Lederen: Det er utenriksministerens redegjørelse, og jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Først til brexit. 15. januar stemte det britiske parlamentet over utmeldingsavtalen som EU og Storbritannia framforhandlet før årsskiftet, og som dere kjenner godt til, stemte 432 imot, og 202 stemte for avtalen.

21. januar redegjorde den britiske regjeringen for den videre kursen. I korte trekk gikk det ut på å jobbe videre med utgangspunkt i den eksisterende avtalepakken. Det parlamentet stemte over på tirsdag denne uka, var flere endringsforslag, altså ett skritt videre på veien for å finne en løsning som til slutt kan få flertall i parlamentet. Så må vi nok konstatere at vi ikke kom stort nærmere en avklaring, sett fra vårt perspektiv.

Parlamentet ga statsminister May i mandat å gjenåpne forhandlingene med EU om utmeldingsavtalen med sikte på å erstatte løsningen for grensa, den såkalte «backstop»-en, med en annen, men uspesifisert løsning. Det ville bli svært krevende å få til en endring, og selv med en endring er det på ingen måte gitt at den eventuelle endringen vil få stemmene til de samme som sikret flertall for å gjøre endringer. Dette er nokså komplisert.

Regjeringa støttet selv dette forslaget under avstemningen, men vedtaket sier ingenting om hva som skal komme i stedet for løsningen som man har i den eksisterende avtalen. Uttalelser fra EU-hold har i etterkant avvist muligheten for å gjenåpne utmeldingsavtalen, og Tusk sa i går at EUs posisjon er klar og konsistent. Utmeldingsavtalen er ikke åpen for reforhandling. På tirsdag fant vi ut hva Storbritannia ikke vil, men vi vet fortsatt ikke hva de vil.

EU har samtidig pekt på at man kan være villig til å se på den politiske erklæringen om det framtidige forholdet dersom britisk side ønsker det. Det britiske parlamentet avviste også i prinsippet en «no deal»-løsning, men uten å pålegge regjeringa ansvar for å hindre at dette faktisk blir utfallet. Dette vedtaket endrer dermed ikke det faktum at det fortsatt er lovfestet at Storbritannia forlater EU 29. mars, altså om 57 dager, med eller uten en avtale. Så lenge det ikke blir enighet om en annen løsning innen 29. mars, er det lovpålagt at det blir en «no deal», fordi de da skal ut. Samtidig ble alle forslagene som kunne ha åpnet for en forlengelse av uttredelsesprosessen, stemt ned. Neste gang Underhuset stemmer, vil etter planen være 14. februar, som er siste dagen før vinterpausen. Men med alle utfordringene brexit-prosessen nå står overfor, vil nok en avklaring av om Storbritannia forlater EU med eller uten avtale, i alle tilfeller først komme nærmere 29. mars.

Så litt om våre forberedelser. Vi forbereder oss fortsatt på begge utfall, og som jeg redegjorde for for utvalget i forrige møte, har vi i tilfelle en ordnet uttreden nå en ferdigforhandlet og parafert avtale mellom EØS/ EFTA-statene og Storbritannia. Denne kan undertegnes så snart avtalen mellom EU og Storbritannia blir godkjent. Vi må altså vente på det til vi kan signere formelt. Vår avtales bestemmelser om borgernes rettigheter betyr at borgere fra Norge, Island og Liechtenstein som har benyttet seg av retten til fri bevegelighet i Storbritannia før overgangsperiodens utløp, altså 31. desember 2020, samt deres familiemedlemmer, i all hovedsak får videreført de rettighetene de har etter EØS-avtalen. Britiske borgere får da samme rettigheter i de respektive landene. Vi fremmet en kongelig resolusjon om dette i desember i fjor. Dere hørte kanskje også den britiske ambassadøren på Dagsnytt 18 i går, på norsk, forklare dette – det syns jeg var relativt imponerende.

Justis- og beredskapsdepartementet vil fremme en proposisjon LS om samtykke til ratifikasjon av denne avtalen samt lovendringer til gjennomføring av avtalen.

La meg legge til noen ord spesifikt om overgangsordningen. Utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU omfatter altså en overgangsperiode fra 29. mars i år og ut 2020. I denne perioden skal Storbritannia være bundet overfor EU av alle de folkerettslige avtalene der Storbritannia nå er bundet gjennom EU-medlemskapet. For Norge er det viktig at dette omfatter EØS-avtalen. EU vil dermed anse Storbritannia som fortsatt omfattet av bestemmelsene i EØS-avtalen, og Storbritannia vil være bundet av EØS-avtalens forpliktelser overfor EU.

Vi er jo ikke part i utmeldingsavtalen, men regjeringa har sagt både til EU og Storbritannia at overgangsperioden også kan gjelde samtlige avtaler Norge har med EU. Utenriksdepartementet jobber derfor med en proposisjon L til Stortinget for å gjennomføre overgangsordningen i norsk rett. Slik gjennomføring vil sikre at britiske personer og øvrige rettssubjekter i overgangsperioden vil behandles som om Storbritannia fortsatt var medlem av EU/EØS. Tentativ framleggelse av proposisjonene er 1. mars fordi det fortsatt pågår en dialog med EU om det folkerettslige grunnlaget, som jeg også var inne på forrige gang. For at loven skal kunne tre i kraft 29. mars, kommer Stortinget til å bli bedt om å behandle denne proposisjonen raskere enn etter ordinære prosedyrer, et behov som jeg redegjorde for på forrige møte.

