Statsråd Frank Bakke-Jensen: Dynamikken som de siste årene har preget EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, fortsetter. EUs globale strategi i 2016 ga unionen økt ansvar for å håndtere sikkerhetsutfordringer internt og eksternt. I kjølvannet av strategien har EU iverksatt en rekke nye forsvarsinitiativ, inkludert EUs forsvarsfond, EDF, permanent strukturert samarbeid, PESCO, og forsvarsplanleggingssystemet CARD.

Det er sterke drivkrefter bak utviklingen. Det dreier seg om økte eksterne utfordringer, inkludert Russland i øst, terrortrussel og migrasjon fra syd. Med i bildet hører også brexit og en noe økt avstand over Atlanteren. EU står i tillegg overfor interne utfordringer, inkludert nasjonalisme og populisme.

Norge støtter at EU tar en større sikkerhetspolitisk rolle i samarbeidet med NATO. Vi ønsker å knytte oss så tett som mulig til EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det har vi gjort i flere år i form av sikkerhetspolitisk dialog og deltakelse i EU-operasjoner, samt i European Defence Agency. Framover inkluderer det også muligheten til å kunne delta i EDF og PESCO.

Den nye EU-kommisjonen under von der Leyen tiltrer på et tidspunkt hvor EU står overfor en ny geopolitisk virkelighet. Den er preget av tunge aktører som USA, Kina og Russland. Von der Leyen er opptatt av at Europa forblir relevant og har signalisert at Kommisjonen skal spille en større geopolitisk rolle. Signalene fra den nye EU-ledelsen tyder også på at man vil ha fortsatt fokus på forsvarsområdet. Dette ses gjennom Kommisjonens etablering av et nytt generaldirektorat med ansvar for forsvarsindustri og romfart. Forsvarssamarbeidet ses mer i sammenheng med det indre marked, og Kommisjonen får en sterkere rolle på forsvarsområdet.

Alt dette får konsekvenser for oss. Det blir viktig å komme i inngrep med den nye EU-ledelsen, inkludert Kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet. Vi tar framover også sikte på å styrke det sikkerhetspolitiske samarbeidet med EU. Dette inkluderer å avholde felles årlige sikkerhetspolitiske seminarer, samt årlige sikkerhetspolitiske konsultasjoner mellom EU og Forsvarsdepartementet på lik linje med det UD allerede har.

Parallelt med kontakten med Brussel vil vi prioritere dialogen med nærstående EU-land som Tyskland, Frankrike, Nederland, Danmark, Finland, Sverige og de baltiske landene. Tyskland blir spesielt viktig som EU-formannskapsland høsten 2020.

Etableringen av European Defence Fund fra 2021 er en sentral del av den nye dynamikken. Norge har sterke interesser i et tett samarbeid med EU på dette området. Og spørsmålet om Norges eventuelle deltakelse i EDF vil ha stor oppmerksomhet i 2020. EDF har betydning for norsk forsvarsindustri, norsk forsvarsforskning, våre forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser så vel som norsk europapolitikk. Regjeringen ønsker at Norge skal ha mulighet til å delta i fondet gjennom EØS-avtalen. Kommisjonen har foreslått en ordning som betyr at Norge kan delta, men dette er ikke endelig avklart fra EUs side.

Programmets budsjettmessige størrelse er heller ikke klart, og diskusjonene om EUs budsjett vil ventelig pågå gjennom store deler av 2020. Kommisjonen har foreslått et budsjett på 13 mrd. euro for EDF-perioden 2021–2027, mens forslaget som ligger på bordet fra EUs formannskap er på 6 mrd. euro.

Vi vil også videreføre samarbeidet med European Defence Agency om utvikling, anskaffelse og drift av forsvarskapabiliteter. EDA er en viktig arena for samarbeidet med allierte i forskning og tidlig utvikling av kapabiliteter. Norge bidrar aktivt i EDAs forsknings- og teknologiprogrammer, i størrelsesorden 40–50 mill. kr årlig, inkludert bidraget fra norsk forsvarsindustri.

Så til PESCO: EU er godt i gang med iverksettingen av PESCO og over 40 samarbeidsprosjekter er godkjent. PESCO er forbeholdt medlemslandene, men tredjeland vil unntaksvis kunne delta i enkeltprosjekter. Spørsmålet om vilkårene for deltakelse fra tredjeland er imidlertid uløst grunnet i første rekke krav fra Hellas og Kypros om å holde Tyrkia utenfor.

Regjeringen har som mål at Norge skal kunne delta i PESCO. Vi har identifisert et halvt dusin prosjekter som er relevante og ser fram til en snarlig løsning av tredjelandsspørsmålet.

EU er også i ferd med å etablere en mekanisme for årlige vurderinger av medlemslandenes kapabilitetsbehov, Coordinated Annual Review on Defence, CARD. CARD er ment som en del av et helhetlig forsvarsplanleggingssystem, omfattende både av fastsettelse av mål, identifisering av mangler og utvikling av kapasiteter via EDF og PESCO. CARD kan likevel ikke måle seg med NATOs forsvarsplanleggingsprosess. Norge deltar ikke i CARD, og målestokken for norsk forsvarsplanlegging vil være NATO.

Regjeringen vil følge Kommisjonens arbeid med fortolkning av EUs forsvars- og sikkerhetsanskaffelsesdirektiv. Vi vil også være oppmerksom på eventuelle initiativ fra Kommisjonen i forbindelse med etablering av EDF, som vil kunne få betydning for praktiseringen av direktivet.

For å bedre evnen til å lede operasjoner, har EU etablert Military Planning and Conduct Capability, MPCC. Målet for MPCC i dag er å lede militære treningsoperasjoner, men etter hvert også regulære operasjoner. Med om lag 60 personer er MPCC likevel ingen konkurrent til NATOs SHAPE. Norge deltar per i dag ikke i EU-operasjoner, og våre bidrag ute er i NATO og koalisjonen. Fra norsk side vil vi vurdere mulighetene for igjen å delta med begrensede bidrag i EU-ledede militære operasjoner. Tidlig og relevant informasjon fra EU er i denne forbindelse viktig.

