Sak nr. 2
Utenriksminister
Ine M. Eriksen Søreide vil etter planen redegjøre for følgende:
– Vest-Balkan og EUs utvidelse
Orientering om Norges og EUs politikk
og bistand overfor landene på Vest-Balkan, herunder EUs utvidelsesstrategi
som ble lagt frem 6. februar i år.
– EØS-midlene
Orientering om status i forhandlingene
med mottakerlandene om EØS-midlene.
– Brexit
Orientering om status i forhandlingene
og norske vurderinger i forkant av Det europeiske råds toppmøte
22.–23. mars.
– USAs handelshindre for stål og
aluminium
Orientering om status.
Lederen: Da
gir jeg ordet til utenriksministeren.
Utenriksminister
Ine M. Eriksen Søreide: Det første temaet jeg vil orientere
om i dag, er Norges og EUs innsats på Vest-Balkan, et område av
Europa hvor det er viktig at vi opprettholder et sterkt engasjement.
Vi ser nå en fornyet oppmerksomhet
mot Vest-Balkan både fra EU-institusjonene og også en rekke av medlemslandene.
Det er derfor naturlig å oppdatere om situasjonen på Vest-Balkan,
og jeg vil også komme inn på den videre prosessen for EUs utvidelse.
Den 6. februar presenterte Europakommisjonen
sin utvidelsesstrategi for Vest-Balkan. Kommisjonen mener at medlemskap
for Vest-Balkan ikke bare er i søkerlandenes interesse, men det
å sikre stabilitet, demokrati og utvikling på Vest-Balkan er i hele
Europas interesse.
Integrasjonen er ifølge Kommisjonen
en geostrategisk investering i et stabilt, sterkt og forent Europa.
Det er en posisjon Norge er enig i. Kommisjonen understreker samtidig
at en utvidelse må være strengt merittbasert. Søkerlandene må oppfylle
alle kravene før tiltredelse kan bli aktuelt. Reformene må fortsette.
De kravene som stilles, legger press
på utvidelseskandidatene og samsvarer med prioriteringene i den norske
bistanden. Norge bidrar på denne måten til at utvidelsene kan realiseres.
Kommisjonens strategi lanserer seks initiativer, eller såkalte flaggskip,
på områder der det skal settes inn en ekstra innsats. De seks initiativene
er:
-
rettsstat
-
sikkerhet
og migrasjon
-
forsoning
og godt naboskap
-
sosiale
og økonomisk utvikling
-
infrastruktur
for transport og energi, connectivity
-
digitalisering
Strategien står på sakslista for
Det europeiske råd 22.–23. mars. Kommisjonen vil presentere framdriftsrapporter
og en utvidelsespakke i april. Denne skal behandles av Europaparlamentet
før den til slutt behandles av Det europeiske råd i juni. I mellomtida
skal det avholdes et toppmøte om Vest-Balkan den 17. mai, og i juli skal
det være et toppmøte om Vest-Balkan i London. Dette er en del av
den såkalte Berlin-prosessen.
Berlin-prosessen er et initiativ
Tyskland tok i 2014. Målet er å løfte fram samarbeidsområder med
Vest-Balkan som ikke uten videre faller inn under kravene som stilles
fra Kommisjonen i tilpasningsforhandlingene. For eksempel lanserte
toppmøtet i Berlin-prosessen i 2017 planer om Vest-Balkan som et
eget økonomisk område, der nedbygging av handelshindre er et av
tiltakene.
Et annet initiativ er utviklingen
av Vest-Balkan som et felles transport- og energimarked. Berlin-prosessen og
utvidelsesprosessen skal være komplementære.
Vest-Balkan er fortsatt preget av store sosiale
og økonomiske problemer, høy arbeidsledighet og en ungdomsledighet
på over 60 pst. i enkelte av landene. Korrupsjon er et utbredt problem,
statsinstitusjonene er fortsatt svake og rettsstaten er sårbar.
Sammen med underliggende nasjonale, etniske og religiøse spenninger, kan
dette gi grobunn for illiberale krefter og ustabilitet.
Migrasjonsbølgen ble en vekker.
Den viste hvor sårbare landene i regionen er og samtidig hvor viktig
de er for resten av Europa. Dette er årsaken til at Vest-Balkan igjen
har rykket opp på dagsordenen. Regjeringas forslag om å øke bevilgningen
til Vest-Balkan i 2018, som Stortinget har vedtatt, må ses på som
et norsk bidrag til den felleseuropeiske dugnaden. Derfor vil vi
i 2018 tilnærmet doble bistanden til totalt om lag 320 mill. kr
og dermed ha de beste forutsetningene for å bidra til den nødvendige
framgangen i denne delen av Europa.
