3.1 Innledning

Utgangspunktet for arbeidet med loven har vært å legge til rette for kommisjonens arbeid slik at sannheten kommer frem, samtidig som grunnleggende prinsipper om rettssikkerhet, personvern og taushetsplikt overholdes.

Lovforslaget har blant annet bygget på lovarbeider fra tidligere granskingskommisjoner og -utvalg. Samtidig er mandatene for slike kommisjoner og utvalg svært ulike, noe som gjør at det kan være krevende å overskue alle problemstillinger som kan oppstå i arbeidet. I den grad det foreliggende lovforslaget ikke dekker alle kommisjonens behov for lovhjemler, forutsettes det at kommisjonen tar opp spørsmålet om behov for å foreslå eventuelle endringer i loven med Stortingets presidentskap.

3.2 Kapittel 1 Formål, mandat og habilitet

3.2.1 Lovens formål

Presidentskapet foreslår at loven i § 1 får en formålsbestemmelse som slår fast at formålet med loven er å gi granskingskommisjonen tilgang til de opplysningene som er nødvendige for å få utført sine oppgaver i henhold til mandatet. Loven regulerer også de rettslige rammene for kommisjonens arbeid.

3.2.2 Kommisjonens oppgaver

Med bakgrunn i at kommisjonen etableres som et selvstendig eksternt organ for Stortinget, foreslår presidentskapet at kommisjonens oppgaver reguleres i lovens § 2. Det fremgår av bestemmelsen at kommisjonen skal undersøke forhold som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene, i tråd med særskilt mandat fastsatt av Stortinget. Det foreslås også uttrykkelig presisert at kommisjonen utfører sine oppgaver selvstendig og uavhengig av Stortinget.

3.2.3 Habilitet

Kontroll- og konstitusjonskomiteen legger i Innst. 160 S (2025–2026) til grunn at det må anvendes «et skjerpet habilitetskrav basert på domstolloven §§ 106 og 108». Når komiteen viser til et «skjerpet» krav, er det et uttrykk for at domstollovens regler er strengere enn habilitetsreglene i forvaltningsloven § 6, som gjelder i forvaltningen. Det forutsettes at dette skal gjelde både medlemmer og sekretariat.

Presidentskapet foreslår på denne bakgrunn i § 3 at domstollovens habilitetsregler skal gjelde tilsvarende for kommisjonens medlemmer og de som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen. I tillegg til sekretariatet vil dette omfatte andre personer som yter bistand til kommisjonen, som for eksempel innleide konsulenter eller andre oppdragstakere. Domstolloven §§ 106 og 108 regulerer hvem som kan være «dommer», mens forvaltningslovens regler om habilitet gjelder for offentlige tjenestepersoner både når vedkommende tilrettelegger grunnlaget for en avgjørelse og når vedkommende treffer en avgjørelse. Presidentskapet bemerker derfor at den strengere habilitetsnormen forutsettes å gjelde for enhver som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen, også når de tilrettelegger grunnlaget for kommisjonens arbeid.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen presiserer i Innst. 160 S (2025–2026) at når domstolloven bruker begrepet «part», så skal dette omfatte «enhver som får sitt forhold undersøkt av kommisjonen». Dette er tilsvarende definisjon som foreslås brukt for «berørte» i forslagets § 17 om særlige rettigheter til «berørte».

Domstollovens regler om avgjørelse av habilitetsspørsmål kan ikke overføres direkte til en granskingskommisjon. Kontroll- og konstitusjonskomiteen legger i Innst. 160 S (2025–2026) til grunn at kommisjonen selv avgjør spørsmål om habilitet som oppstår underveis i arbeidet, men har ellers ikke gitt anvisning på saksbehandlingsregler. Presidentskapet foreslår at dette løses ved å gi saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven § 8 om avgjørelse av habilitet anvendelse for kommisjonen så langt de passer.

For det tilfellet at spørsmålet om inhabilitet for kommisjonens medlemmer oppstår underveis i arbeidet, vises det til NOU 2009:9 Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner pkt. 23.3.4 om denne problemstillingen:

«Oppdages eller oppstår inhabiliteten underveis i undersøkelsen, kan den håndteres på to måter. Enten ved en absolutt regel om at vedkommende fratrer fullstendig, eller ved en relativ regel hvor vedkommende fratrer i behandlingen av de spørsmål hvor den særlige tilknytningen foreligger.