Så til samarbeidet mellom EU og NATO: Det er viktig at utviklingen i EU på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området bidrar til å styrke det transatlantiske samarbeidet. EUs forsvarsinitiativer må derfor utvikles på en åpen og inkluderende måte overfor NATO og allierte land som ikke er medlemmer av EU. Dette er viktig for å hindre duplisering og konkurranse mellom de to organisasjonene.

Samarbeidet mellom EU og NATO er langt tettere enn for få år siden. Vi kommer samtidig ikke utenom at vi i dag står overfor visse utfordringer. Det skyldes utspill fra europeisk side knyttet til etablering av en europeisk forsvarsunion o.l. som på amerikansk side oppfattes å være i strid med NATO. Det skyldes imidlertid også en mer ideologisk holdning fra USA til EU og skepsis mot særlig EDF, som ses på som proteksjonistisk.

I denne situasjonen er det viktig å bidra til en ytterligere utdyping av samarbeidet EU–NATO. Grunnlaget for det har vi gjennom en rekke forslag til samarbeid. Sentralt her er tiltak for å øke militær mobilitet i Europa, hvor vi i dag bidrar aktivt.

EU og Storbritannia går nå i forhandlinger om Storbritannias langsiktige forhold til unionen, hvor også forsvarsområdet inngår. Storbritannia har strategiske kapasiteter som er verdifulle for EUs operasjoner, og EU er opptatt av at Storbritannia fortsatt skal ha muligheter til delta i CSDP-aktiviteter. Inntil avtalen foreligger, har imidlertid EU inntatt en restriktiv holdning til tredjeland, og det merker også vi.

Fra norsk side har vi interesse av at partene kommer fram til en forhandlet løsning på forsvarsområdet. Det er viktig at Storbritannia opprettholder sin rolle i europeisk sikkerhet. Regjeringen vil følge forhandlingene om Storbritannias framtidige deltakelse i CSDP og vurdere eventuelle ytterligere muligheter og utfordringer.

Norges samarbeid med EU på forsvarsområdet må også ses i sammenheng med flernasjonale samarbeidsordninger i Europa, hvor nære EU- og NATO-land er med. Slike mindre regionale samarbeidsfora er av økt betydning. De mest sentrale er det britiskledede Joint Expeditionary Force, det tyskledede NATO Framework Nations Concept samt Northern Group og NORDEFCO. Norge deltar også i det franske European Intervention Initiative. Vi vil i 2020 også prioritere deltakelse i disse ordningene som utfyller NATO og EU.

I sum står vi overfor en dynamikk på forsvarssiden i EU som er relevant også for Norge. Vi ønsker å knytte oss så nært som mulig til EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, og framover innebærer det også muligheter for å kunne delta i EDF og PESCO. Sett med norske øyne er det samtidig viktig å se ting i perspektiv. Norge er ikke medlem av EU, og EU vil uansett ikke ta ansvar for kollektiv sikkerhet. Det vil ta tid før EUs nye forsvarsinitiativ gir konkrete resultater. Norges sikkerhetsgarantier er i første rekke NATO og større allierte. Som liten alliert utenfor EU har vi også grunnleggende interesse av at samarbeidet internt i Europa og over Atlanteren forblir tett. Det vil vi bidra til.

Møtelederen: Takk for det. Er det kommentarer eller spørsmål til Frank Bakke-Jensen? – Marianne Marthinsen, vær så god.

Marianne Marthinsen (A): Tusen takk for redegjørelsen. Jeg har to spørsmål.

Det ene er knyttet til EDF og eventuell norsk deltakelse, hvor forsvarsministeren forteller at Kommisjonen har lagt fram et forslag som han stiller seg positiv til, men at vi venter på endelig avklaring. Kan man si noe mer om når en sånn avklaring er forventet å komme, og hva som er prosessen som leder fram til denne avklaringen? Hvilke instanser er det som skal inn i mellomtiden her?

Så til EU-ledede operasjoner, hvor jeg oppfatter forsvarsministeren dit hen at han uttrykker et ønske om at vi igjen skal ha norsk deltakelse i relevante operasjoner. Dette blir kanksje et litt svevende spørsmål, men jeg prøver allikevel: Er det et generelt ønske, eller har forsvarsministeren noe spesifikt i tankene når han sier det?

Hårek Elvenes (H): To korte spørsmål: Er Norge fortsatt det eneste tredjeland som er invitert med i forskningsdelen av dette samarbeidet?

Spørsmål nummer to: Det vil jo påløpe en kostnad etter hvert å delta i dette samarbeidet. Det har versert noen beløp i media. Hvor mye sannhetsgehalt det er i det, vet jeg ikke, men er den kostnaden en kostnad som må tas over forsvarsbudsjettet, og eventuelt, hvor synlig kommer det til å bli?

Ingjerd Schou (H): Takk for redegjørelsen.

NATO er jo Norges første forsvarsallierte. Kan du si noe om de praktiske konsekvensene det kan eller vil ha for vår forsvarspolitikk at Storbritannia går ut av EU?

Møtelederen: Det var jo enkle og oversiktlige spørsmål. Det er kanskje litt i overskrifts form, men meget relevant. Vær så god, statsråd.

Statsråd Frank Bakke-Jensen: Til Marianne Marthinsens veldig gode spørsmål, særlig det siste, er svaret at vi er generelt interessert i å være med hvis operasjonene er relevante. Vi har ikke tenkt på noe, men vi har tidligere vært med på EU-operasjoner, og det kan dukke opp ting som gjør at det vil være relevant. Akkurat dette området preges nå av en diskusjon mellom EU og NATO om å finne sine roller, hvordan man skal gjøre det. Vi tror det vil være lurt å si at vi kan være interessert i å delta på begge sider. Rent faglig kan det være slik at det er EU, kanskje gjennom juridisk lov, politidelen, som Norge kan bidra sammen med, mens forsvarsdelen kommer sammen med NATO. Vi har bare sagt at det er en viktig diskusjon, det å bli enig om hvilke roller man skal ha, og så registrerer vi at det kan være operasjoner styrt fra begge.

