Lederen: Da gir jeg ordet til næringsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Takk for invitasjonen og anledningen til å komme. Handelspolitikken blir stadig viktigere, og det har vært bred enighet i Norge om at handelspolitikken er blant de aller viktigste virkemidlene for å oppnå verdiskaping og sikre arbeidsplasser, og dessuten sikre norske konsumenter og bedrifter tilgang til varer og tjenester som vi ikke selv produserer.

I en tid med økende handelskonflikt og bruk av tiltak for å straffe handelspartnere er vårt arbeid med frihandelsavtaler blitt stadig viktigere. Norsk næringsliv har behov for forutsigbarhet og gode rammevilkår. Vi forhandler frem moderne avtaler som i størst mulig grad skal ivareta behovene til et næringsliv som i økende grad er utadrettet, og i de globale verdikjedene henger handel med varer, tjenester og investeringer sammen. Våre avtaler omfatter derfor en rekke områder som sammen bidrar til at handelen flyter lettere.

Jeg skal først si noe om regjeringens arbeid sett i lys av det økte fokuset på og viktigheten av bærekraftig handel og EFTAs nye modelltekst for kapittelet om handel og bærekraftig utvikling i frihandelsavtalene. Deretter skal jeg gå litt konkret inn på nylig fremforhandlet frihandelsavtale med handelsblokken Mercosur, og til slutt om geoblokkeringsforordningen og bare to ord om EØS/EFTAs kommentar til den nye Europakommisjonen om prioriteringer for det indre marked etter 2019.

Først til ny EFTA-modelltekst for handel og bærekraftig utvikling. Det overordnede målet for oss i forhandlingene om frihandelsavtaler er å bidra til økt handel og sikre best mulig konkurransevilkår og forutsigbarhet for norske bedrifter. Samtidig skal avtalen understøtte regjeringens, og dermed også Stortingets, politikk for en bærekraftig utvikling, og bl.a. bidra til å sikre arbeidstagerrettigheter, naturmangfold og bærekraftig forvaltning av naturressurser, implementering av Parisavtalen, bedrifters samfunnsansvar og likestilling. Norge har derfor vært en pådriver i EFTA for å utvikle ny modelltekst for handel og bærekraftig utvikling som ivaretar våre posisjoner på disse områdene. Det arbeidet startet i 2018, og vi ble enige om det reviderte kapittelet i juni i år. Teksten vil legges frem for alle våre nye partnere og vil også foreslås i oppdateringer av eldre avtaler.

Under utviklingen av det nye kapittelet har Norge fått gjennomslag for viktige posisjoner knyttet til bl.a. miljø, klima, arbeidstagerrettigheter og likestilling. Sammenlignet med den tidligere modellteksten inneholder nå kapittelet nye og mer ambisiøse bestemmelser på disse områdene. Modellteksten vil legge til rette for økt dialog mellom frihandelsavtalepartene og økt samarbeid om disse temaene. På denne måten har vi en mulighet til å påvirke utviklingen før det eventuelt oppstår en tvist. I tillegg har vi etter modell fra EUs avtaler, styrket implementeringen av kapittelet ved å åpne for bruk av ekspertpaneler ved eventuelle tvister. Dette viser at Norge og EFTA tar den internasjonale utviklingen alvorlig ved at vi har styrket denne delen av frihandelsavtalene. Vi har lykkes med å enes om et kapittel som støtter opp under våre internasjonale forpliktelser, samtidig som man sørger for at bestemmelsene er handelsrelevante, og det er viktig.

Jeg vil understreke at det er viktig av flere grunner. For det første har det en egenverdi i seg selv at Norge overholder sine internasjonale forpliktelser og er en pådriver for klima, miljø, arbeidstagerrettigheter og likestilling. I tillegg er det sånn at det kan være bra for forretningene og for næringslivet også å vektlegge disse områdene. Det er en stor og viktig makrotrend innenfor internasjonal handel at konsumenter og bedrifter i økende grad etterspør produkter som er bærekraftig produsert.

Norsk næringsliv må gjennom hele verdikjeden vise til høy standard for bærekraft når det gjelder både miljø og arbeidstagerrettigheter og vil på den måten ha et konkurransefortrinn. Denne effekten vil øke fremover. Derfor er en av våre hovedprioriteringer i frihandelsforhandlingene å få størst mulig gjennomslag for den nye modellteksten vår.

23. august i år ble Norge sammen med de andre EFTA-landene enig med handelsblokken Mercosur, bestående av landene Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay, om et utkast til en frihandelsavtale. Avtalen omhandler handel med varer og tjenester samt rammebetingelser for investeringer, immaterielle rettigheter, offentlige anskaffelser og handel og bærekraftig utvikling. Avtalen sikrer betydelig forbedret markedsadgang for en rekke av våre viktigste interesser til en allerede viktig handelspartner. 99,3 pst. av nåværende eksport kan med bakgrunn i avtalen eksporteres tollfritt til Mercosur, et marked bestående av mer enn 250 millioner mennesker. 59 pst. av eksporten vil være unntatt toll allerede fra avtalens ikrafttredelse. For andre varer vil det være en gradvis nedtrapping av tollen over en periode på mellom 4 og 15 år. Avtalens bestemmelser om ikke-tariffære handelssyndere gir samlet sett økt forutsigbarhet for norske eksportører og vil bidra til bedre flyt i eksporten. For norske tjenesteytere og investorer vil avtalen gi forutsigbare rammevilkår med like god behandling som for nasjonale tjenesteytere og investorer i en rekke sektorer. Avtalen gir f.eks. markedsadgang og likebehandling for en rekke maritime tjenester samt forpliktelser om at Mercosur skal trappe ned enkelte handelshindringer overfor norske tilbydere.

Forhandlingene var utfordrende og Mercosur-landene har sterke eksportinteresser innenfor bl.a. jordbruk. Begge parter måtte gi og ta, men prisen vi måtte betale i form av markedsadgang inn til Norge for landbruksprodukter, var lav. Det har vært viktig for Norge å gi konsesjoner innenfor eksisterende landbrukspolitikk. Sensitive jordbruksprodukter har vi derfor skjermet, og vi har i hovedsak gitt Mercosur bilaterale kvoter og tollettelser på jordbruksvarer der vi allerede har import i dag, og der importen ikke går på bekostning av norsk produksjon.

Verken for storfekjøtt, soya eller andre fôrprodukter måtte vi strekke oss vesentlig lenger enn den markedsadgang Norge allerede gir i dag. 500 tonn storfekjøtt trekkes fra GSP-systemet og gis til Mercosur som bilateral kvote. Den totale kvotemengden vil altså ikke øke. Det opprettes også en bilateral kvote for soyamel på 5 000 tonn. I tillegg gis det bl.a. kvoter for hester, kylling – 300 tonn – honning og bearbeidede poteter.

Som nevnt inneholder også avtalen et kapittel om handel og bærekraftig utvikling. Forhandlingene med Mercosur har pågått siden 2017 og startet således før vi initierte arbeidet med EFTAs nye modellkapittel. Derfor er det ikke direkte basert på den teksten, men den er i tråd med våre nyeste avtaler, og vi lyktes også med å få inn flere elementer fra den nye modellteksten. Kapittelet støtter på en god måte opp under Norges politikk når det gjelder klima, miljø og arbeidstagerrettigheter. Avtalen sier at partene skal søke å sikre at deres lovgivning bidrar til et høyt beskyttelsesnivå for arbeidstagerrettigheter og miljø. For første gang har vi inntatt en bestemmelse om handel og bærekraftig landbruk. Avtalen inneholder også en egen bestemmelse om klimaendringer med gjensidige forpliktelser om å gjennomføre Parisavtalens klimamål. Bestemmelse om handel og bærekraftig forvaltning av skog, hvor partene bl.a. påtar seg forpliktelser om å bekjempe ulovlig hogst, har vært spesielt viktig for Norge. Kapittelet understøtter det norske ønsket og norsk politikk om en bærekraftig forvaltning av Amazonas.

