Statsråd
Jøran Kallmyr: Nei, det har jeg ikke. Men jeg vil bare forklare
hvorfor vi måtte redusere på mitt innlegg.
Hvis jeg kan få
fortsette, skal jeg være så kjapp jeg overhodet kan, og så skal
vi nok få tid til å snakke om Middelhavssituasjonen også.
Jeg vil først gjøre
Europautvalget klar over avtalen om internasjonal arrestordre som
trer i kraft 1. november. Det har dukket opp en situasjon, som gjør at
dette blir akutt, for det har kommet en dom som sier at hvis man
skal kunne få ha en arrestordre og være en del av denne avtalen,
og hvis man skal bruke påtalemyndigheten som den myndigheten som
skal utstede arrestordre på vegne av Norge, må den påtalemyndigheten være
formelt uavhengig.
I Norge er påtalemyndigheten
i all praksis utstedende og uavhengig, men den er ikke formelt uavhengig. Derfor
kommer vi nå til å fremme en lovproposisjon som gjør at de instruksmulighetene
regjeringen, altså Kongen i statsråd, har overfor påtalemyndigheten,
blir fjernet, slik at påtalemyndigheten i Norge blir helt og formelt
uavhengig. Det er slik at det har ikke, som jeg kjenner til, noen
gang skjedd at Kongen i statsråd har instruert påtalemyndigheten,
men det EU-domstolen har uttalt klart, er at det er det formelle
forholdet som er avgjørende.
Jeg gjør oppmerksom
på at dette lovforslaget vil komme neste fredag, og jeg håper at
vi sammen kan få gjort det, slik at lovforslaget blir behandlet
innen den 1. november. Jeg forstår at det kan være kort tid, men
det er viktig at vi har det formelle i orden, så vi ikke får en
situasjon der vi ikke kan få utlevert personer fra EU og vice versa.
Så har jeg lyst
til å gå over til det som var på den opprinnelige dagsordenen, nemlig
brexit, og så skal jeg si noen ord om Middelhavssituasjonen til
slutt.
Det er sånn at
det er to ulike scenarioer – enten at Storbritannia trekker seg
ut med eller uten en avtale. Det jeg vil snakke om nå, gjelder det
tilfellet at Storbritannia velger å trekke seg ut uten at man har
fått en avtale.
Storbritannias
beslutning om å trekke seg ut av EU har skapt usikkerhet og bekymring
blant britiske borgere som bor i Norge og blant nordmenn som bor
i Storbritannia. Jeg har forståelse for at den overhengende risikoen
for at en uttreden uten avtale øker denne usikkerheten.
Gitt den uavklarte
situasjonen i Storbritannia er det fortsatt usikkert om utfallet
og konsekvensene av brexit, men regjeringen har gjort viktige og
nødvendige forberedelser til ulike scenarier. Dersom Storbritannia
skulle gå ut av EU med en avtale, har vi, som utenriksministeren
sikkert vil redegjøre for, ferdigforhandlet en avtale som speiler
de relevante delene av EUs utmeldingsavtale, herunder kapitlet om
borgernes rettigheter.
Regjeringen har
imidlertid vært opptatt av å sikre at britiske og norske borgere,
som har benyttet seg av EØS-avtalens rett til fri bevegelighet i
Norge og Storbritannia før Storbritannias uttreden, opprettholder
de rettighetene de har i dag, også i en «no deal»-situasjon. Jeg
er godt fornøyd med at vi har en avtale mellom EØS- og EFTA-landene
og Storbritannia om borgernes rettigheter, som ble signert i London
2. april i år, og at Stortinget har samtykket til inngåelse av denne
avtalen.
Avtalen sikrer
også at norske borgere og deres familiemedlemmer, som bor i Storbritannia,
kan fortsette å bo der og i all hovedsak opprettholde rettigheter
som følger av EØS-avtalen dersom Storbritannia forlater EU uten
en avtale. Tilsvarende sikrer avtalen rettigheter til britiske borgere
og deres familiemedlemmer som bor i Norge. Avtalen vil bli gjennomført
i norsk rett gjennom endringer i utlendingsforskriften, som sikrer
at briter som i dag bor i Norge i medhold av fri personbevegelighetsdirektivet,
kan få formalisert sitt opphold gjennom en oppholdstillatelse. Dette
gjelder altså alle som bor i Norge og oppfyller vilkårene for rett
til opphold etter direktivet om fri personbevegelighet og som fortsetter
å bo her også etter brexit. Tilsvarende vil familiemedlemmer som
bor i Norge, få videreført sin rett til å bo og jobbe her. I tillegg
følger det av avtalen at familier som er etablert før brexit, skal
ha rett til familieinnvandring etter vilkårene i dagens EØS-regelverk.
Dette gjelder også barn som blir født eller adoptert etter brexit.
Annen familie som senere kommer til å søke om familieinnvandring,
må bli behandlet etter det ordinære regelverket for tredjelandsborgere.