Det fører meg over til neste tema,
EØS-midlene. Forhandlingene om innretningen av de nye EØS-midlene er
nå inne i sluttfasen. Så langt er det enten signert eller ferdigforhandlet
avtaler om bruken av midler i 14 av 15 mottakerland – kun Ungarn
gjenstår. Viktigere enn en rask inngåelse av avtaler, er kvaliteten
på innholdet. Derfor kommer vi til å bruke den tiden vi trenger
for å framforhandle en god avtale også med Ungarn. Med de avtalene
som er framforhandlet, har vi fulgt opp ambisjonen om å styrke arbeidet
med innovasjon, forskning og utdanning. Det vil bli flere og større
programmer for næringsutvikling, som bl.a. vil rette seg mot blå
vekst og grønn industriell innovasjon.
I tillegg er det etablert flere
og større forskningsprogrammer. Siden det er obligatorisk med partnerskap
fra giverlandene i forskningsprogrammene, vil dette gi gode muligheter
for norske bidrag til internasjonalt forskningssamarbeid.
Justissektoren er en annen sektor
det skal satses mer på, og arbeidet for rettsstatsprinsipper blir
viktige i disse programmene. Både i Polen og Romania vil vi ha store justis-
og innenriksprogrammer. Det er fortsatt behov for støtte til asyl-
og migrasjonsutfordringen i Europa, og vi viderefører støtten til
Hellas. I tillegg vil det også settes av egne midler til asylutfordringer
i Bulgaria, Romania og Polen.
Styrking av de bilaterale relasjonene
mellom Norge og mottakerlandene er en likestilt målsetting ved EØS-midlene.
Et viktig bidrag her er bruken av norske fagetater som rådgivende
partnere innenfor enkelte programmer. Det kan være Norges forskningsråd
og Innovasjon Norge innenfor forskning og innovasjonsprogrammer, eller
Domstoladministrasjonen og Utlendingsdirektoratet i justissektoren.
De norske partnerne har en spesiell rolle i å bidra til å legge
til rette for partnerskapsprosjekter.
Vi ser bekymringsfulle trekk ved
utviklingen for det sivile samfunn i flere av våre mottakerland.
Vår støtte til et uavhengig sivilt samfunn gjennom separate fond
i alle mottakerland, er et viktig bidrag til kapasitetsbygging av sivilt
samfunn. Det er et viktig prinsipp for oss at midlene til sivilt
samfunn forvaltes av aktører som er uavhengig av myndighetene. Vi
er fornøyd med at vi fikk gjennomslag for dette prinsippet i avtalene
med Polen, som ble undertegnet før jul.
Avslutningsvis vil jeg nevne de
to regionale fondene.
Det første fondet, fondet for bekjempelse
av ungdomsledighet, ble lansert i fjor og godt mottatt. Vi forventer
utvelgelse av de første prosjektene i løpet av mars–april.
Det andre fondet, fondet for regionalt
samarbeid, ble lansert tidligere i år. Dette fondet åpner for samarbeid
også med tredjeland, som har landegrense til våre mottakerland.
Vi forventer stor interesse for dette fondet, som lyser ut midler
nå.
Så over til brexit. Begge sider
forhandler fortsatt om utmeldingsvilkårene og om en overgangsordning,
sånn at man kan begynne samtaler om det framtidige forholdet. Neste
milepæl er Det europeiske råds toppmøte denne uka, 22.–23. mars.
Den 2. mars ga Theresa May den britiske visjonen for det framtidige
forholdet til EU. Hun bekreftet igjen at hennes regjerings mål er
at Storbritannia forlater det indre marked og tollunionen.
May foreslår at britene innenfor
noen sektorer av økonomien fortsatt skal være tett knyttet til EU
og tok til orde for fortsatt britisk deltakelse i flere av EUs byråer, f.eks.
legemiddelbyrået, kjemikaliebyrået og byrået for luftfartssikkerhet.
Rådspresident Tusk har på sin side
svart at så lenge britene går ut av EUs indre marked og tollunionen
og ikke minst avviser fortsatt fri flyt av arbeidskraft, kan ikke
EU gi Storbritannia samme markedsadgang som Norge har gjennom EØS
kombinert med de begrensede pliktene Canada har gjennom sin frihandelsavtale.
I forslaget til forhandlingsposisjon
om det framtidige forholdet vil EU-landene derfor tilby britene
en frihandelsavtale, som trolig vil være omfattende for varer, men,
som vanlig for sånne avtaler, mer begrenset for handel med tjenester.