Avtalen gir et ytterligere forum for dialog om handel og bærekraftig utvikling med Mercosur-landene, et forum vi ikke ville hatt uten en slik avtale. Fokuset på dialog og samarbeid er tilsvarende tilnærmingen EU har i alle sine frihandelsavtaler, inkludert deres nye avtale med Mercosur, og det er en tilnærming jeg mener er riktig. Som en liten nasjon avhengig av velfungerende multilaterale systemer må Norge bygge opp under samarbeidsrettede mekanismer. Gjensidige sanksjonsmuligheter undergraver internasjonalt samarbeid og fører ikke frem innenfor rammene av en slik frihandelsavtaleforhandling.

Nå arbeides det med teknisk og juridisk gjennomgang av hele avtaleteksten. Vanlig tradisjon i EFTA er å ikke offentliggjøre avtaleteksten før en frihandelsavtale har vært gjennomgått og signert. Avtalen vil trolig signeres en gang til neste år. Så vil vi legge frem en proposisjon for Stortinget, hvor vi ber om samtykke til at Norge ratifiserer avtalen. Først når Stortinget har gitt sin tilslutning, vil avtalen bli ratifisert av Norge og tre i kraft.

Så noen ord til slutt om geoblokkeringsforordningen og EU-innspill. Geoblokkeringsforordningen er en viktig del av Europakommisjonens digitale indre markedsstrategi fra 2015 og et element i den såkalte-handelspakken, som ble fremmet av Europakommisjonen 25. mai 2016. Pakken omfatter tiltak for å styrke samarbeid om forbrukervern, bedre grensekryssende forsendelser av pakker og tiltak mot ulovlig geoblokkering. Geoblokkering innebærer å blokkere eller begrense kunders tilgang til en næringsdrivendes nettside basert på kundens nasjonalitet eller geografisk tilhørighet. De fleste har nok opplevd det.

Forordningen har bestemmelser om salg av varer og tjenester samt krav om ikke-diskriminerende i tilbud av betalingsmåte. Formålet med geoblokkeringsordningen er å bidra til vekst og økt valgfrihet for forbrukere i det indre marked. Forordningen omfatter levering til både forbrukere og næringsdrivende. I tillegg til næringsdrivende som er etablert i EØS, vil regelen også gjelde for virksomheten i tredjeland som leverer varer eller tjenester til EØS. Det vil med den nye forordningen bli enklere å forholde seg til diskrimineringsforbudet i tjenesteloven. Det er fordi reglene i forordningen innebærer en spesifisering av det mer generelle diskrimineringsforbudet i tjenesteloven. Det legges opp til at saken behandles i EØS-komiteen 6. desember 2019. En stortingsproposisjon med nødvendige lovendringer og innhenting av Stortingets samtykke vil deretter bli lagt frem.

Så har Norge sammen med andre EØS/EFTA-land oversendt en kommentar som et innspill til den nye Europakommisjonen som skal tiltre i løpet av våren. I kommentaren redegjøres det for EØS-avtalen og hvordan den har fungert både i EØS/EFTA-landene og i EU-landene de siste 25 årene den har eksistert. Den tar også for seg prioriterte områder som videreutvikling og styrking av det indre marked samt viktigheten av digitalisering, bærekraft og den sosiale dimensjonen. I tillegg går kommentaren inn på noen utvalgte sektorer der vi har særlige interesser – varer, tjenester, konkurransepolitikk, energi og miljø, for å nevne noen.

Regjeringen har lenge sagt at vi skal ivareta den norske interessen ved å medvirke tidlig i prosesser og politikkutforming i EU. Ved å oversende en slik kommentar på det tidspunktet vi gjør, bidrar vi til nettopp det.

Lederen: Da åpner jeg for spørsmål.

Svein Roald Hansen (A): Takk for orienteringen. Dette nye bærekraftskapittelet tror jeg de fleste vil synes er veldig bra. Det ble presentert under ministermøtet i Malbun. Da fikk man det på bordet, og man rakk så vidt å lese det. Innholdet tror jeg ikke det var mange negative reaksjoner på, men det ble reagert på prosessen. Her hadde det blitt jobbet med det et par år, men man benyttet ikke de to konsultative komiteene, altså arbeidslivets parter og parlamentarikerkomiteen. Jeg vil sterkt oppfordre til at man ved nye revideringer også konsulterer de konsultative partene. Det ble det reagert sterkt på.

Det vil komme innspill både fra parlamentarikerkomiteen og fra arbeidslivets parter til noen endringer i kapittelet. Fra vår side vil det gå på implementering og konsultasjon og å gjøre den litt mer åpen og involvere litt flere med i de jevnlige vurderingene av hvordan avtalen fungerer. Jeg håper at ministrene tar imot de innspillene og vurderer dem, slik at vi i hvert fall i etterkant får en prosess.

Så vil jeg peke litt på det med offentliggjøring. Det ligger ute vel syv sider om avtalen på EFTAs hjemmesider. Hvis man går på EUs hjemmesider på handelspolitikk, ser man en langt mer offensiv presentasjon av slike avtaler. Så det vil jeg også be statsråden ta med seg til kollegene sine, og vurdere om han ikke skal prøve ytterligere å forbedre det, ta de forbeholdene om den juridiske gjennomgangen osv. Det uheldige i denne situasjonen er at vi får en debatt om en avtale ingen har sett godt nok, basert på det som skjer i Amazonas.

Til slutt et spørsmål litt utenom denne avtalen: Er det noen vurderinger i EFTA nå om å starte opp igjen forhandlingene med Thailand, etter det som har skjedd der? Det er vel sånn at EU vurderer det. Nå skal vi møte formannskapet i Brussel i november, og da kan vi jo kanskje få en tilbakemelding på det.

Audun Lysbakken (SV): Takk for orienteringen. Jeg har tre spørsmål til næringsministeren. Grunnen til at det har blitt så mye oppmerksomhet rundt denne EFTA-avtalen, er at inngåelsen av den – på det tidspunktet det ble offentliggjort at man var enig – ble en betydelig diplomatisk og politisk seier for Brasils president, akkurat på det tidspunktet regjeringen var under betydelig press, både innenlandsk og internasjonalt, for å stoppe avskoging og branner i Amazonas. Da lurer jeg på tre ting:

For det første: Når det sies at avtalen innebærer forpliktelser til å bekjempe ulovlig hogst av skog, hvordan kan regjeringen vurdere at det vil ha avgjørende innflytelse på omfanget av sånn hogst, når vi ser at det nå under sittende president har vært en kraftig økning i den hogsten? Det er derfor en har spurt om det finnes noen form for mekanisme her som sikrer etterlevelse av fine ord og løfter om stopp i avskogingen. Det er det første.

Det andre er om det er aktuelt fra EFTA-siden fram til signeringstidspunktet som det her skissers er en gang neste år, å vurdere etterlevelse på det punktet som gjelder hogst. Er det mulig for regjeringen å signere hvis en ser at avskogingen fortsetter utover i 2020?

Det tredje spørsmålet er knyttet til det som skjer i EU, der både Frankrike og Østerrike har signalisert at de vil fryse prosessen. Vil det som skjer på EU-siden, ha noe å si for EFTAs håndtering av avtalen videre?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): For det første hadde jeg noen av de samme spørsmålene som Lysbakken hadde når det gjelder det som går på situasjonen i Brasil og når det gjelder avskoging, så de skal jeg ikke gjenta.

Men jeg har et annet spørsmål, og det gjelder konsekvenser for norske interesser. Du var så vidt inne på det som går på landbruk. I din beskrivelse framstår det som om dette vil ha liten eller ingen konsekvenser for import av kjøtt til Norge. Det er en ganske annen beskrivelse enn det som blir gitt fra næringen selv. Da har jeg to spørsmål til det.

Det første er hva slags dialog som har vært med næringen om dette, og hva slags signal som har blitt gitt. Og dernest om det ikke er riktig at en går fra en situasjon der det har vært redusert tollsats og ikke fullt utnyttet GSP-kvote, til en situasjon nå med tollfrihet og forventning om at en GSP-kvote blir utnyttet fullt ut i årene som kommer, og hva slags konsekvenser det vil kunne få for norske interesser.

