Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: Tusen takk for det!
Jeg vil bare si
som svar på Svein Roald Hansens påpekning, at særlig covid-19-situasjonen
har gjort at kapasiteten er begrenset også på EU-sida. Det var årsaken til
at det var et veldig stort antallet trukkede rettsakter denne gangen.
Jeg er helt enig i at det er et betydelig antall.
Da tenkte jeg
jeg skulle si litt om brexit. Jeg kommer også selvfølgelig til å
komme litt inn på andre sider ved situasjonen. Jeg har ikke lagt
opp til å si noe særlig om samarbeidet med EU knyttet til pandemihåndteringen, for
det dekket jeg bredt i redegjørelsen 5. mai, så det er sånn sett
ikke nødvendig nå. Men jeg tar gjerne spørsmål om det hvis det skulle
være behov for det.
Forhandlingene
mellom Storbritannia og EU er nå i gang igjen etter en pause i mars
og april på grunn av pandemien. Det er gjennomført fire forhandlingsrunder,
den foreløpig siste i forrige uke. De signalene vi får både fra
London og Brussel tyder på at det har vært ganske beskjeden framgang
så langt. Det er fortsatt uenighet om viktige overordnede og prinsipielle
spørsmål om avtalestruktur, om regelverk knyttet til likt konkurransegrunnlag,
om politi- og justissamarbeidet og forpliktelser knyttet til fundamentale
rettigheter.
I fiskeriforhandlingene
står også partene fortsatt langt fra hverandre. Det har ikke vært
noen bevegelse av betydning med hensyn til spørsmålet om eventuell
avtale for utenriks- og forsvarssamarbeid. Det er rimelig å anta
at et gjennombrudd nå i forhandlingene kommer til å kreve politisk
bevegelse. Det er ikke sannsynlig at det kommer til å komme før
tidligst i slutten av måneden, for da skal det være et planlagt
høynivåmøte mellom EU og Storbritannia.
Det er lite som
tyder på at Storbritannia kommer til å endre sin holdning om ikke
å forlenge overgangsperioden. Sånn situasjonen framstår i dag, er
det mye som tyder på at det politiske prosjektet med å ta Storbritannia
ut av EU, kommer til å bli fullført ved utløpet av dette året. Denne
situasjonen vi har nå, har selvfølgelig også hatt konsekvenser for
oppstarten av våre møter og forhandlinger med Storbritannia. De
har også blitt forsinket på grunn av koronautbruddet. Nå er forhandlingene imidlertid
i ferd med å komme i gang. Det er gjennomført et videomøte på forhandlingsledernivå
for å avklare veien videre, om hvilke områder det skal forhandles
om, ambisjonsnivå, hva vi ønsker å forhandle om sammen med EØS/EFTA-partnere
osv.
I oppfølgingen
gjennomføres det nå mer detaljerte samtaler og avklaringer på de
ulike forhandlingsområdene. Denne uka møter vi britene for videre
samtaler om bl.a. handel, trygdekoordinering, personbevegelse og
samarbeid på justissektoren. I mellomtida avklarer britene sitt
forhandlingsmandat.
Den viktigste
bærebjelken i det framtidige forholdet til Storbritannia vil være
handelsavtalen som vi forhandler sammen med våre EØS/EFTA-partnere.
Både vi og britene har et veldig grunnleggende ønske om å få på plass
en ambisiøs og moderne avtale.
Vi har dialog
med britene også på en rekke andre områder. Bilateralt jobber vi
for å få på plass avtaleløsninger på bl.a. fiskeriforvaltning, energisamarbeid,
trygdekoordinering, helsetjenester og utdanningssamarbeid.
