endelig liste med omtale av rettsakter som kan bli innlemmet på EØS-komiteens møte 5. februar.

Møtelederen: Er det noen kommentarer til den utsendte listen?

Er det ingen kommentarer, selv ikke fra Svein Roald Hansen?

Svein Roald Hansen (A): Nei, det er riktig.

Møtelederen: Da kan vi si at Europautvalget er konsultert.

Da går vi til siste punkt på dagsordenen.

Sak nr. 3

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide vil etter planen redegjøre for følgende:

- Avtalen mellom EU og Storbritannia, og forhandlingene om Norges framtidige forhold til Storbritannia Storbritannia og EU kom 24. desember 2020 til enighet om en avtale for deres framtidige forhold, og man unngikk dermed en avtaleløs periode etter overgangsperiodens utløp. Avtalen, som er gjennomgått grundig på norsk side, er en ordinær handelsavtale mellom to markeder og er mindre omfattende enn EØS-avtalen. Utenriksministeren vil i sitt innlegg besvare spørsmålene fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe om avtalens kapittel om Law enforcement and judicial cooperation in criminal matters. Utenriksministeren vil også redegjøre for status i forhandlingene om en ny frihandelsavtale mellom Norge og Storbritannia, og når denne kan ventes å være ferdigforhandlet og klar for oversendelse til Stortinget for godkjenning.

- EUs forsterkede klimamål/Europas grønne giv I desember 2020 vedtok Det europeiske råd et forsterket klimamål for EU. Det nye målet er å redusere utslippene med minst 55 prosent innen 2030. Norges klimapolitikk er tett knyttet til EUs klimapolitikk, og regjeringen ønsker å samarbeide med EU om å oppfylle våre forsterkede klimamål. Med et mer ambisiøst mål vil EU også måtte forsterke klimaregelverket sitt, og Kommisjonen vil legge fram forslag til endret klimaregelverk i juni. Endret klimaregelverk i EU kan føre til at Norges forpliktelser under dette regelverket blir skjerpet. Utenriksministeren har en koordinerende rolle i arbeidet med Europas grønne giv og vil orientere om den siste tids utvikling i EU og arbeidet som pågår på norsk side.

- Utvidet rett til å opptre for EU-domstolen EU-domstolen har i en kjennelse i sak C-328/20 slått fast at EØS/EFTA-statene og ESA har anledning til å intervenere i saker mellom EUs medlemsstater, mellom EUs institusjoner eller mellom medlemsstater og institusjoner innenfor EØS-avtalens virkeområde. Dette kommer i tillegg til Norges mulighet til å engasjere seg i andre sakstyper for EU-domstolen.

- Aktuelle ESA-saker Utenriksministeren vil orientere om status i to saker mellom ESA og Norge.

- Pågående søksmål fra ESA om tilknytningskrav ESA har tatt Norge inn for EFTA-domstolen for påståtte brudd på EØS-avtalens regler om etableringsfrihet og fri bevegelighet for arbeidstakere. ESA sendte inn stevning i saken i juli 2020. Både utenriksministeren og næringsministeren har orientert Europautvalget om saken i tidligere møter.

- Ideelle aktører og reglene for offentlige anskaffelser ESA ønsker å gjenoppta dialogen om forskriftsbestemmelsene om reservasjon av konkurranser om kontrakter om helse- og sosialtjenester for ideelle organisasjoner etter at EU-kommisjonens veiledning om Socially Responsible Procurements publiseres i 2021.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren – vær så god.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: Takk for det. Overraskelsen var like stor her på Victoria Terrasse, hvis det kan være en indikator.

Jeg har først lyst til å orientere litt om avtalen mellom EU og Storbritannia, og på julaften kom endelig nyheten om at de hadde blitt enige om en handels- og samarbeidsavtale som skal regulere det framtidige forholdet mellom dem. Det var godt nytt for EU, det var godt nytt for Storbritannia, og det var godt nytt for oss. I tida framover kommer det likevel til å være en del utfordringer for forholdet mellom EU og Storbritannia.

Den avtalen EU og britene har inngått, er en bred og moderne frihandelsavtale mellom to separate markeder. I tillegg inneholder den en god del elementer som går utover det som er en vanlig frihandelsavtale, men så er den likevel begrenset sammenliknet med både EU-medlemskap og EØS-avtalen. Det er av den enkle grunn at britene nå ikke lenger er omfattet av de fire friheter, og det betyr også at dette blir – som jeg sa – en avtale mellom to separate markeder, der vi har en avtale gjennom f.eks. EØS som gjør at vi er en del av samme indre marked.

