Statsråd Kristin Clemet: Jeg takker for denne muligheten til å redegjøre litt for EUs arbeid på utdanningsområdet. Det er et område som er under utvikling og omforming, i den forstand at utdanningspolitikken vel er i ferd med å bli en mer integrert del av EU-samarbeidet. Jeg skal da orientere litt om konsekvensene av Lisboa-strategien på utdanningsområdet og si litt også om vår deltakelse i utdanningsprogrammene.
Først litt om bakgrunnen: EUs toppmøte i Lisboa våren 2000 vedtok en målsetting om at EU skulle bli den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien – eller regionen – i verden. Som en oppfølging av dette møtet fikk EUs utdanningsministre i oppdrag å lage en rapport om konkrete, fremtidige mål for de europeiske utdanningssystemene. Det kan man vel se på slik at utdanning blir en mer integrert del av EUsamarbeidet, at man muligens går i retning av en felles utdanningspolitikk, og at deltakelse i utdanningsprogrammene der vi er med, og implementering av direktiver, kanskje vil få mindre betydning som selvstendige virkemidler i utdanningspolitikken.
Et mulig paradigmeskifte når det gjelder EU og utdanning, kan være at EU for fremtiden setter opp overordnede mål, fastsetter indikatorer og referanserammer som grunnlag for referansetesting, og at det da forutsetter at medlemslandene rapporterer i forhold til dette ut fra en fastsatt timeplan, og at man ivaretar subsidiaritetsprinsippet på utdanningssiden ved at hvert enkelt medlemsland bestemmer hvordan målene skal nås.
Oppfølgingsrapporten skal konkretiseres i form av et arbeidsprogram som skal gjelde frem til 2010. Dette er under utarbeidelse av utdanningsministrene i samarbeid med kommisjonen og skal fremlegges til vårens toppmøte i Barcelona. EØS-avtalen omfatter ikke denne typen samarbeid som nå er initiert av EUs utdanningsministre, altså regjeringene. EFTA/EØSlandene deltar da naturlig nok ikke i utformingen av arbeidsprogrammet, men ministerkonferansen i Bratislava i juni 2002 vil behandle spørsmålet om vår deltakelse i selve aktivitetene som følger av arbeidsprogrammet. Arbeidsprogrammet bygger på prinsippene for åpen metode for koordinering, dvs. stor vekt på indikatorutvikling, som vi også ser på andre områder nå, og referansetesting. Norge er foreløpig ikke invitert til å være med på utviklingen av indikatorer i forhold til dette arbeidsprogrammet.
Min vurdering av dette er at vi for fremtiden antakelig vil se at sammenligninger mellom land blir mulig – for det indikatorene er verdt. Dette kan selvfølgelig påvirke nasjonal politikk og ressursfordelingen, i og for seg uavhengig av om vi har innflytelse på premissene for sammenligningene. Vi kan da kanskje komme til å se et skifte fra praktisk fagsamarbeid i utdanningsprogrammene – hvor vi jo er med, som jeg skal komme tilbake til – til en europeisk utdanningspolitikk som er nedfelt i denne form for arbeidsprogram.
Vi vil også kanskje kunne se at tiltak og aktiviteter fra arbeidsprogrammet utprøves i utdanningsprogrammene, dvs. at de blir mer arenaer for utprøving av politikk, og vi kan miste en viss innflytelse på utdanningsprogrammenes funksjon og innhold i forhold til det vi har i dag. Vår innflytelse på innretningen av samarbeidet vil sannsynligvis svekkes. Utdanningsprogrammene mister betydning som selvstendige, fagorienterte aktiviteter og blir mer et virkemiddel for EUs felleseuropeiske utdanningspolitikk.
Det er i hvert fall et mulig scenario. Utdanning kan også i større grad komme til å ses som et redskap for å nå overordnede mål for økonomisk utvikling, sysselsetting og sosial inkludering, dvs. en tverrsektoriell tilnærming som går utover utdanningsprogrammene. Konsekvensen kan bli at forskjellen mellom medlemsland og ikke medlemsland på utdanningsområdet øker. Men det gjenstår å se, for som sagt er utdanningspolitikken i utvikling og omforming i den forstand at den nå blir mer integrert.
