Statsråd Frank Bakke-Jensen: Dynamikken som de siste årene
har preget EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, fortsetter.
EUs globale strategi i 2016 ga unionen økt ansvar for å håndtere
sikkerhetsutfordringer internt og eksternt. I kjølvannet av strategien
har EU iverksatt en rekke nye forsvarsinitiativ, inkludert EUs forsvarsfond,
EDF, permanent strukturert samarbeid, PESCO, og forsvarsplanleggingssystemet
CARD.
Det er sterke drivkrefter
bak utviklingen. Det dreier seg om økte eksterne utfordringer, inkludert
Russland i øst, terrortrussel og migrasjon fra syd. Med i bildet
hører også brexit og en noe økt avstand over Atlanteren. EU står
i tillegg overfor interne utfordringer, inkludert nasjonalisme og
populisme.
Norge støtter at
EU tar en større sikkerhetspolitisk rolle i samarbeidet med NATO.
Vi ønsker å knytte oss så tett som mulig til EUs felles sikkerhets-
og forsvarspolitikk. Det har vi gjort i flere år i form av sikkerhetspolitisk dialog
og deltakelse i EU-operasjoner, samt i European Defence Agency.
Framover inkluderer det også muligheten til å kunne delta i EDF
og PESCO.
Den nye EU-kommisjonen
under von der Leyen tiltrer på et tidspunkt hvor EU står overfor
en ny geopolitisk virkelighet. Den er preget av tunge aktører som
USA, Kina og Russland. Von der Leyen er opptatt av at Europa forblir
relevant og har signalisert at Kommisjonen skal spille en større
geopolitisk rolle. Signalene fra den nye EU-ledelsen tyder også
på at man vil ha fortsatt fokus på forsvarsområdet. Dette ses gjennom
Kommisjonens etablering av et nytt generaldirektorat med ansvar
for forsvarsindustri og romfart. Forsvarssamarbeidet ses mer i sammenheng
med det indre marked, og Kommisjonen får en sterkere rolle på forsvarsområdet.
Alt dette får konsekvenser
for oss. Det blir viktig å komme i inngrep med den nye EU-ledelsen,
inkludert Kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet. Vi tar framover
også sikte på å styrke det sikkerhetspolitiske samarbeidet med EU.
Dette inkluderer å avholde felles årlige sikkerhetspolitiske seminarer,
samt årlige sikkerhetspolitiske konsultasjoner mellom EU og Forsvarsdepartementet
på lik linje med det UD allerede har.
Parallelt med kontakten
med Brussel vil vi prioritere dialogen med nærstående EU-land som
Tyskland, Frankrike, Nederland, Danmark, Finland, Sverige og de baltiske
landene. Tyskland blir spesielt viktig som EU-formannskapsland høsten
2020.
Etableringen av
European Defence Fund fra 2021 er en sentral del av den nye dynamikken.
Norge har sterke interesser i et tett samarbeid med EU på dette
området. Og spørsmålet om Norges eventuelle deltakelse i EDF vil ha
stor oppmerksomhet i 2020. EDF har betydning for norsk forsvarsindustri,
norsk forsvarsforskning, våre forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser
så vel som norsk europapolitikk. Regjeringen ønsker at Norge skal ha
mulighet til å delta i fondet gjennom EØS-avtalen. Kommisjonen har
foreslått en ordning som betyr at Norge kan delta, men dette er
ikke endelig avklart fra EUs side.
Programmets budsjettmessige
størrelse er heller ikke klart, og diskusjonene om EUs budsjett
vil ventelig pågå gjennom store deler av 2020. Kommisjonen har foreslått
et budsjett på 13 mrd. euro for EDF-perioden 2021–2027, mens forslaget
som ligger på bordet fra EUs formannskap er på 6 mrd. euro.
Vi vil også videreføre
samarbeidet med European Defence Agency om utvikling, anskaffelse
og drift av forsvarskapabiliteter. EDA er en viktig arena for samarbeidet
med allierte i forskning og tidlig utvikling av kapabiliteter. Norge
bidrar aktivt i EDAs forsknings- og teknologiprogrammer, i størrelsesorden
40–50 mill. kr årlig, inkludert bidraget fra norsk forsvarsindustri.
Så til PESCO: EU
er godt i gang med iverksettingen av PESCO og over 40 samarbeidsprosjekter
er godkjent. PESCO er forbeholdt medlemslandene, men tredjeland vil
unntaksvis kunne delta i enkeltprosjekter. Spørsmålet om vilkårene
for deltakelse fra tredjeland er imidlertid uløst grunnet i første
rekke krav fra Hellas og Kypros om å holde Tyrkia utenfor.