Så til «no deal»-scenarioet, som noen mener rykker nærmere. I tilfelle «no deal» vil den avtalen jeg nå snakket om, naturlig nok ikke tre i kraft. Det blir heller ikke noen overgangsperiode, og det jobbes derfor med overgangsløsninger som kan tre i kraft 30. mars. Med hensyn til borgernes rettigheter er EØS/ EFTA-statene og Storbritannia nå nær en enighet om en avtale som i all hovedsak er lik kapitlet om borgernes rettigheter i den avtalen vi har framforhandlet i tilfelle en ordnet uttreden. Den speiler den samme avtalen.

Også her innebærer det at norske borgere som har bosatt seg i Storbritannia før landet trer ut av EU, og deres familier i all hovedsak får videreført sine rettigheter etter EØS-avtalen. Det samme gjelder da briter i Norge. Justis- og beredskapsdepartementet vil fremme en proposisjon LS om lov om overgangsregler samt samtykke til å inngå avtalen. Denne legges fram for Stortinget tentativt 8. februar. For at avtalen og loven skal kunne tre i kraft 29. mars, vil det også her være behov for en rask behandling i Stortinget.

For handel med varer er vi sammen med vår EFTA-partner Island i samtale med britene om en midlertidig avtale som i størst mulig grad skal videreføre dagens tollfrihet for varer. Dette gjør vi i påvente av forhandlinger om en frihandelsavtale, og som komiteen er godt kjent med, kan de formelt ikke starte opp før etter at britene er ute av EU.

Liechtenstein kommer til å omfattes av handel med varer av enigheten mellom Sveits og Storbritannia. På grunn av områdets kompleksitet har det ikke vært aktuelt å inkludere handel med tjenester i dette beredskapsarbeidet. For tjenester vil våre respektive WTO-forpliktelser i tjenesteavtalen GATS være rammen i tilfelle en «no deal».

Unntaket er transportområdet, hvor det drøftes bilaterale avtaler for både luft, vei og maritim transport. På luftfartsområdet har vi oppnådd enighet om en avtaletekst, og den ble parafert mandag i forrige uke. Forholdene ligger dermed til rette for at flyene mellom Norge og Storbritannia kommer til å fortsette å gå som i dag, uansett utfall – om det blir «deal» eller «no deal».

På vei og maritim transport har vi også kommet langt, men det gjenstår fremdeles noen tekniske spørsmål før vi er i mål. Parallelt har vi tett kontakt med EU om forberedelsene til et mulig «no deal»-utfall, og vi legger vekt på god dialog og informasjonsutveksling.

Regjeringa har også lagt stor vekt på å informere så godt vi kan både norsk næringsliv og norske borgere om brexit og betydning for Norge. Onsdag i forrige uke inviterte næringsministeren, statssekretæren for fiskeri og jeg til informasjonsmøte med norsk næringsliv der vi informerte om vår vurdering av situasjonen etter diskusjonen i det britiske parlamentet og ikke minst om regjeringas tiltak, og vi oppfordret samtidig til tett dialog med næringslivet om brexit. To dager senere møttes referansegruppa for nærings- og arbeidsliv, som vi har nedsatt.

Så vil jeg benytte anledningen til litt reklame. På regjeringen.no ligger det spørsmål og svar om brexit som er kategorisert etter om en er næringsdrivende, om en er student, om en er borger. Den oppdateres jevnlig, men det er et forsøk på å få ut mer informasjon om det folk spør oftest om.

Så til handelspolitikk. Handelspolitikk og de globale utfordringene vi står overfor, var sentrale i diskusjonene i Davos i forrige uke. Som vanlig var det mini-ministermøter om WTO i marginen av World Economic Forum. Her sto modernisering av WTO på dagsordenen. Norge deltar i et kanadisk initiativ sammen med tolv andre WTO-medlemmer, som er enige om behovet for å styrke og modernisere WTO, og som er villig til å ta fatt på det krevende arbeidet det er å få det til. I dette samarbeidet har Norge tatt et spesielt ansvar for utviklingsdimensjonen. Vi har en troverdighet og en god «track record» som gjør at vi kan bidra. Verken Norge eller noen andre land for den saks skyld sitter med fasisten eller anser at dette er enkle spørsmål.

Det vi kan gjøre, er å bidra til å legge til rette for en reell konstruktiv dialog om hvordan utviklingslandenes interesser sikres i de reformene som må komme. Utviklingslandene er ikke en ensartet gruppe. De har heller ikke ensartet synspunkter eller interesser.

Det som er positivt, er at det er en økende anerkjennelse av behovet for modernisering, men det er langt fra enighet om hvordan dette skal gjøres, eller hva som skal til. Det viste også diskusjonene i Davos. Å få denne politikken inn på et konstruktivt spor vil kreve mye politisk vilje og mye politisk innsats. Det krever et kollektivt løft fra WTOs medlemmer.

Et lyspunkt fra forrige uke er at hele 76 land deltok i lanseringen og forhandlinger om elektronisk handel. Det er et viktig nytt forhandlingsområde. Hvis forhandlingene lykkes, vil det bidra til at WTO moderniseres gjennom at avtaleverket blir tilpasset den digitale økonomien. Digitalisering av økonomien endrer internasjonal handel med både varer og tjenester. Det er viktig å oppdatere avtaleverket, slik at det også i framtida imøtekommer næringslivets behov for multilaterale handelsregler, åpenhet og forutsigbarhet.