Fra EUs side legges det opp til
en modell der det framtidige forholdet har fire pilarer: For det
første en frihandelsavtale basert på Canadas CETA, for det andre samarbeid
på utvalgte sektorer som luftfart og forskning, for det tredje avtaler
på justis- og innenriksfeltet og for det fjerde utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid.
Storbritannias uttreden av EU og
EØS endrer ikke vårt forhold til EU. EØS-avtalen og våre andre avtaler med
EU ligger fast, og det understreket jeg også i mitt møte med EUs
sjefsforhandler, Barnier, i forrige måned.
Vi støtter forslaget om en overgangsordning
på om lag to år – i hovedsak basert på status quo, der Storbritannia
fortsetter å være bundet av EUs lovverk. Det vil gi norske borgere
og næringsliv forutsigbarhet og like vilkår. Vi søker gode løsninger
som gjenspeiler løsningene som EU og Storbritannia kommer fram til.
Som oppfølging av at statsminister
May har lovt at EFTA-borgere som har opparbeidet seg rettigheter
i Storbritannia skal få samme vilkår som borgere fra EU-landene,
drøfter vi nå, sammen med britene og våre EØS- og EFTA-partnere,
hvordan dette kan gjennomføres i praksis – med andre ord hvordan
vi skal omgjøre den politiske enigheten til en rettslig bindende
avtale. Mens vi ønsker et så tett og omfattende samarbeid som mulig
med Storbritannia etter utmeldingen, må vi også være forberedt på
alle scenarier, som jeg var inne på i den utenrikspolitiske redegjørelsen.
Gjennomgangen vi foretar av alle
avtalene vi har med Storbritannia, er et ledd i dette. Den avklarer
hva som må oppdateres, justeres eller erstattes når Storbritannia
går ut av EU og EØS – med eller uten en avtale. Vi legger til grunn
at alle aktører som har interesser involvert, er bevisste på at
det finnes en mulighet for at EU og Storbritannia ikke kommer til
enighet. Det er ikke sånn at jeg vurderer at det er et sannsynlig
utfall, men jeg mener at det er rimelig at vi fra norske myndigheters
side er tydelig på at vi ikke kan vite med sikkerhet at en avtale vil
komme på plass, og at det er noe vi må være klar over og forberedt
på.
President Donald Trump undertegnet
den 8. mars erklæringer om innføring av ekstra tollsatser – på stål med
25 pst. og aluminium med 10 pst. Handelshindringene begrunnes med
at importen er av en slik art og et slikt omfang at den truer USAs
nasjonale sikkerhet. Dette er veldig bekymringsfullt, noe jeg også
har uttrykt tydelig både utad og i ulike multilaterale fora.
Å innføre handelstiltak med begrunnelse
i nasjonal sikkerhet uten at det eksisterer en åpenbar trussel mot nasjonal
sikkerhet, innebærer betydelig risiko for å undergrave WTO og det
multilaterale handelspolitiske samarbeidet. Tiltakene vil kunne
åpne for at andre innfører proteksjonistiske tiltak med nasjonal
sikkerhet som påskudd.
Kun ca. 0,2 pst. av norsk stål-
og aluminiumseksport går til USA. Norsk industri vil derfor rammes
først og fremst som en konsekvens av økt press på allerede krevende
markeder og dersom konsekvensene blir begrensninger også på det
europeiske markedet.
Erklæringene åpner for at USAs allierte
kan framforhandle unntak. Detaljene er foreløpig ikke kjent, og
det er for tidlig å konkludere hvordan Norge kan og bør forholde
seg. Jeg mener imidlertid at det ville være prinsipielt betenkelig
å forhandle fram unntak som bidrar til å legitimere USAs handelshindre.
Når USA innfører handelshindringer
kan det medføre at handel blir omdirigert til Europa. Kommersielt
er norsk næringsliv på kort sikt mest sårbart for eventuelle beskyttelsestiltak
fra EU – det som er vårt viktigste eksportmarked dersom disse rammer
Norge. De 15 viktigste markedene for norsk aluminiumseksport er
alle i EU. 33 mrd. kr var eksporten i 2017. Når det gjelder stål,
er bildet mer sammensatt, men Europa dominerer også her. Eksporten
beløp seg til ca 16 mrd. kr i 2017.
I forbindelse med denne saken har
vi vært i kontakt med EU-kommisjonen, og jeg snakket også med kommissær
Malmström senest på fredag for å minne om at Norge som EØS-partner
ikke skal omfattes dersom EU velger å innføre beskyttelsestiltak.