Usikkerheten rundt
forhandlingene mellom EU og Storbritannia påvirker også framdrifta
og mulighetsrommet for våre forhandlinger. Jeg avslører ingen stor hemmelighet
når jeg sier at den tida vi har til rådighet, krymper stadig. Når
prosessen omsider kommer i gang for fullt, vil det meste av forhandlingene
våre måtte presses inn på noen veldig intense måneder. Det vanlige forløpet
for forhandlinger om frihandelsavtaler er mellom to og fem år, ofte
mye lenger enn det. Det er for tidlig å vurdere de reelle mulighetene
for et tilfredsstillende utfall, men sånn situasjonen avtegner seg
per i dag, vil det være viktig å ha mulighet til å føre forhandlinger med
Storbritannia lengst mulig for å oppnå best resultat.
Frihandlingsavtalen,
og sannsynligvis også noen av våre bilaterale avtaler, skal forelegges
Stortinget for godkjenning. Derfor er det behov for at Stortinget
også i denne sammenheng utviser den veldig store grad av fleksibilitet
som har blitt vist tidligere når det gjelder samtykke til inngåelsen
av avtalene. Vi har da telt og regnet tilbake, og for å sikre at
alle nødvendige prosedyrer kan gjennomføres slik at avtalene, som
må godkjennes, skal kunne tre i kraft 1. januar neste år, må den
kgl. resolusjonen om godkjennelse fremmes senest den 11. desember.
Da har vi regnet tilbake fra 11. desember. Det betyr at Stortingets
samtykke til godkjenning må gis senest 8. desember. Tida til rådighet,
er som jeg nevnte, en veldig viktig faktor i forhandlingene med
Storbritannia, og det er behov for en avklaring av når Stortinget
senest må ha seg forelagt proposisjonen for å rekke behandlingen
til 8. desember. Dette har vi en veldig god dialog med Stortinget
om, men jeg nevner det også i dette formatet, sånn at vi i fellesskap
finner en god løsning på det. Jeg vil jo tro det også er i Stortingets
interesse at vi forhandler så lenge som mulig for å få en så god
avtale som mulig, men det er viktig at vi også har tid til rådighet for
å behandle den på en skikkelig måte i Stortinget.
Den 25. mai deltok
jeg i videokonferanse for medlemmene av EØS-rådet. Akkurat denne
gangen var det både veldig viktig å få avholdt møtet, men erfaringene fra
denne våren har jo også vist viktigheten av EU-samarbeidet. Det
ble framhevet veldig tydelig på begge sider at dette samarbeidet
har vært utrolig viktig for håndteringen av pandemien. Vi har klart
å bevare integriteten i det indre markedet gjennom krisa. Vi fant
raskt en løsning da Norge ble rammet av importrestriksjoner på smittevernutstyr,
som jeg redegjorde for tidlig i mai. Vi gjorde et betydelig arbeid
på norsk side som selvfølgelig også fikk positive ringvirkninger
for våre partnere i EØS. Og vi har også sett at den tette koordineringen
vi har hatt nå med EU om lemping av tiltak og hyppig deltakelse
på uformelle møter på embetsnivå og politisk nivå, har vært veldig
viktig.
I diskusjonen
om European Green Deal var visepresident Timmermans veldig tydelig
på at økonomisk gjenoppbygging ikke kan gå på bekostning av nødvendig
grønn omstilling. Jeg er veldig glad for at Kommisjonen nå foreslår
å legge penger bak sine planer og ikke minst det reviderte forslaget
til langtidsbudsjett, som jeg kommer til å si litt mer om.
Regjeringa ønsker
å være en aktiv og konstruktiv partner i det videre arbeidet med
Europas grønne skifte, og jeg vektla i debatten at norsk næringsliv
sitter på viktig erfaring og kompetanse på områder som f.eks. karbonfangst
og -lagring, flytende havvind, bærekraftig fiskeoppdrett og grønn
shipping.
Det reviderte
forslaget til langtidsbudsjett for 2021–2027, som ble presentert
av Kommisjonen 27. mai, ble revidert ikke minst som følge av de
negative økonomiske konsekvensene som nå følger av covid-19. Det
legges opp til ganske kraftige tiltak for å få økonomien ordentlig
i gang igjen. Totalt legges det opp til et budsjett på 1 850 mrd. euro
– av dem er 750 mrd. euro lagt opp som et nytt instrument for økonomisk
innhenting, det såkalte Next Generation EU. Midlene til dette nye
instrumentet skal hentes gjennom låneopptak fra internasjonale finansmarkeder.