For Norge vil det naturligvis samtidig være avgjørende å sikre beskyttelse av personopplysninger og et sterkt forbrukervern. Det vil også være et viktig hensyn at utviklingslandenes behov og interesser ivaretas. Det mest akutte problemet WTO står overfor, er å få til dialog om den konkrete og alvorlige situasjonen der utnevnelser til WTOs ankeorgan blokkeres. Dette truer med å lamme tvisteløsningssystemet og dermed på sikt svekke hele WTO. Norge har sammen med EU og andre vært med på å legge fram forslag for å få satt i gang den reelle og nødvendige dialogen for å løse denne situasjonen, som er langt på overtid.

USA har, som dere vet, innført tilleggstoll på stål og aluminium begrunnet i hensynet til nasjonal sikkerhet. Dette mener Norge er grunnleggende i strid med handelsregelverket. Vi har derfor sammen med EU og sju andre medlemmer gått til panelsak mot USA i WTO. Panelet er nå oppnevnt, og prosessen vil ventelig ta minst 12–15 måneder. Panelets avgjørelse kan, som dere vet, deretter ankes.

Foreløpig er det ikke noe nytt vedrørende USAs mulige innføring av tollsatser på import av biler og bildeler. Dersom det skulle skje, ville det være alvorlig både for norsk næringsliv og for det generelle handelspolitiske klima. For å gi en illustrasjon: Vi driver både med direkte eksport av bildeler til USA, men også til mange land i Europa som så skrur sammen biler som de selger videre til USA. Nedgang i handelsvolumene vil jo merkes godt for produsentene av bildeler.

I tillegg er Norge nest størst i verden på transport av biler globalt, altså på rorofartøy. Vi står for ca. 40 pst. av transporten, så det vil også ramme den maritime næringen ganske hardt. Norge har vært tydelig på at det vil være fullstendig urimelig om norsk eksport skulle ilegges ytterligere toll på biler og bildeler, særlig begrunnet i nasjonal sikkerhet.

Så til regjeringas plan for samarbeidet med EU i 2019. Om kort tid legger regjeringa fram det årlige arbeidsprogrammet for samarbeidet med EU. Arbeidsprogrammet er, sammen med regjeringas strategi for samarbeidet med EU i 2018–2021, det viktigste verktøyet vi har for en effektiv europapolitikk.

Arbeidsprogrammet for 2019 legger særlig vekt på regjeringas tiltak og planer for påvirkning i EUs beslutningsprosesser i saker hvor EUs politikk er under utforming. Viktige prioriteringer er utvikling av regelverk på miljøområdet, å få ned etterslepet av rettsakter på finansområdet og kampen mot arbeidslivskriminalitet. Så snart arbeidsprogrammet er klart, vil det bli delt med Stortinget.

Norge skal være en konstruktiv medspiller i det europeiske samarbeidet. For å tydeliggjøre vår europapolitikk skal vi intensivere vårt arbeid overfor EUs institusjoner og medlemsland. Det er særlig viktig i lys av Europaparlamentsvalget i mai og de påfølgende skiftene i EUs ledelse, ikke minst i Kommisjonen. Vi trapper derfor opp innsatsen for å synliggjøre norske synspunkter og norske bidrag. Det skal vi bl.a. gjøre gjennom å utarbeide en serie policy-notater, som tydeliggjør norske posisjoner på utvalgte områder og annen utadrettet virksomhet. Hensikten er å gjøre spissede budskap tilgjengelige for EUs institusjoner og medlemsland.

I år markerer vi 25 år med EØS-avtalen. Vi kommer til å fortsette å verne om EØS-avtalen og sikre at den fortsetter å fungere godt. I år vil vi markere avtalens 25 år gjennom å løfte fram betydningen den har for norske borgere og norsk næringsliv. Et viktig ledd i dette er å oppdatere kunnskapen og øke bevisstheten om EØS i befolkningen. Vi er også i dialog med EU om mulige felles markeringer for oss og de andre EFTA/EØS-landene.

Det første jubileumsarrangementet i år het Generasjon EØS. De andre paneldeltakerne, blant dem lederne i Kristelig Folkepartis Ungdom og Sosialistisk Ungdom, var representanter for nettopp den generasjonen, altså født rundt 1994 – like gamle som EØS-avtalen selv, eller like unge, alt ettersom hvordan man ser det. De har vokst opp med rettighetene og pliktene EØS bærer med seg, og de kjenner for så vidt ikke noe annet enn at vi har EØS-avtalen. Ifølge dem har dette nok ført til at avtalen kan ha blitt tatt for gitt, og at kunnskapsnivået og bevisstheten blir deretter. Det er derfor for regjeringa et viktig mål for jubileumsåret å oppdatere kunnskapen og øke bevisstheten om EØS-avtalen blant folk i Norge.

Så kan jeg gjerne si litt om spørsmålet om fiskehelsebiologer – med alle mulige forbehold om at dette er det Helsedepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Landbruks- og matdepartementet som holder i, men jeg kan likevel si litt om hvordan situasjonen er.

Vi avholdt et møte den 12. desember i fjor, hvor relevante aktører ble orientert både om status og veien videre. Hovedbudskapet fra de tre departementene er helt klart: regjeringen kommer til å jobbe for å ivareta fiskehelsebiologers rett til å foreskrive og rekvirere antibiotika.

Det som har vært utfordringen, er at i denne forordningen, som ble vedtatt i slutten av november, om veterinære legemidler, ble det besluttet at man som fiskehelsebiolog ikke lenger kan rekvirere antibiotika. Det ble gjort et unntak, slik at man kan rekvirere andre legemidler, men ikke antibiotika. Det har vært et hovedpoeng. Nå brukes det lite antibiotika for så vidt i norsk oppdrett sammenlignet med mange andre land, men det er likevel viktig at man fortsatt skal kunne gjøre det. Så er det noen som har pekt på at norske fiskehelsebiologer ofte har et nært samarbeid med veterinærer og at veterinærene kan foreskrive dette, men den norske posisjonen er helt klar – den fortsetter å være at fiskehelsebiologer skal kunne rekvirere antibiotika.