Britiske borgere
som vil flytte til Norge etter Storbritannias uttreden, må søke
om oppholdstillatelse etter utlendingslovens ordinære bestemmelser
som gjelder for tredjelandsborgere. For å bøte på den usikkerheten som
Storbritannias uttreden fra EU medfører, har vi utformet et omfattende
informasjonsmateriell, som også er publisert på Utenriksdepartementets
nettsider. Det er også gjennomført møter på embetsnivå med den britiske
ambassadøren til Norge for å imøtekomme informasjonsbehovet.
Dersom Storbritannia
trer ut av EU uten en utmeldingsavtale, vil politisamarbeidet bli
mindre effektivt enn i dag. Samarbeidet på disse feltene foregår
i stor grad gjennom EU-organer, som Europol og Eurojust, eller på
bakgrunn av Schengen-instrumenter som Storbritannia har sluttet
seg til. Både vår deltakelse i Interpol og politiets sambandsmann
i London vil imidlertid avhjelpe de mest negative konsekvensene.
Også det strafferettslige samarbeidet vil bli mindre effektivt dersom Storbritannia
trer ut av EU uten en avtale. Her kan vi imidlertid falle tilbake
på Europarådskonvensjoner.
Vi vil følge med
på om det kommer en ny avtale på plass mellom EU og Storbritannia
på akkurat dette med politisamarbeid. Hvis ikke det kommer på plass
i overskuelig framtid, vil vi søke å få til en bilateral løsning med
Storbritannia om det.
Når det gjelder
sivile tvister, reguleres spørsmålet om domsmyndighet, anerkjennelse
og fullbyrdelse av dommer i sivile saker av den såkalte Luganokonvensjonen.
I og med at det er EU som er part i konvensjonen og ikke den enkelte
medlemsstat, vil konvensjonen opphøre å gjelde for Storbritannia
når EU-regelverket opphører å gjelde for Storbritannia med mindre
de har tiltrådt konvensjonen som en selvstendig part, men da må
også alle landene i EU godkjenne det. Det kan ta litt tid. Dette er
en vernetingsbestemmelse, som er ganske viktig for norsk næringsliv
og også for enkeltpersoner, at det finnes en forutberegnelig tvisteløsningsmekanisme
dersom det skulle oppstå en tvist i et forhold som har tilknytning
til både Storbritannia og Norge. Storbritannia har uttalt at de
ønsker å tiltre Luganokonvensjonen som en selvstendig part så snart
det er mulig etter uttredenen.
Norge har, i likhet
med Sveits og Island, støttet en sånn tiltredelse fra Storbritannia,
men tiltredelsen krever, som sagt, et samtykke fra hele EU, og de
har vært mer tilbakeholdne. Det finnes ikke noen andre multilaterale
avtaler som kan anvendes mellom Norge og Storbritannia i dag. Som
en midlertidig løsning har Justis- og beredskapsdepartementet derfor
tatt initiativ overfor Storbritannia til å gjenopplive en gammel
bilateral avtale fra 1961 om anerkjennelse og fullbyrdelse av sivile dommer,
slik at vi får på plass en vernetingsbestemmelse som gjør at dommer
som er fattet enten i Norge eller Storbritannia, kan bli rettskraftige
i disse landene.
I mars i år vedtok
Stortinget en bred forskriftshjemmel som ga regjeringen mulighet
til å fastsette forskrifter om forhold som berøres av Storbritannias
uttreden av EU. På Justis- og beredskapsdepartementets område er
det fastsatt forskrifter om utfasing av det strafferettslige og
det sivilrettslige arbeidet. Det er også vedtatt forskrifter om
godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia som grunnlag
for norsk advokatbevilling, noe som i dag reguleres av flere EU-direktiver.
For å avhjelpe
uheldige konsekvenser av en «no deal»-brexit, er det vedtatt overgangsregler
for britiske advokater etablert i Norge og for studenter i Storbritannia. Overgangsreglene
vil sørge for at personer som har innrettet seg etter gjeldende
regelverk, og som vanskelig kunne forutse situasjonen vi står overfor,
blir ivaretatt på en god måte. Personer som har fått norsk advokatbevilling
og blitt autorisert som advokatfullmektig, vil da beholde sine rettigheter.
Da har jeg kanskje
noen minutter igjen til å kommentere Middelhavs-situasjonen og skipet
i Middelhavet. Det er slik at EU ennå ikke har fått på plass en
ny fordelingsmekanisme på fast, permanent basis. Vi har fra norsk
side deltatt på to justisministermøter – fordi vi er en del av Schengen,
blir vi invitert til det – og der var det snakk om å prøve å få
til en midlertidig løsning. Den midlertidige løsningen fikk tilslutning
fra veldig få land. Norge signaliserte at vi var positive til å
bidra til en midlertidig løsning, men også at det er viktig at man
når man skal ha en midlertidig løsning, ikke bidrar til det vi kaller
en «pull»-effekt, altså at man får mer migrasjon som går gjennom
ulovlige menneskesmuglingsnettverk, og som gjør at personer som
ikke har særlig gode muligheter til å få asyl i Europa, blir – hva
skal man si – forledet til å dra ut på en livsfarlig reise over
Middelhavet og ikke minst gjennom Libya.
