Lederen: Jeg gir ordet til fiskeriministeren.

Statsråd Otto Gregussen: Gjennom EØS-avtalen har Norge sluttet seg til EUs lovverk og bestemmelser på alle områdene for de fire frihetene, dvs. fri bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital, dersom det i avtalen ikke er gjort eksplisitt unntak. I tillegg dekker EØS-avtalen bestemmelser om bl.a. sosialpolitikk, miljø og andre flankerende områder, som det heter.

Når det gjelder fiskeri og havbruk, berører alle bestemmelsene fiskerisektoren enten direkte eller indirekte, med unntak av de særskilte områder som avtalen ikke dekker. Dette gjelder i første rekke spørsmål knyttet til ressursforvaltning. Norge forvalter sine egne fiskeressurser på folkerettslig grunnlag. Det er gjort eksplisitt unntak for etablering og investering i flåteleddet i EØS-avtalen. På den annen side gjelder bestemmelsene om fri bevegelighet og kapital for alle andre former for investeringer, f.eks. i fiskeindustrien.

Også når det gjelder handel, er det gjort unntak for EØSavtalens bestemmelser om et frie varebyttet. Handelen med fisk og fiskevarer er dekket av særskilte bestemmelser – den såkalte Protokoll 9. Norge opprettholder gjennom disse bestemmelsene sine egne markeds- og støtteordninger, under forutsetning av at disse ikke er konkurransevridende. EU på sin side opprettholder et tollregime ved norsk eksport av fisk til EU. Norge har også overtatt EUs regelverk når det gjelder helse-, hygiene- og kvalitetskrav ved handel innenfor EØS med animalske næringsstoffer og felles bestemmelser innenfor veterinær sektor.

Andre bestemmelser der EØS-avtalen har rekkevidde, gjelder bl.a. sikkerhetskrav om bord i fiskefartøyer, sosiale bestemmelser, bl.a. om arbeidstid om bord, ytre grensekontroll og bestemmelser som angår skipsfart og samferdsel, for å nevne noen områder. Gjennom EUs 5. rammeprogram for forskning er Norge fullverdig deltaker, også på fiskeriforskningsområdet.

Ressurssamarbeidet mellom Norge og EU er i hovedsak basert på den tosidige fiskeriavtalen av 1980 og på avtaler mellom Norge, Sverige og Danmark. På dette grunnlag inngår man årlige avtaler om totalkvoter og fordeling av fellesbestandene og utveksling av kvoter på de nasjonale bestandene. I tillegg drøftes andre reguleringstiltak, kontroll- og forvaltningsspørsmål.

Ressurssamarbeidet med EU er nært og har gradvis blitt utvidet til å omfatte nye områder. Samarbeidet har gitt positive resultater, bl.a. har man kommet fram til en avtale om fordeling og forvaltning av nordsjøsild. Ut fra behovet for en bedre forvaltning av de viktigste fiskeslagene i Nordsjøen, hvor fiskeinnsatsen har vært for høy i forhold til bestandsgrunnlaget, har Norge og EU for første gang for år 2000 blitt enige om et samarbeidsopplegg som skal bidra til å sikre en bærekraftig beskatning. Det er fortsatt en del problemer som gjenstår, bl.a. problemet med utkast av ungfisk.

I tilknytning til EØS-forhandlingene ble det ført egne forhandlinger mellom Norge og EU om utvikling av det tosidige fiskerisamarbeidet. En avtale om utvidet fiskerisamarbeid, med utgangspunkt i fiskeriavtalen av 1980, ble inngått ved brevveksling av mai 1992. Det utvidede ressurssamarbeidet er ikke en del av EØS-avtalen. Gjennom denne avtalen påtar Norge seg en folkerettslig forpliktelse som innebærer at EU får en større andel av torsk. Dette kompenseres med kvotetildelinger fra EU til Norge innenfor rammen av de årlige kvoteavtalene. EU fikk også en ekstra uerkvote i forbindelse med avtalen av 1992.

Økt internasjonal handel med mat har resultert i et strengere regelverk for næringsmidler i de fleste land.