Jeg tenker også, som det ble forespurt om, at dette er en sak jeg tror det er naturlig at en av de tre statsrådene kommer og redegjør for. Det kan vi da gjerne gjøre på neste Europautvalgsmøte, som er den 14. mars.

Lederen: Da sier takk for redegjørelsen, og kan bare legge til at hvis det ikke er mulig med antibiotika, så er homeopati også et alternativ. Det er det ikke resept på! (Munterhet i rommet)

Svein Roald Hansen, vær så god.

Svein Roald Hansen (A): Takk for redegjørelsen. I den grad man er i stand til å ta dette på øret, kompleksiteten med brexit, virker det som om forberedelsene er på et rimelig godt spor. I den grad det må hastebehandles på grunn av at det blir en uttreden uten avtale, skal vi i hvert fall bidra til at det kan gjøres her i huset.

Jeg har noen spørsmål. Det ene gjelder denne overgangsavtalen hvis det ikke blir «hard brexit». Vil den bli implementert i EØS-avtalen, eller hvordan vil man sikre at dette er juridisk holdbart i alle vær?

Det andre er hvis det blir «no deal»: Hva med denne avtalen om at flyene i hvert fall skal gå. Jeg leste i en engelsk avis at EU i hvert fall har forberedt en tilsvarende avtale eller tillatelse, men den er begrenset til flyvninger mellom fastlandet og Storbritannia – at man ikke kan ha fly som går fra London–Madrid og så videre f.eks. til Sør-Amerika – at man nekter det. Det er ikke sikkert dette er en problemstilling for Norge, men det bare illustrerer hvor detaljrikt dette er.

Det siste spørsmålet gjelder hvis det blir en «hard brexit» og Storbritannia skal over på WTO-regler, er det et spørsmål om bestevilkårsprinsippet i WTO. Har man forberedt en rask søknad mot Storbritannia for å bli omfattet av det?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Takk for orienteringen fra utenriksministeren.

Når det gjelder brexit, er det bra at det er framdrift i avklaringene med Storbritannia også med tanke på et «no deal»-scenario. Samtidig må jeg si jeg er overrasket over at en ikke har vært tidligere ute med det. En har visst hele veien – nå kan det være ulike sannsynlighetsberegninger – at dette var et mulig scenario. Det er også noe med forberedelsen.

Én ting er når behandlingen som skal være her i huset av ulike bestemmelser som følge av dette, en annen ting er at de som skal planlegge det praktiske på ulike områder, naturligvis også lurer på hva som blir de praktiske konsekvensene. Så det at en fortsatt på en del områder ikke har det avklart, synes jeg er lovlig sent – at en på en måte har lent seg på at en regner med at det ville bli en avtale og så legge seg på rygg, og ikke i stor nok grad er forberedt på «no deal». Men det er i hvert fall positivt at en på noen områder har fått avklaringer.

Ellers tenker jeg at den situasjonen en står oppe i nå, krever at en har en viss grad av pragmatisme på alle områder for å bidra til gode praktiske løsninger.

Så har jeg et spørsmål om handelspolitikken. Utenriksministeren nevnte WTO-strategi framover. Igjen – en av de tingene som er viktig i en WTO-strategi, er i hvor stor grad en følger det som jeg oppfatter som en klar linje fra Norges side over lang tid, nemlig at vi ønsker multilaterale forhandlinger og multilaterale løsninger i WTO. I hvor stor grad bidrar en til en utvikling med stadig flere løsninger som gjelder for en gruppe av land, og som andre land i ettertid kan slutte seg til? Det er ganske ulikt. Én ting er at det kan ha konsekvenser for Norge, men vi snakker f.eks. også om at en ønsker å ivareta utviklingslandenes interesser. Det er klart at hvis WTO utvikler seg slik at det er en gruppe, og gjerne en gruppe av vestlige land, som går videre i samarbeidet først, og så skal andre koble seg på senere, mener jeg at det er en ganske stor og viktig prinsipiell debatt. Jeg håper at vi i så fall også blir invitert til å ta denne debatten i andre sammenhenger enn bare her i Europautvalget.

Så til det siste spørsmålet. Når det gjelder regjeringens handlingsplan for samarbeidet med EU for 2019, var hun veldig kort innom finansområdet og sa at en strategi var å få avklart saker på det området. Jeg vil si at på det området ligger det mange krevende problemstillinger. Jeg kunne tenkt meg at det kunne vært tema på et møte i Europautvalget også med finansministeren til stede. Det gjelder alt fra videreutvikling av EUs finanstilsyn, innskuddsgarantien som vel fortsatt er uavklart og andre spørsmål på finansområdet. Dette er viktige spørsmål som berører norske interesser, som også berører norsk suverenitet, og finans er et viktig område for Norge. – Det er bare en kommentar fra min side om det.

Michael Tetzschner (H): Mitt spørsmål er om noen avtaler er klare. Jeg skjønner at forarbeidet er gjort og alt ligger klart, men er det noen avtaler som allerede nå er bindende uansett utfall når det gjelder borgerrettighetene mellom EØS-borgerne og de respektive land?