Lederen: Da er det ikke flere som har tegnet seg, og jeg gir ordet til næringsministeren, vær så god.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Takk for gode spørsmål og kommentarer.

Først til Svein Roald Hansen. Vi møtes jo også i EFTA-sammenhengene. Jeg tror min erfaring fra den perioden jeg har vært der, er at det alltid er rom for å forbedre prosessene. Det er selvfølgelig en balansegang. Når det gjelder EFTA, er det regjeringen som sitter der på vegne av Norge, men så har man også de konsultative organene. Jeg tror jeg skal nøye meg med å si at jeg tror det er rom for forbedringer i kommunikasjonen der. Når det kommer innspill fra parlamentarikersiden eller fra NGO-ene, er det selvfølgelig innspill som må diskuteres og vil bli tatt imot.

Så til det andre spørsmålet, om offentliggjøring. Hvis man skal være litt uærbødig, kan man si at dette tidligere kanskje ikke har vært en problemstilling fordi handelsavtaler har blitt fremforhandlet, og så har det kommet en notis i en avis, og så har noen utvalgte næringer blitt fornøyde eller litt misfornøyde. Nå er nok situasjonen en helt annen. Norge har i EFTA-sammenheng alltid vært pådriver for større åpenhet, generelt vært tilhenger av større åpenhet. Jeg tror også at diskusjonen om når avtaleteksten skal legges frem, på hvilket stadium, rett og slett presser seg frem. Det er ikke bare det at man ikke har tradisjon for å legge den frem før etter at den har hatt den juridiske vasken – det er nå én ting – men man har heller ikke tradisjon for å offentliggjøre før etter signering. Som jeg svarte Stortinget etter et spørsmål fra nettopp Svein Roald Hansen, har vi i denne sammenhengen fått aksept for at vi må gjøre det annerledes, dvs. at vi må legge det frem etter den juridiske vaskingen, ikke vente til etter signering.

Så var det et spørsmål om Thailand. Det har vært suspendert på grunn av den politiske situasjonen i Thailand. På møtet i juni – dette tar jeg fra hukommelsen, for jeg var ikke forberedt på det – snakket vi om at hvis den politiske situasjonen bedrer seg, og det var det kanskje antydninger til, ville man ta opp igjen tråden med Thailand. Så har vi ikke møttes, i hvert fall har ikke jeg møttes med mine ministerkollegaer i EFTA-sammenheng etter det, så noen ytterligere nyheter om det har jeg ikke p.t. Det er mulig embetsverket har det. Lederen får velge om man skal slippe til dem for å si noe om det, hvis det er interessant.

Ok, da er det ikke noe mer å si om det, men vi kommer tilbake til det når vi møtes.

Til Lysbakkens spørsmål har jeg en overordnet kommentar. Som jeg sa i min innledning, kan ikke handelsavtalene våre alene bidra til å løse alle disse utfordringene – som avtaler – men det handelsavtalene skal gjøre, er å bygge opp under det som er norsk politikk på andre områder gjennom at det også inkluderes i handelsavtalene. Og hva betyr det? Ta Parisavtalen – den er et godt eksempel. Parisavtalen – med sine styrker og svakheter – står alene som et avtaleverk, men vi vil at Parisavtalen også skal omtales i handelsavtaler, særlig fordi det kan være handelspolitisk relevant. Det betyr ikke at det er handelsavtalen som løser klimautfordringene – det er det Parisavtalen og rammeverket som gjør – men handelspolitikken må også bygge opp under Norges målsettinger på f.eks. klima eller avskoging.

Så til det konkrete spørsmålet, altså forpliktelser på ulovlig hogst. Det ligger ikke inne i selve handelsavtalen en mekanisme som f.eks. sier at man skal sette ned en komité som eksplisitt skal se på hogst mellom Mercosur og EFTA-landene. Den type mekanisme ligger ikke inne. Det betyr at det er ikke sånn at Norge, gjennom denne handelsavtalen alene, vil få et nytt verktøy, men ulovlig hogst-forpliktelsene er der fordi de bygger opp under resten av Norges politikk for å motvirke ulovlig hogst. Så kan det komme situasjoner – det blir litt vanskelig å spekulere i hva de skulle være – der Norge sier at vi mener politikken og praksisen i Amazonas har ført til økt ulovlig hogst, noe som er på tvers av det vi ble enige om, og dermed løfter det som et spørsmål, f.eks. med hele Mercosur-blokken eller kanskje til og med enkeltland.

Når det gjelder det andre spørsmålet, om å vurdere etterlevelse på hogst – jeg skal forsøke å trekke trådene sammen i svaret på spørsmål nummer tre – er det ikke noen mekanisme der hvor regjeringen frem til avtalen, som jo inneholder denne forpliktelsen, skal vurdere situasjonen. Det ligger ikke noe av det i avtalen, og det er litt vanskelig å vurdere situasjonen i lys av en avtale som ikke er ratifisert.

Så er det spørsmål nummer tre, og det handler mer om det overordnede politiske bildet, om EU vil få noen påvirkning.

Grunnen til at denne diskusjonen kom så raskt, var ikke at Norge valgte å offentliggjøre, men at også Brasil har en president som er på Twitter. Det er flere av dem for tiden. Det gjorde at vi veldig raskt – og det mener jeg var et riktig valg – måtte gå ut og kommentere avtalen, selv om vi ideelt sett skulle hatt lengre tid, bl.a. for å kunne forberede godt informasjonsmateriale til offentligheten. Vi mener – som jeg har argumentert for, og kommer til å argumentere for – at denne avtalen støtter opp under Norges politikk på andre områder, bl.a. regnskog, så det er ingen ting p.t. som fra regjeringens side tilsier at vi ikke kommer til å anbefale en ratifisering. Men det er også sånn at det er ganske lang tid til denne saken kommer til Stortinget, og som prosessen i EU viser, kan det bli stor diskusjon om dette. Det er allerede diskusjon om det i det norske stortinget, og det er klart at den diskusjonen har ikke regjeringen noen intensjon eller ønske om å styre eller begrense. Den er helt naturlig. Det betyr at det som skjer i EU f.eks., klart får konsekvenser for den norske diskusjonen.

Vi skal nå gjøre ferdig vårt arbeid med avtalen, men vil legge den frem og mener fortsatt at den burde ratifiseres. Per dags dato er det ikke noe som tyder på at vi kommer til å endre konklusjon på det. Men det er som sagt naturlig at det er en politisk debatt, og den debatten vet vi at også politikere, myndigheter og NGO-er i Brasil f.eks. følger med på.

Så til Sigbjørn Gjelsvik, som spør hvordan dette er forankret med organisasjonene. Svaret på det er at det er gjennom EFTA-komiteene, gjennom konsultativ, rådgivende komité, hvor også landbruksorganisasjonene sitter – for øvrig også sjømatorganisasjonene, norsk industri, arbeidstakerorganisasjonene etc. Men det er jo ikke sånn at vi forelegger konkrete forhandlingsresultater for dem og ber dem gi tommelen opp eller ned. Det er det forhandlerne og regjeringen som avgjør.

Så kan man selvfølgelig diskutere opp og ned hvorvidt det er et godt resultat. Jeg ser at det er forskjellige meninger om dette, men jeg tror at hvis man ser på diskusjonen som var på forhånd – hva man fryktet at vi måtte gi, særlig på landbrukssiden og særlig kjøtt – er det å veksle inn en GSP-kvote og gjøre det om til en bilateral kvote et godt resultat for Norge. Vi har fått mye på våre offensive interesser – maritim og sjømat og en rekke andre ting – samtidig som vi har et mer enn akseptabelt resultat på landbrukssiden, vil jeg si.

Lederen: Da er det ikke flere spørsmål til næringsministeren, men han får kort ordet for å komme med en presisering.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Det skulle ikke være «konsultativ» komité, dialogmøter er riktigere å si.