Gjennom Vedlegg I til EØS-avtalen overtok Norge i 1994 de fleste av EUs bestemmelser for å sikre at sjømat er trygg og av riktig kvalitet. Et felles regelverk med EU gir norsk sjømat lettere innpass på andre markeder i verden. Norsk fiskeindustri har på bakgrunn av dette gjennomgått en omfattende oppgraderingsprosess. Men det er fortsatt slik at standarden på enkelte fiskebruk ikke holder mål i forhold til disse reglene.

Da EØS-avtalen ble utvidet med den såkalte veterinæravtalen fra 1. januar 1999, falt EUs veterinære grensekontroll mot Norge bort. Næringen slapp forsinkende prosedyrer når norsk fisk og fiskeprodukter ankommer det som nå blir EUs yttergrense.

Veterinæravtalen har også ført til at Norge har fått en bedre kontroll av fisk og fiskeprodukter som importeres fra land utenfor EØS-området. Fiskeriforvaltningen har i utgangspunktet satset på en enkel og rimelig modell for denne kontrollen. Det er i tråd med EØS-regelverket at grensekontrollstasjonene kompletteres med såkalte inspeksjonssentre ved fiskerivirksomhetene. Her kan offentlig kontroll av fiskeråvarer fra tredjeland utføres, slik at man unngår å sende båtlaster på fordyrende omveier.

Det har tatt tid å få den veterinære grensekontrollen for fisk og fiskevarer på plass. Samtidig kan det virke som at ESA over tid skjerper kravene til norske grensekontrollstasjoner og kontrollsentre. ESA har også krevd en økning av Fiskeridirektoratets ressurser til grensekontroll. Vi venter tilbakemeldinger fra ESA vedrørende den omfattende kontroll med innføringen av dette som ble gjennomført i februar i år. Ut fra de signalene vi har fått, kan vi forvente at deler av vårt opplegg for grensekontroll ikke kan godkjennes. Fiskeridirektøren har konkludert med at ressursene på dette området må styrkes, dersom de grensekontrollstasjonene som Fiskeridirektoratet har, skal kunne godkjennes.

Det er noen som hevder at den norske grensekontrollen av fiskeråvarer er strengere enn det som praktiseres i EU, f.eks. at varer er avvist fordi de ikke er emballert på korrekt måte. Pr. i dag har vi ikke dokumentasjon på at forsendelser som er avvist i Norge, senere er tillatt importert til EØS-området via grensekontrollstasjoner i EU.

Siden fiskeri- og havbruksnæringen ikke formelt er en del av det felles økonomiske samarbeidsområde, kan fisk og fiskeprodukter fra Norge ikke eksporteres tollfritt til EU-markedet. Handelen med fisk og fiskeprodukter er, som jeg sa tidligere, regulert i en egen protokoll i EØS-avtalen – Protokoll 9.

Protokoll 9 har gitt oss både lettelser og bortfall av tollsatser på enkelte produkter, mens vi for andre arter, som laks, sild, makrell og reker, har de samme betingelsene som tredjeland ved eksport til EU. Generelt er det slik at tollsatsene er høyere med økende bearbeidingsgrad.

Etter at EØS-avtalen trådte i kraft, har Norge fått flere tollfrie kvoter på fisk inn til EU som kompensasjon for Sveriges, Finlands og Østerrikes inntreden i EU. Dette kompliserer handelsregimet for fisk og fiskeprodukter. Når EU utvides østover, vil det frihandelsregime som vi har etablert for fisk og fiskeprodukter i EFTA-landene med sentral- og østeuropeiske land, erstattes av EØS-avtalens betingelser. Det vil derfor være en stor handelspolitisk utfordring å sikre at EUs utvidelse ikke medfører store negative konsekvenser for norsk fiskeri- og havbruksnæring.

Det er likevel åpenbart at utvidelsen vil bidra til å svekke konkurranseevnen for de norske bedrifter som opererer akkurat i disse markedene, og generelt blir da markedsadgangen forverret. Siden fisk og havbruk ikke er en del av EØS-avtalens hovedbestemmelser, har Norge heller ikke fått fjernet EUs mulighet til bruk av dumping eller subsidietiltak mot Norge. I 1996 anklaget skotske oppdrettere for tredje gang oppdrettsnæringen og myndighetene i Norge for dumping og konkurransevridende støtte.