Det kan være mange delspørsmål i en undersøkelse, og etter lovutvalgets syn vil en absolutt regel ikke være hensiktsmessig. Et medlem vil etter en samlet vurdering kunne fratre fra deler av sakskomplekset så sant det er mulig å isolere virkningen av det konkrete nærhetsforholdet. Praksis har vist at slik delvis fratredelse kan gi en tilfredsstillende løsning. Men et inhabiliserende forhold vil lett vil kunne være av en slik art at vedkommende etter omstendighetene må fratre fra hele utredningsarbeidet.»

I tråd med disse vurderingene foreslår presidentskapet at det ikke skal gjelde en absolutt regel om fratredelse, men det forutsettes at kommisjonen selv vurderer om eventuelle inhabiliserende forhold som avdekkes underveis, kan tilsi at et medlem bør trekke seg fra arbeidet. Ved Stortingets vedtak 15. april 2026 fikk presidentskapet fullmakt til å løse medlemmer fra kommisjonen og oppnevne nye medlemmer til kommisjonen. Det forutsettes at navn på nye medlemmer avklares med partigruppene på Stortinget.

3.3 Kommisjonens tilgang til informasjon

3.3.1 Adgang til å gi opplysninger til kommisjonen uten hinder av taushetsplikt

Det fremgår av Innst. 160 S (2025–2026) at det forutsettes at kommisjonen innenfor sitt granskingsmandat gis uinnskrenket tilgang til alle relevante opplysninger, uten hinder av lov- eller avtalebestemt taushetsplikt. Presidentskapet legger til grunn at kommisjonen vil få tilgang til de opplysningene som er nødvendige for å levere i henhold til mandatet, og at dette i all hovedsak vil skje på frivillig grunnlag. Dette er i tråd med erfaringer fra tidligere granskingskommisjoner og -utvalg. Presidentskapet anser det derfor ikke nødvendig å foreslå en generell lovbestemt plikt til å avgi forklaring eller fremlegge opplysninger overfor kommisjonen. Presidentskapet foreslår i stedet at en slik plikt først inntrer etter et særlig pålegg fra kommisjonens side. Dette er nærmere omtalt under punkt 3.3.3.

I kommisjonens mandat er det presisert at offentlige myndigheter forutsettes å stille til rådighet for kommisjonen alle opplysninger som kommisjonen anser kan være av interesse for saken, og at Stortinget ber regjeringen bruke den kompetansen den har etter gjeldende lovgivning og vil få etter særloven til å frita nåværende og tidligere statsansatte for taushetsplikt overfor kommisjonen. Presidentskapet foreslår i forlengelsen av dette at det fastslås i § 4 at enhver uten hinder av taushetsplikt kan gi kommisjonen opplysninger som er nødvendige for at den skal få utført sine oppgaver. Lignende bestemmelser er tatt inn i flere lover om informasjonstilgang for offentlig oppnevnte utvalg eller kommisjoner, eksempelvis lov 4. desember 2020 nr. 136 (Koronakommisjonen), lov 20. desember 2022 nr. 97 (Ekstremismekommisjonen) og lov 9. juni 2023 nr. 26 (Baneheia-utvalget).

Fritak fra taushetsplikten etter bestemmelsen gjelder kun i den utstrekning det er «nødvendig» for at kommisjonen skal kunne utføre sine oppgaver, og det må vurderes om det vil være tilstrekkelig for kommisjonen å motta anonymiserte opplysninger. Det er derfor viktig at kommisjonen gir klare og konkrete forespørsler når den anmoder om informasjon, med angivelse av formål og klare føringer om hva som vil være relevant, slik at den som skal gi informasjon, settes i stand til å gjøre nødvendighetsvurderingen. Dersom kommisjonen blir kontaktet av organer som vurderer å gi opplysninger, bør kommisjonen bistå med veiledning i vurderingen av om nødvendighetsvilkåret er oppfylt.