Lederen: Jeg la merke til at næringsministeren snakket om dette med Twitter og to twitterpresidenter. Både næringsministeren og jeg har vært enige om at utenriksministeren i grunnen bør komme seg på Twitter. Jeg vil understreke til utenriksministeren at det å ha manglende impulskontroll er ikke noe som forsvinner med Twitter, så det er ikke mediet som er problemet her. Det er fullt mulig å ha den saklige stilen som utenriksministeren har, også hvis hun på et tidspunkt velger å komme seg på Twitter.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg er veldig glad for at Europautvalget ikke har vedtakskompetanse akkurat nå.

Lederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg vet ikke om det er noen som har noe til de aktuelle rettsaktene?

Lederen: Det er ingen kommentarer til dem, og da er vi konsultert.

Lederen: Da er det utenriksministeren, som skal redegjøre for det som står på dagsordenen – vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Takk for det, leder.

For å kunne gjøre det på en meningsfull måte i dag, må man jo følge Financial Times’ liveblogging for å se hva som er siste nytt fra London. Jeg har aldri vært borti at et innlegg til Europautvalget har blitt til så tett opp mot at jeg skal holde det som akkurat dette, og det kan jo komme endringer underveis, litt avhengig av hvilke push-varsler som kommer.

Siden sist jeg orienterte om brexit-prosessen, har den på mange måter tatt to steg fram og ett tilbake. EU og Storbritannia kom 17. oktober fram til en revidert utmeldingsavtale, men det er fortsatt uvisst, som dere vet, om den vil kunne ratifiseres i det britiske parlamentet. Avgjørende for den reviderte avtalen som ble framforhandlet mellom EU og Storbritannia, var et møte mellom statsminister Johnson og den irske statsministeren, Varadkar, 10. oktober. Forhandlingene ble intensivert og omhandlet hovedsakelig hvordan man kan unngå en tollgrense mellom Irland og Nord-Irland.

Den vesentlige endringen i den nye avtalen er at den såkalte «backstop»-en er erstattet med en ny permanent ordning for Nord-Irland. Den nye avtalen tillater hele Storbritannia å forlate EUs tollunion samtidig som Nord-Irland skal fungere som yttergrense for både EUs tollunion og Storbritannias tollterritorium. Nord-Irland vil også forbli underlagt alt det EU-regelverket som berører trafikk og samarbeid på tvers av grensen med Irland, og vil også fortsette som en del av EUs indirekte skatteunion. Alt i alt betyr det at irskegrensen vil fortsette å være åpen, og at i praksis vil både tollgrensen, momsgrensen og den regulatoriske grensen gå i Irskesjøen.

En mekanisme for nordirsk samtykke er også kommet på plass. Det vil si at norsk eksport til Nord-Irland med denne avtalen derfor også i framtida vil kunne skje på samme vilkår som til resten av EU, mens eksport til Storbritannia må skje i henhold til det nye – det kommende – britiske regelverket.

Begge parter har måttet fire på kravene. EU har gått med på at et tredjeland skal forvalte EUs tollregelverk, mens den britiske regjeringa har akseptert løsninger som medfører et praktisk skille mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. At partene likevel har valgt en sånn løsning, sier noe om hvor langt fra hverandre de har stått, men også hvor viktig det har vært å unngå et «no deal»-utfall.

Den britiske regjeringa og EUs forhandlere har også staket ut en noe annerledes vei for det framtidige forholdet mellom Storbritannia og det indre marked – og dermed også Norge. Med hele Storbritannia ute av EUs tollunion står Johnsons regjering fritt til å utarbeide en uavhengig handelspolitikk med egne tollsatser, et nytt innvandringsregime som gjør slutt på fri bevegelse av personer og tjenester, og et eget regelverk som vil bety at samarbeid med de gjenværende medlemmene av det indre marked vil måtte skje på et annet grunnlag enn det felles regelverket vi har delt hittil.

Etter planen skulle Underhuset stemme over avtalen på lørdag. Underhuset ønsket å utsette avstemningen til gjennomføringslovgivningen er vedtatt. Det er for å unngå at man kunne risikere å ende opp med en uttreden uten avtale 31. oktober ved at selve avtalen er godkjent, mens gjennomføringsloven ikke er på plass – forviklingar.

Som en følge av dette vedtaket har statsminister Johnson nå bedt EUs råd om en utsettelse av uttreden til 31. januar 2020, sånn som en egen lov har forpliktet ham til å gjøre. Han har samtidig understreket at han ikke ønsker en utsettelse. Han sendte, som dere vet, to brev – først et brev hvor han ber om utsettelse, som han ikke signerte, og deretter et brev som han signerte, hvor han fortalte at han ikke ønsker en utsettelse.

EUs råd skal nå vurdere den britiske forespørselen og vil muligens kunne treffe en konklusjon innen denne ukas slutt. Per kl. 11.43 i dag ser regjeringa ut til å ville legge fram avtalen på nytt for avstemning i dag. Selv om mye tyder på at den nye avtalen vil kunne få flertall i Underhuset, om enn veldig knapt, gir lovgivningsprosessen rom for endringer som vil kunne endre utfallet, f.eks. at det knyttes betingelser til avtalen, som at den skal godkjennes i en egen folkeavstemning. Det er veldig vanskelig å spå utfallet, også denne gangen, men det er uklart om speakeren vil tillate en votering i dag – sannsynligvis ikke. Johnson vil da, etter det vi får opplyst, kunne gå for en såkalt «second reading» i morgen. Det vil i så fall også gi en indikasjon på om det faktisk er flertall for avtalen eller ikke.

Dersom det skulle bli en avtaleløs brexit, vil det få konsekvenser for den økonomiske veksten, først og fremst i Storbritannia og EU. I tillegg kommer usikkerheten rundt handelskonflikter mellom USA og Kina. Det er, som dere vet, en rekke anslag av de økonomiske konsekvensene av en «no deal»-brexit, men de er selvfølgelig nettopp det – de er anslag. De er redegjort for i nasjonalbudsjettet, men la meg likevel her vise til at OECD la fram modellberegninger 19. september i år som indikerer at britisk BNP i 2021 kan bli rundt 2 pst. lavere enn et referansescenario. Mesteparten av effekten vil komme allerede neste år. I euroområdet vil BNP bli drøyt en halv prosent lavere i 2021 – også her mesteparten av effekten i 2020.

Jeg skal ikke fortelle mer om de norske forberedelsene, som dere er godt kjent med, men bare si at siden sist møte i Europautvalget har vi også undertegnet en egen avtale om fiskeriressurser som sikrer fortsatt soneadgang og kvotebytte ut 2019. Forhandlingene med EU, inkludert Storbritannia, om fiskeriåret 2020 har så vidt begynt.

I en situasjon med stor usikkerhet har regjeringa også lagt vekt på å holde næringslivet så godt informert som mulig. Både næringsministeren, fiskeriministeren og jeg har hatt flere møter med norsk næringsliv, og vi opprettet tidlig en referansegruppe på embetsnivå, ledet av UD og NFD, for næringslivet. Vi oppdaterer og utvider informasjonen på nettsidene og har også en egen e-postadresse for henvendelser.

For Norge betyr utmeldingsavtalen, dersom den godkjennes, at vår egen separasjonsavtale med Storbritannia, som vi har framforhandlet med Island og Liechtenstein, kan signeres og tre i kraft. Fra og med 1. november vil vi da befinne oss i den overgangsperioden som Stortinget 14. mars i år ga samtykke til at også vil gjelde for Norge. Overgangsperioden varer ut 2020, med mulighet for én forlengelse. I dette tidsrommet er Storbritannia formelt ute av EU, men EU-retten skal fortsatt gjelde i og for Storbritannia. For oss betyr det at alle de avtalene vi har med EU, også fortsatt gjelder for forholdet vårt til Storbritannia.

I løpet av overgangsperioden skal en avtale om det framtidige forholdet mellom EU og Storbritannia framforhandles. Vi er på norsk side godt forberedt og har nær kontakt med britisk side. Vi er enige om å påbegynne forhandlingene så raskt som mulig. Samtidig har vi gode strukturer for å følge de kommende forhandlingene på EU-siden. Målsettingen vår er veldig klar: Vi skal hegne om det indre marked og vår plass i det, og vi skal sikre et nærmest mulig forhold til Storbritannia også i framtida.