EU-kommisjonen satte i verk en undersøkelse som konkluderte med at norsk laks ble dumpet på EU-markedet, og at det var gitt konkurransevridende statsstøtte til laksenæringen i Norge. Dette ble tilbakevist både av norske myndigheter og av den norske næring. Det ble da i ettertid, etter sterkt norsk påtrykk, forhandlet fram en avtale mellom Norge og EU som et alternativ til straffetoll.

Den såkalte lakseavtalen vil vare i fem år, fra 1. juli 1997 til og med 30. juni 2002, og innebærer bl.a. begrensninger knyttet til volum og pris ved eksport av laks fra Norge til EU. Avtalen innebærer også økt eksportavgift for markedsføring av laks, regelmessige konsultasjoner mellom Norge og EU – i tillegg til et formalisert samarbeid mellom næringen i de tre land. Selv om det fra begge sider har vært uttrykt tilfredshet med at lakseavtalen har fungert etter hensikten, vil den største utfordringen være å komme fram til løsninger med sikte på unngå nye dumpingsaker etter utløpet av avtalen og mest mulig stabile rammevilkår for oppdrettsnæringen i Norge og i forhold til EU og produsenter i andre land.

Handelsbetingelsene for fisk og fiskeprodukter i EØSavtalen er ikke tilfredsstillende, og spørsmålet om å gjenoppta arbeidet med handelsbetingelsene i EØS-avtalen og Protokoll 9 er blitt reist flere ganger fra EFTA-siden. Daværende statsminister Bondevik tok opp problemstillingene omkring handelen med fisk og fiskeprodukter med EU-kommisjonens president i januar 1999.

Kommisjonen og EFTA ble enige om å følge dette opp, og EFTA utarbeidet en rapport som ble sendt til EU-kommisjonen i november i fjor. Kommisjonen har på sin side sagt at den vil kommentere rapporten i løpet av mars/april 2000, og så vil det bli avholdt møte for å drøfte de problemstillingene som rapporten reiser.

Spørsmålene som blir tatt opp i rapporten, er bl.a.:

- Det generelle tollregimet på fisk

- EUs utvidelse østover

- statsstøttereglene for fisk i EØS-avtalen

- mulighetene for å iverksette straffetiltak

- transitt av fisk.

Kort oppsummert har vi:

- et vel fungerende ressurssamarbeid med EU, hvor vi har en felles utfordring i å sikre en bærekraftig forvaltning av felles fiskeressurser

- et felles regelverk med EU innenfor EØS-avtalen når det gjelder kvalitet og veterinære forhold

- store utfordringer i forhold til å bedre markedsadgangen for fisk i EU gjennom EØS-avtalen både med hensyn til at det antakelig kommer til å skje en utvidelse i EU, og med hensyn til de mulighetene som vi etter regelverket i dag har for å iverksette straffetiltak.

Lederen: Takk til fiskeriministeren.

Vi har jo fått visse orienteringer skriftlig til EØS-utvalget. Jeg går ut fra at det også kan gjøres i dette tilfelle, og at det ikke er noe til hinder for det. Jeg vil be om at det må bli gjort.

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg syns det var veldig nyttig å få en slik oppsummering av det som har skjedd på området fisk og havbruk.

Jeg er litt usikker på hva som egentlig er nytt i forhold til det vi tidligere har blitt informert om. For all del, uansett er det veldig nyttig med en slik samlet status pr. i dag. Men er det riktig oppfattet at det som er nytt i forhold til det vi tidligere har blitt kjent med, er at ESA har skjerpet grensekontrollen, og at en fra ESAs side har krevd at denne kontrollen blir styrket? Er det riktig oppfattet at det er de nye opplysninger, i tillegg til den etter min oppfatning meget viktige oppsummering av det som har skjedd på denne sektoren gjennom de siste årene?

Carl I. Hagen (Frp): Det er for så vidt greit å få en orientering.

Jeg vil bare få lov til å si at vi fortsatt ville satt pris på om Regjeringen økte sin aktivitet når det gjaldt å prøve å få flere fiskerispørsmål inn i EØS-avtalen. Jeg vil gjenta at vi synes det ville være fornuftig om man tok opp også landbrukspolitiske spørsmål. Det har vel vært slik tidligere at hvis vi viste litt villighet på enkelte landbruksområder, kunne vi kanskje komme noe lenger i å sikre adgang for våre fiskeprodukter. Vi ville synes det var meget fornuftig om den nye regjeringen så på dette og fulgte opp det initiativet som den forrige statsminister tok, som det her ble referert til, til økt aktivitet, slik at det kanskje kan være litt nye muligheter i forhold til tidligere tider.