Innrettingen av
budsjettet gir et veldig tydelig signal om at framtida fortsatt
skal være grønn og digital, og at veien ut av krisa også må være
det. Den sosiale dimensjonen og utjevning blir også styrket. I tillegg
understrekes behovet for et velfungerende indre marked. Det vet vi
krever felles innsats.
Men forhandlingene
om langtidsbudsjettet i EU antas å ville bli veldig krevende. På
EU-sida håper man å oppnå politisk enighet i løpet av sommeren.
Det er veldig ambisiøst. Arbeidet med budsjettet kommer til å bli en
veldig viktig oppgave for det tyske formannskapet, som starter opp
i juli.
For Norge er en
veldig viktig del av langtidsbudsjettet det som omhandler de ulike
EU-programmene. Det foreslås at flere programmer finansieres helt
eller delvis gjennom det nye instrumentet for økonomisk innhenting,
men Kommisjonen har ikke spesifisert hvordan EØS/EFTA-landene eller
andre partnere kan delta i programmene med det nye forslaget. Det
jobber vi nå med å kartlegge.
Så vil jeg orientere
litt om forhandlingene om e-handel i WTO. Digitaliseringen av verdenshandelen
skaper behov for å bygge ut handelsregelverket. I dag deltar 83
av WTOs 164 medlemmer i forhandlingene. Innledende sonderinger og
gjennomgang av tekstforslag er for så vidt nå forbi, og vi er i
ferd med å begynne med de tekstbaserte forhandlingene. Som en moderne,
åpen økonomi er Norge selvfølgelig interessert i verdens digitale
handel. Vårt næringsliv hevder seg på markeder også utenfor EØS
og trenger forutsigbare vilkår. Forhandlingsmandatet fra norsk side
kom på plass i februar. Det er lagt ut på regjeringa.no.
Mandatet gir grunnlag
for aktiv norsk deltakelse i forhandlingene. Det kommer til å bli
veldig krevende forhandlinger. WTOs medlemmers interesser og erfaringer
med digitalisering spriker ganske mye, og målet er å utarbeide regler
som gir tilleggsverdi utover dagens WTO-regelverk. Så langt ser
spørsmålet om dataflyt ut til å bli sentralt. Det nye regelverket
bør si noe om hvordan fri dataflyt balanseres mot behovet for å
regulere.
Noe av det vi
kommer til å jobbe for i forhandlingene, er bedriftenes mulighet
til å overføre og lagre data der det er mest hensiktsmessig, rom
for myndighetene til å stille krav til behandling av personopplysninger
og ivareta forbrukerhensyn slik at tilliten til den digitale økonomien
forblir sterk.
Koronasituasjonen
gjorde at prosessen nærmest stoppet opp i mars. To av tre forhandlingsrunder
er avlyst. Arbeidet tar seg nå opp igjen basert på digitale løsninger,
men det vil ta tid før vi kommer i mål, og det blir neppe før neste
ministerkonferanse som blir i juni 2021. Den skulle vært nå i juni,
men er av naturlige årsaker flyttet.
Jeg vil også oppdatere
kort om situasjonen i WTO. Vi er, som jeg har sagt mange ganger
før, avhengige av et sterkt multilateralt handelsregelverk. Vi ser
at det er under press, og nå er som kjent ministermøtet, som skulle vært
avholdt, utsatt, og WTO må finne en ny generaldirektør ett år før
opprinnelig planlagt. Det kan man si er utfordrende, men det gir
samtidig muligheten til å rekalibrere før den neste ministerkonferansen
som da bli i juni. På tross av både gamle og nye utfordringer vil
jeg si at regelverket i hovedsak følges også under pandemien, og
vi fortsetter vårt arbeid i Ottawa-gruppa.