Så litt om utdanningsprogrammene, og først om Sokrates, et program som strekker seg fra 2000-2006. Dette er et program for allmennutdanningen på alle nivåer, og Norge er et fullverdig medlem. Programmet er veletablert og velfungerende i Norge, og det er et stort engasjement i Norge, med mange deltakere på ulike nivå. Det gjelder foreldre og elever, studenter, lærere, voksne i etter- og videreutdanning, næringslivet osv.
Dette programmet består av tre deler, som hver er forutsatt å dekke sin del av den livslange læringen. Det første programmet, Comenius, omfatter skolepartnerskap, og det er kanskje denne delen av Sokrates-programmet som er mest vellykket. I perioden 1999-2000 var 307 norske skoler involvert i disse skolepartnerskapene. Det omfatter også ordninger med etterutdanning i utlandet for lærere som vil forbedre sine språkkunnskaper. Dette er nok en ordning som kunne vært bedre utnyttet fra vår side. I 1999-2000 var det 463 lærere som hadde individuelle stipend for språk- og skolesamarbeid. Det antallet kunne kanskje vært høyere. Det er et mål for oss å få flere både utreisende og innreisende språkassistenter under dette programmet.
Den andre delen av Sokrates-programmet heter Erasmus, og omfatter høyere utdanning. Der er vi også meget aktive. 40 norske universiteter og høyskoler har institusjonskontrakt med Europakommisjonen, men norske studenter er kanskje ikke så flinke til å benytte denne mobilitetsdelen som ligger i programmet. Jeg vet ikke hvor godt det passer å si det i dag, men det antas at noe av årsaken til at norske studenter ikke er så gode til å utnytte dette, er at vi har en meget generøs studiefinansiering målt mot andre land. Det betyr at norske studenter mer enn andre vel kan studere hvor de vil og ikke er så avhengige av disse utdanningsprogrammene, og at de da lett kanskje reiser til engelskspråklige land, som også vil være USA og Australia. Så mens vi har ca. 4 500 studenter ute, er bare 1 100 av disse knyttet til Erasmus, og det er et tall vi ønsker å øke.
Norske institusjoner mottar også relativt få Erasmusstudenter. Det er noe vi ønsker å prioritere. Det er ca. 800 i Norge. Skal vi få flere, må vi nok prioritere og gjøre mer av undervisningen på engelsk. Vi har forsøkt å rekruttere flere ved å iverksette et norsk ”promoteringsprogram” med såkalte Erasmus ambassadører – de som altså allerede har vært med på det – som forsøker å øke interessen blant dem som potensielt kunne tenke seg å være interessert i fremtiden.
Den tredje delen av Sokrates heter Grundtvig, m.fl., og omfatter bl.a. voksenopplæring. Det dreier seg bl.a. om ”læringspartnerskap” for studieforbund og andre voksenopplæringsinstitusjoner og - organisasjoner. Her har vi også en sterk norsk deltakelse. Selv om det kanskje kan være litt vanskelig å komme i gang med virkelig store prosjekter, har vi hatt godt gjennomslag for prosjektsøknader innen IKT i utdanning og fjernundervisning, men noe større problemer med å få frem gode språkprosjekter.
Det som kanskje generelt er å si om dette, er at alle søkerlandene deltar fullt ut i Sokrates-programmet, men EU gir ikke støtte til bilateralt samarbeid mellom EFTA/EØS-land og søkerland. Så dette er et nettverk ikke vi så lett greier å bygge og delta i, altså det som er bilateralt mellom Norge og søkerlandene.
Så til et annet utdanningsprogram, nemlig Leonardo da Vinci, som også strekker seg fra 2000 til 2006. Dette er et program for yrkes- og profesjonsutdanning på alle nivåer, og Norge er fullverdig medlem her også. Her står forholdet mellom utdanning og arbeidsliv sentralt, og deltakelse fra små og mellomstore bedrifter er noe som er særlig vektlagt. Viktige temaer innenfor dette programmet er entreprenørskap, utdanning og næringslivets behov, samspillet mellom utdanning og næringsliv, modeller for å motvirke uheldig frafall i videregående opplæring, jobbrettet språkopplæring for innvandrere osv. Det er Teknologisk Institutt som er operatør for gjennomføringen her i Norge.