WTO er det naturlige stedet for
å håndtere handelsrelatert uenighet mellom organisasjonenes medlemmer.
Et skritt vi nå overveier nøye, er derfor å be om tvisteløsningskonsultasjoner
med USA i WTO. Denne saken forsterker globale spenninger rundt internasjonal
handel. Ingen er tjent med en eskalerende situasjon der åpenheten
og forutsigbarheten for internasjonal handel reverseres. Norsk oppfølging
skal være tett, tydelig og ansvarlig i møte med norsk næringsliv
– EU, USA og WTO. Jeg vil holde Stortinget orientert om utviklingen.
Lederen: Da
sier jeg tusen takk til utenriksministeren.
Er det noen spørsmål eller kommentarer?
– Gjelsvik, vær så god.
Sigbjørn
Gjelsvik (Sp): Takk til utenriksministeren for en god orientering.
Først til brexit: Utenriksministeren
gikk gjennom noen områder og status for det. Jeg har et spørsmål
knyttet til det som går på energiområdet og EUs indre energimarked.
Utenriksministeren nevnte i sin innledning, som jeg også har sagt,
at en skal ha en tilpasset løsning og fortsatt kunne være del i
noen byrå. Hun har bl.a. nevnt at Storbritannia fortsatt ønsker
å være en del av Euratom, men hun nevnte ikke ACER som eksempel. Mitt
spørsmål er: Hva slags signal har kommet fra britenes side om hva
slags tilknytning til EUs indre energimarked de ser for seg, og
hva slags nye løsninger kan det avstedkomme, som også kan ha betydning
for Norge?
I forlengelsen av det har jeg registrert
at industri-, energi- og forskningskomiteen i EU-parlamentet fikk
en rapport i november, som ser på ulike konsekvenser av brexit på
energiområdet, der det bl.a. sies at faktisk må alle ikke-EU-medlemsstater
som er en del av EUs indre energimarked, godta beslutninger fra
ACER, ENTSO-E og ENTSOG, mens de har svært begrenset makt til å
påvirke dem. For det første: Er utenriksministeren enig i det synet?
Dernest: Hvordan tror en at det vil påvirke Storbritannias beslutning
om hva slags tilknytning en ønsker?
Så helt kort til det som handler
om USA og stål. Det er veldig bra at det fra norsk side blir markert
tydelige posisjoner der, og at de tiltak som USA iverksatte, ikke
er legitime i forhold til internasjonale handelsregler.
Så har jeg et spørsmål i forlengelsen
av det: Vi står midt oppe i en diskusjon i Norge om bruk av reservasjonsretten
i EØS-avtalen, og noen forsøker å framstille det slik i debatten
at dersom Norge bruker reservasjonsretten, kan det føre til at EU
vil straffe Norge når det gjelder eksport av industriprodukt. Kan
utenriksministeren bekrefte at reservasjonsretten er en legitim
rett som ligger i EØS-avtalen, der det kun er snakk om – hvis vi
bruker reservasjonsretten – at det blir de direkte berørte delene
av det vedlegget i avtalen som blir satt til side, og at det ikke
er noen legitim rett fra EUs side å komme med mottiltak, eksempelvis
knyttet til eksport av norske industriprodukt til EU.
Christian
Tybring-Gjedde (FrP): Først til Vest-Balkan: Disse midlene
som vi bevilger til land på Vest-Balkan, er doblet nå, skjønner
jeg. Er det slik at landene blir tvunget til å komme inn i et slags
mønster for hvordan disse pengene brukes? Jeg så at det var sivilsamfunn som
skulle være uavhengige av myndighetene, men myndighetene er ofte
støttet av folket igjen. Det er ikke slik at det er diktaturer som
er på Vest-Balkan, og de er også selvstendige nasjoner. Så i hvilken
grad pålegger EU Norge at disse midlene skal gå til samfunnssystemer eller
samfunnsinfrastruktur som er i tråd med andre land i EU? De burde
ha den selvstendigheten de har til å bruke disse pengene – alternativt
at de ikke tar imot pengene kanskje, hvis det er det som er forpliktelsen
– at det ikke ligger noen bindinger – det er mitt poeng – at det
ikke ligger bindinger med disse pengene som gjør at landene må styre
etter en politikk de selv er uenig i.