Dersom taushetsplikten følger av en mellomstatlig overenskomst eller traktat, må man i utgangspunktet ta stilling til om den aktuelle overenskomsten eller traktaten åpner for å gi de aktuelle opplysningene til kommisjonen.

Det legges til grunn at kommisjonen ikke vil ha behov for tilgang til opplysninger som er innhentet ved kommunikasjonskontroll eller andre skjulte tvangsmidler. Slike opplysninger kan etter straffeprosessloven § 216 i første ledd bare utleveres til de formålene som er listet opp i bestemmelsen, jf. også Høyesteretts dom HR-2020-1263-A. Fritak fra taushetsplikten etter forslaget til § 4 omfatter derfor ikke opplysninger innhentet ved kommunikasjonskontroll. Det samme gjelder opplysninger som etter politiregisterloven er sperret, siden sperrede opplysninger bare kan brukes til det formål som gjorde at de ikke ble slettet, jf. politiregisterloven § 52.

Presidentskapet understreker i den forbindelse at kommunikasjonskontroll er et inngripende etterforskningsvirkemiddel som politi- og påtalemyndigheten besitter. Det er strengt regulert ved særbestemmelser i straffeprosesslovgivningen både hvordan informasjon kan innhentes og hvordan den kan benyttes i ettertid. Ved bruk av slike metoder, gjøres det unntak fra en rekke grunnleggende rettslige prinsipper, og bruken reiser prinsipielle problemstillinger i skjæringspunktet mellom kriminalitetsbekjempelse, rettssikkerhet, integritet og personvern. Granskningskommisjonen skal ikke ta stilling til straffbare forhold for enkeltpersoner, og presidentskapet kan ikke se at kommisjonen har et berettiget behov for innsyn i denne typen opplysninger. Spørsmålet om innsyn i gradert informasjon, herunder overvåkings- og etterretningsinformasjon i EOS-tjenenestene, er særskilt regulert i § 13 fjerde ledd.

Det følger videre av Innst. 160 S (2025–2026) at kommisjonen ikke skal kunne kreve fremlagt informasjon om betroelser til særskilte yrkesutøvere som nevnt i tvisteloven § 22-5. Tilsvarende regel om bevisforbud følger av straffeprosessloven § 119. Bestemmelsene oppstiller et bevisforbud for forklaringer fra de opplistede yrkesutøverne, med mindre den som har krav på hemmelighold, samtykker i at forklaringen gis. Formålet med bestemmelsen er at man skal kunne søke profesjonell hjelp uten å risikere at de opplysningene som gis, skal bli gjort kjent for andre. Presidentskapet foreslår at det presiseres i § 4 andre punktum at fritaket fra taushetsplikten ikke omfatter opplysninger som omfattes av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5.

3.3.2 Adgang til å gjennomføre undersøkelser i forvaltningen

Presidentskapet viser til at kommisjonen har tatt opp behovet for selv å kunne gjennomføre undersøkelser i forvaltningen, for eksempel gjennom direkte tilgang til å søke i arkiver. Kommisjonen viser blant annet til at det å jobbe ut ifra offentlige journaler og tilsendte dokumentlister både vil kunne være tidkrevende og gi mangelfull informasjon.

Presidentskapet foreslår på denne bakgrunn i § 5 at kommisjonen gis en hjemmel til uten hinder av taushetsplikt å kunne foreta de undersøkelser som den finner nødvendig for at kommisjonen skal få utført sine oppgaver i henhold til mandatet, men at slike undersøkelser avgrenses til å gjelde utenrikstjenesten. Avgrensningen er begrunnet med at utenrikstjenesten ligger innenfor kjernen av kommisjonens mandat. En generell hjemmel til å selv gjøre undersøkelser i hele forvaltningen vil etter presidentskapets syn være for vidtrekkende i lys av mandatet. I tillegg til Utenriksdepartementet vil hjemmelen omfatte undersøkelser hos utenriksstasjonene og underlagte virksomheter, herunder Norad. I den grad det skulle oppstå spørsmål om innsyn i ansattes e-postkasser e.l., forutsettes det at kommisjonen følger de regler som gjelder etter forskrift om arbeidsgivers innsyn i e-postkasse og annet elektronisk lagret materiale.