Når det gjelder det framtidige forholdet, er det fra EUs side uttalt at man ikke vil være villig til å påbegynne forhandlinger etter en «no deal»-uttreden med mindre Storbritannia først aksepterer det finansielle oppgjøret, sikrer en åpen irskegrense og garanterer rettighetene til EU-borgere bosatt i Storbritannia. Vi må også se hen til utviklingen av forhandlingene mellom EU og Storbritannia når vi legger vårt eget forhandlingsløp.

Avslutningsvis er det verdt å huske på at selv om en utsettelse vil kunne forhindre et såkalt «no deal»-utfall i denne omgang, løser den heller ingenting. Stridsspørsmålene gjenstår. De er stadig de samme, og vi må nok derfor også regne med fortsatt turbulens i Storbritannia framover, og at det fortsatt kan ta noe tid før det blir avklart hvilken retning også vårt framtidige forhold til landet kan ta.

Så over til neste sak: deltakelse i EUs finansieringsordning for grenser og visum. Som del av EUs langtidsbudsjett for perioden 2021–2027 er det foreslått å opprette tre nye fond på justis- og innenriksområdet. Under fondet for helhetlig grenseforvaltning inngår bl.a. finansieringsordningen for grenser og visum som erstatter og i praksis viderefører dagens grense- og visumordning, som gjelder fram til 2020. Ordningen er Schengen-relevant, så Norge er forpliktet til å delta. Den foreslåtte økonomiske rammen er på i overkant av 8 mrd. euro, som innebærer en tredobling sammenlignet med dagens grense- og visumordning. Den norske innbetalingen til grense- og visumordningen skal følge beregningsnøkkelen i Norges Schengen-tilknytningsavtale. Det innebærer at Norge skal bidra med ca. 3 pst. av totalsummen. Det vil innebære en kostnad på ca. 2,3 mrd. kr over den sjuårsperioden som her gjelder. Det er en økning fra om lag 750 mill. kr – med dagens kronekurs – det vi har i dag. Norge vil få penger tilbake – i tråd med formålet for ordningen.

Forhandlingene i EU om den kommende fondsstrukturen på justis- og innenriksområdet er ennå ikke fullført og vil ikke bli det før EUs langtidsbudsjett er vedtatt. Det ble oppnådd enighet i Rådet om regelverket for dette våren 2019.

Som deltakere i Schengen-samarbeidet er Norge, som nevnt, forpliktet til å delta i denne finansieringsordningen for grenser og visum. Jeg mener imidlertid at man må se utover den rent formelle forpliktelsen og også se hen til merverdien ordningen skaper for Norge, totalt sett. Ved å delta bidrar vi til å få sikret et godt grense- og visumsamarbeid i Europa. Ordningen vil bidra til å sette alle Schengen-land i stand til å treffe nødvendige tiltak for å styrke den indre sikkerheten i Schengen-området gjennom sikring av den felles yttergrensen. Det gir også en felles økonomisk verktøykasse for å møte felles utfordringer landene hver for seg ikke kan løse. Men dette vil imidlertid kreve et betydelig økonomisk bidrag fra Norge, og derfor mener jeg det er riktig å informere Stortinget allerede nå om den forestående forpliktelsen – så tidlig som mulig. Dette ligger jo fortsatt litt fram i tid, som jeg var inne på innledningsvis.

Så vil jeg orientere litt om status for inngåelse og ikrafttredelse av avtalen om felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030 som Norge og Island inngår med EU. Norge har meldt inn et mål til FN om å redusere klimagassutslippene med minst 40 pst. innen 2030 sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Dette målet er Norges bidrag til Parisavtalen. Målet er lovfestet i klimaloven, og EU har meldt inn tilsvarende mål til FN. Vi håper imidlertid at EU vil øke fra 40 pst. til 55 pst., noe vi da også vil følge.

Den 25. mars 2015 vedtok Stortinget enstemmig tilrådingen om at Norge vil gå i dialog med EU om en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030. I desember i fjor vedtok EU klimaregelverket som legger rammene for hvordan EU skal nå sitt mål for 2030. En avtale med EU vil innebære at de delene av EUs klimaregelverk for perioden 2021–2030 som er relevant for oppfyllelse av utslippsmålet for 2030, også skal legges til grunn for oppfyllelse av Norges 2030-forpliktelse.

Nå er EU snart ferdig med å behandle utkastet til avtale, og saken kan bli vedtatt på møtet i EØS-komiteen 25. oktober. EUs behandling har ikke gitt vesentlige endringer i avtalen, og det betyr at avtalen i substans er den samme som det utkastet Stortinget forhåndsgodkjente i juni. Det vil si: Avtalen vil forplikte Norge kun for perioden 2021–2030. Avtalen forankres i EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter. Det ivaretar Norges ønske om å unngå å bli forpliktet til samarbeid utover utslippsmålet for 2030 samtidig som det ellers innebærer tilsvarende forpliktelser som om regelverket skulle blitt tatt inn i EØS-avtalens vedlegg på vanlig måte.

Videre vil Norge og Island delta i EUs klimaregelverk for 2030 på samme vilkår som EU-landene. Det er gjort noen tilpasninger fordi vi ikke er EU-land. I EUs kvotehandelssystem deltar Norge på samme måte som før. Forordningen om innsatsfordelingen vil gjelde for Norge. Vi får en forpliktelse til å redusere utslipp fra transport, jordbruk, avfall og deler av industri og petroleum med 40 pst. i 2030 sammenlignet med 2005. Alle land får et utslippsbudsjett for hvert år i perioden 2021–2030, som må oppfylles. Dette budsjettet må holdes, enten gjennom reduksjoner i nasjonale utslipp eller ved å bidra til kutt i andre europeiske land. Forpliktelsen kan også oppfylles ved en begrenset bruk av kvoter fra kvotesystemet. Regelverket om bokføring av utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren vil gjelde for Norge. Vi vil ikke kunne bokføre høyere utslipp enn opptak i sektoren. Både Norge og Island vil måtte rapportere utslippsregnskap hvert år til ESA. De skal vurdere hvordan vi ligger an til å nå avtaleforpliktelsen.

I tillegg skal vi annethvert år rapportere utslippsframskrivninger og beskrive politikk og virkemidler som er nødvendig for å nå forpliktelsene i avtalen. Island og Norge vil levere en plan for hvordan vi vil oppfylle forpliktelsene i avtalen på frivillig grunnlag. Avtalen vil sette rammer for norsk klimapolitikk, men Norge bestemmer innholdet i politikken og hvor mye som skal oppfylles hjemme og ute. Avtalen med EU hindrer heller ikke Norge i å kutte mer enn forpliktelsene i avtalen.

Nå er det noen få rent formelle steg som gjenstår for at avtalen kan vedtas. Før avtalen kan tre i kraft, må den godkjennes av Alltinget på Island. Regjeringa vil utarbeide en plan for oppfyllelse av Norges klimaforpliktelser når avtalen med EU om felles oppfyllelse er på plass.

Så noen ord om EØS-midlene. Jeg ber om at det jeg skal si nå, unntas offentlighet. Jeg informerte utvalget i forrige måned om at våre forhandlinger om EØS-midlene med Ungarn er vanskelige, og at vi forventet at Ungarn i tida framover vil legge press på oss på ulike vis. Det er akkurat det vi nå opplever. Ungarn kobler ulike saker for å legge ekstra press på oss, og dette har nå ytterligere spisset seg til ved at de denne gangen søker å koble en rent kommersiell handel med uenighet om midlene. Vi må etter mitt syn imidlertid ikke la oss presse, selv om det kan ha kostnader. Vi står fast på at valget av fondsforvalter for fondet for sivilt samfunn skal være uavhengig av ungarske myndigheter, og at det at et sånt press utøves fra ungarsk side, er fullstendig uakseptabelt. De prinsipielle sidene står fast, som de har gjort hele tida. Enhver forhandlingsløsning må vi kunne stå inne for.