Når det gjelder prosessen med EDF, er det innstillingen fra Kommisjonen, og så skal det vedtas i EU hvordan man skal gjøre det. Dette er et arbeid som har gått sent av mange grunner. For det første er det forstyrrende i forhold til brexit-forhandlingene, så man vil ikke vise noen kort der. Tyrkia og de tumultene som har vært der nede, har vært problematisk i dette spørsmålet. Det er derfor vi har insistert overfor EU på at vi er et EØS-land. Vi har en spesiell rolle i forhold til det indre marked. Derfor er det naturlig at vi behandles særskilt i så måte. Det er et argument vi har fått forståelse for, og så får vi se hvor lang tid EU eventuelt bruker på tredjelandsspørsmålet.

Når det gjelder kostnad, er det som sagt ikke sagt noe. Med det høyeste anslaget, hvis jeg ikke husker helt feil, vil en EØS-andel for Norge ligge på mellom 325 mill. kr og 375 mill. kr per år, som er det høyeste anslaget. Men vi vet jo ikke hva budsjettet vil bli, men vi ser for oss at vi eventuelt skal kunne delta med en EØS-andel, slik som vi gjør med det andre.

De kostnadene må tas av statsbudsjettet. Det kan være en del av den forskningspotten vi bruker totalt mot EU, eventuelt spilles inn fra Forsvarsdepartementet. Det har vi heller ikke tatt stilling til. Vi har vært opptatt av å vise vår posisjon og interesse for å få til den delen.

Storbritannia ut av EU er vel et av de mest dynamiske områdene å diskutere politikk, også på forsvars- og sikkerhetsområdet. Det blir viktig for Storbritannia å posisjonere seg på de områdene hvor de kan posisjonere seg, i en tid der de skal være i harde forhandlinger om andre ting. Det blir viktig for dem å være en del av den europeiske sikkerhets- og forsvarsfamilien. Vi opplever at Storbritannia er frampå og vil være med på de samarbeidsarenaene som finnes. Den ene tingen jeg nevnte her, om forsvars- og sikkerhetsdirektivet, er et konkret eksempel der Storbritannia hittil har sagt at det ikke er noe problem, mens de nå, når uttredenen er et en realitet, sier at dette må være viktig for dem å få sett på. Så jeg tror at vi vil oppleve at når det kommer kunnskap på bordet, vil det endre posisjonene, men i de samtalene jeg har hatt med de tre britiske forsvarsministrene jeg har rukket å bli kjent med den tida jeg har sittet, har de sagt én ting. Alle er like åpne om at Storbritannia må ut, og at dette kommer til å gå krute godt, og så er de like tydelig på at de skal være en viktig bidragsyter, forsvar er viktig, lange tradisjoner, store styrker, og dette er et viktig samarbeid. Så det blir ikke der vi kommer til å møte veldig mye kvist, tenker jeg, når vi skal forholde oss til britene.

Møtelederen: Da er det svart på det, og det er ikke flere tilleggskommentarer.

Da erklærer vi oss ferdig med sak nr. 1.

Møtelederen: Sak nr. 2 gjelder rettsaktene. Det er med bakgrunn i at neste møte i EØS-komiteen finner sted i Brussel 7. februar. Det er laget en foreløpig liste med omtale av EU-rettsakter som EØS-komiteen vil kunne fatte beslutninger om på det møtet i Brussel. Det ble oversendt Europautvalget 17. januar. Det omhandlet 70 rettsakter, hvorav 6 krevde samtykke, mens 64 rettsakter ikke hadde konsekvenser for norsk lovgivning, og de ble derfor tatt inn i notifikasjonsregisteret, lenket opp til EØS-databasen.

Europautvalget mottok så en endelig liste med rettsakter sammen med dagsordenen til dagens møte den 28. januar. Tre av samtykkesakene og fem av de andre rettsaktene var da tatt av listen, og fire rettsakter er kommet til. Systemet med to oversendelser, først en foreløpig og så en endelig liste, er ny for utvalget, og den ble foreslått av utenriksministeren på det forrige møtet vi hadde i november. Så vil vi høre om det eventuelt skulle være noen negative kommentarer til den praksisen. Hvis ikke legger vi opp til at vi fortsetter den fleksible oversendingsmåten. Det er for å gjøre sakene enda mer aktuelle. Dere utfordres på denne rutinen, hvis det er synspunkter på den. – Det er ikke registrert, så jeg antar at det er et slags samtykke.

Møtelederen: Da har jeg gleden av å gi ordet til utenriksminister Eriksen Søreide.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Storbritannias 47 år lange medlemskap i EU ble avsluttet ved midnatt fredag. 1. februar startet overgangsperioden der Storbritannia vil behandles som om de var EU-medlem og part i EØS-avtalen, fram til og med 31. desember i år.

EU og Storbritannia signerte sin utmeldingsavtale 24. januar. Jeg var selv i London 28. januar sammen med mine kolleger fra Island og Liechtenstein for å undertegne EØS-landenes egen avtale med Storbritannia, som speiler relevante deler av deres utmeldingsavtale med EU. Avtalen mellom EØS/EFTA-landene og Storbritannia dekker bl.a. bestemmelser om videreføring av borgernes rettigheter etter overgangsperioden. Denne avtalen betyr med andre ord at nordmenn som har benyttet seg av retten til fri bevegelighet og/eller bor i Storbritannia på det tidspunktet landet er helt ute av EU, det vil si etter at overgangsperioden dette året er ferdig, vil beholde de rettighetene de har i dag i henhold til EØS-avtalen. Det samme vil gjelde for deres familiemedlemmer. Avtalen inneholder også bestemmelser om helse og trygd og ulike pågående prosesser. Dette kan være varer som er plassert på markedet, pågående offentlige anskaffelser og andre prosesser som påbegynnes før overgangsperioden slutter, men som avsluttes etter utløpet av overgangsperioden. Dette er litt teknisk komplisert, men jeg tror de fleste rundt bordet forstår det godt.

Men brexit-prosessen er langt fra over.

Overgangsperioden kommer britene til å bruke til å forhandle om sitt framtidige forhold til EU og andre land, inkludert Norge. Det er ikke mye tid.

Overgangsperioden kan riktignok forlenges med inntil to år hvis begge partene er enige om dette innen 1. juli i år, men statsminister Johnson har vært veldig tydelig på at Storbritannia ikke har til hensikt å forlenge. Med mindre britenes posisjon endrer seg, forholder vi oss derfor til at overgangsperioden utløper 31. desember i år.