Siden vi nå må holde oss godt orientert om innenrikspolitiske forhold i UK – parlamentet sier stort sett hva de ikke vil. Men det ble jo et flertall for å avvise en grensehindring mellom Nord-Irland og Irland. Samtidig har de uttrykkelig nedstemt «backstop»-en som finnes i flere varianter, men de har uttrykkelig stemt ned den som lå i avtalen. Hvilke tekniske løsninger er det de i så fall ser etter?

Steinar Reiten (KrF): Da EØS-avtalen ble framforhandlet, var et av de viktigste temaene som en forhandlet om og fikk gjennomslag for, en aksept for det norske importvernet på landbruksprodukter. England har en svært stor landbrukssektor, og vi er i den situasjonen at den 29. mars kan vi være uten et avtaleverk med Storbritannia som sikrer det norske importvernet på landbruksprodukter. Er det tatt opp med Storbritannia? Og hvordan stiller Storbritannia seg til en slik situasjon?

Geir Pollestad (Sp): Eg vil berre følgja opp Reiten. Korleis vil brexit verta følgt opp frå EU når det gjeld størrelsen på dei kvotane me har med dei? Vil dei vera like store, sjølv om EU blir mindre?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Overgangsordningen som vi nå får på plass med britene hvis det blir en avtale, det er forutsetningen, kommer til å omfatte alle de avtalene vi har med EU. Det er et viktig poeng. For vi har EØS-avtalen, men vi har jo ca. 70 andre avtaler også som er viktige.

Den vil ikke tas inn i EØS-avtalen. Jeg var innledningsvis litt inne på at vi jobber fortsatt med EU om hva det juridiske grunnlaget skal være på disse områdene. Det er det vi opplever i diskusjonen nå også, at det er ikke gitt at vi har et helt omforent syn med EU på nøyaktig hva det skal være, men vi må ha noe som sikrer at det juridiske grunnlaget blir der. Det er klart at det som er utfordringen, er at britene går ut av EØS også. Dermed er det alternativet et dårlig et for britene. Selv om de skal behandles som om de er EU-medlemmer, går de de facto ut av EØS. Derfor jobber vi med hva den konkrete åpningen skal være.

Så til flyene: Det er mange som spør om flytrafikken kommer til å gå, og det har vært godt å kunne si at det kommer den til å gjøre. Men den avtalen vi har framforhandlet nå, gjelder bare trafikken mellom oss og Storbritannia. Hva som så gjelder videre ut på kontinentet og sånn, er ikke en del av det. Men jeg har også oppfattet at det er særlig den bilaterale flytrafikken som har vært svært viktig for ganske mange, særlig når man da skal på fotballkamp, f.eks., som vi snakket litt om sist.

Når det gjelder bestevilkårsregelen i WTO, er svaret på det spørsmålet som Svein Roald Hansen stilte at ja, det er det vi legger til grunn, fordi de kommer til på en måte å falle tilbake på en frihandelsavtale med EU fra 1973, som da er det som sikrer.

Så til Gjelsvik: Jeg må si at jeg er veldig uenig i beskrivelsen om at vi fra regjeringens side har lent oss på at det blir en avtale. Snarere tvert imot, vi har jo jobbet hele veien med at det også kan bli en «no deal». Nå har jo det scenarioet blitt aktualisert mer og mer etter hvert som månedene og ukene har gått, vil jeg si, og det har Europautvalget også blitt orientert jevnlig om, både hvilke planer vi har for det, og hvilke områder vi jobber med.

Så er det et faktum og en realitet at det er ikke bare opp til oss når de avtalene og diskusjonene kan ferdigstilles. Husk på at britene nå forhandler med svært mange aktører, ikke minst med EU. Det er også en kapasitetsutfordring på britisk side, for å være helt ærlig, med hva de klarer å få til samtidig. Derfor har vår hovedprioritering vært å sikre løsninger for både en avtalesituasjon, en avtalefestet uttreden, og en «no deal» på de mest – hva skal vi si – akutte områder: borgernes rettigheter, luftfart, handel med varer, de tingene som får umiddelbar effekt fra dag én hvis det ikke blir en avtale med EU.

Jeg tror og håper at det fortsatt vil være mulig å få til en avtale, men det er også sånn vi har jobbet, med både med fra starten av å kartlegge hva vi i så fall trenger av avtaleverk med EU, uansett utfall, og også selvfølgelig de konkrete samtalene med både Storbritannia og EU. Det er klart det er krevende for et land som ikke er part i utmeldingsforhandlingene. Vi sitter i en annen posisjon enn det EU-land gjør, vi sitter i en annen posisjon enn en del store økonomier som også er opptatt av forhandlinger om frihandel for tida, så det er en utfordring.

Men jeg er veldig enig i poenget til Gjelsvik om at pragmatismen må være stor, og det er det vi også søker å tillempe. En del av de løsningene vi finner – det var jeg litt inne på sist – vil sannsynligvis være ganske midlertidige, men vi må finne løsninger for å håndtere problem som oppstår der og da, og så må vi heller jobbe med de permanente løsningene etter hvert.

Til spørsmålet om WTO og dette med plurilaterale og multilaterale avtaler: Det er en veldig aktuell problemstilling i WTO som vi jobber mye med, for det vi har sett over de siste årene, er at det har blitt vanskeligere og vanskeligere å få til de store multilaterale endringene hvor alle medlemslandene er med, alle 164, mens de områdene hvor det har vært noe framgang, har vært der grupper av land har gått sammen og begynt å forhandle om ting, men hatt det åpent for alle som ønsker å slutte seg til. Vi ser også at på en del områder er det den veien framover som antageligvis gir mest framdrift på en del områder.