Når det gjelder spørsmålet om EU
og Storbritannia: Det er jo slik at Norges forhold til EU og EØS
burde kunne åpne for unike avtaler for Norge, med handel med Storbritannia,
og ikke være slik at vi må følge EUs løsning nødvendigvis, men at
vi kan få til bilaterale avtaler, kanskje også avtaler mot USA som
Storbritannia sannsynligvis vil jobbe frem bilateralt med USA. Det
er en akse der som det er naturlig at Norge henger seg på, ikke minst
med den historikken vi har med Storbritannia, og ikke minst med
de språkkunnskapene som er der. Det ville være naturlig å samarbeide
der. Er det mulig at man ikke trenger å henge seg på EU, men at
man kan få bedre handelsavtaler enn EU, f.eks. mot Storbritannia,
noe som vil sikre norske interesser på en bedre måte?
Det siste spørsmålet gjelder disse
handelshindringene fra USA for aluminium og stål. Er det slik at
dette er helt unikt i historien, at det ikke finnes andre land i WTO
som har noen slags hindringer for disse varene? Man har sett at
Kina reagerer, men er det slik at ingen land i Asia har den type
form for hindringer eller en annen form for hindringer på disse
varene, og at USA er det første landet i historien som har innført
dette?
Espen
Barth Eide (A): Jeg vil si at muligens i motsetning til representanten
Tybring-Gjedde gir vi full støtte til regjeringens syn på hvordan
man bør reagere på amerikansk straffetoll. Jeg tror at i den svært
krevende situasjonen vi nå har i verden, er det lurt å stå sammen med
de landene som faktisk fortsatt tror på frihandelssystemet, og ikke
gå inn på å forhandle fram det som utenriksministeren meget treffende
sier er en slags legitimering av at USAs politikk er akseptabel,
som for det første ikke ville kommet så veldig langt. Men jeg tror uansett
det er prinsipielt riktig å stå sammen med den eneste blokken som
ved siden av Kina fortsatt tror på frihandel, slik det opprinnelig
var tenkt. Det vil jeg gi full støtte til.
Utenriksministeren var innom problemene
som har vært med Polen og Ungarn. Igjen mener jeg at det er veldig
viktig å stå hardt på det som har vært norsk politikk, at støtte
til sivilsamfunn f.eks. ikke skal gjøres med innblanding fra myndighetene.
Der er vi også på det europeiske flertalls syn, at man må være ganske
tydelig i kommunikasjonen med disse landene for å hindre at det
også i Europa nå blir en frammarsj av stadig mer nasjonalistiske,
selvopptatte og proteksjonistiske stater.
Ingjerd
Schou (H): Takk for redegjørelsen.
Jeg fortsetter der Tybring-Gjedde
slapp, om dette med EØS-midlene som er doblet, ungdom som mister troen
på fremtiden, og til tider er det 60 pst. arbeidsledighet blant
den gruppen i området Vest-Balkan. Kan utenriksministeren si litt
om hvordan innretningen er på vår dobling av støtte til Vest-Balkan?
– Det var det ene.
Det andre er det som handler om
EØS-midlene. Slik jeg forsto av redegjørelsen, er det Ungarn som
står igjen. Men innretningen på en del av disse EØS-midlene er også
å hjelpe til på områder innenfor rettsstatsprinsippene. Kan utenriksministeren
utdype det litt? Både Polen og Ungarn er land hvor det i hvert fall
blir påstått at både rettsstatsprinsipper og også menneskerettigheter utfordres.
Torgeir
Knag Fylkesnes (SV): Takk for orienteringa.
Eg vil seie meg veldig einig i statsråden
si vurdering rundt det med handel. Så er det det med tvisteløysing.
Vi kjenner til at det er eit litt skjørt verktøy for augneblikket
i WTO, der det er lang kø og dårleg kapasitet til verkeleg å få
ting til å skje der. Kva er utanriksministeren si vurdering av det
sporet? Det er vel kanskje, slik det har blitt, eit litt svakt verktøy
i praksis. Dersom vi betraktar det som ei form for unntakstilstand
som forhåpentlegvis går over dersom ein finn gode løysingar, er
det gjort vurderingar av kva indirekte konsekvensar desse tiltaka frå
USA si side vil få for norsk industri? 0,2 pst. går til USA, men
effekten på verdsmarknaden er ganske betydeleg. Ein kan jo førestille
seg at det vil setje eit ganske sterkt press på norsk industri uansett.
Det er altså ikkje berre den direkte handelen som er viktig her.
Vil regjeringa vurdere ulike avbøtande tiltak dersom det skulle vise
seg at ein skulle få denne unntakssituasjonen, som vi håpar dette
skal vere, som vil få veldig uheldige konsekvensar for norsk industri
på mellomlang sikt eller kort sikt – avhengig av kva vurderingar
det vil vere?