Avtalen sikrer null toll og ingen kvotebegrensninger for handel med varer. Det gjelder både industrivarer, landbruksvarer og sjømat. Storbritannia kan sette sine egne regler for f.eks. miljøstandarder og arbeidsvilkår, men hvis britene avviker for mye fra EUs regelverk, kan EU kreve tvisteløsning og eventuelt kompenserende tiltak som f.eks. straffetoll.

Brexit innebærer også at det er innført grensekontroll for sjekk av toll og papirer, produktstandarder og moms. Samarbeidet som er inngått for en såkalt grenseforenkling, kan bare i begrenset grad kompensere for ulempene ved denne kontrollen. Det har ikke helt uventet ført til at vi har sett noe friksjon i varehandel mellom EU og Storbritannia som følge av nye regler og krav. Det rapporteres kanskje spesielt om betydelige problemer for britiske sjømateksportører. For eksempel kan man i medierapporter i The Guardian, bl.a., lese at hver kartong med sjømat og fisk nå må lastes av trailere og gå gjennom en veterinærkontroll før de får forlate Skottland. Det ble rapportert om at det er et veldig tidkrevende arbeid som tar flere timer per trailer for å få dette helsesertifikatet som trengs for å søke om andre tollpapirer.

Så gir avtalen også begrenset markedsadgang på tjenesteområdet. Selv om det i prinsippet gis adgang til å yte tjenester i hverandres markeder, er det begrensninger sammenlignet med det indre marked. Britiske tjenestetilbydere er ikke automatisk godkjent i EU/EØS og må godkjennes av det enkelte vertslandet. Det er også noen begrensninger på finansielle tjenester.

Avtalen er heller ikke like omfattende på noen områder sammenlignet med andre frihandelsavtaler. For eksempel er det regulatoriske samarbeidet innen finansielle tjenester mindre enn det mellom EU og Japan. SPS-bestemmelsene som gjelder plante- og dyrehelse, er svakere enn de som er mellom EU og New Zealand og EU og Canada. Det er ingen gjensidig godkjenningsavtale, som EU har med en rekke andre land, og som innebærer at man anerkjenner prosedyrene for samsvarsvurdering som gjelder i det landet man vil ha markedsadgang til. Reglene for kumulasjon, dvs. reglene for hvordan opprinnelsesprodukt defineres, er begrenset. Vi hadde et møte på EØS/EFTA-nivå med Barnier for litt siden, og han fortalte da at dette er første gang EU har forhandlet en frihandelsavtale som reiser handelsbarrierer.

Avtalen inneholder også bestemmelser om administrasjon av avtalen, med et partnerskapsråd og en lang rekke spesialiserte komiteer og arbeidsgrupper. Avtalen etablerer også en tvisteløsningsmekanisme langs de linjene som er vanlig i mange handelsavtaler.

Avtalen regulerer også områder som vanligvis ikke behandles av frihandelsavtaler, som f.eks. justissamarbeid, trygdekoordinering og fiskeriforvaltning.

Når det gjelder justisområdet, har Arbeiderpartiets stortingsgruppe bedt meg si noe om hvordan avtalen mellom EU og Storbritannia kan påvirke vårt samarbeid med Storbritannia på dette feltet.

Norge deltar ikke fullt ut i EUs politi- og strafferettssamarbeid fordi det ligger utenfor EØS-avtalens anvendelsesområde. Men vi er imidlertid tilknyttet deler av dette arbeidet gjennom Schengen-samarbeidet og andre avtaler.

Avtalen mellom Storbritannia og EU er dels videre og dels smalere enn Norges tilknytning til EU på dette feltet. Storbritannia har f.eks. ikke fått delta i Schengen informasjonssystem, som er det systemet som gir den raskeste informasjonsutvekslingen mellom politimyndighetene. På den annen side inneholder avtalen bestemmelser om bl.a. utveksling av passasjeropplysninger, noe Norge ikke har avtale med EU om foreløpig.

Fra norsk side ser vi det som positivt at Storbritannia og EU har blitt enige om en avtale på justisområdet. Særlig det at Storbritannia får delta i Europol og Eurojust, vil gi norsk politi- og påtalemyndighet en god mulighet til å fortsette samarbeidet med Storbritannia. Vi vil vurdere avtalen mellom EU og Storbritannia med sikte på eventuelle oppdateringer av avtaleverket mellom EU og Norge på politi- og strafferettsfeltet.