Så vil jeg gjerne
si litt om to saker, og jeg ber om at begge de to sakene blir unntatt
offentlighet.
Det første gjelder
EØS-midlene og Ungarn. Dette har jeg orientert om og diskutert mange
ganger tidligere, og jeg syns det har vært en usedvanlig viktig
og god dialog med Stortinget om dette. Vi har hele tida sammen med
de to andre giverne stått fast på vårt krav om at midlene til sivilt
samfunn, såkalt Active Citizens Fund, skal forvaltes uavhengig av
myndighetene i ethvert land som mottar midler, også Ungarn. Den
støtten Stortinget har gitt både til håndtering og ikke minst til etterspørsel
av situasjonen i Ungarn, har vært viktig.
Vi har forsøkt
å finne løsninger som kan ivareta den røde linja giverne har. Vi
har etter mye uformell kontakt på teknisk nivå framforhandlet en
mulig avtale. Den er akseptabel for ungarerne. Vi har den nå til
politisk vurdering hos giverne.
Det innebærer
i korte trekk at det settes ned en egen komité med representanter
fra giverne og Ungarn for å bli enige om hvem som skal bli fondsoperatør
for midlene til sivilt samfunn. Hvis det ikke blir enighet, stoppes programutviklingen.
Det vil altså si at ingen programavtaler signeres før det er enighet
om fondsoperatør. Blir det ingen enighet i komiteen, blir det ingen
EØS-midler i det hele tatt til Ungarn.
Selv som vi nå
har en teknisk avtale på bordet som gjør det mulig å få på plass
en uavhengig fondsoperatør, må vi også vurdere en eventuell rammeavtale
med Ungarn i lys av den politiske utviklingen i landet. Den trenger
jeg ikke å bruke mye tid på, for den kjenner dere veldig godt. Vi
ser nå at den kontroversielle fullmaktsloven ser ut til å bli opphevet,
men den erstattes med en god del lovforslag som etter det vi kan
se så langt, gir regjeringa egentlig de samme fullmaktene, men i
andre lover enn fullmaktsloven.
Det er en vanskelig
avgjørelse å ta, og det er argumenter på begge sider. Et viktig
argument for å inngå avtalen er at det vil utløse midler til sivilt
samfunn i Ungarn. De har stadig vanskeligere kår for å kunne drive sivilsamfunnsarbeid,
menneskerettighetsarbeid og ikke minst være en motvekt og en balanse
til regjeringas politikk. Det som også er viktig å understreke,
er at vi gjennom de avtalene vi har gjort med EU, også har forpliktet oss
til denne støtten.
Samtidig ser vi
en politisk utvikling som ikke går i riktig retning. Vi ser også
at det felles nordiske brevet som vi skrev, og som også ble diskutert
i forbindelse med redegjørelsesdebatten, til støtte for Europarådets
generalsekretær, utløste en betydelig reaksjon på ungarsk side mot
alle nordiske land. Det jeg kan si her, men som ikke er til offentlig
bruk, er at mye på grunn av vår kritikk av Ungarns menneskerettighetssituasjon
har de signalisert at de ikke lenger kommer til å støtte vårt sikkerhetsrådskanditatur.
Det er jeg helt komfortabel med, for det viser bare at vi har en
konsistent utenrikspolitikk, og vi er veldig opptatt av at dette
er et tema som engasjerer Norge dypt. Hvis det medfører at de ikke
ønsker å stemme på oss, er det for så vidt et valg de får ta, men
det forteller også mye om dilemmaet med om i hvilken grad vi kan
stole på at en eventuell teknisk avtale vi inngår med Ungarn, ikke
vil bli brukt i den ene eller andre retning, propagandamessig også.
Så dette er vanskelige dilemmaer som vi skal inn og vurdere, men
jeg tar selvfølgelig gjerne kommenterer fra dere om hva dere tenker
rundt det. Hele poenget må være å få utløst midlene til sivilsamfunn
og andre prosjektmidler som er på områder som er viktige for samarbeidet.