For Norges del betyr dette at alle avtaler med EU som regulerer vårt forhold til Storbritannia, kommer til å opphøre ved midnatt 31. desember. Nye avtaler bør så langt som mulig være på plass, slik at de kan tre i kraft 1. januar 2021.

I går kom både Storbritannia og EU, ved henholdsvis Boris Johnson og Michel Barnier, med sine mest omfattende beskrivelser så langt av hva de ønsker å få ut av forhandlingene, og hvilke begrensninger de vil sette.

Formelt forventes det at EUs mandat vil vedtas 25. februar, og britene vil også bruke noe tid på å ferdigstille sitt forhandlingsmandat. Først etter dette kan forhandlingene starte. EUs utgangspunkt er den politiske erklæringen som fulgte med utmeldingsavtalen, der partene slo fast at de har som mål å etablere et tett samarbeid som balanserer rettigheter og plikter. Dette skal være strukturert i to søyler – en som omfatter handelsforbindelser, og en som omfatter justissamarbeid og samarbeid om utenriks- og forsvarsspørsmål. Boris Johnson var mindre detaljert i sitt utspill i går. Han sa at Storbritannias ambisjon er en bred frihandelsavtale og samarbeid om justis- og utenriksspørsmål. I den uttalelsen som britene la ut i går, heter det at de vil foreslå tilsvarende rammeverk for EFTA-statene, uten at dette er konkretisert nærmere. Men det er godt i tråd med det budskapet vi har framført overfor britene, at de bør ha samme tilnærming til EØS/EFTA-statene som til EU når det gjelder saker der vi i dag er del av et felles rammeverk. Den endelige organiseringen på britisk side er ikke klar.

Også Norge går nå inn i en periode med intensivt arbeid for å få på plass vårt framtidige avtalemessige forhold til Storbritannia.

Vi er beredt til å starte forhandlingene. Forhandlingsdelegasjonen som består av Utenriksdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Justisdepartementet og Finansdepartementet, vil fortsatt lede arbeidet.

I tillegg til forhandlingsdelegasjonen har vi opprettet «Brexit Task Force» hvor samtlige departementer er representert. Hvert departement har ansvar for sine fagområder. Det betyr at Nærings- og fiskeridepartementet vil lede arbeidet med frihandelsavtalen, mens forhandlingsdelegasjonen og «Brexits Task Force» møtes jevnlig og ivaretar behovet for å se ting i sammenheng, der ulike hensyn må avstemmes.

Vi må også følge utviklingen i London og Brussel tett. Vi må se hen til hvor tett Storbritannia legger seg inn til de eksisterende samarbeidsformene med EU, som vi er en del av, som f.eks. regelverk på veterinærområdet og programsamarbeidet, herunder programmene for studentutveksling og forskningssamarbeid.

Å videreføre handelen mellom våre to land vil stå sentralt. Regjeringa ser det som helt avgjørende å få på plass en frihandelsavtale med Storbritannia for å sikre næringslivet gode betingelser. Beslutningen er ikke endelig fattet av regjeringa, men vi vil legge opp til at vi forhandler framtidig handelsforhold med Storbritannia sammen med våre EØS/EFTA-partnere, Island og Liechtenstein. Så kan det bli aktuelt at vi på noen områder under frihandelsavtaleforhandlingene forhandler bilaterale løsninger dersom det tjener våre interesser best.

Vår overordnede målsetting for frihandelsavtalene er å bevare så mye som mulig av den friksjonsløse samhandelen vi har i dag. Innenfor det indre marked har vi delt felles regelverk, og mye vil derfor avhenge av om og i hvilken grad britene eventuelt ønsker å videreføre et felles regelverk. Statsminister Johnson uttalte mandag at det ikke er aktuelt med regelverksforpliktelser utover det andre tredjeland har sagt seg villige til. I så fall vil det bli behov for grensekontroller og vareinspeksjoner mellom det indre marked og Storbritannia, med andre ord handelshindre som ikke er der i dag, og dermed selvfølgelig mer friksjon enn det EØS-avtalen gir.

Også fiskeri vil være et sentralt spørsmål i forhandlingene. Utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia sikrer at de avtalene som er inngått på fiskeriforvaltningsområdet mellom Norge og EU for 2020, får virkning også for Storbritannia dette året selv om de nå forlater EU.

I møter med både EU-kommisjonen og Storbritannia har vi skissert mulige tilnærminger for hvordan det framtidige trepartssamarbeidet for fiskeriforvaltning skal se ut. Hovedpoenget fra norsk side er at det må legges opp til et trepartssamarbeid om forvaltning av felles bestander i Nordsjøen. Vi ønsker et noe mer formalisert samarbeid enn det vi har i dag. Målet er en ny treparts rammeavtale om hva vi skal samarbeide om og hvordan.

Vi ønsker å starte opp trilaterale forhandlinger – Norge–Storbritannia–EU – snarest mulig. Men det er sannsynlig at de formelle forhandlingsrundene i dette formatet må utsettes inntil EU og Storbritannia har kommet i gang med sine bilaterale forhandlinger på fiskeriområdet. Fram til da vil vi fortsette å ha en tett dialog med begge for å sikre en god prosess i arbeidet med å framforhandle nye avtaler også på fiskeri. Norsk fiskerinæring er opptatt av spørsmål om framtidige bytte- og adgangsregimer, og Norge kommer til å ha oppmerksomhet på dette i tida framover.

Her, som på andre områder, blir det krevende å sørge for at EU og Storbritannia setter av tilstrekkelig tid til forholdet til Norge. De har en stor bilateral agenda de må dekke seg imellom. Vårt inntrykk er imidlertid at de begge har oppmerksomhet på at det framtidige forholdet til Norge blir av betydning for begge.

Tida til rådighet er knapp. Veien vil nok i noen grad bli til mens vi går, og jeg skal ikke spekulere for mye om hva alternativene kan være. Det kan være aktuelt å inkludere bestemmelser som fastslår at partene forplikter seg til å forhandle på flere områder senere, eller en mer dynamisk løsning der man eventuelt etablerer et rammeverk med mekanismer og oppdaterer avtalen senere, f.eks. dersom forhandlingene mellom Storbritannia og EU gir løsninger som vi ønsker å knytte oss til. Det kan også være aktuelt med midlertidige avtaler på sentrale områder, slik at vi får bedre tid til å framforhandle en ambisiøs frihandelsavtale.