På trygdeområdet er det enighet om fortsatt koordinering og en viss adgang til helsetjenester.

På fiskeriområdet er avtalen trolig mindre ambisiøs enn mange på britisk side hadde ønsket. Det gjelder både andelen fisk som fordeles til Storbritannia, og nivå på adgang for EU-fartøy til å fiske i britisk sone. Fordelingen av kvoter mellom EU og Storbritannia bygger fortsatt på EUs opprinnelige, interne kvotefordeling, altså relativ stabilitet. EU-kvoten, målt i verdi etter hva de fisker i britisk farvann, er redusert med 15 pst. i 2021 og skal reduseres ytterligere med 2,5 pst. årlig til 2026, slik at kvoten det året er redusert med 25 pst.

Kjernen er at EU beholder sin store soneadgang til Storbritannias farvann. Den adgangen var helt avgjørende fordi det i praksis ikke er mulig for EU-flåten å fiske noe særlig av sine kvoter kun i EU-farvann. Så det viktigste er at EU får beholde soneadgangen. Avtalen kobler også framtidig soneadgang med framtidig markedsadgang.

Avtalen omfatter, som dere er godt kjent med, ikke utenrikspolitisk samarbeid. Britene har heller ikke lenger samme adgang som oss til å gi innspill og kunne påvirke når EU utarbeider forslag til nytt EU/EØS-regelverk. Her kan vi komme med innspill på lik linje med EU-landene og bruke de mulighetene vi har, for å sikre norske interesser, bl.a. gjennom ekspertkomiteer og deltakelse i arbeidsgrupper. Vi har også muligheten gjennom EFTA-kommentarer, som Storbritannia ikke har.

Regjeringa mener at EØS-avtalen sikrer norske interesser, norske arbeidsplasser, velferd og økonomi på en langt bedre måte enn den type frihandelsavtale som er inngått mellom EU og Storbritannia.

Norge var, som vi har diskutert i utvalget flere ganger, godt forberedt 1. januar i år med en rekke både permanente og midlertidige løsninger med Storbritannia. Det som gjenstår å fullføre nå, er frihandelsavtalen. De forhandlingene pågår for fullt, og vi forventer at enigheten mellom EU og Storbritannia vil bidra til fortgang i forhandlingene. Det er et rent kapasitetsspørsmål på britisk side.

Samtidig har Storbritannia gitt uttrykk for at de vurderer å justere sitt mandat i lys av avtalen med EU. Det er også noe vi har til vurdering, men vi har foreløpig ikke vurdert at det er behov for det. Før nyttår var Storbritannias posisjoner ganske fastlåste på grunn av landets forhandlingsstrategi overfor EU.

Vi antar at en justering i Storbritannias mandat vil være positivt for våre forhandlinger og bidra til å sikre EU-parallellitet på regulatoriske områder som tekniske handelshindre og veterinære spørsmål.

På flere områder har vi imidlertid ikke sammenfallende interesser med det Storbritannia og EU har avtalt seg imellom. Regjeringa ønsker f.eks. ikke en tilsvarende løsning som den EU og Storbritannia har, uten toll og uten kvoter for landbruksvarer. På tjenesteområdet ønsker vi mer omfattende forpliktelser om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, maritime tjenester og telekom.

Fram til frihandelsavtalen trer i kraft, er det for handel med varer den midlertidige varehandelsavtalen som gjelder, og som regulerer vår handel med Storbritannia.

Vår målsetting er å ferdigstille frihandelsavtaleforhandlingene innen utgangen av mars. Det er imidlertid ikke mulig å gjennomføre juridisk gjennomgang, oversettelse, trykking og alle andre former for prosedyrer tidsnok til å rekke å oversende avtalen til Stortinget innen 10. april, som er fristen. Men næringsministeren, som er konstitusjonelt ansvarlig for frihandelsavtalen, har hatt dialog med lederen av næringskomiteen om når de siste fristene er. Den dialogen fortsetter, og jeg håper derfor at Stortinget også vil akseptere å få oversendt proposisjonen senere enn fristen, for å kunne sikre at avtalen blir behandlet i vårsesjonen, og at den da kan tre i kraft så fort som mulig. Regjeringa kommer til å følge opp dette spørsmålet videre i ukene som kommer.