Men det har også noen nedsider. Så det har både positive og negative
sider å gjøre det på den måten, men det ivaretar givernes røde linje.
Det har vært det aller viktigste for oss, at når vi skal prøve å
finne løsninger, er det det som er utgangspunktet.
Så holder vi tett
kontakt mellom giverne, og vi holder tett kontakt med EU og hovedstedene.
Så til den siste
saken som også er unntatt offentlighet, men som jeg bare vil orientere
kort om. Det er en voldgiftssak knyttet til fangst av snøkrabbe.
Det er et latvisk rederi og deres direktør som har gått til voldgiftssak mot
Norge på grunnlag av en investeringsbeskyttelsesavtale med Latvia
fra 1992. Rederiet eier bl.a. båten «Senator» som ble tatt for ulovlig
snøkrabbefangst på norsk sokkel ved Svalbard i 2017. Straffesaken
endte med at de ble dømt for fangst uten norsk tillatelse. Den ble
endelig avgjort av Høyesterett i fjor vår.
Saksøkerne mener
da at de har rett til å fangste snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel
i Smutthullet og i fiskevernsonen ved Svalbard. De mener at snøkrabbeforskriften
er i strid med Norges forpliktelser under investeringsbeskyttelsesavtalen.
De hevder å ha rettigheter som er beskyttet av denne avtalen, og
det foreløpige estimerte erstatningskravet de har framsatt, er 388 mill. euro.
Saken er opprettet ved senter til investeringstvister i Verdensbanken,
og dette er første gang Norge får en sak mot seg basert på en investeringsbeskyttelsesavtale.
Det er en veldig ressurskrevende sak vi står overfor, som også omhandler
sensitive spørsmål. Vi har selvfølgelig kommunisert at vi overhodet
ikke ser noe grunnlag for dette kravet. Verken Svalbardtraktaten eller
andre avtaler gir rett til å fangste snøkrabbe. Havretten gir Norge
enerett til å forvalte de levende marine ressursene, og ingen kan
høste av dem uten at Norge har gitt tillatelse.
For Norge er det
viktig å holde fast på dette. Vi må også kunne innføre nye reguleringer
og sette kvoter for nye arter. Dette er rettigheter som vi har etter
havretten, og som etter vår mening investeringsavtalene ikke kan rokke
ved.
Tribunalet kan
da bli nødt til å vurdere det geografiske virkeområdet for likebehandling
i Svalbardtraktaten. Det er uheldig, ikke fordi vi er usikre på
det geografiske virkeområdet, men fordi et adhocinvesteringstribunal
selvfølgelig ikke vil være egnet til å ta stilling til det. Igjen
sagt: Det betyr jo ikke at det endrer rettstilstanden, men det kan
gi næring til andre som ønsker å utfordre akkurat dette perspektivet
ved Svalbardtraktaten. Vi forsøker å få saken avvist. Vi mener vi
har en sterk sak, men det er selvfølgelig alltid en prosessrisiko.
Man kan f.eks. også se for seg at de kan få medhold i noen av påstandene.
Vi har også vurdert mulighetene for forlik, men vi ser ikke at det
er aktuelt nå. Saken reiser veldig mange prinsipielle spørsmål som
ikke innbyr til kompromisser. Vi kan heller ikke gi saksøkerne fangstrettigheter
uten en avtale med EU. Som vi har sagt flere ganger, har vi tilbudt
EU kvotebytte, men det har EU så langt avvist. I stedet har EU fortsatt
med lisensiering til enkeltland, eller at enkeltland kan lisensiere
og mene at de har rett til å fangste snøkrabbe på norsk sokkel.
Vi må realistisk
regne med at saken kan komme opp i en størrelsesorden på våre utgifter
– og da tenker jeg ikke på en eventuell erstatningssum, men til
å håndtere saken – på mellom 70 mill. kr og 80 mill. kr. Det er
ikke noe vi kan velge oss bort fra, for vi er saksøkt, men jeg synes
likevel det er viktig å informere Europautvalget om det nå, sånn
at dere også er kjent med at det pågår.