Jeg mener prinsipielt at man ikke skal ha noe imot at man velger en sånn løsning hvis det får løsnet opp i noen av de fastlåste spørsmålene, men det må samtidig være en forutsetning at det er åpent for alle å slutte seg til. Noen gjør det etter hvert når de ser hvordan et initiativ utfolder seg, mens andre ønsker å stå utenfor. Det er klart at i en situasjon hvor 164 medlemmer skal ha konsensus om alt på områder der det er viktig også å få framdrift, er det erfaringsmessig ekstremt vanskelig. Så dette er et tiltak som ikke erstatter de multilaterale løsningene der alle er med, men det er et forsøk på å løse opp i noe av det.

Til spørsmålet som handler om de krevende sakene på finansområdet: Planen er at finansministeren kommer på neste europautvalgsmøte, og da er det disse sakene som står på dagsordenen, så med mindre det skulle skje noe spesielt der, opprettholdes det.

Til Tetzschner: Avtalene med britene for «no deal»-scenarioet er ikke undertegnet ennå. Det vi gjør i denne fasen, er å parafere dem. Britene har ikke lov til å undertegne før de er ute. Det er for så vidt et lite haleheng på det spørsmålet Gjelsvik stilte, for dette har også vært et spørsmål om hva britene har hatt lov til å gjøre i den perioden vi har vært i og er i nå. Vi har jobbet veldig intensivt opp mot EU sammen med de andre EFTA-/EØS-landene for at vi kunne gå i gang med samtaler tidligere enn det som egentlig var tillatt. Det sa EU ja til, så vi har på mange måter kommet lenger enn vi kunne ha kommet hvis man bare skulle ha forholdt seg til at man egentlig ikke hadde lov til å begynne å forhandle før man var ute av EU.

Så er det sånn at på noen områder for undertegning er det britene som må avklare med EU hva som må til for at de får signere, men vi har på plass det vi må ha på plass for en «no deal»- situasjon, som inntrer klokka 23 britisk tid den 29. mars, hvis de da ikke har gått inn på avtalen.

Så hadde Michael også et spørsmål om den innenrikspolitiske situasjonen. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne gi noen klare svar på det. Det kan jeg dessverre ikke, for det er fortsatt høyst uklart hva det er britene nå ønsker seg. Som jeg var litt inne på innledningsvis, hadde dette forslaget som fikk flertall, som regjeringa også stemte for, ingen skisse til hvordan en sånn løsning skulle se ut. De var bare opptatt av at den «backstop»-løsningen som ligger i utmeldelsesavtalen, vil de ikke ha.

Theresa May kommer til å reise til Brussel. Hun kommer sannsynligvis ikke til å få veldig mange konsesjoner fra Brussel. Det hun kommer tilbake med – hvis det blir en liten endring – vil fortsatt risikere ikke å få flertall i parlamentet, og da er de akkurat like langt, nettopp fordi de ikke har synliggjort hva de heller ønsker. Det er noe man ser går igjen i veldig mange av kommentarene fra EU-sida, at det er vanskelig for dem å vite hva de skal forhandle om hvis britene kommer tilbake til dem uten å si noe annet enn: Vi vil ikke ha det vi fikk, men vet ikke hva vi vil ha i stedet.

EU-sida har også vært veldig tydelig på at en forlengelse av fristen bare for å fortsette disse diskusjonene, er de veldig lite innstilt på. Derimot har de antydet at dersom det er snakk om å gjøre justeringer i den politiske erklæringen om det framtidige forholdet, så kan det tenkes. Det kan også være sånn at de kan få en utsettelse hvis de f.eks. skulle komme til den konklusjonen at de ønsker en ny folkeavstemning. Der har EU sagt at de vil være mer fleksible. Men enhver utsettelse eller endring krever også enstemmighet på EUs side. Foreløpig har den vært ganske tydelig, men det er klart at det er en utfordring. Så når Tetzschner stiller spørsmål om hvilken løsning de ser etter, kan jeg dessverre ikke gi ham svaret, og jeg tror dessverre ikke britene heller per nå har det svaret helt klart for seg.

Så til landbruksvarer og importvernet: Vi forhandler nå bilaterale avtaler også når det gjelder importvernet. Dette er et eksempel på – som vi har vært litt inne på i tidligere europautvalgsmøter – et område der Norge og Storbritannia har litt ulike interesser. Det gjør tanken om et EFTA-medlemskap og EØS-medlemskap for Storbritannia utfordrende sett fra norsk side, fordi man har henholdsvis defensive og offensive interesser. Skulle man da ikke komme fram til en enighet, vil det være WTO man faller tilbake på. Da vil de reglene gjelde hvis man ikke kommer til en bilateral enighet mellom Norge og Storbritannia.

Det var vel egentlig også det som Pollestad stilte spørsmål om, så da tror jeg jeg har vært gjennom alt.

Lederen: Da har jeg en talerliste. Jeg ber folk fatte seg i korthet, siden dette er runde to, og jeg setter strek under første innlegg. Det er Tybring-Gjedde, så Barth Eide og Gjelsvik – vær så god.

Christian Tybring-Gjedde (Frp): Takk for det.

Først en generell kommentar: Penger pleier å følge der hvor fortjenesten er størst, helt uavhengig av handelsavtaler, for å si det sånn. Der profitten er, der går også pengene, og der kommer også investeringene. Så der markedet er stort, vil også pengene gå.