På trygdeområdet har Storbritannia tatt initiativ til forhandlinger med Norge, basert på protokollen om trygdekoordinering som er inngått mellom EU og Storbritannia. Det er derfor ikke usannsynlig at det også på dette området vil være behov for avklaring av når Stortinget eventuelt må få forelagt en avtale for å rekke behandling før sommeren.

Når det gjelder andre forhandlingsspor, vil jeg bare kort nevne at Kunnskapsdepartementet er i dialog med sine motparter for å se på muligheten til å få på plass en avtale om framtidig utdanningssamarbeid. Neste møte der er i morgen.

Siden vårt forrige møte i utvalget har EU forsterket sitt klimamål for 2030. Det forsterkede klimamålet er å redusere netto utslipp med minst 55 pst. innen 2030. Det målet skal ta EU på god vei til å bli klimanøytrale i 2050.

Norge meldte som kjent allerede i februar i fjor inn et forsterket klimamål for 2030. Vårt mål er å redusere utslippene med minst 50 pst. og opp mot 55 pst. Målene for EU og Norge er noe forskjellig utformet, men godt sammenlignbare når det gjelder ambisjonsnivå for utslippskutt. Som følge av at EU har forsterket sitt klimamål, vil de også stramme inn på regelverkene som skal sikre at de når målet. Det pågår akkurat nå en prosess i EU for å utforme og vedta forsterkede klimaregelverk. Denne regelverkspakken omtales som «Fit for 55». Kommisjonen har varslet at pakken vil bli lagt fram i juni.

Regjeringa er tett på prosessen på EU-sida og vil spille inn norske posisjoner der det er hensiktsmessig. Etter at regelverkene er vedtatt i EU, må Norge vurdere om og eventuelt på hvilke vilkår de skal gjelde for Norge. For at nye regelverk skal gjelde for Norge, må selvfølgelig også Stortinget gi sitt samtykke.

Jeg er glad for å kunne informere om en positiv utvikling fra EU-domstolen. EU-domstolen har nylig avgjort at Norge kan intervenere i saker mellom EUs medlemsstater, mellom EUs institusjoner eller mellom medlemsstater og institusjoner innenfor EØS-avtalens virkeområde. Det samme gjelder for de andre EØS/EFTA-statene og ESA. Dette er en adgang vi hadde fram til 2010, og så ble den borte. Retten til å intervenere i slike saker er viktig for EFTA-sida fordi det betyr at vi kan fremme våre synspunkter for EU-domstolen før den avgjør saker som også har betydning for EØS-retten. Samtidig vil jeg understreke at denne situasjonen ikke har påvirket vår mulighet til å engasjere oss i andre typer saker for EU-domstolen.

En konkret sak Norge nå har fått tillatelse til å intervenere i, er en traktatbruddsak mot Østerrike, hvor Kommisjonen mener at de østerrikske reglene om kjøpekraftjustering av familieytelser er i strid med EU-retten.

Regjeringa har, som dere er godt kjent med, i Granavolden-plattformen slått fast at vi vil jobbe for aksept i EU for kjøpekraftjustering av velferdsytelser. Det har også Stortinget stilt seg bak, og det er derfor spesielt positivt at vi kan intervenere i en sak som gjelder et prioritert spørsmål for både regjeringa og Stortinget.

Så vil jeg orientere om de to ESA-sakene. Den første er saken om ideelle aktører og reglene for offentlige anskaffelser.

ESA har, som utvalget er godt kjent med, stilt spørsmål ved om adgangen til å reservere kontrakter for ideelle organisasjoner er i strid med EØS-retten. ESA har imidlertid ikke åpnet en formell traktatbruddsak ennå. Det siste som har skjedd, er at ESA i november ga beskjed om at de vil utsette videre behandling av saken fordi de ønsker å avvente veiledning fra Europakommisjonen om «Socially Responsible Procurement», som forventes å bli publisert i løpet av 2021. Vi avventer derfor saken fra norsk side.

Så en kort oppdatering om ESA-søksmål for EFTA-domstolen om påståtte norske brudd på EØS-avtalen på foretakslovgivningens område.

Både næringsministeren og jeg har orientert Europautvalget om saken tidligere. Kort oppsummert åpnet ESA i mai 2014 formell sak mot Norge om aksjelovens, allmennaksjelovens og finansforetakslovens regler om tilknytningskrav for daglig leder og minst halvparten av styrets medlemmer. ESA vurderte at kravet var i strid med EØS-avtalens regler om fri etableringsrett og fri bevegelighet for arbeidstakere.