Jeg kan også legge
til at det kom en formell forespørsel fra Frankrike i forbindelse
med fordeling av de personene som er om bord på «Ocean Viking».
Vi svarte høflig nei til den forespørselen. Men istedenfor å ta
imot noen av dem som er på «Ocean Viking», har vi signalisert sterkt
at vi heller ønsker å øke kvoteflyktningsuttaket direkte fra Libya,
slik at man kan hjelpe dem som er aller mest sårbare, og som befinner
seg i Libya – ta imot dem som kvoteflyktninger, uten at de er nødt
til å risikere livet ved å reise over Middelhavet.
Per nå er det
fortsatt ingen utsikter – vil jeg si – til at man får en permanent
løsning for fordeling av migranter, verken de som kommer fra båter
eller på andre måter, men jeg er kjent med at Kommisjonen jobber
ganske hardt for å prøve å få til en permanent ordning. Norge har
som sagt hatt en positiv holdning til at vi skal delta i en sånn
permanent ordning, men utsiktene er nok ganske dårlige, i og med
at det er mange land i EU som er ganske negative til en sånn type
permanent fordelingsordning.
Jeg er åpen for
spørsmål.
Statsråd
Jøran Kallmyr: Til det siste spørsmålet: Det er slik at vi
egentlig over lengre tid har vurdert om man skal endre straffeprosessloven
slik at påtalemyndigheten blir formelt uavhengig, og dette har vi
vel egentlig oppfattet at det er ganske bred politisk enighet om
også. Man hadde tenkt å ta det i forbindelse med det store arbeidet
med straffeprosessloven, men så har jo denne situasjonen oppstått,
at det har kommet dommer fra EU som gjør at dette kan skape problemer,
og dette er relativt nylig avsagte dommer. Så dette er noe vi nå
tar ut fra straffeprosesslovarbeidet, sånn at det kun er det spørsmålet
om påtalemyndighetens uavhengighet som vi nå ber Stortinget om å
hastebehandle, fordi man har fått disse dommene i EU som gjør at det
kan påvirke muligheten vår til å ha utlevering med andre land. Så
det er egentlig en nylig oppstått situasjon som er bakgrunnen for
det. Resten av straffeprosesslovarbeidet vil gå sin vante gang,
men dette må vi rett og slett bare ta ut av det generelle arbeidet.
Så til hva det
var denne avtalen eller denne midlertidige enigheten skulle dreie
seg om. Det var et forslag fra enkelte EU-land om at når et NGO-skip
eller et privat skip har plukket opp noen i Middelhavet, skal man
ha en fordeling av dem som er blitt tatt om bord, mellom EU-land.
Det var egentlig hele innholdet i avtalen. Det vi i Norge og veldig
mange EU-land, f.eks. Sverige og Danmark, påpekte, var at man vil
få en «pull»-situasjon av en sånn type avtale. Vi hadde konkrete
innspill om at man da også måtte få til en silingsmekanisme med
det samme de kom i land i EU, sånn at man fikk tatt ut dem som f.eks.
hadde veldig få utsikter til å få asyl i Europa. Vi må huske på
at blant dem som har kommet over til Italia, er den største landkategorien
Pakistan, deretter Elfenbenskysten. Så det er viktig at vi ikke
har et system som gjør at – hva skal man si – med en gang et NGO-skip
har plukket opp noen og reist til Europa, kan man legge til havn
med en gang, og så blir de som er om bord, fordelt utover i Europa.
Da vil man ikke se at noen blir sendt tilbake til sitt hjemland,
og dermed kunne det bli en uheldig signaleffekt. Dermed var det
bare noen få, enkelte land som ville bidra til denne løsningen,
og verken Norge, Sverige eller Danmark ble i alle fall med på en
sånn type midlertidig løsning.
Den permanente
løsningen, som Norge har sagt vi er positive til, er en mye mer
omfattende løsning der man har en fordelingsmekanisme, og så vil
den bli utløst ved ekstraordinære situasjoner – det er jo en diskusjon om
hva som er en ekstraordinær situasjon. Der vil det også ligge mye
mer inne, f.eks. at man har en silingsmekanisme som gjør at når
man kommer til Europa, blir de som er fra visse typer land hvor
det er veldig liten mulighet for beskyttelse etter konvensjonen,
tatt ut og returnert så raskt som mulig, slik at man ikke gir –
hva skal man si – et signal om at nå er det på en måte en slags «pathway»
til Europa, som vi med erfaringen fra 2015 så var veldig, veldig
uheldig. For noe av grunnen til at det ble en stor migrasjonsstrøm
til Europa, var at det på en måte var et signal om at nå var det
et godt tidspunkt for å komme til Europa. Det kan få svært uheldige
konsekvenser.