Så noen ord om tidsaspektet og kalenderen. Storbritannia og EU vil sannsynligvis kunne forhandle helt fram til november og deretter gi sin avtale en midlertidig anvendelse. Vi for vår del kan ikke gi avtaler som skal forelegges for Stortinget, midlertidig anvendelse. Jeg vil derfor komme tilbake til Stortinget for å avklare når avtaler som skal tre i kraft 1. januar 2021, senest må forelegges og behandles.

Regjeringa vil også se på hvordan våre interesser best kan ivaretas hvis det viser seg å ikke være mulig å få på plass de nødvendige avtalene i tide til 1. januar neste år. For et sånt tilfelle tar vi sikte på å komme til enighet med Storbritannia om at beredskapsavtalene for «no deal» som vi fikk på plass i fjor, kan brukes fram til vi får et mer permanent avtaleverk på plass. Det kan også være behov for å inngå ytterligere avtaler. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med spørsmål om de nødvendige fullmaktene til dette.

Så vil jeg orientere litt om utviklingen i Verdens handelsorganisasjon. Som en åpen, mellomstor økonomi er vi tjent med regelbasert verdenshandel. Globale rammebetingelser skaper forutsigbarhet for norsk næringsliv. Situasjonen i dag er at vi befinner oss i et veldig krevende handelspolitisk landskap. Antall proteksjonistiske tiltak har økt, og veksten i verdenshandelen er kraftig redusert. WTO står overfor store utfordringer. Et sentralt stridsspørsmål i WTO er forskjellene i forpliktelser mellom utviklede land og framvoksende økonomier. Den mest akutte utfordringen for WTO er at ankeorganet, siden sist vi møttes, ikke lenger kan behandle nye ankesaker.

Statssekretær Hagen var i Davos i slutten av januar for å delta på det årlige uformelle WTO-ministermøtet. Møtene der bekreftet at WTO står overfor betydelige utfordringer. For å bevare det multilaterale handelssystemet var generaldirektør Azevêdo klar på at WTO må reformeres. Mange av medlemmene, Norge inkludert, er enig i det, men WTOs 164 medlemmer er fortsatt langt fra en felles forståelse av hva reform skal innebære, og hvilket omfang den skal få. Vi må imidlertid være forberedt på at det kan bli snakk om omfattende endringer.

Inntil ankeorganet igjen blir operativt, søker Norge midlertidige løsninger for ankebehandling uten å etablere et alternativ til WTOs ankeorgan. Vi var i Davos blant flere land som stilte seg bak en intensjonserklæring om en slik ordning. Vi støtter slike løsninger for å holde fast ved de to viktigste sidene ved tvistesystemet, nemlig muligheten til å få prøvd saker i to instanser og bindende og effektiv tvisteløsning. Jeg har tidligere i Europautvalget orientert om den løsningen vi da har valgt, som er forankret i WTO-avtalen.

WTO fungerer fortsatt, til tross for krisen i ankeorganet. Regelverket følges i de aller fleste tilfeller, og det pågår flere forhandlingsprosesser. Det viktigste gjelder å forby og begrense visse fiskerisubsidier i tråd med FNs bærekraftsmål. Disse forhandlingene er viktige også for bærekraftig havforvaltning og for å vise at forhandlingsfunksjonen i WTO kan levere resultater som omfatter alle WTO-medlemmene. Målsettingen er å sluttføre forhandlingene til WTOs neste ministerkonferanse, som skjer i Kasakhstan i juni.

Det er risiko for at de substansielle resultatene fra denne konferansen kan være magre. Risikoen for at konferansen blir konfliktfylt, er også i høyeste grad til stede. I tillegg til forhandlingene om fiskerisubsidier bør vi fram til ministerkonferansen også se framskritt i de forskjellige plurilaterale prosessene, dvs. prosesser der mange – men ikke alle medlemmene – deltar. Blant disse forhandlingene er e-handel viktigst for oss.

Jeg har tidligere sagt at jeg kommer til å orientere Stortinget om forhandlingene om e-handel i WTO. Forhandlingsmandatet vil offentliggjøres snarlig. Derfor vil jeg komme tilbake og orientere utvalget om dette på møtet i Europautvalget 12. mars.

Så til EFTA-domstolens avgjørelse i saken om den norske foreldrepengeordningen. I desember 2019 kom EFTA-domstolens avgjørelse i saken, der EFTA-domstolen ga Norge medhold i at vår ordning er i tråd med EØS-retten. Bakgrunnen er at ESA sommeren 2018 anla sak mot Norge for EFTA-domstolen, hvor de hevdet at aktivitetskravet i foreldrepengeordningen var i strid med EUs likestillingsdirektiv. Aktivitetskravet innebærer bl.a. at hvis far skal ta ut foreldrepenger som ikke er fedrekvote, må mor gå ut i arbeid, studier eller annen aktivitet.

Norge anførte at den norske foreldrepengeordningen ikke er omfattet av likestillingsdirektivet. Grunnen til dette er at direktivet kommer til anvendelse på «arbeidsvilkår», og vi mener retten til foreldrepenger etter folketrygdloven ikke omfattes av dette begrepet. EFTA-domstolen sluttet seg til Norges forståelse og konkluderte med at foreldrepengeordningen faller utenfor likestillingsdirektivets anvendelsesområde.

Vi har en raus foreldrepengeordning som gir gode rettigheter til både mødre og fedre. Vi har hele tida ment at ordningen er innenfor EØS-avtalens rammer, og vi er glad for at EFTA-domstolen deler vår vurdering. Dommen innebærer at Norge kan beholde regelverket uendret.

Til slutt vil jeg varsle Europautvalget om en ESA-sak, og jeg ber om at den blir unntatt offentlighet.

EFTAs overvåkingsorgan ESA besluttet 11. desember 2019 å ta Norge inn for EFTA-domstolen for påståtte brudd på EØS-avtalen. Grunnen til at jeg ønsker at denne saken unntas offentlighet, er at vi fortsatt ikke har mottatt stevningen fra ESA.