Jan Petersen (H): Jeg vil bare kort slutte meg til og er for så vidt enig i det siste poenget. Hvis i tilfelle den nye regjering har advisert en mer aktiv Europa-politikk, er jo dette et av de områdene som det også burde slå ut i et ganske sterkt trykk på det å få bedrede vilkår. Det var det ene poenget.

Det andre poenget dreier seg om kontrollvirksomheten. For som fiskeriministeren var inne på, er man utsatt for skjerpede krav, men det er ikke sikkert at vårt kontrollapparat er godt nok til å ta unna disse skjerpede kravene. Og det har gjort at det har blitt ganske mye uro i en del lokalsamfunn, hvor folk har flyttet fordi man får en økt kontroll som kanskje oppfattes som veldig kjapp, veldig rask – og bommer. Er det problemer i første runden, vrakes hele partiene, og så er det ikke sjanse til å komme tilbake til det. Med mindre kontrollsystemet styrkes, slik at kontrollene blir gode nok, vil man få ganske mange konflikter mellom kontrollmyndighetene og de som leverer, eller de som kjøper.

Jeg har merket meg det fiskeriministeren sier, at departementet ikke har greid å etterspore noen tilfeller hvor fisk er sendt videre til andre deler av EØS-området, og det er helt sikkert riktig. Men som kontrollspørsmålene fremstilles rundt omkring, er det faktisk slik at hvis vi har bommet litt på partier, vrakes det hele, med store økonomiske konsekvenser. Og så er spørsmålet: Hvor rimelig er det?

Jeg tror at det å foreta en styrkelse som gjør det mulig å foreta en rimelig kontroll i henhold til regelverket, er ganske viktig for å få ro omkring dette regimet.

Kjell Opseth (A): Det er i grunnen berre å understreke det som allereie er sagt, at auka aktivitet for å betre marknadstilgangen for fisk og havbruk er særdeles viktig for ei næring som er i sterk vekst. Det er ikkje tvil om at vi i dag har avgrensingar i forhold til EU som er vanskelege nok som det er, og det blir endå verre når dette utvidar seg austover, der vi også har stor marknad i dag. Så eg vil berre understreke at det er viktig å ha høg aktivitet for nokolunde å betre marknadstilgangen i EU, spesielt i forhold til utviding austover.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Det siste er det ingen uenighet om. Det har vel vært tverrpolitisk enighet om hele tiden å ha et press på dette, og det presset har vært der. Det er det som har avstedkommet at det har kommet en slik rapport som kommisjonen skal kommentere tilbake.

Men vi er vel alle her klar over at hovedproblemet ikke ligger i norsk landbruk i forhold til fisk, men hovedproblemet ligger selvsagt i en del sydeuropeiske EU-land som også er betydelige fiskerinasjoner, og som har interesser å ivareta her, som gjør at en på EU-siden holder igjen. Jeg vil bare minne om det. Jeg ser ikke noen løsning i å spille den ene norske primærnæringen ut mot den andre, og vil advare mot det. I den grad en skal drive bilateralt arbeid her, er det særlig de sydeuropeiske EU-land som i dag er flaskehalsen.

Statsråd Otto Gregussen: Jeg er selvfølgelig enig med alle dem som har sagt at det er en svært viktig jobb at man fortsetter anstrengelsene for å sikre best mulig markedsadgang for norske fiskeprodukter. Jeg kan forsikre at alt som står i vår makt, skal gjøres for å få dette til. Men jeg er enig med Bondevik i at det er litt begrenset hvor store muligheter man har til dette, fordi EU spesielt på handelsregimet ønsker først og fremst kanskje å beskytte sine egne fiskeriinteresser.

Så er jeg også veldig enig med dem som sier at det blir et spesielt og nytt problem når disse tidligere østeuropeiske landene kommer inn i EU. Det er markeder som utvikler seg veldig godt. Man kan søke om kompensasjon for tapt eksport, men man klarer aldri å kompensere for mer enn det som er oppnådd til nå. Når disse markedene er de som vokser fortest, klarer man ikke å få kompensert rent teknisk for den veksten.