Så videre om Polen. Også det ber jeg om at unntas offentlighet. Forhandlingene med Polen – hvor vi jo har en avtale – går i all hovedsak bra på de fleste felt, men imidlertid er det også her uenighet når det gjelder valg av fondsforvalter for den regionale delen av fondet for sivilt samfunn. Det finner sted et møte med Polen i dag, men jeg er ikke veldig optimistisk med hensyn til enighet. Da vil vi gå videre og beslutte selv hvilken organisasjon som skal ha ansvaret for fondsforvaltningen, sånn som vi gjorde med det nasjonale fondet, og sånn som det følger av avtalen.

Så en kort handelssak helt til slutt. Som utvalget er vel kjent med, har USA over lang tid blokkert utnevnelser i ankeorganet i WTO. Dersom det fortsetter, som vi har all grunn til å forvente, betyr det at ankeorganet vil slutte å fungere fra 11. desember fordi det rett og slett ikke vil være nok dommere til å kunne håndtere ankesakene. Dette er helt sentralt i vår bekymring for WTOs framtid som en effektiv multilateral organisasjon.

Vår førsteprioritet er fortsatt å finne en løsning som blir permanent, og som gjør at ankeorganet kan fungere. Samtidig mener vi det er viktig å finne effektive midlertidige løsninger for å sikre at ikke WTOs tvisteløsningssystem lammes hvis WTOs medlemmer ikke kommer til enighet om ankeorganet før 11. desember.

Vi har på bakgrunn av dette inngått en intensjonserklæring med EU om ankebehandling ved voldgift, noe WTOs tvisteløsningsavtale åpner for i artikkel 25. Dette vil altså gjelde mulige framtidige tvistesaker fram til krisa for ankeorganet er løst. Vi er også åpne for å inngå tilsvarende intensjonserklæringer med WTOs øvrige medlemmer.

Alternativet her hadde vært at landene bestemte seg for bare å ha eneinstansbehandling, altså i tvisteløsningsorganet. Det er en ganske lite tilfredsstillende løsning for de fleste. Tanken her er altså å bruke bl.a. pensjonerte dommere fra ankeorganet til å kunne ha denne midlertidige voldgiftsløsningen. Det er en løsning jeg tror er nødvendig å ha i den perioden vi enten ikke vet, eller har et ankeorgan som er ute av funksjon fordi USA fortsetter å blokkere utnevnelser.

Lederen: Er det noen som har spørsmål eller kommentarer? Gjelsvik først – vær så god.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Jeg kan starte med det siste. For det første syns jeg tilnærmingen virker klok, både det som blir skissert når det gjelder WTO, og også når det gjelder EØS-midlene, så vi støtter det.

Når det gjelder orienteringen på dette som går på norsk deltagelse i EUs finansieringsordning for grense og visum, regner vi med at det vil en komme nærmere tilbake igjen til fra Stortinget sin del, i og med at det også handler om finansiering, så jeg vil bare melde at det er noe som vi har behov for å gå nærmere inn i. Det gjelder for så vidt også orienteringen som gjaldt oppfyllelse av avtalen når det gjelder klima. Det var mange element i den orienteringen, og det kan være grunn til å gå nærmere inn i det på et senere tidspunkt.

Så bare et spørsmål til det som gjaldt orienteringen om brexit, for det var en ting jeg ikke fikk helt tak i i det som utenriksministeren sa. Utenriksministeren sa at den felles holdningen fra Norge og Storbritannia er at en skal påbegynne forhandlinger så raskt som mulig mellom Norge og Storbritannia om et framtidig forhold, altså handelsavtale. Det er noe vi også støtter. Men hva betyr det da i et «no deal»-scenario? Utenriksministeren viste til at det i forhandlinger mellom EU og Storbritannia kan være et behov for å avvente, og da er spørsmålet: Hva da fra Norge sin del? Er det sånn at raskest mulig for Norge sin del betyr at når det gjelder å få et nytt handelssamarbeid med Storbritannia – vi har jo ikke de samme forhold å diskutere som EU – kan vi starte umiddelbart ved en «no deal»? Det er det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet er litt mer overordnet, med tanke på hva som blir kommunisert fra norsk side. I den grad det blir kommunisert noe fra norsk side i den dagsaktuelle situasjonen vi står oppe i, altså knyttet til den avtalen som ble referert til her, som ble inngått mellom britene og EU forrige uke, er det noe som en kommuniserer positivt?

Det tredje spørsmålet jeg har, er knyttet til et element som en beskriver, som ligger inne i den avtalen, som gjelder fri bevegelse av personer, altså at en der ikke skal følge de bestemmelsene som har ligget før. Hva vurderer en at det kan ha av konsekvenser, altså dels konsekvenser for forholdet mellom Storbritannia og EU, og eventuelle ringvirkninger videre til Norge av at det da ikke er fri bevegelse mellom EU og Storbritannia i framtiden? Hva vil det ha av mulige konsekvenser for det direkte forholdet mellom Norge og Storbritannia dersom den avtalen trer i kraft på de vilkårene som nå ligger? Det er jo på ingen måte gitt.

Christian Tybring-Gjedde (Frp): Takk for orienteringen. Litt av det samme som Gjelsvik var inne på: Du nevnte at Storbritannia får egne regler for migrasjon, innvandring, dette gjelder asyl og arbeidskraft og det hele som ligger innenfor der. Da vil det bli konsekvenser av det for EU, for det har jo noe med hvor disse kommer fra i utgangspunktet. Blir det da fordelinger på færre land, hvis dette skal få egne regler og Storbritannia kan stå på egenhånd, og hvilke konsekvenser får det da eventuelt for Norge?

Det andre spørsmålet er om dette klimamålet, denne avtalen. Jeg vil gjerne vite hva denne avtalen betyr av reduserte klimautslipp i global sammenheng.

Audun Lysbakken (SV): Takk for orienteringen. Jeg vil også bare ha sagt at vi slutter oss til regjeringens handlingsmåte når det gjelder både WTO og EØS-midlene. Det er klart at når det gjelder EØS-midlene, tror jeg hele Stortinget er enig i at det er veldig viktig at regjeringen ikke bøyer av. Det er et viktig prinsippspørsmål for Norge.

Så har jeg en betraktning og et spørsmål knyttet til brexit. Vi har også et spørsmål knyttet til klima, men det kommer Haltbrekken tilbake til.

Jeg vil bare oppfordre til og egentlig forutsette at regjeringen kommer tilbake til Stortinget, f.eks. gjennom Europautvalget, ganske raskt etter en eventuell avklaring om brexit, for det er klart at hva slags tilnærming vi velger for handelsforhandlinger, er et stort spørsmål, og det er ikke gitt hva som er den beste løsningen for Norge.

Det er klart det er mange argumenter for å komme fort i gang, men det er også ganske mange argumenter for at hva slags avtale Norge bør ha, både med Storbritannia og med EU i framtiden, kan påvirkes av hva slags modeller de to kommer fram til seg imellom. Derfor er det et litt komplisert spørsmål hva som er fornuftig når det gjelder tempo i dette, og da vil det være av betydning at vi får hatt diskusjoner om det sammen.

Så bare et spørsmål av ren nysgjerrighet, egentlig: Vurderer utenriksministeren det som at det overhodet finnes noen sannsynlighet for at EU vil si nei til en ny utsettelse? Siden Frankrike var skeptisk til det allerede i forrige runde, vil jeg tro at det fortsatt er et betydelig irritasjonsmoment for noen å måtte bruke enda mer tid på dette.

Espen Barth Eide (A): Takk for en utmerket redegjørelse. Det er imponerende å holde så forbilledlig oversikt over brexit, som for øvrig er ganske vanskelig å få tak i. Men jeg er enig i den vurderingen som er gjort.

Min kommentar går på EU-klimaavtalen. Det er en avtale som fikk massiv støtte i Stortinget rett før sommeren, alle partier minus ett støttet den. Den binder Norge nært til EU på klimaområdet, noe som er helt utmerket, fordi det også binder oss selv og alle andre til masten.