Hårek
Elvenes (H): Hvis jeg forsto utenriksministeren rett, mener
jeg det ble sagt at en del av EØS-midlene til Polen skulle gå til
å bidra til å løse asylutfordringene i Polen. På hvilken måte kan
norske EØS-midler bidra til å løse Polens asylutfordringer?
Christian
Tybring-Gjedde (FrP): Man skal jo ikke drive politisk polemikk
her, men siden Barth Eide begynte med det: Jeg er opptatt av fri
handel, men jeg er også oppfatt av fair handel. Mitt spørsmål var:
Finnes det andre land som har innført tilsvarende tollsatser på de
samme varene? Hvis ikke har man ikke noen fri handel, men man har
en «fair trade». Jeg ønsker en fri handel – punktum.
Lederen: Da
gir jeg ordet til utenriksministeren, vær så god.
Utenriksminister
Ine M. Eriksen Søreide: Jeg kan egentlig begynne med det
som berører handel og WTO, for her er det flere som egentlig har
vært inne på mange av de samme tingene.
Når det gjelder spørsmålet om det
er andre land eller om det er unikt for USA å gjøre dette, er det
egentlig, slik som vi vurderer det, begrunnelsen som er unik for USA,
altså nasjonal sikkerhet og det at man må ha denne produksjonen
nasjonal og ikke ha den samme type import som tidligere.
Når det gjelder tvisteløsningsmekanismene,
er det en veldig stor og interessant diskusjon, som vi også brukte
mye tid på i forbindelse med WTO-møtet som var i desember. Som komiteen
er godt kjent med, er det slik at USA nå blokkerer utnevnelser til
ankeorganet. Det er tre eller fire dommere som skal skiftes ut nå,
posisjoner som skal besettes, men det skjer ikke. Det betyr bare
at backloggen blir enda større, og realiteten i tvisteløsningsmekanismen
er selvfølgelig i fare. Det har vært et av våre hovedpoeng i diskusjonen
med amerikanerne og EU for den del, for dette er noe som alle er
bekymret for, at realiteten i det å kunne håndheve det regelverket WTO
representerer, blir mindre som følge av dette. Så det er helt riktig
at det er skjørt nå, og vi jobber sammen med andre for å forsøke
å få arbeidet i gang igjen med å utnevne dommere til tvisteløsningsorganet.
Når det gjelder de indirekte konsekvensene
for norsk industri, er det det som også er vår store bekymring.
Som sagt er eksporten direkte til de amerikanske markedene relativt
liten, og norske bedrifter, som f.eks. Hydro, har ikke vært veldig
opptatt av og veldig bekymret for akkurat den siden av det, men
det er nettopp de indirekte følgene av det at eksporten omdirigeres
fra USA til f.eks. europeiske markeder, og at Europa må innføre
egne beskyttelsestiltak for å demme opp for en voldsom import, som
er hovedproblemet, for det er dit mesteparten av eksporten vår går.
Vi hadde et møte i UD med Hydro i forrige uke hvor vi diskuterte
en del av disse vurderingene, og vi er ikke alene om å ha disse
bekymringene. Det er ganske mange som har de bekymringene. Det er
klart at for EU er det også vanskelig hvis man plutselig får en
situasjon hvor det blir et voldsomt overskudd på markedet som da
dirigeres inn til EU. Vi har samtidig vært veldig tydelig på at
for Norge som EØS-land er det slik at vi skal unntas fra disse eventuelle
beskyttelsestiltakene. Det var Cecilia Malmström, da jeg snakket
med henne på fredag, veldig klar over, og de har mye oppmerksomhet
rundt dette. EU vurderer nå sine neste skritt, og da er bl.a. bruk
av WTO og tvisteløsningsmekanismen noe av det som er til vurdering,
og som vi selvfølgelig følger nøye med på.
Når det gjelder spørsmålene om Vest-Balkan
og EØS-midler, er det to forskjellige ting her. Det ene er EØS-midlene
som følger av EØS-avtalen. Og så er det bistanden vår til Vest-Balkan,
som vi anser er et viktig bidrag til den europeiske dimensjonen
i integreringen som skjer.
Når det gjelder Vest-Balkan, er
prioriteringene i bistanden avtalt med mottakerlandene. Det skjer
gjennom konsultasjoner som vi har jevnlig. Det har ikke vært noen
store uenighetspunkter der. Det er også et veldig ønske om å få
støtte nettopp til veldig mye av det reformarbeidet som er helt
avgjørende å få til.