Innsyn i andre forvaltningsorganers opplysninger vil normalt løses gjennom anmodninger om innsyn fra kommisjonen. Presidentskapet viser til at det av mandatet følger at offentlige myndigheter forutsettes å stille til rådighet for kommisjonen alle opplysninger som kommisjonen anser kan være av interesse i saken, og at det i dette også ligger en veiledningsplikt overfor kommisjonen når det gjelder å finne frem til relevant informasjon. Når det gjelder tilgang til opplysninger fra overvåknings- og sikkerhetstjenestene, vises det til den foreslåtte særreguleringen i § 13 fjerde ledd.

3.3.3 Adgang til å gi pålegg om forklaringsplikt og fremleggelse av dokumenter og andre gjenstander

3.4 Kommisjonens behandling av og utlevering av informasjon

3.4.1 Taushetsplikt

Presidentskapet foreslår i § 10 første ledd at medlemmene av kommisjonen og enhver som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen, skal ha taushetsplikt etter reglene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 f. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet, og etter at kommisjonen har avsluttet sin virksomhet.

Det foreslås videre at forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 ikke skal gjelde. Bestemmelsen fastslår at taushetsplikten ikke er til hinder for «at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger (jf. også nr. 5) om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver.»

Det fremgår av mandatet at kommisjonens oppgave ikke er å ta stilling til rettslig ansvar for enkeltpersoner, herunder ta stilling til om det er foretatt noe straffbart. I forlengelsen av dette anses det derfor i utgangspungspunktet lite aktuelt at kommisjonen skal anmelde noen til politiet eller gi opplysninger til kontrollmyndigheter om lovbrudd ut ifra allmenne hensyn.

For å ta høyde for at det i § 9 foreslås regulert at man kan straffes dersom man er pålagt å avgi forklaring og avgir uriktig forklaring til kommisjonen, foreslår presidentskapet likevel at det i forslag til § 10 første ledd tredje punktum presiseres at taushetsplikten ikke er til hinder for at kommisjonen anmelder eller gir opplysninger til påtalemyndigheten om uriktige forklaringer for kommisjonen, jf. § 9 og straffeloven § 221. Presidentskapet understreker at det vil være opp til påtalemyndigheten å etterforske forholdet nærmere og eventuelt ta ut tiltale.

Presidentskapet foreslår videre at dersom kommisjonen mottar opplysninger som er undergitt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal de strengere reglene gjelde. Det foreslås samtidig å fastsette at tilsvarende skal gjelde etter at materialet har blitt avlevert til statlig bevaringsinstitusjon.

Kommisjonens rapporter skal være offentlige, med mindre særlige hensyn tilsier at de helt eller delvis bør være taushetsbelagte, jf. Stortingets forretningsorden § 19 siste ledd. Presidentskapet forutsetter at kommisjonen ved utarbeidelsen av sin rapport, i balansen mellom åpenhet og taushetsplikt, vil håndtere presentasjonen av de mottatte opplysningene som er undergitt taushetsplikt, på en forsvarlig måte. Taushetsbelagte opplysninger skal ikke kunne gjengis i den offentlige rapporten med mindre de er tilstrekkelig anonymiserte eller det foreligger samtykke. Offentliggjøring av sikkerhetsgraderte opplysninger forutsetter at avsenderorganet treffer beslutning om avgradering. Dersom forhold ikke kan beskrives uten at taushetsbelagte opplysninger omtales, bør disse skilles ut i et vedlegg som er unntatt offentlighet og eventuelt også gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen.

Regjeringsnotater er ikke omfattet av lovbestemt taushetsplikt, men også ved eventuell omtale av opplysninger hentet fra slike dokumenter bør hensynet til fortrolighet og åpenhet balanseres, herunder bør det unngås å bruke direkte sitater.

3.4.2 Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i straffesak eller sivil sak

Presidentskapet foreslår i § 11 at opplysninger som kommisjonen har mottatt i medhold av §§ 4 og 6, ikke kan benyttes som bevis i en straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner. Av hensyn til selvinkrimineringsvernet uttaler kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 160 S (2025–2026) at forklaringer som blir avgitt til kommisjonen under forklaringsplikt eller straffesanksjonert sannhetsplikt, ikke skal kunne brukes som ledd i pågående eller senere straffeforfølgning.