Regjeringen har
som mål at Norge skal kunne delta i PESCO. Vi har identifisert et
halvt dusin prosjekter som er relevante og ser fram til en snarlig
løsning av tredjelandsspørsmålet.
EU er også i ferd
med å etablere en mekanisme for årlige vurderinger av medlemslandenes
kapabilitetsbehov, Coordinated Annual Review on Defence, CARD. CARD
er ment som en del av et helhetlig forsvarsplanleggingssystem, omfattende
både av fastsettelse av mål, identifisering av mangler og utvikling
av kapasiteter via EDF og PESCO. CARD kan likevel ikke måle seg
med NATOs forsvarsplanleggingsprosess. Norge deltar ikke i CARD,
og målestokken for norsk forsvarsplanlegging vil være NATO.
Regjeringen vil
følge Kommisjonens arbeid med fortolkning av EUs forsvars- og sikkerhetsanskaffelsesdirektiv.
Vi vil også være oppmerksom på eventuelle initiativ fra Kommisjonen
i forbindelse med etablering av EDF, som vil kunne få betydning
for praktiseringen av direktivet.
For å bedre evnen
til å lede operasjoner, har EU etablert Military Planning and Conduct
Capability, MPCC. Målet for MPCC i dag er å lede militære treningsoperasjoner,
men etter hvert også regulære operasjoner. Med om lag 60 personer
er MPCC likevel ingen konkurrent til NATOs SHAPE. Norge deltar per
i dag ikke i EU-operasjoner, og våre bidrag ute er i NATO og koalisjonen.
Fra norsk side vil vi vurdere mulighetene for igjen å delta med
begrensede bidrag i EU-ledede militære operasjoner. Tidlig og relevant
informasjon fra EU er i denne forbindelse viktig.
Så til samarbeidet
mellom EU og NATO: Det er viktig at utviklingen i EU på det sikkerhets-
og forsvarspolitiske området bidrar til å styrke det transatlantiske
samarbeidet. EUs forsvarsinitiativer må derfor utvikles på en åpen
og inkluderende måte overfor NATO og allierte land som ikke er medlemmer
av EU. Dette er viktig for å hindre duplisering og konkurranse mellom
de to organisasjonene.
Samarbeidet mellom
EU og NATO er langt tettere enn for få år siden. Vi kommer samtidig
ikke utenom at vi i dag står overfor visse utfordringer. Det skyldes
utspill fra europeisk side knyttet til etablering av en europeisk forsvarsunion
o.l. som på amerikansk side oppfattes å være i strid med NATO. Det
skyldes imidlertid også en mer ideologisk holdning fra USA til EU
og skepsis mot særlig EDF, som ses på som proteksjonistisk.
I denne situasjonen
er det viktig å bidra til en ytterligere utdyping av samarbeidet
EU–NATO. Grunnlaget for det har vi gjennom en rekke forslag til
samarbeid. Sentralt her er tiltak for å øke militær mobilitet i
Europa, hvor vi i dag bidrar aktivt.
EU og Storbritannia
går nå i forhandlinger om Storbritannias langsiktige forhold til
unionen, hvor også forsvarsområdet inngår. Storbritannia har strategiske
kapasiteter som er verdifulle for EUs operasjoner, og EU er opptatt
av at Storbritannia fortsatt skal ha muligheter til delta i CSDP-aktiviteter.
Inntil avtalen foreligger, har imidlertid EU inntatt en restriktiv
holdning til tredjeland, og det merker også vi.
Fra norsk side
har vi interesse av at partene kommer fram til en forhandlet løsning
på forsvarsområdet. Det er viktig at Storbritannia opprettholder
sin rolle i europeisk sikkerhet. Regjeringen vil følge forhandlingene om
Storbritannias framtidige deltakelse i CSDP og vurdere eventuelle
ytterligere muligheter og utfordringer.
Norges samarbeid
med EU på forsvarsområdet må også ses i sammenheng med flernasjonale
samarbeidsordninger i Europa, hvor nære EU- og NATO-land er med.
Slike mindre regionale samarbeidsfora er av økt betydning. De mest
sentrale er det britiskledede Joint Expeditionary Force, det tyskledede
NATO Framework Nations Concept samt Northern Group og NORDEFCO. Norge
deltar også i det franske European Intervention Initiative. Vi vil
i 2020 også prioritere deltakelse i disse ordningene som utfyller
NATO og EU.
I sum står vi overfor
en dynamikk på forsvarssiden i EU som er relevant også for Norge.