Når det gjelder spørsmålet om EU
pålegger bindinger for sivilsamfunnsstøtte gjennom EØS-midlene,
er realiteten at det pålegges ingen bindinger med tanke på hvem
som skal motta støtte, men det har vært et helt avgjørende poeng
at det skal være organer uavhengig av myndighetene som tar beslutningen
om hvem som skal få støtten. Det er egentlig to litt ulike innfallsvinkler,
og det er jo nettopp for å styrke sivilsamfunn i de landene hvor
man ser at sivilsamfunnet er under til dels betydelig press, og
at det er derfor det har vært viktig.
Når det gjelder spørsmålene om EØS-midlene
generelt, er det noen hovedsektorer som gjelder – det er egentlig
fem hovedsektorer. Vi har prioritert tre av de hovedsektorene i
EØS-midlene mer generelt. Det ene er innovasjon, forskning, utdanning
og kompetanse. Det andre er miljø, energi, klimaendringer og lavkarbonøkonomi.
Og det tredje er justis- og innenrikssaker. Det er det oppnådd enighet
med alle landene om. Det som nå gjenstår i diskusjonene med Ungarn,
er også knyttet til fondene, sivilsamfunnsfondene. Det er ikke de
øvrige prioriteringene og innretningen på støtte. Det er nettopp
det som nå er igjen, men der vi var opptatt av at det skal være
en helhet. Man har jo ikke en avtale i havn før man er enig om alle
elementene. Som sagt: Vi har et ønske om å gjøre den avtalen god
i likhet med de 14 andre avtalene som nå er inngått, og bruker heller
litt tid på det, sånn at vi er sikre på at vi har en gjensidig god
avtale.
Så til spørsmålene som Gjelsvik
har knyttet til brexit og energi. Det har ikke vært noen gjengivelse
foreløpig på de møtene som har vært, om hva slags tilknytning eller
samarbeid de ønsker på energifeltet, men det kan jo komme opp. Foreløpig
har diskusjonene vært mest på det overordnede planet knyttet til
utmeldingsvilkår, til overgangsavtale og til spørsmålet som har
vært ganske – også fra britisk side – kompliserende, og det er en
del av hele pakka. Borgeres rettigheter og spørsmålet om Nord-Irland
har vært blant de store spørsmålene. Derfor har det ikke foreløpig
vært direkte diskutert hva slags ordning britene ønsker seg på energiområdet.
Når det gjelde ACER spesielt, har
de uttrykt et ønske, som jeg også nevnte, om å knytte seg til flere
av byråene generelt. Det kan også bety at de har diskusjoner knyttet til
ACER som vi ikke er kjent med ennå, men det kan for så vidt også
komme. Det som er realiteten, og den vil også gjelde for britene,
er at man da ikke vil ha stemmerett i byrået når man ikke er EU-medlem.
Det er akkurat på samme måte som også er diskutert for andre.
Så til denne forskningsrapporten.
Jeg er ikke kjent med den forskningsrapporten. Det er selvfølgelig
vanskelig for meg å si hvordan den vil påvirke britiske beslutninger.
Det tenker jeg at er noe britene får vurdere, når de har bestemt
seg for hva slags tilknytning de ønsker på energifeltet og til de
ulike byråene.
Så til reservasjonsretten og EØS.
Ja, det er en diskusjon som har vært i mange sammenhenger, at reservasjonsretten
selvfølgelig er reell. Den har den konsekvens at den berørte del
av vedlegget, som det så fint heter, settes ut av spill. Jeg tror
ikke det er noe ønske fra noen om at man skulle legge på ytterligere
straff, eller på ulike måter komme med mottiltak mot Norge, men
det er jo en realitet at dersom man skulle velge å si nei, har det
selvfølgelig noen konsekvenser. Det er jo ikke sånn at reservasjonsretten
ikke har konsekvenser. Den vil selvsagt ha noen konsekvenser, bl.a.
ved at den aktuelle avtalen eller den berørte delen av vedlegget
settes ut av funksjon. Så vet vi alle, basert på diskusjoner som
har vært tidligere i Stortinget, at siden den ikke har vært prøvd,
vet man heller ikke nøyaktig hvilke konsekvenser det har. Men poenget
med å bruke reservasjonsretten og eventuelt si nei til noe, er at
man ikke ønsker å delta i det aktuelle spørsmålet. Det er klart
det da vil ha noen konsekvenser.
Det siste spørsmålet, som jeg i
hvert fall tror var det siste spørsmålet, var knyttet til om brexit
burde åpne for bilaterale avtaler med Storbritannia og USA. Vel,
det som jeg tror er viktig å holde fast ved som et utgangspunkt,
og det er i hvert fall det regjeringa og stortingsflertallet jobber
etter, er at EØS-avtalen er det som tjener norske interesser best.