Jeg har sett i mediene at det har vært en diskusjon når det gjelder en avtale mellom USA og Storbritannia, en handelsavtale der i etterkant av en eventuell brexit. Det vil være en veldig omfattende avtale som vil være nesten like stor som EU i marked, med 430–440 millioner mennesker. Er det noe som Norge også følger med på og vurderer, helt uavhengig av andre avtaler når det gjelder EØS og forpliktelsene innenfor EØS eller EFTA? Følger man det sporet og ser om det er muligheter for å se om Norge kan dra nytte og fordeler av det? Vi har store markeder i både Storbritannia og i USA. Jeg vet ikke hvor mye USA utgjør, men det er mye, og det utgjør 25 pst. for Storbritannia, så det betyr mye for norsk næringsliv. Ikke minst er de forholdene og de – jeg holdt på å si – kulturelle bånd, de historiske bånd og tradisjonene vi har overfor begge disse landene, langt mer enn f.eks. Italia, Hellas og andre land litt lenger sør.

Følger Utenriksdepartementet dette opp, slik at det er mulig kanskje å knytte også USA mot en avtale – uavhengig av Trump og TTIP og alt dette her, men rett og slett det som er i Norges interesse?

Espen Barth Eide (A): Utenriksministeren besvarte delvis det som var mitt første spørsmål, om forsinkelser og EU. Jeg har bare lyst til å henge på det at det er også et argument som jeg tror står ganske sterkt i Europa nå, at det får være grenser for hvor lenge man holder ut med dette problemet. Det er knyttet til at det er ganske mange andre spørsmål i verden som EU også bør håndtere, så jeg har vel litt forståelse for det. Men det er vel en situasjon vi skal følge nøye, og det er egentlig opp til hva Storbritannia ber om og tyngden, liksom realismen i det. Men det ble delvis besvart.

Det jeg også ville kommentere, var dette med plurilaterale avtaler. Jeg har mer og mer kommet til at det utenriksministeren her sier, er riktig, men jeg anbefaler at det alltid bør sies i formen at vi ville jo helst sett dette i et multilateralt format, så det er liksom nest best, men siden verden er som den er, må noen også gå foran og sette tonen. Derfor tror jeg at på både handelsområdet og mange andre felt kommer vi til å se at det mer og mer blir koalisjoner av vilje, egentlig, som tar verden videre, men at man alltid må insistere på at man helst ville sett det i et multilateralt format i tradisjonell forstand, og at det alltid må være åpent for dem som vil slutte seg til senere. Så jeg vil gi støtte til det, men jeg tror det er viktig, i vår tradisjon for å tro på det formelle og multilaterale, at vi alltid har med det vedhenget når vi går inn for dette.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Det var for å følge opp det spørsmålet fra Pollestad, for det svarte ikke utenriksministeren på. Dette går på Norges forhold til EU. Vi har inngått avtaler gjennom artikkel 19, og for den saks skyld også protokoll 3, som sier noe om vilkårene for handel – også gjennom den nye artikkel 19-avtalen – og volumet på tollfri import fra EU til Norge. Når da Storbritannia, som i folketall utgjør 12–13 pst. av dagens EU og i BNP en mye større andel av dagens EU, går ut av EU, er det logiske da at de tollfrie kvotene som vi har avtalt med EU, bør gå ned, for jeg går ut fra at britene også vil ønske egne tollfrie kvoter til Norge. Hvis en ikke har den posisjonen, blir alternativet at summen går opp, ikke sant, at EU beholder sin kvote og så vil britene komme med kvote på toppen av det. Det er den problemstillingen som Pollestad tok opp.

Så bare helt kort til dette med multilaterale eller plurilaterale forhandlinger: Jeg mener det er en viktig problemstilling, for det det handler om til sjuende og sist, er at når forhandlinger stopper opp, gjør de det fordi det er ulike nasjonale interesser, ikke sant. Når en går i et løp der – kall det – en koalisjon av vilje går sammen om avtaler som bringer samarbeidet framover, er det ikke gitt at det er i norsk interesse på ulike områder innenfor WTO-samarbeidet. I noen sammenhenger kanskje, i andre sammenhenger ikke. Det mener jeg fortjener en grundigere drøftelse enn at en på en måte sier at ja, det kan liksom være en ny hovedstrategi fra Norges side. Jeg mener det bør være en grunnleggende annen måte å tenke på. Selv om Norge også har deltatt i…

Lederen: Jeg tror – du er på runde to, det er ikke…

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Ja, jeg er klar over det, men det…

Christian Tybring-Gjedde (Frp): Du er ikke på landsmøte nå!

Lederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg har først et par kommentarer til det Barth Eide sier, før jeg kommer til Tybring-Gjedde og Gjelsvik.

Det er et godt spørsmål Barth Eide stiller, om enn litt retorisk, om hvor lenge EU vil holde på med dette. Jeg tror det er verdt å merke seg og tenke over at denne situasjonen, sett fra London og sett fra Brussel, ser ganske ulik ut. For EU er ikke dette nødvendigvis en krise. De fortsetter sitt samarbeid som før, men skal ha ett land mindre, eller ett medlem mindre, mens det for Storbritannia er en betydelig vanskeligere situasjon. Det er fordi de nå skal rekke opp, som det så fint heter, et samarbeid som har vart i svært mange år, og som er veldig tett integrert, noe som er mye vanskeligere for den som skal ut av samarbeidet.