Vi mottok stevningen i saken fra EFTA-domstolen 10. juli i fjor. Saken reiser spørsmål om bl.a. hvilket handlingsrom som ligger i EØS-avtalen på foretakslovgivningens område.

Regjeringa har holdt fast ved at tilknytningskravet ligger innenfor det handlingsrommet Norge har under EØS-avtalen. Island har i skriftlig innlegg til domstolen støttet Norges oppfatning av saken, mens Europakommisjonen har støttet hovedlinjene i ESAs argumentasjon.

Den skriftlige saksbehandlingen er nå sluttført, med Norges innsendelse av duplikk 22. januar i år. Dato for muntlig høring er fastsatt til 18. mars. Jeg vil holde utvalget orientert om den videre utviklingen.

Møtelederen: Da sier jeg tusen takk til utenriksministeren.

Det er en del som har tegnet seg, så da fordeler Eivind Homme ordet.

Svein Roald Hansen (A): Jeg har tre spørsmål knyttet til vår kommende avtale.

Det ene knytter seg til den friheten som britene mener å ha fått med hensyn til å følge EU-regler og -standarder, som altså har sine grenser som må vurderes. Det er veldig detaljert, f.eks. på statsstøtteregelverket i avtalen. Det ligner veldig på EØS-avtalen. Spørsmålet er: Vil vi sørge for å få inn de samme mulighetene til å flagge brudd på disse bestemmelsene, som ligger i avtalen mellom Storbritannia og EU?

Det andre er: Hvor omfattende komitéopplegg tenker man seg at vi skal ha overfor Storbritannia for å administrere denne avtalen?

Det tredje gjelder justissamarbeidet. Vil vi forsøke å få et tilsvarende med Storbritannia? For hvis jeg ikke tar feil – hvis vi ikke har det, vil vel det bety at samarbeidet om kriminalitetsbekjempelse, terrorbekjempelse osv. mot Storbritannia vil bli betydelig svekket.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF): Mitt spørsmål gjelder den ESA-saken om kontraktsinngåelse og bestemmelser omkring hva frivillige organisasjoner kan tillate seg eller ha tillatelse til.

I den saken vil det være et pro–kontra, fordeler og ulemper, som ESA må vurdere. Da må Norge fremme sine interesser. Så mitt spørsmål er: Hvilket grunnlag har de fått for å foreta den vurderingen? Selv om en nå avventer behandlingen, hadde det vært veldig greit å få vite på hvilket grunnlag de skal vurdere den norske situasjonen. Noen av oss mener jo at det er en veldig god ordning, som vi er redd for og ønsker å beskytte. Derfor er det viktig hvilket grunnlag ESA har til å vurdere den saken på.

Espen Barth Eide (A): Takk for orienteringen.

Jeg vil understreke at det som skjer i European Green Deal kanskje er noe av det viktigste som skjer i global klimapolitikk, fordi det konkretiserer hva det egentlig betyr å gjennomføre Parisavtalen. Og det faktum at vi har fått en president i USA som er på samme vei, og at vi får lignende lyder fra Asia, betyr at i alle fall mesteparten av verdens BNP nå lages i land som setter seg et netto null-mål. Det er altså en massiv endring i internasjonal klimapolitikk, og ekstrem positiv, og vi vil være så tett på som mulig – så full støtte fra oss i det arbeidet.

I forlengelsen av det, vil jeg stille spørsmål, som i og for seg kanskje er enda mer til klimaministeren, men jeg tar det nå her. Når vi nå er så nært koblet til EU og EU sier 55 pst. kutt i hele økonomien, altså både i kvotepliktig og ikke kvotepliktig sektor – burde vi ikke da like godt sette oss det samme målet for å unngå forvirringen og unngå omveien med å si at vi har nesten det samme målet, og bare rett og slett harmonisere vårt mål med EUs mål siden vi uansett skal harmonisere gjennomføringen med EU?

Audun Lysbakken (SV): Jeg lurer på litt av det samme som Toskedal var inne på, fordi dette spørsmålet om å kunne forbeholde konkurranser for ideelle aktører er jo både viktig og omstridt i norsk politikk. Så til tidsbildet der – når kan vi vente oss at EU er ferdig med den veiledningen og saken eventuelt ruller videre?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Jeg kan frafalle. Toskedal og Lysbakken har vært innom det jeg hadde spørsmål om.