Presidentskapet understreker at det er sentralt at kommisjonen sikres best mulig tilgang til opplysninger, og at det legges til rette for at forklaringene som gis til kommisjonen, blir mest mulig fullstendige. Presidentskapet foreslår derfor at forbud mot bruk av opplysninger som bevis i straffesak eller sivil sak eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjon mot enkeltpersoner, ikke skal være avgrenset til situasjoner hvor det er pålagt forklaringsplikt, slik kommisjonen gis adgang til etter lovforslaget § 6, men gjelde generelt for forklaringer som gis kommisjonen. Uten et slikt forbud mot senere bruk av opplysningene til andre formål kan det tenkes at personer med relevante opplysninger ikke frivillig vil gi opplysninger til kommisjonen i frykt for at opplysningene kan brukes i rettssaker eller tilsynssaker mot vedkommende eller noen som står vedkommende nær. Det ble i høringsrunden fra partiet Rødt pekt på at det er betenkelig om informasjon om faktiske forhold som kommer fram gjennom kommisjonens undersøkelser, ikke skal kunne føre til reaksjoner mot ansvarlige for ukultur i forvaltningen. Presidentskapet mener imidlertid at hensynet til å sikre kommisjonen best mulig tilgang til informasjon må veie tyngst i denne sammenheng. Presidentskapet understreker at en slik regel ikke er til hinder for at påtalemyndigheten eller tilsynsorganet selv iverksetter undersøkelser og innhenter informasjon på selvstendig grunnlag, på bakgrunn av kommisjonens arbeid og rapport.

Presidentskapet bemerker videre, som en konsekvens av at det i § 9 er foreslått regulert at man kan straffes dersom man er pålagt å avgi forklaring og avgir uriktig forklaring til kommisjonen, at bevisforbudet i § 11 ikke er til hinder for at det i en straffesak som gjelder uriktig forklaring etter straffeloven § 221, føres bevis om innholdet i forklaringer som er avgitt til kommisjonen. Presidentskapet understreker at dette unntaket ikke omfatter opplysninger som er gitt frivillig til kommisjonen.

3.4.3 Behandling av personopplysninger

Presidentskapet foreslår i § 12 en bestemmelse som gir kommisjonen et særskilt rettsgrunnlag for å behandle personopplysninger.

Forslaget innebærer at kommisjonen kan behandle personopplysninger som er nødvendige for å oppnå formålet med kommisjonens arbeid, uten samtykke fra den opplysningene gjelder. Dette vil kunne være opplysninger kommisjonen innhenter direkte fra enkeltpersoner eller virksomheter, men også personopplysninger som innhentes fra forvaltningen og andre offentlige instanser, og som innebærer en viderebehandling av personopplysninger. Det foreslås at behandlingen kan omfatte opplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 (særlige kategorier av personopplysninger) og artikkel 10 (personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser).

Selv om deler av kommisjonens arbeid vil kunne innebære behandling av personopplysninger, herunder behandling av særlige kategorier av personopplysninger og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser, vurderer presidentskapet at samfunnsnytten av det granskingsarbeidet som skal utføres, må anses som så stor at dette kan anses som forholdsmessig.

3.4.4 Behandling av sikkerhetsgraderte og beskyttete opplysninger

Det forutsettes i Innst. 160 S (2025–2026) at kommisjonen skal kunne få tilgang til sikkerhetsgradert informasjon og informasjon gradert etter beskyttelsesinstruksen. Dette forutsetter at kommisjonen har forsvarlige rutiner for behandling av slik informasjon.