Både saken om
Ungarn og denne saken ber jeg om at unntas offentlighet.
Utenriksminister
Ine Eriksen Søreide: Takk for gode spørsmål og tilbakemeldinger.
Jeg tenkte å begynne
med spørsmålet fra komitélederen om hva opposisjonen og sivilsamfunnet
i Ungarn mener om denne avtalen. Det er helt riktig, som lederen sier,
at særlig i Budapest var det mange tegn som ga grunn til optimisme,
det at det faktisk går an å vinne, men også ganske sterke kandidater.
Det som er vårt
klare inntrykk i dialogen vi har med sivilsamfunn og politikere,
er at de er veldig opptatt av disse røde linjene, at man skal ha
en uavhengig forvaltning av fondet, og de mener det er det aller,
aller viktigste. De er samtidig veldig klar på at for at de over
tid skal kunne drive sin aktivitet, er de også avhengig av en viss finansiering.
Per i dag er det virkelig ikke mange andre finansieringskilder enn
dette. Det krymper mer og mer inn. De har vært veldig tydelig på
at de er mer opptatt av at vi står på de røde linjene enn å få finansiering
i det korte perspektivet, men de er selvfølgelig veldig avhengig
av at dersom man skulle klare å få til en eller annen form for løsning
som ivaretar det hensynet, er det klart at de har behov for de midlene
for å kunne fortsette å drive sivilsamfunnsarbeid.
Til Jette Christensens
spørsmål: Vi holder nå på å analysere dette lovforslaget som er
nokså kløktig lagt opp. Det er en utrolig tung og stor materie av
nye lovtekster. Det brer seg over 247 sider, mener jeg å huske, som
gir endringer i ulike lover. Så vi jobber nå med å analysere helheten.
Vi har en liten mistanke om at noe av poenget er nettopp å lage
en så komplisert lovstruktur at det nesten ikke blir mulig å trenge
gjennom det. Så vi har ikke alle detaljene ennå, men ut fra den
foreløpige analysen vi har gjort, ser det ut som om mange av de
fullmaktene som ligger i den kontroversielle fullmaktsloven, på
ulike måter videreføres i det nye lovverket.
Jeg vil også nevne
at i Ungarn brukes denne anledningen til å si at de krever noen
unnskyldninger fra alle land som har kritisert den ungarske fullmaktslovgivningen,
som det nå viser seg at blir opphevet, uten å fortelle den andre
siden av historien.
Det spørsmålet
som Lysbakken stiller, er også blant de spørsmålene vi har på vår
liste når det gjelder vurderinger. Det er rett og slett fordi det
er nok noen organisasjoner som for ungarerne vil være en rød klut,
og vi er også opptatt av at de som skal forvalte sivilsamfunnsmidler
i alle land, må ha kapasitet og kompetanse til å gjøre det. Det
er ikke sånn at en hvilken som helst organisasjon kan gjøre det.
Vi jobber gjerne med litt større konsortier som inkluderer flere
organisasjoner. Det er rett og slett fordi det er ganske mye penger,
og det er viktig at det forvaltes i tråd med forutsetningene hos
giverne og også forvaltes forsvarlig og riktig og korrekt i forhold
til både regnskapsregler og andre ting. Så vi er opptatt av det.
Det er fullt mulig
å finne konsortier og organisasjoner som kan gjøre den jobben, på
samme måte som vi har gjort til nå i Ungarn. Det som vi reelt vurderer,
er bl.a. om det legges f.eks. begrensninger for utøvelsen av en
sånn fondsoperatørjobb som gjør at det i realiteten vil være vanskelig
å gjennomføre det helt uavhengig. Det har bl.a. sammenheng med det
jeg var inne på, hvordan de nye lovtekstene nøyaktig ser ut. Så
dette henger sammen, og for min del var det viktig å få luftet med dere
nå, siden vi har hatt en god og løpende dialog hele veien, at vi
nå har en avtale på teknisk nivå, men vi må selvfølgelig vurdere
om vi kan ivareta de hensyn som gjør seg gjeldende gjennom å si
ja.