Hovedelementer i dette programmet er prosjektsamarbeid i partnerskap med minst tre land, med sikte på nyutvikling og nyskaping innenfor yrkesopplæring, i tillegg til et mobilitetselement, altså personutvekslinger, praksisopphold for elever, lærlinger, lærere og instruktører innenfor opplæringen. Erfaringene hittil for Norge er at partene i arbeidslivet er godt involvert i dette programmet, at antall lærlinger i utlandet har økt, at deltakelsen i dette programmet er meget positiv for internasjonalisering og nettverksbygging i yrkesopplæringen, og at deltakelsen fra små og mellomstore bedrifter i Norge er god, men kan styrkes ytterligere.
I tilknytning til programmet er det også etablert noe som heter Europass. Det er en dokumentasjonsordning for praksisopphold i utlandet innenfor yrkes- og profesjonsopplæring. Dette er for å styrke mobiliteten innenfor fagopplæring, for det er klart at hvis man får dokumentasjon av praksisopphold, er det også mer interessant – det er jo et incentiv. Hittil i 2001 er det utstedt 42 pass i Norge. Det er ikke så mye, og vi har ikke så mye erfaring hittil, for dette er ganske nytt, men jeg synes i hvert fall det er veldig interessant.
Hvis jeg da skal oppsummere vår programdeltakelse, vil jeg si at den norske deltakelsen i programmene er uproblematisk. Unntaket er det jeg nevnte, nemlig den bilaterale utvekslingen med søkerlandene. I likhet med andre land står Norge overfor utfordringer når det gjelder deltakelse i språkprosjekter. Det har vi selvfølgelig interesse av, men det har også andre land. Dette er jo en problemstilling som kanskje reflekteres i vårt utdanningssystem også. Så kan man vel si at problemer kan oppstå dersom programmene i større grad åpner for samordning med strukturfondene, som ikke omfattes av EØS-avtalen.
Til slutt noen særskilte problemstillinger for utdanningsprogrammene, nemlig dette jeg nevnte, utvekslingen med land i Sentral- og Øst-Europa. Søkerlandene til EU deltar som EFTA/EØS-landene i utdanningsprogrammene. Men Norge får altså ikke økonomisk støtte fra programmene til utvekslinger med søkerlandene uten at et medlemsland også deltar, og Norge utelukkes dermed fra et meget viktig samarbeid, nemlig bilaterale utvekslinger med søkerlandene, som jo også er viktige elementer i programdeltakelsene. Dermed holdes vi altså utenfor en viktig nettverksbygging for Norge. Til det vil jeg si at Utdannings- og forskningsdepartementet og Utenriksdepartementet arbeider med å finne løsninger på disse problemstillinger ut fra to alternativer. Den ene muligheten er en egen norsk finansiering med utveksling i forhold til søkerlandene, og den andre muligheten er at kontingenten generelt økes, slik at den også omfatter slikt bilateralt samarbeid mellom søkerland og Norge. Men det er vel en løsning Europakommisjonen på prinsipielt grunnlag har vært kritisk til.
Hvis jeg da skal oppsummere, vil jeg si at dagens deltakelse i disse programmene er uproblematisk, men det er utfordringer knyttet til samarbeid med søkerlandene – jeg skisserte et par løsningsmuligheter. Den andre utfordringen er knyttet til den omformingen av utdanningspolitikken som EU nå gjennomfører, og vår eventuelle deltakelse der.
Lederen: Da sier vi tusen takk til statsråd Clemet.
Jeg tror det er nyttig at vi får noen fugleperspektiver på EØS- arbeidet på de ulike sektorene med jamne mellomrom. Jeg syns det er en prosedyre som komiteen bør fortsette med.