Den 15. mai 2014 åpnet ESA en formell sak mot Norge om krav i bl.a. aksjeloven og allmennaksjeloven om bosteds- og tilknytningskrav for daglig leder og minst halvparten av styrets medlemmer. ESA vurderte at kravene brøt EØS-avtalens regler om fri etableringsrett for fysiske personer og selskaper samt fri bevegelighet for arbeidstakere.

Nærings- og fiskeridepartementet har hatt løpende kontakt med ESA etter at saken ble åpnet. I oktober 2016 mottok Nærings- og fiskeridepartementet en grunngitt uttalelse. Saken ble sist drøftet på det årlige pakkemøtet mellom ESA og norske myndigheter i oktober 2019.

I november i fjor sendte Nærings- og fiskeridepartementet et forslag til endringer i aksjeloven på høring. Høringsforslaget skulle imøtekomme enkelte av ESAs anførsler. Departementets vurdering var at endringsforslaget ville ligge innenfor det nasjonale handlingsrommet, og at ESA ville anse at norsk rett etter endringen ville være i samsvar med EØS-avtalens bestemmelser. Det videre arbeidet med endringsforslaget ble stilt i bero da ESA varslet at de ville gå til søksmål mot Norge.

Som sagt har Utenriksdepartementet ikke mottatt selve stevningen ennå. Når stevningen mottas, vil Nærings- og fiskeridepartementet, i samråd med UD og Regjeringsadvokaten, gå nærmere inn på ESAs anførsler. Jeg vil holde utvalget oppdatert om utviklingen i saken.

Møtelederen: Takk for det. Det var flere saker i ett, så jeg forstår at det kan bli flere spørsmål. Jeg har tegnet meg først, og det gjelder brexit-delen av redegjørelsen.

På et møte i Helsinki med COSAC, som de innvidde vil vite hva er, møtte EUs sjefsforhandler i brexit-spørsmålene, Michel Barnier, og sa at det var 600 avtaler som skulle forhandles i det som da var foreløpig elleve måneder, men som med mandatbruk, ratifikasjons- og godkjenningsprosedyrer faktisk blir ni måneder. Det han sa rett ut, var at de rekker ikke alle avtaler. Nå er jo ikke alle avtalene like store, men mitt spørsmål er: Når britene ikke vil bruke 1. juli-muligheten til å ha en lengre overgangsperiode, ser man på mulighetene for – innenfor den enkelte avtale, eller for klyngeavtaler hvis de henger sammen – å prolongere de avtalene hvor det er særlig nødvendig? En del av dem er vel også av mer teknisk art.

Det som var musikken eller lyden i det han sa, var at det blir en partiell hard brexit på de områdene, særlig de avtalene som da ikke blir reforhandlet. Og selv innenfor de avtalene som blir reforhandlet, hvor man bare får tatt de viktigste grunnelementene, vil det være mange temaer som faller utenfor, så vi står faktisk overfor en partiell hard brexit etter at mange har vært litt beroliget av at uttreden skjedde i ordnede former. Spørsmålet gjelder Norges interesse oppi dette – vi skal altså legge oss litt i kjølvannet av det EU 27 gjør: Ser vi at de kommer til å prioritere rekkefølgen og viktigheten? Det skal vel noe til at de har akkurat samme prioritet som det vi har. Hvordan ser utenriksministeren på det?

Ellers har jeg nå inntegnet Marianne Marthinsen, Olav Urbø og Ingjerd Schou.

Marianne Marthinsen (A): Jeg har spørsmål knyttet til både brexit og WTO.

Først av alt: Tusen takk for oppdateringen om det videre brexit-løpet. Det er rett og slett veldig nyttig å få den type oppdateringer. I hvert fall så vidt jeg kan erindre, er det første gang Stortinget har blitt informert om at vi nå ser for oss at vi skal forhandle sammen med de andre EFTA-landene. Da lurer jeg for det første på om lignende type avklaring er gjort i de andre landene. Hvor fastlagt er det egentlig at det er sånn det kommer til å bli?

Så er det selvsagt fint at utenriksministeren ser for seg å komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt når det gjelder framgangsmåten, altså hvordan Stortinget skal behandle avtalen når vi kommer så langt, men før den tid skal det vel også behandles et forhandlingsmandat. Man kan jo f.eks. se for seg at britene vil ha offensive interesser knyttet til landbruk eller fiskeri – hvem vet – så et forhandlingsmandat, hvordan det utformes, vil være av interesse for Stortinget. Hvordan man ser for seg at det skal forankres i Stortinget, om man kommer tilbake til dette utvalget på et eller annet tidspunkt, hadde det vært fint å få vite noe om.

Så til WTO, og det er mer et synsespørsmål om storpolitikk hvor jeg bare er interessert i utenriksministerens vurderinger, og det handler om kinesernes rolle i det som foregår i WTO nå. De er på den ene siden part i denne handelskrigen. På den andre siden liker de i hvert fall å framstille seg selv som de nye forsvarerne av det multilaterale handelssystemet, og forsøksvis spiller de på lag med EU i kravet om WTO-reform. Hvor er kineserne i dette bildet nå? Det er et stort spørsmål, men veldig interessant å få høre noe om, gitt siste ukers utvikling.

Olav Urbø (Sp): Spørsmålet vert mykje av det same som Marianne Marthinsen hadde. Det gjeld informasjonen – både i Aftenposten i dag og stadfesta av utanriksministeren – om at de ønskjer eller har planar om å forhandle saman med EFTA på mange sentrale spørsmål, òg bilateralt. Det er etter Senterpartiets syn nytt. Spørsmålet vert rett og slett om måten de har tenkt å konsultere Stortinget på i den typen viktige, strategiske spørsmål om forhandlingane.

Ingjerd Schou (H): Nå tok Tetzschner opp de forhold jeg tenkte på når det gjelder brexit, så jeg skal konsentrere meg om WTO. Det handler om det du sa om at det er krevende med de proteksjonistiske tiltakene som enkelte land gjør for å beskytte sine egne varer. Det kan jo også ses i en litt større sammenheng som at man er mer opptatt av det nasjonale enn det internasjonale – til det å forholde seg til inngåtte internasjonale avtaler. Du sa at det i hvert fall er nødvendig med krevende reformprosesser. Spørsmålet mitt går på om du kan si litt om hva slags type reformprosesser som er nødvendig sett fra norsk side, når vi involverer oss i en internasjonal organisasjon som WTO.