Det gir oss tilgang til et hjemmemarked på 500 millioner mennesker,
og det gir oss tilgang på like vilkår. Det er usedvanlig viktig
for norsk næringsliv at vi har et slags «level playing field», hvor
reglene er de samme. Det er den store gevinsten ved EØS-avtalen
og det som gjør at det ivaretar norske interesser på en veldig god
måte. Det å tenke seg at vi skulle erstatte det, f.eks. med bilaterale
handelsavtaler med Storbritannia og USA, mener jeg ikke er en god
løsning. Men vi vurderer samtidig hvordan vi kan sikre avtalene
med Storbritannia på en god måte. Det er jo igjen noe som vi på det
nåværende tidspunkt er tidlig i prosessen med, fordi Storbritannia
strengt tatt ikke kan begynne å forhandle med andre land før de
er ferdig med prosessen i EU. Det er nettopp derfor vi har vært
tidlig ut med regjeringas Brexit Taske Force, som vi kaller den
på godt norsk, for å kartlegge så godt som mulig i alle departementer
og alle sektorer hvilke avtaler vi har, hva som eventuelt må oppdateres
og fornyes når Storbritannia trer ut, og hvordan vi kan sikre det
tette og nære handelsforholdet vi har med Storbritannia, som vi
ønsker å fortsette med.
Det er, sånn som vi vurderer det,
veldig avgjørende nå at de diskusjonene som EU skal ha denne uka
og i tida framover, fortsetter med et visst tempo. Det er klart
at det kan hende vi kommer ut av denne uka uten at man har kommet
videre i diskusjonene med EU. Det er helt reelt. Det er klart at
ting begynner å haste etter hvert fordi utmeldingsdatoen er altså
29. mars neste år, og det er ikke lenge til. Jeg hadde diskusjoner
også med Europaparlamentet da jeg var i Brussel i forrige måned
og diskuterte at det skal være prosesser også i Europaparlamentet
etter at avtalene er klare, og avtalene skal oversettes til flere
språk og de må også beregne en viss behandlingstid i Europaparlamentet.
Så det er kort tid, men det er samtidig den tidslinjen som bestemmer
mye av diskusjonene våre med Storbritannia om hvilke avtaler vi
har og skal ha framover.
Michael
Tetzschner (H): Jeg følte bare behov for å si at selv om
vi nok bruker reservasjonsretten som et hjelpebegrep, er det et
ukjent begrep i EØS-avtalen fordi det er en gjensidig avtale. Det
er snakk om å sette ut av kraft områder.
Så er det sånn at det også er en
tosidig forståelse av hva som er relevant for hvilke områder man
setter ut av kraft. Det er altså ikke en sanksjon, men det er at
den andre parten også må være med på å definere hva som i så fall
utelates fra samarbeidet. Hvis det ikke var slik, ville vi oppnådd
det ingen part ønsker seg i et lengreløpende avtaleforhold, nemlig
at man kan plukke ut de godbitene som passer etter hvert som det
dukker opp problemstillinger, såkalt «cherry picking». Så vi skjønner
hva som menes med reservasjonsretten, men avtalerettslig er det
ikke en reservasjonsrett og den utløser ikke sanksjon. Det er altså
et tosidig forhold som følger helt naturlig av en internasjonal
avtale.
Lederen: Da
takker vi for det innlegget. Jeg tror ikke det er noe mer å legge
til. Det er vel ulike oppfatninger av EØS-avtalen her.
Espen
Barth Eide (A): Jo, men de kan ikke være mer ulike enn å
referere til det som faktisk står i teksten, hvor 102 gir en anledning
til å sette en del av avtalen til side og flere artikler, inkludert
114, sier at EU skal treffe «proportionate measures» og kan sette
en tilsvarende stor del av avtalen ut av kraft. Det står i hvert
fall i teksten. Den har som kjent ikke vært testet, så mer enn det vet
vi jo egentlig ikke. Men det er fint om utenriksministeren bekrefter
at det er en riktig oppfattelse.
Lederen: Vil
utenriksministeren legge til noe på slutten her?
Utenriksminister
Ine M. Eriksen Søreide: For så vidt ikke annet enn å svare
veldig kort på Elvenes’ spørsmål, som jeg glemte. Og det er at når
det gjelder Polen og EØS-midlene, er det fokus på særlig to ting.
Det ene er frivillig retur, og det andre er tiltak for mindreårige
asylsøkere. Det er ikke fastsatt noen sum, men det er mye fokus
på innenriksområdet, særlig når det gjelder spørsmålet om asyl og
migrasjon til Polen.
Lederen: Da
går vi over på siste sak.