Nå er vi i den situasjonen at det er innkalt til hemmelig møte i Stortinget kl. 09.45. Det betyr at vi må runde av her kl. 09.40, og vi skal gjennom rettsaktene. Jeg tror derfor jeg må be om at man er meget kort. Hvis det er helt spesielle synspunkter og problemstillinger som en ønsker å ta opp i forhold til det statsråd Clemet har sagt, tar vi det. Men jeg henstiller om at man gjør dette kort. Det finnes sjølsagt også andre måter å følge dette opp på i forhold til statsråden.
Haakon Blankenborg (A): Eg reknar med at utgreiinga blir tilstilt Stortinget på vanleg måte, slik at den kan diskuterast vidare framover og ikkje nødvendigvis i dette møtet. Eg reknar med at den blir offentleggjord og send over.
Arne Lyngstad (KrF): Veldig kort: Jeg lurer på om statsråden kort kunne fortelle hvorvidt EUs prosess på det med omforming av utdanningspolitikk med indikator og referanse osv. skiller seg vesentlig ut fra OECD. Slikt pleier å være en stor del av en internasjonal prosess. Så i hvilken grad er det konflikter her?
Søren Fredrik Voie (H): Statsråden var inne på at vi har rimelig god utveksling av norske studenter til utlandet, men ikke tilsvarende god utveksling av utenlandske studenter til Norge. Etter å ha jobbet litt med problemstillingen i sektoren, vet jeg at det ikke er noen enkel sak å få en løsning på. Det er samtidig et gedigent problem for oss som nasjon at vi eksporterer betydelig antall norske studenter uten å få så veldig mye igjen. Hvordan skal vi få høyskolene og universitetene til å ta den biten?
Lederen: Er det andre som ønsker ordet? – Da gir jeg ordet til statsråd Clemet.
Statsråd Kristin Clemet: Helt kort. Når det gjelder tenkningen, eller den prinsipielle tilnærmingen, bak indikatorutviklingen i EU og referansetesting, tror jeg ikke den skiller seg mye fra det som foregår i OECD, eller det vi selv faktisk gjør på en del områder her hjemme. Jeg minner om at den forrige Bondevik-regjeringen, tror jeg det var, nedsatte et offentlig utvalg som også skulle se på et referansetestingssystem utviklet i Norge. Det utvalget arbeidet vel under hele Stoltenberg-regjeringen, og jeg tror ennå ikke de har avgitt innstilling.
Dette er en tenkning som brer seg i hele verden – i hvert fall i hele Europa og i OECD. Prinsipielt sett atskiller den seg antakelig ikke så mye fra det. Men det er klart at skal man utvikle indikatorer – det er et meget krevende arbeid – og virkelig få sammenlignbare tall, må man på en måte være inne på de samme sammenligningene.
Ellers vil det være litt forskjell. Prinsipielt atskiller det seg som sagt ikke, men utviklingen av indikatorene er i seg selv et meget omfattende arbeid. Og når det gjelder om man er med på den samme listen, kan man jo tenke seg at vi, hvis vi ikke får være noe særlig med i oppfølgingen av arbeidsprogrammets aktiviteter, utformer et system med skyggerapportering. Men det tror jeg aldri vil bli helt likt. Enten er man med, eller så er man ikke.
Når det gjelder å få utenlandske studenter til Norge, tror jeg det handler om to ting: Det ene er undervisningen i Norge, og at den vanskelig bare kan foregå på norsk. Det at mer av undervisningen foregår på engelsk, vil være viktig for å rekruttere utenlandske studenter til Norge. Men jeg tror også at norske universiteter og høyskoler mer aktivt kan markedsføre seg overfor utenlandske studenter og studentmiljøer og fortelle hvilke fordeler og særkjennetegn vi har, og hvilke fordeler det skulle være ved å komme til Norge og til et norsk studiested. Dette vil i forhold til kvalitetsreformen for høyere utdanning og i forhold til internasjonaliseringsprogrammet der være et viktig element.
Lederen: Da sier jeg takk til statsråd Clemet.
Jeg formoder at vi får redegjørelsen skriftlig, som vi pleier å gjøre, og at den omdeles til komiteens medlemmer og den relevante fagkomite.
Da sier vi så langt takk til kirke- utdannings- og forskningskomiteen, som kan få lov til å forlate åstedet.