Møtelederen: Da går ordet til utenriksministeren – vær så god.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: Da kan jeg egentlig begynne med ESA-saken. Dette er en sak, som flere har vært inne på, som har gått en stund. Vi har argumentert hele veien for at dette er mulig å gjøre, og at vi mener … (lyd mangler). Argumentasjonen vår har også vært i retning av at det bidrar til å oppnå sosiale formål, er til fellesskapets beste og betyr budsjetteffektivitet, så det har vært en argumentasjonsrekke langs det som er godt kjent for Stortinget.

Vi har rett og slett ikke mer info enn det vi har fått via Næringsdepartementet knyttet til tidslinjene, som Lysbakken spør om. Vi vet ikke når i 2021 denne veiledningen kommer, men det er sagt å skulle komme i 2021. Etter alt å dømme vil det også ta noe tid etter det før saken kommer opp igjen. Det er fordi man da eventuelt må forberede nye eller justerte posisjoner fra EU-sida også. Så vi vet rett og slett ikke mer enn akkurat dette nå. Så fort vi har mer, og så fort vi hører mer om en fastlagt tidslinje, kommer vi gjerne tilbake til det.

Til spørsmålet fra Barth Eide om European Green Deal, som jeg jo absolutt er helt enig i at egentlig er noe av det aller viktigste som skjer nå, og som ikke minst kan operasjonalisere veldig mye av det som vi har ønsket å få til, og som har vært både i norsk og europeisk planverk over tid.

Det er utfordringer knyttet til European Green Deal – dette er litt teknisk komplisert, men likevel, jeg gjør et forsøk på å si noe om det, selv om det egentlig er klima- og miljøministeren som er best egnet til det:

Det vi ender på, er mer eller mindre det samme, selv om vi ikke endrer vårt mål. Det er fordi EU gjør andre endringer i hva de inkluderer og hva de regner inn. Det vil si at hvis vi hadde lagt oss på de samme parameterne for hva vi hadde regnet inn, ville vårt klimamål plutselig bli lavere i den forstand at vi måtte ta mindre utslipp hjemme enn det vi må ved å opprettholde målet. Det er grunnen til at vi har opprettholdt det målet vi har. Og så er jeg helt sikker på at klima- og miljøministeren vil kunne si noe mer detaljert om dette, men vi ville altså kommet i en situasjon hvor vi ble mindre ambisiøse på utslipp enn det vi er i dag. Det er bl.a. fordi EU tar med klima og skog. Det er bakgrunnen. – Det er litt teknisk komplisert, men det er i hvert fall forklaringen.

Så er jeg kommet til spørsmålene fra Svein Roald Hansen. Jeg tror ikke det var noe jeg har oversett ellers da.

Spørsmålet om Norge og Storbritannia: Jeg går ikke inn i de konkrete forhandlingsspørsmålene nå, fordi dette er fortsatt underlagt forhandlinger. Men når det gjelder justissamarbeidet generelt med UK, er vårt utgangspunkt egentlig annerledes enn forholdet mellom Storbritannia og EU, for vi er ikke fullt ut, eller var heller ikke fullt ut med i alt justis- og politisamarbeidet. Så er det klart at noe av det som jeg tenker er utfordrende, er at de f.eks. ikke lenger har tilgang til Schengen informasjonssystem, som er et veldig viktig bindeledd for vårt felles arbeid med kriminalbekjempelse. Det forsvinner jo nå. Det klarer ikke vi å kompensere for i avtalen med britene. Nettopp derfor er det en del forutsetninger som vi nå må grundig igjennom for å se hvordan vi kan opprettholde et tettest mulig samarbeid, for det er i begges interesse. Når noen av de byggeklossene som det samarbeidet bygger på, forsvinner ut for britenes del, kan ikke vi ensidig gi britene tilgang til Schengen informasjonssystem. Det er en utfordring som vi nå går grundig igjennom for å se hvordan vi eventuelt kan løse for å fortsette å ha et så nært samarbeid som mulig på dette feltet.

– Da tror jeg det var det hele.

Møtelederen: Fint. Da sier jeg tusen takk til utenriksministeren for et veldig godt møte.

Sak nr. 4

Eventuelt

Møtelederen: Det er ingen saker under Eventuelt.

– Da kan vi heve møtet.

Møtet hevet kl. 9.23.