Når det gjelder hvorvidt disse ESA-kravene er nye, er de for så vidt det. Man har opprettet et ganske stort antall både offentlige og private stasjoner, som ESA har hatt inspektører til å gå gjennom, bl.a. en meget nøyaktig og nitid tysk dame som har forhørt norske representanter fra Fiskeridirektoratet og private bedrifter i det lange og det brede, så vi får se hva som kommer ut av dette av konkrete bemerkninger. Men dette kommer tilbake i rapportform.

Carl I. Hagen (Frp): Bare en kort bemerkning. Det er klart at som det er påpekt, er det sterke fiskeriinteresser i EU som gjerne vil beskytte sine egne interesser – det er vi alle fullt klar over. Skal man derfor kunne vinne frem overfor EU samlet, må man sørge for at det blir andre krefter i EU som ser seg tjent med at man i EU endrer sine posisjoner på dette området. Det er helt klart at dersom vi ikke bare ville ha ensidige fordeler for Norge, men var interessert i å koble forhandlinger også til andre områder, kunne andre EUland se sine interesser ivaretatt ved en mulighet – det er det vi påpeker. Vi er fullt klar over at de spanske fiskeriene ikke ønsker å ha noe, men hvis man da får de franske og danske bønder til å engasjere seg, så kanskje det blir en motvekt mot de spanske fiskere. Hvis man ikke får noen andre og bare gir opp og lar dette bli styrt av spanske fiskerier, kommer man i hvert fall ingen vei – man er nødt til å komme med noe som kan gjøre det interessant for EU. Jeg vil bare nevne at jeg er fullt klar over situasjonen, men det er den fastlåste situasjonen som vi nå har hatt i mange år, som kommer til være fastlåst inntil Norge endrer sine posisjoner som en helhet.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg har bare lyst til å kommentere akkurat dette, for jeg tror jeg vil advare mot den veien som Carl I. Hagen skisserer her, å blande de sakene sammen, i hvert fall på den måten som gjøres nå. For man må ikke ha den oppfatning at det først og fremst er landene i Sør-Europa som er problemet her. Det er jo like mye Danmark og andre som ønsker å få råfisk fra Norge og bearbeide den selv, og derfor vil opprettholde tollsatser. Hvis man åpner for en kobling mellom landbruk og fisk, tror jeg vi kommer til å få en lang, lang liste vi skal drive og forhandle om på landbrukssektoren, og det vil bli relativt uoversiktlig. Nå kan vi få en sak når det gjelder protokoll 3, der vi egentlig har en avtale med kommisjonen, og jeg synes ikke vi nå skal åpne for å få nye krav på oss der, når vi tross alt har kommet dit. Jeg skal komme tilbake til det i et innlegg senere. Men det er en misforståelse å tro at det er noen land i sør som er problemet når det gjelder fisk. Det er like mye andre land som ønsker å industrialisere norske råvarer. Men det skyldes jo rett og slett at vi ikke er medlem av EU at man har de tollsatsene, og det ønsker man jo da selvfølgelig å opprettholde.

Lederen: Ønsket fiskeriministeren ordet?

Statsråd Otto Gregussen: Nei, det var det samme som utenriksministeren sa.

Jan Petersen (H): Det er sikkert riktig alt det som sies der, men da reiser spørsmålet seg: Hva er så forhandlingsstrategien? For det er jo ikke nok bare å konstatere at her har vi et problem.

Hvis vi ikke nå har en strategi, må vi konstatere at da er det jo bare å fremme fromme ønsker og regne med at det ikke går. Spørsmålet er: Hva gjør vi nå? Jeg er enig i at det er mange motkrefter av forskjellig art, men man må jo prøve å finne en eller annen måte å bryte gjennom på. Det er i grunnen det vi spør om: Hvordan kan man bryte gjennom?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det skal vi nok komme tilbake til. Jeg tror ikke det er noen god vei å koble de to protokollene, for da tror jeg vi kommer dårlig ut. Men det kan vi selvfølgelig tenke nøyere på. Jeg har bare lyst til å signalisere her at da kan vi få veldig mange ting på bordet som gjør at situasjonen blir uoversiktlig.

Lederen: Da setter vi punktum for sak nr. 1 og sier takk til fiskeriministeren og hans folk og næringskomiteen.