Jeg vil nevne
avslutningsvis, som vi vet fra tidligere, at dette poenget som er
knyttet til sikkerhetsrådskandidaturet, er bare ett eksempel av
mange på at ungarerne – ikke bare med oss, men i alle mulige sammenhenger
– kobler sammen flere ulike saker. Jeg har tidligere nevnt at Ungarn
har koblet sammen en uenighet om en lov for språklige minoriteter
i Ukraina med deres NATO-medlemskap. Så vi har ikke kunnet ha møter
i NATO–Ukraina-kommisjonen på over to år fordi Ungarn blokkerer møter.
Dette har ingenting med NATO å gjøre, men de bruker NATO som en
arena for å blokkere det. Det er mange aspekter ved måten de opererer
på, som vi også tar med i vurderingene av dette. Men vi skal også
være klar over at sier vi nei til å inngå i en MoU, beveger vi oss inn
i et ukjent juridisk og politisk farvann. Selv om vi har veldig
mye støtte i EU-institusjonene og blant EU-landene for dette, selv
om EU selv snakker om kondisjonalitetsprinsipper knyttet til langtidsbudsjetter
og andre spørsmål, er det også på det rene at vi skal inn i mange krevende
forhandlinger med EU framover, hvor Ungarn kan skape utfordringer.
Det er også et perspektiv som vi må ha med oss, fordi dette har
mange sider, og nettopp fordi vi vet at ungarerne er gode til å
koble sammen ulike saker som ikke har noe med hverandre å gjøre.
Så til Svein Roald
Hansens spørsmål, som vi for så vidt også har diskutert tidligere:
Vi jobber ut fra arbeidshypotesen om at vi kommer til enighet. Vi
har sett med tilsvarende avtaler som EU og Storbritannia har inngått, og
i tilsvarende situasjoner tidligere at det har en tendens til å
løsne ganske kraftig på slutten. Det som også gir oss tro på at
vi skal klare å få det til, er at noen av de områdene der det har
kjørt seg mest fast mellom Storbritannia og EU, er ikke direkte
relevante for oss. Så vi må ikke inn i det farvannet. Derfor ser
vi veldig tydelig at den veldig klare ambisjonen også Storbritannia
har om en omfattende, moderne og god avtale med Norge som tjener
britiske interesser også, er nok tydeligere uttalt i denne sammenhengen
enn det er i EU-sammenheng, rett og slett fordi at med EU er det
også et betydelig spørsmål om institusjonelt rammeverk, om en skal
ha en stor og overgripende avtale eller en mindre avtale, hvis det
er uenighet om en del av avtalen, settes ikke hele avtaleverket
ut av spill osv. Det er mange sider ved dette som ikke er det samme
for en avtale mellom Norge og Storbritannia som mellom Norge, Island,
Liechtenstein og Storbritannia.
Så til spørsmålet
om disse beredskapsavtalene. De gjelder ikke automatisk, men vi
har diskutert det med britisk side at det er mulig å se for seg
en løsning der de kommer til anvendelse midlertidig fram til vi
får en egnet avtale på plass. På de områdene hvor det ikke er aktuelt,
faller man tilbake på et minimumsregelverk i WTO når det gjelder
handel. Det er det vi gjør. Men vi håper at vi ikke kommer dit at
vi må gjøre det, men det kan være at vi på enkelte områder må gjøre
det. Det kommer bl.a. an på om britene i likhet med oss ønsker en
ganske bred og overgripende frihandelsavtale som kan inkludere mange
ting, i tillegg til de avtalene vi da forhandler bilateralt med
Island og Liechtenstein, som det ikke har noen direkte innvirkning
på. Men vi har på veldig mange av de bilaterale områdene også mulighet til
å falle tilbake på avtaler som vi allerede har, som for så vidt
er gamle og litt utdaterte, men som kan fungere i en overgangsperiode
til vi blir enige om en eventuell ny avtale.