Møtelederen: Siste spørsmål i denne runden er fra Steinar Reiten.

Steinar Reiten (KrF): Næringskomiteen var for kort tid siden på reise til UK og Island, der temaet var fiskeripolitikk. En ting vi fikk høre i London som jeg ikke har vært klar over så langt, er at en god del av fiskeripolitikken – i hvert fall det som går på innenriks forhold – er delegert til det skotske parlamentet. Er det noe en har tatt høyde for i de innledende forhandlingene med britene, sånn at en vet at alle forhold er avklart i forholdet mellom Skottland og Storbritannia for øvrig når det gjelder fiskeripolitikken og det som det skal forhandles om?

Hårek Elvenes (H): Jeg skal være kort: Hva er den praktiske konsekvensen på sikt av at ankemekanismen ikke fungerer?

Møtelederen: Da har jeg gleden av å gi utenriksministeren ordet.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: For å begynne med det spørsmålet som Tetzschner stiller, er det helt åpenbart at Barnier peker på noe som er et mulig – om ikke sannsynlig – utfall, at man kommer til å få avtaler som ikke er ferdigforhandlet, eller der man velger bare å forhandle helt overfladiske rammeavtaler og komme tilbake til videre forhandlinger. Jeg tror det er ganske sannsynlig at forhandlingene om det framtidige forholdet etter brexit kommer til å vare betydelig lenger tid enn til 31. desember i år. Det er det mange årsaker til. Vi har også fått signaler fra Brussel om at de kommer til å prioritere det som haster mest, og velge å bruke lengre tid på de områdene som ikke er fullt så prekære og akutte. Så kan man si at for EUs del er det ganske mange områder som er akutte, rett og slett fordi at når britene nå på sett og vis skal spole tilbake 47 år med felles regelverksutvikling, felles standarder og fri tilgang og fri flyt, stiller det EU-systemet overfor noen utfordringer. Det er derfor jeg bl.a. trakk fram disse veterinærbestemmelsene. Matvareimport og eksport osv. er i dag underlagt et regelverk som gjør denne frie flyten mulig. Det vil stille seg helt annerledes hvis de ikke har samme standarder og må ha en helt annen form for kontroll.

Det er også viktig å understreke at vi heller ikke utelukker muligheten for at man kommer til 31. desember – hvis man da ikke har gjort en forlengelse som det per nå ikke virker sannsynlig at britene ønsker – hvor man rett og slett likevel kommer i en hard brexit-situasjon, fordi man ikke har kommet til enighet på et nivå som gjør at man kan snakke om et framtidig forhold. Derfor har vi også vært veldig tydelig på at de avtalene som vi framforhandlet for en «no deal», fortsatt ligger der, og at det er mulig å se for seg at man kan bruke dem dersom vi kommer i en sånn situasjon. Den beredskapen vi la for en hard brexit i mars i fjor, er fortsatt relevant og aktuell dersom man ikke kommer til enighet.

Vi har en interesse av å se på hvilke områder EU og Storbritannia kommer til enighet om det framtidige forholdet, som kan være relevant for oss. Da ser vi ikke noen grunn til av vi skal måtte forhandle egne avtaler, hvis det som framforhandles mellom Storbritannia og EU, er dekkende for våre behov og interesser. Vi har, som britene også har pekt på selv, et område som f.eks. justis- og politisamarbeid hvor de har antydet at de ønsker å ha et tett forhold til EU. Det er et område hvor felleseuropeiske løsninger kanskje er mer aktuelt enn mange andre steder – i tillegg til klima og noen andre saker – og som ikke i seg selv nødvendigvis betinger at man er del av det indre marked, men der de avtalene som lages, kan være aktuelle for oss også. På andre områder, som fiskeri, må vi forhandle fra bunnen av, og det handler om hvordan interessene våre faller.

Så har vi for så vidt også tidligere vært inne på muligheten for å forhandle sammen. Vi har diskutert det i noen møter tidligere. I går hadde statsministeren møte med de to statsministrene fra Island og Liechtenstein som også er veldig tydelige på at de ønsker det. Da er nok vårt utgangspunkt, som det jo har vært en god stund, at vi sannsynligvis har gode fordeler av å kunne forhandle sammen på samme måte som vi gjør om mange andre ting. Så vil det sannsynligvis være noen områder hvor interessene våre vil avvike fra hverandre, og da må vi gjøre vurderinger av det. Men statsministrene har signalisert ganske tydelig at de også ønsker det.

Så til spørsmålet om mandatet. Vi jobber med det fra regjeringas side. Jeg vil nok tro at når man behandler et forhandlingsmandat – og særlig om en handelsavtale og for så vidt andre ting også – vil det være saker som vi naturlig kan ta i DUUFK, nettopp fordi vi ikke alltid pleier å ha full åpenhet om forhandlingsposisjoner og mandater på et sånt tidspunkt. Da har vi den muligheten til å forankre det. Det vil jeg gjerne komme tilbake til Stortinget med når vi ser litt mer hvordan tidsplanen mellom Storbritannia og EU legger seg.

Til Kinas rolle i WTO, og det at de samtidig er part i en handelskonflikt: Ja, dette er ikke en enkel situasjon på noen måte. Det er helt riktig som representanten Marthinsen sier, at Kina ønsker å framstille seg som en forsvarer og venn av det multilaterale systemet. Det er de i mange sammenhenger, men de har også sine helt spesielle og særegne interesser å ta vare på som de også ønsker å bruke det multilaterale systemet til. Hvis man tenker litt tilbake i historien, er det jo en spesiell situasjon at Kina nå framstår som en av de fremste forsvarerne av frihandel, sammenliknet med hvordan situasjonen var for noen år siden.