Vi ønsker å knytte oss så nært som mulig til EUs felles sikkerhets-
og forsvarspolitikk, og framover innebærer det også muligheter for
å kunne delta i EDF og PESCO. Sett med norske øyne er det samtidig
viktig å se ting i perspektiv. Norge er ikke medlem av EU, og EU
vil uansett ikke ta ansvar for kollektiv sikkerhet. Det vil ta tid
før EUs nye forsvarsinitiativ gir konkrete resultater. Norges sikkerhetsgarantier
er i første rekke NATO og større allierte. Som liten alliert utenfor
EU har vi også grunnleggende interesse av at samarbeidet internt
i Europa og over Atlanteren forblir tett. Det vil vi bidra til.
Statsråd
Frank Bakke-Jensen: Til Marianne Marthinsens veldig gode
spørsmål, særlig det siste, er svaret at vi er generelt interessert
i å være med hvis operasjonene er relevante. Vi har ikke tenkt på
noe, men vi har tidligere vært med på EU-operasjoner, og det kan
dukke opp ting som gjør at det vil være relevant. Akkurat dette
området preges nå av en diskusjon mellom EU og NATO om å finne sine
roller, hvordan man skal gjøre det. Vi tror det vil være lurt å
si at vi kan være interessert i å delta på begge sider. Rent faglig
kan det være slik at det er EU, kanskje gjennom juridisk lov, politidelen, som
Norge kan bidra sammen med, mens forsvarsdelen kommer sammen med
NATO. Vi har bare sagt at det er en viktig diskusjon, det å bli
enig om hvilke roller man skal ha, og så registrerer vi at det kan
være operasjoner styrt fra begge.
Når det gjelder
prosessen med EDF, er det innstillingen fra Kommisjonen, og så skal
det vedtas i EU hvordan man skal gjøre det. Dette er et arbeid som
har gått sent av mange grunner. For det første er det forstyrrende
i forhold til brexit-forhandlingene, så man vil ikke vise noen kort
der. Tyrkia og de tumultene som har vært der nede, har vært problematisk
i dette spørsmålet. Det er derfor vi har insistert overfor EU på
at vi er et EØS-land. Vi har en spesiell rolle i forhold til det
indre marked. Derfor er det naturlig at vi behandles særskilt i
så måte. Det er et argument vi har fått forståelse for, og så får
vi se hvor lang tid EU eventuelt bruker på tredjelandsspørsmålet.
Når det gjelder
kostnad, er det som sagt ikke sagt noe. Med det høyeste anslaget,
hvis jeg ikke husker helt feil, vil en EØS-andel for Norge ligge
på mellom 325 mill. kr og 375 mill. kr per år, som er det høyeste
anslaget. Men vi vet jo ikke hva budsjettet vil bli, men vi ser for
oss at vi eventuelt skal kunne delta med en EØS-andel, slik som
vi gjør med det andre.
De kostnadene må
tas av statsbudsjettet. Det kan være en del av den forskningspotten
vi bruker totalt mot EU, eventuelt spilles inn fra Forsvarsdepartementet.
Det har vi heller ikke tatt stilling til. Vi har vært opptatt av
å vise vår posisjon og interesse for å få til den delen.
Storbritannia ut
av EU er vel et av de mest dynamiske områdene å diskutere politikk,
også på forsvars- og sikkerhetsområdet. Det blir viktig for Storbritannia
å posisjonere seg på de områdene hvor de kan posisjonere seg, i
en tid der de skal være i harde forhandlinger om andre ting. Det
blir viktig for dem å være en del av den europeiske sikkerhets-
og forsvarsfamilien. Vi opplever at Storbritannia er frampå og vil
være med på de samarbeidsarenaene som finnes. Den ene tingen jeg
nevnte her, om forsvars- og sikkerhetsdirektivet, er et konkret eksempel
der Storbritannia hittil har sagt at det ikke er noe problem, mens
de nå, når uttredenen er et en realitet, sier at dette må være viktig
for dem å få sett på. Så jeg tror at vi vil oppleve at når det kommer
kunnskap på bordet, vil det endre posisjonene, men i de samtalene jeg
har hatt med de tre britiske forsvarsministrene jeg har rukket å
bli kjent med den tida jeg har sittet, har de sagt én ting. Alle
er like åpne om at Storbritannia må ut, og at dette kommer til å
gå krute godt, og så er de like tydelig på at de skal være en viktig
bidragsyter, forsvar er viktig, lange tradisjoner, store styrker,
og dette er et viktig samarbeid. Så det blir ikke der vi kommer
til å møte veldig mye kvist, tenker jeg, når vi skal forholde oss
til britene.