To spørsmål: I det materialet vi fikk – jeg vet ikke om det egentlig er laget her i Stortinget eller opprinnelig kommer fra UD – er det i denne tabellen om sammenligning mellom regjeringens proposisjon og Kommisjonens forslag til Rådet, et uthevet punkt 8, hvor det står på dansk:

«Denne afgørelse foregriber ikke, hvordan EU, Island og Norge gennemfører Parisaftalen.»

Det skjønner jeg rett og slett ikke, for det er jo det motsatte som er poenget med avtalen – hvis noen kunne oppklare det.

Det andre er 55 pst. Det er selvfølgelig bred enighet om at Norge bør slutte seg til EUs oppgraderte mål når det kommer, og jeg deler vurderingen av at det sannsynligvis blir 55 pst. Selv de som er mest konservative, vil jo ende på 50 pst., men flertallet går mot 55 pst.

Men spørsmålet mitt til utenriksministeren er: Er det et standpunkt som kunngjøres inn til EU, slik at vi med vår smule av innflytelse, som selvfølgelig ikke er veldig stor, likevel påvirker på riktig side, at det bør lande på 55 pst., eller er det slik at vi passivt avventer hva EU kommer fram til? Det mener jeg er et litt viktig poeng, for det er jo en diskusjon som går nå mellom et flertall av – skal vi si – klimaprogressive land og et mindretall, særlig i øst, av litt mer restriktive land i dette spørsmålet.

Ingjerd Schou (H): Takk for en meget god redegjørelse. Jeg skal gi et par kommentarer på de områdene som er unntatt offentlighet, rett og slett fordi Stortingets europarådsdelegasjon en til to ganger i løpet av en fireårsperiode har besøk til land som vi ser har anmerkninger på menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokratiutvikling, og vi var i Ungarn nå i september. Alle vi møtte – justisministeren, som har ansvaret for Europa-politikken, representanter fra utenrikskomiteen og også deres egen delegasjon til Europarådet – tok opp forholdet at vi ikke har fått enighet om disponering av EØS-midlene og stilte seg totalt uforstående til dette med en uavhengig fondsforvalter.

Det var gjennomgående fra vi kom til vi dro at dette var høyst urimelig og et – opplevd i hvert fall fra vår side – betydelig press på at dette var en helt utilbørlig opptreden av Norge, selv om vi påpekte alle de andre landene som jo da hadde inngått avtalen.

Det andre er Polen, som har den samme uenigheten med hensyn til fondsforvalter når det gjelder EØS-midlene. Der har vi ikke vært på besøk, men vi merker det i de møtene hvor vi møter den polske delegasjonen og våre parlamentariske kolleger i Europarådet.

Denne uken er det møte i Strasbourg mellom 47 parlamentspresidenter. Jeg skal delta der som delegasjonsleder. Det er kanskje litt mer til vår egen innenriks forberedelse, men jeg tror kanskje det kan være veldig klokt – det er mulig det allerede er gjort – at man på en måte også er godt forberedt på hva man kan og ikke skal si, og i hvert fall holde fast på det norske standpunktet når det gjelder det jeg tror kanskje stortingspresidenten også der blir møtt med av kollegaene fra nettopp disse to landene. Så det var det.

Lars Haltbrekken (SV): Takk for redegjørelsen.

Jeg har et spørsmål knyttet til klimaavtalen med EU. Det er helt riktig, som utenriksministeren sier, at EU pålegger oss ikke noe om hvor store eller små utslippskutt vi skal ta her hjemme. Det bestemmer vi selv. Før nyttår må imidlertid Norge bestemme seg for om man skal bruke den muligheten som er i avtalen til å overføre 6 millioner tonn CO2-kvoter fra kvotepliktig til bruk i ikke-kvotepliktig sektor.

Spørsmålet er: Har regjeringen tatt en beslutning der nå, eventuelt når vil beslutningen bli tatt, og på hvilken måte vil Stortinget bli orientert?

Svein Roald Hansen (A): Bare for referatets skyld: Jeg vil også si at vi gir støtte til regjeringens holdninger når det gjelder Polen og EØS-midlene.

Lederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren – vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Da skal jeg prøve å rydde litt i mine egne notater her, så får dere bare si fra hvis det er noen spørsmål som ikke blir besvart.

Når det gjelder spørsmålene om deltagelsen i BMVI, som jeg nevnte, er dette både et klart budsjettspørsmål, som vil synes i budsjettene også, og det er som sagt fortsatt sannsynligvis uansett ikke før 2021 at dette er aktuelt. Derfor sier jeg bare fra tidlig om at dette kommer, det er på trappene, og det diskuteres.

Når det gjelder klima, er det noe Stortinget for så vidt har behandlet allerede, i flere omganger. Om det er noe ytterligere som ligger fra klima- og miljøministerens side på det, vet jeg ikke, men jeg opplever at det vedtaket Stortinget fattet så sent som i juni i år, gir en veldig tydelig marsjordre og er et klart mandat for å gå inn i det vi nå har gjort.

Så til spørsmålet om det med å påbegynne forhandlinger så raskt som mulig eller ikke. Det er egentlig i krysningsfeltet mellom Gjelsvik og Lysbakken. Det er argumenter både for og imot, og det kommer helt an på hvordan prosessen mellom EU og Storbritannia nå blir. I utgangspunktet forandres ikke vårt forhold til EU av det som nå skjer. Vi har de samme avtalene og den samme tilgangen til det indre marked som vi har i dag.

Det som er relevant for oss, er å se på om det er avtaler inngått mellom EU og Storbritannia som har relevans, som vi kan speile, og som gjør forhandlingsprosessen vår enklere – slik vi har gjort med overgangsavtalen f.eks. – eller om det er områder hvor det er helt åpenbart at vi kommer til å trenge egne avtaler. Det bildet blir ikke veldig mye klarere før vi har et svar på hva slags brexit det blir.

Jeg vil nok si at fra vår side vil utgangspunktet være at vi ønsker å forhandle så raskt som mulig. Storbritannia er en usedvanlig viktig partner for Norge, også utenfor EU. Vi har veldig mange felles interesser, på noen områder betydelig sammenfallende interesser og noen ganger visse uenigheter på områder hvor vi har forhandlet i EU-rammen, men ikke skal gjøre det i framtida.

Vi har derfor bare fortsatt våre forberedelser i regjering for å kartlegge de viktigste interessene, de viktigste forhandlingsposisjonene, sånn at vi er klare til å trykke på knappen når vi kan begynne å forhandle, men vi kan ikke formelt begynne å forhandle før Storbritannia er ute av EU på et eller annet vis, enten det skjer ved en «no deal», eller det skjer gjennom en overgangsavtale der vi forhandler i den perioden. Det er rett og slett litt tidlig å si hva som vil være den riktige strategien for å ivareta norske interesser best mulig, for det avhenger av hvilken måte Storbritannia går ut på, og hva vi har behov for å dekke opp, hva vi kan speile, og hvordan vi best kan forhandle.

Når det gjelder kommunikasjonen fra Norge om avtalen som ble inngått 17. oktober, har den gjennomgående vært positiv. Vi har, som vi har sagt hele veien, en grunnleggende interesse av en ordnet brexit. Det er det beste for alle parter. Den avtalen som ble framforhandlet, mener jeg faktisk var et godt stykke politisk arbeid. Så får vi se hvilken skjebne den avtalen lider i Underhuset. Den er godkjent på EUs side, den er godkjent på britisk side, men skal jo gjennom Underhuset. Jeg mener den i utgangspunktet la et godt grunnlag for å kunne få til en ordnet brexit, men som jeg var litt inne på i innledningen min, er det mange faktorer framover som vi ikke har kontroll på, som jeg kanskje heller ikke tror at det britiske parlamentet har helt kontroll på per nå. Det ene er om det blir en utsettelse eller ikke.