Jeg tror nok responsen fra EU preges en del av at dette nå er i en fase hvor EU har gitt det EU kan gi, og britene må enten melde kort om hva de ønsker, hvilket framtidig forhold de ønsker, eller godta en avtale, eller melde seg ut uten en avtale. Det at britene f.eks. har lovfestet at de skal ut 29. mars, med eller uten en avtale, er først og fremst noe som blir en utfordring for britene, ikke for EU, og det tror jeg nok er noe som preger litt av responsen som kommer.

Så til spørsmålet om handelsavtale USA–Storbritannia. Det er nok et godt stykke til vi er der ennå, av ulike årsaker. Vi følger alltid handelsavtaler som kan ha interesse eller relevans for Norge, tett. Det gjelder enten de er i Asia eller de er andre steder, for vi ønsker selvfølgelig til enhver tid å ha best mulig vilkår for norsk næringsliv og norsk handel. Det er også en av årsakene til at vi har gått inn i et nært partnerskap med ASEAN-landene, hvor vi har betydelig eksport og betydelig med norske bedrifter etablert. Så det er ikke uten betydning for oss hvordan f.eks. handel i Asia innrettes, fordi det har også stor direkte betydning.

Når det er sagt, er det klart at for oss vil det indre marked forbli et helt avgjørende punkt, rett og slett fordi at per i dag går 80 pst. av eksporten vår dit. Det vil jo forandre seg litt når britene går ut, men det er likevel så mange sider ved det indre marked og vår markedsadgang som er helt unikt sammenlignet med det vi kan få i alle andre sammenhenger. Det handler særlig om det integrerte markedet med fri bevegelighet av varer, personer, tjenester og kapital, men det handler også om felles standarder og regelverk, som selvfølgelig gjør det mye enklere for norske bedrifter å produsere ting, som da kan selges på like vilkår med like standarder i hele det indre marked. Det er veldig annerledes enn det man vil oppleve i de mer bilaterale handelsavtalene, eller andre avtaler som ikke har den mekanismen, som jo gjør EØS-avtalen og EU unik i denne sammenheng.

Så til spørsmålet om de plurilaterale avtalene. Jeg er veldig enig i det Barth Eide sier, at det multilaterale alltid vil være hovedstrategien vår. Men når det ikke lykkes, vil man uvegerlig komme opp i en diskusjon som har kommet oftere og oftere de siste årene: Er det da bedre at man ikke får til noen ting, eller skal man forsøke å få til noe som etter hvert kan omfatte flere, som da slutter seg til? Som Gjelsvik er inne på, er det ulike nasjonale interesser – ja, det er det – men når 164 land har sluttet seg til WTOs regelverk, er det jo fordi summen av det man kan oppnå sammen, er større enn det som i enkelte tilfeller er en egeninteresse.

Vi ser også at EØS-avtalen har utfordringer, men summen av det vi oppnår, er allikevel det som tjener de norske interessene best. Derfor er diskusjonen om det multilaterale systemet veldig viktig, og den tar vi på mange områder. Vi leverer en stortingsmelding om det nå i vår, hvor jeg tenker at dette også kommer til å være en viktig diskusjon, fordi det tvinger seg på en måte fram alternative løsninger når den prefererte løsningen ikke fungerer godt nok, eller vi ikke får framdrift på noen områder.

Så til spørsmålet om artikkel 19. Jeg ber fagdirektør Kittelsen fylle ut litt om det.

Evan Kittelsen: Vi forhandler med EU og Storbritannia om landbruk og artikkel 19, men EU har på sin side lagt opp til at de skal opprettholde alle sine kvoter med tredjeland, altså andre land enn EU, som samme kvoter som de hadde før Storbritannia går ut, og så er det opp til Storbritannia å framforhandle sine egne løsninger. Dette har vi med oss i den diskusjonen vi har med Storbritannia, uten at vi har landet problemstillingen ennå, for det er et av de utestående spørsmål som må løses, før en avtale om en «no deal».

Lederen: Da er det en kort merknad til Navarsete, og så går vi videre til neste sak.

Liv Signe Navarsete (Sp): Det var eigentleg ei rein oppfølging av det, for det er jo slik at me òg har kvotar for norske fiskarar. EU fiskar i norsk sone, og me fiskar i EU-sone – makrell spesielt. Kva vil det bety at dei sonene norske fiskarar skal fiske i, då vil liggje i britisk sone og ikkje i EU-sona? EU kan likevel hevde at dei skal ha sine torskekvotar i norsk sone, uavhengig av om norske fiskarar då kan reise til Spania, eller eg veit ikkje kvar dei skal reise for å få ta opp tilsvarande. Det er jo eit veldig viktig spørsmål for Noreg.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Absolutt, og det jobber Nærings- og fiskeridepartementet med. Men dette er to forskjellige ting, rett og slett fordi det er andre avtaler som gjelder der. Fisk og landbruk er for oss to veldig gode eksempler på offensive og defensive interesser, og det er akkurat det vi jobber ut fra, å sikre oss så god markedsadgang og – ikke minst – så god mulighet til å fiske som overhodet mulig. Men det er altså adskilt fra artikkel 19-forhandlingene.

Liv Signe Navarsete (Sp): Veit ikkje utanriksministeren noko om kva EU forlangar i den samanheng? Eg veit det er framforhandla ein avtale i år for korleis fisket skal gå føre seg, men kva er EU sine krav? Vil dei òg krevje sine kvotar der, eller veit me ikkje noko om det?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Det redegjorde fiskeriministeren for på forrige europautvalgsmøte.

Liv Signe Navarsete (Sp): Eg var dessverre ikkje der.

Lederen: Da kan Navarsete lese referatet fra forrige møte. Hvis det er ønske om å ta denne saken opp igjen på neste møte, kan man ta kontakt.