Så til et av de temaene som er veldig vanskelig, og som delvis svarer på det spørsmålet som flere hadde om på hvilken måte vi engasjerer oss. Det at Kina som verdens nest største økonomi kan få klassifisert seg selv som et utviklingsland, skaper selvfølgelig noen utfordringer. Det er nettopp derfor vi har tatt ansvaret for utviklingsdimensjonen i reformarbeidet, fordi det i dag er et selvklassifiseringssystem der man bestemmer om man er utviklingsland eller utviklet land. Dels er det mange konflikter mellom utviklingsland, fordi de har så stor forskjell i utviklingsnivå. Nigeria føler at de har – og det har de jo reelt sett også – en betydelig større økonomi enn mange av de fattigste afrikanske landene, men de er på en måte i samme kategori og samme gruppe. Det betyr at Nigeria går glipp av en god del fordeler, samtidig som de også får noen fordeler som de mindre utviklede landene har. Det vi har sagt, er at vi må prøve å bryte opp den dynamikken og måten å tenke på og heller se på hva landene kan bidra med, heller enn om de er utviklingsland eller har en framvoksende økonomi, fordi det i dagens system ikke gir så mye mening lenger – spesielt at den største og nest største økonomien er henholdsvis utviklet økonomi og utviklingsøkonomi. Det gir lite mening og det gir grobunn for mye konflikt og fører også til at det er vanskelig å få dette framover.

Så til spørsmålet fra Ingjerd Schou. Det jeg er litt inne på, er at vi selvfølgelig trenger at landene aksepterer reform av WTO. Der er interessene veldig ulike, og det er mye av det problemet vi står midt oppe i. Det er nettopp derfor vi har prøvd å ta en litt annen innfallsvinkel til en av de hardeste nøttene å knekke, nemlig spørsmålet om utviklingsdimensjonen.

Vi ser også, som jeg har orientert utvalget om tidligere, at det er behov for å gå noen nye veier med forhandlingene – at ikke alle nødvendigvis er med på forhandlingene fra starten, eller alle er enige i at vi skal starte opp, men at en gruppe av land som er enige, begynner, som vi nå gjør med e-handel, men at de da må være åpne for at alle slutter seg til. Det er et viktig poeng, for dette er en konsensusbasert organisasjon hvor vi må bli enige.

Så spurte Reiten om fiskeripolitikken. Vi forhandler med Storbritannia og EU. Vi legger til grunn de posisjonene som britene kommer med, på samme måte som de EU kommer med på vegne av flere. Det er den måten vi har forhandlet på og kommer til å forhandle på nå også. Det betyr at de posisjonene som britene kommer til forhandlingsbordet med, må være avstemt på britisk side før de kommer til forhandlingene, på samme måte som EUs posisjoner må være avstemt mellom EU-landene.

Så til konsekvensen av ankeorganet. Dette var beretningen om en varslet død av et ankeorgan, fordi vi har hele veien visst at med mindre det var villighet til å utnevne nye dommere, ville ankeorganet opphøre å eksistere fordi de rett og slett ikke kan behandle saker med så få dommere som de er. Det betyr at når en av hovedpilarene i WTO, nemlig retten til å behandle en sak i to instanser og det å ha muligheten til denne ankebehandlingen som vi alltid har hatt, forsvinner ut, er det klart at veldig mye av det andre som systemet hviler på, blir mye vanskeligere. Derfor har vi sammen med flere andre land lagd noen midlertidige tiltak dersom vi skulle komme i en konfliktsituasjon der vi trenger å få behandlet en sak. Vi håper jo ikke at vi kommer dit, men det har i hvert fall vært en pragmatisk måte å forsøke å løse dette på, sånn at vi fortsatt opererer etter WTO-reglene, og at vi fortsatt har en mulighet til å behandle en sak to ganger. Jeg tror det er lite ønskelig for noen bare å ha en eneinstansbehandling av den typen saker, som potensielt sett har store både økonomiske og politiske konsekvenser. Derfor er det viktig å ha den muligheten.

Møtelederen: Da har det meldt seg en taler til. Det er Carl-Erik Grimstad – vær så god.

Carl-Erik Grimstad (V): Takk. Det er mulig dette spørsmålet faller utenfor perspektivet for utenriksministerens redegjørelse, men jeg drister meg likevel: Norske studenter i Storbritannia fikk seg en liten pustepause da vi inngikk en avtale om fortsatt mulighet for studier. Er denne situasjonen nå forandret, og i så fall på hvilken måte? Det begynner å nærme seg søknadsfrister.

Møtelederen: Flere er ikke notert, så da blir det dagens siste svar.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Som jeg var litt inne på før du kom inn, innebærer den overgangsavtalen som vi har signert, at hvis du er student i dag eller blir det i løpet av dette året, gjelder de samme reglene som nå. Hvis du ønsker å begynne å studere i 2021, vil det sannsynligvis være nye regler ikke bare for norske, men for alle andre studenter. Samtidig er signalene fra britene at de ønsker norske studenter, vi er jo inntektsbringende for å si det sånn. Jeg tror nok at det vil være et ønske om å finne gode løsninger. Jeg tror heller ikke vi skal undervurdere at når brexit nå skjer, kommer det til å innebære forandringer, og det er fordi britene aktivt vil ut av det som har gjort mye av dette smidig, bl.a. det indre marked og den frie bevegelsen. Nettopp derfor er det en annerledes situasjon. Dette gjelder også fri bevegelse for personer som ikke studerer, altså borgernes rettigheter på vanlig måte, hvor det er signalisert at britene kan komme til å innføre ulike systemer som selvfølgelig begrenser migrasjonen til Storbritannia. Det var også en av grunnene til at de ønsket seg ut av EU. Da må man ha respekt og forståelse for at de ønsker å lage regler som oppfyller det som var hensikten med å gå ut. Men hva de vil bli og hvilke konsekvenser det får, er for tidlig å si. Derfor har vi vært opptatt av at hvis man er der i dag som arbeidstaker eller student eller man kommer dit i løpet av året, vil rettighetene videreføres. Fra 2021 er det en annen historie hvis man ikke har fått en forlengelse, men det syns det ikke som om britene vil.

Når det gjelder Erasmus+, har vi foreløpig en antakelse om at britene ønsker å fortsette å være med, men det vet vi ikke ennå. Det er blant de tingene de garantert kommer til å ta stilling til nå i løpet av de nærmeste månedene. Gjør de det, er det en god åpning for norske studenter også.

Møtelederen: Da er det ingen flere spørsmål og vi anser oss ferdige med sak nr. 2.

Møtelederen: Det er ikke meldt noen saker til Eventuelt og vi kan heve møtet.