Til Lysbakkens spørsmål om EU vil si nei til en ny utsettelse: Jeg tror det vil sitte langt inne å si nei til det. Hvis det nå, i større grad enn det var før 17. oktober, er utsikter til at det faktisk finnes en avtale som kan få flertall i Underhuset – og det er det bedre sjanser for nå enn det var – vil det dermed være i EUs interesse å innvilge en utsettelse, sånn at man får en ordnet brexit rett over nyttår i stedet for en hard brexit. Men igjen: Dette er et landskap der det er vanskelig å gi sikre signaler, men det er i alle fall det vi ser for oss nå.

Så til spørsmålet om fri bevegelse av personer. Hvilke konsekvenser det vil få, er for så vidt vanskelig å si. Det kommer an på hvilke avtaler som blir inngått. Men det er viktig å huske på – og det er sånt som lett blir borte i den store diskusjonen – at det å kunne fastsette sine egne regler på dette området var en av hovedårsakene til at britene ønsker å gå ut av EU. Dermed må vi også forvente at de ønsker å legge til grunn et strammere regime enn det som følger av EU og EØS. Det vil selvfølgelig også få noen konsekvenser for oss og for alle andre, men jeg tror ikke det er grunn til å forvente noe annet enn at det vil strammes inn. Fra norsk side har vi stor interesse av å ha et marked med fri bevegelighet av personer, tjenester og arbeidskraft. Vi trenger den arbeidskraften i Norge. Det må rammes inn på en god måte, noe jeg mener vi i samarbeid med EU gjør, men vi må allikevel forvente at det blir endringer i det som gjelder fri personbevegelighet til og fra Storbritannia.

Dette angår også litt spørsmålet som Tybring-Gjedde stilte. Jeg tror som sagt det er grunn til å forvente at de finner og får egne regler. Så vil EU, f.eks. når det gjelder migrasjon, være opptatt av – slik vi har vært opptatt av – å finne noen felleseuropeiske løsninger. Det mener jeg er et arbeid som må fortsette når det gjelder migrasjon. Det er noe som Europa må løse i fellesskap. Hva det vil ha å si for både fri flyt av arbeidskraft og etter hvert migrasjon inn til EU, er litt tidlig å si, men vi har all interesse av å opprettholde integriteten i det indre marked, som inkluderer fri personbevegelighet, for det tjener norske interesser.

Jeg kan ikke på stående fot svare på spørsmålet om hva klimaavtalen betyr i global sammenheng av reduserte utslipp, men det er jeg helt sikker på at klima- og miljøministeren gjerne kan svare på, så jeg skal sørge for at det svaret kommer til Europautvalget.

Så tilbake til Lysbakken og poenget om tilnærmingen. Der jobber som sagt regjeringa med å forberede våre posisjoner og vil avstemme det etter hvordan disse forhandlingene går. Vi har hele veien vært opptatt av å holde dialogen med Storbritannia og EU veldig tett og hyppig, rett og slett for å være klare når vi kan begynne, men i dette bildet er det viktig å huske på at hvis det f.eks. blir en «no deal», vil situasjonen på britisk side være ganske annerledes enn om de får en rolig overgangsperiode hvor de skal forhandle. Det betyr også at det er ganske mange aktører som vil ha både ønske om og behov for – og det vil også britene ha – å kunne håndtere noe først. Noe av det vil f.eks. være handel med USA. Det er for så vidt forståelig av mange årsaker. Dette scenarioet kan se ganske ulikt ut alt ettersom hvordan brexit skjer, men vi følger det nøye og vil selvfølgelig også diskutere det i Europautvalget.

Så til spørsmålet fra Barth Eide. Det er egentlig to ting. Det ene er denne lille tabellen. Det er Stortingets dokument, ikke vårt. Når det gjelder punkt 8, får jeg en liten lapp her som sier at det bare bekrefter at Norge, Island og EU er selvstendige parter til avtalen, og vi vil fortsette å melde inn selvstendige, nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen og rapportere på disse.

Så til spørsmålet om økte utslippsmål er noe vi kommuniserer. Det kommuniserer vi veldig aktivt inn til EU. Dette var noe statsministeren tok opp med Merkel senest for noen få dager siden, med vårt tydelige ønske om det, så det er klart kommunisert.

Så til spørsmålet fra Ingjerd Schou. Jeg er helt enig i det bildet som tegnes. Det er også godt å vite at i den dialogen vi nå har med andre EU-land, er det en veldig unison støtte til det som er givernes posisjon, altså Norge, Island og Liechtenstein. Det er ingen grunn til tro at det vil endre seg, men det pågår samtidig mange prosesser i EU, både artikkel 7-prosedyrer og den mekanismen som bl.a. Tyskland og Belgia har introdusert, med såkalt «peer review» av alle landene. Hva det vil føre med seg, er selvfølgelig litt tidlig å si, men jeg tror det er grunn til å forvente at dette spørsmålet kommer til å bli satt på spissen i mange sammenhenger framover.

Vi opplever ikke noe annet enn støtte fra både EUs organer og EUs medlemsland til det som er vår tydelige linje. Vi håndterer dette i tråd med de avtalene som er inngått med landene. Et viktig poeng å huske på her, er at det at vi til slutt velger fondsforvalter, følger av avtalen som er inngått med Polen. Blir vi ikke enige etter en viss prosedyre, er det sånn det skjer, og det er fordi det er vi som er givere, og dermed er det logisk.

Så til spørsmålet fra Haltbrekken. Jeg kan dessverre heller ikke si helt nøyaktig nå på hvilken måte eller om denne overføringen vil bli gjort, og i så fall når, men det skal vi sørge for at kommer til Europautvalget også.

Lederen: Da er det et siste spørsmål fra Tybring-Gjedde. Jeg setter strek der.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Takk for det. Jeg fikk ikke egentlig et svar på spørsmålet mitt, for det ene var at det ville få konsekvenser for Norge, og det andre var at vi er tjent med at arbeidskraft går over grensene. Det er vi i og for seg enige om, men når det gjelder innvandring, er det mange begreper. Innvandring er også asyl, det er migrasjon, og det er mange definisjoner av det. Vil det bety noe for asyl, for innvandring til Norge? Det er mitt spørsmål. Du sa først at det ville bli det, og så sa du at det var en fordel at det ble det. Da er jeg litt usikker på om det var utenriksministerens egne holdninger og meninger, eller om det faktisk var slik at det vil bli økt asylinnvandring til Norge på grunn av Storbritannias uttreden av EU.

Lederen: Jeg kan betrygge med at her er ikke utenriksministeren to versjoner, altså en hun undertegner, og en hun ikke undertegner. Her vil vi få ett svar.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Absolutt.

Det er mulig det ble litt uklart. Det var ikke meningen. Det handler om det grunnleggende i utgangspunktet her, at vårt forhold til EU ikke endres som følge av brexit. Hvilke felleseuropeiske løsninger som kommer, må EU ta stilling til, og vi må i så fall slutte oss til de løsningene hvis det er ting som går utover det som følger av EØS-avtalen. Det er derfor vi nå har de diskusjonene om hvilke felleseuropeiske løsninger vi skal slutte oss til, f.eks. med relokalisering, bosetting osv. Det vil fortsette å pågå, helt uavhengig av brexit. Der må EU gjøre en vurdering av hvor mange EU mener man kan ta imot, og fordelingen mellom landene.

Selv om vi ikke er EU-medlem, har vi et ønske om å kunne bidra til det som er reelt felleseuropeiske løsninger, som ikke har en spesiell tiltrekningseffekt. Dette standpunktet er formidlet tydelig. Vi tar vår andel og vel så det av kvoteflyktninger. Vi er blant de landene som tar flest kvoteflyktninger per capita. Vi diskuterer også med EU-land om noe av det som nå skjer, f.eks. med det å hente migranter fra Libya, er noe som kan tas av denne kvoten for å bistå.

Det er også verdt å merke seg som et tilleggpoeng at Storbritannia ikke er med i Schengen, og det betyr at det antakeligvis vil ha ganske liten betydning at de går ut, også for hva EU vil vurdere totalt sett.

Lederen: Da er det ikke flere som har tegnet seg.

Lederen: Det er ingen saker under Eventuelt.