Presidentskapet foreslår derfor i § 13 bestemmelser som gjør sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens krav til beskyttelse av informasjon gjeldende for kommisjonen. I lys av kommisjonens midlertidige karakter foreslås ikke øvrige bestemmelser i sikkerhetsloven gjort gjeldende for kommisjonen, og det legges til grunn at Stortingets administrasjon kan stille graderte informasjonssystemer mv. til disposisjon for organisasjonen uten at kommisjonen må bygge opp en egen sikkerhetsorganisasjon mv. for dette formål. I tillegg foreslås det at kommisjonens medlemmer, sekretariat eller andre som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen, underlegges sikkerhetslovens krav om sikkerhetsklarering og autorisasjon. På tilsvarende måte som for andre eksterne organer for Stortinget, foreslås det at Stortingets administrasjon skal være klareringsmyndighet, og at Stortingets presidentskap er klageinstans for vedtak truffet av Stortingets administrasjon. Det foreslås at Stortingets administrasjon autoriserer kommisjonens leder, og at kommisjonens leder autoriserer øvrige kommisjonsmedlemmer og personer som utfører tjeneste eller arbeid for kommisjonen.

Presidentskapet foreslår videre i § 13 tredje ledd en generell bestemmelse om at kommisjonen skal iaktta hensynet til rikets sikkerhet og fremmede makter og ikke søke innsyn i sikkerhetsgraderte opplysninger i større utstrekning enn nødvendig. Bestemmelsen er i motsetning til fjerde ledd ikke avgrenset til å gjelde opplysninger som finnes i de hemmelige tjenestene, men gjelder også graderte opplysninger som finnes i andre virksomheter, som departementene og Statsministerens kontor. Bestemmelsen er ment som en påminnelse til kommisjonen om at det er særskilte hensyn som gjør seg gjeldende når det søkes innsyn i sikkerhetsgraderte opplysninger, og at det kan ha alvorlige skadefølger dersom slike opplysninger blir kjent for uvedkommende. Presidentskapet presiserer at formuleringen ikke innebærer noen begrensning i kommisjonens tilgang på denne typen informasjon. I tråd med innspill til høringsnotatet fra kontroll- og konstitusjonskomiteen understreker presidentskapet at bestemmelsen ikke gir forvaltningen et rettsgrunnlag for å nekte utlevering av sikkerhetsgraderte opplysninger til kommisjonen.

Presidentskapet viser til at forsvarsministeren i sitt høringsinnspill, i tillegg til å uttrykke støtte til nevnte regulering, har foreslått et uttrykkelig unntak for innsyn i opplysninger som er innhentet for etterretningsformål gjennom metodebruk etter lov om etterretningstjenesten kapittel 6. Presidentskapet mener at et slikt generelt unntak i for stor utstrekning vil innskrenke kommisjonens tilgang til informasjon, og går derfor ikke videre med dette forslaget.

Samtidig ser presidentskapet at det i lys av etterretningstjenestens samfunnsoppdrag er et legitimt behov for beskyttelse av særlig sensitiv informasjon, slik som opplysninger om kilder, metodebruk og informasjon mottatt fra samarbeidende land. For å sikre at kommisjonen får tilgang på den informasjonen den har behov for, samtidig som hensynet til rikets sikkerhet ivaretas, foreslår presidentskapet en bestemmelse som bygger på den eksisterende kontrollmodellen, hvor EOS-utvalget har innsyn i de hemmelige tjenestenes virksomhet på Stortingets vegne. Kommisjonen vil med en slik løsning også kunne nyttiggjøre seg den erfaring, innsikt og teknologiske ekspertise som EOS-utvalget og dettes sekretariat besitter når det gjelder å søke etter og innhente opplysninger fra tjenestene.

Ved opprettelsen av EOS-utvalget ble det av hensyn til samfunnets tillit til kontrollen med de hemmelige tjenestene ansett som viktig at utvalget har en «bredest mulig partipolitisk sammensetning» og at utvalget selv besitter rikspolitisk erfaring. Dette er således et sentralt element i den norske modellen for kontroll med de hemmelige tjenestene.

Når det gjelder bistand til den uavhengige granskingskommisjonen, vil derimot denne partipolitiske tilknytningen kunne komme i et visst spenningsforhold med forutsetningene i Innst. 160 S (2025–2026), hvor det ble stilt krav til at medlemmene av granskingskommisjonen ikke burde ha nåværende eller tidligere partipolitisk tilknytning. Det er derfor i særloven særskilt fastsatt at EOS-utvalget ved behandling av anmodninger fra kommisjonen bare skal være sammensatt av de to medlemmene som er oppnevnt på bakgrunn av sin tekniske og juridiske fagkompetanse, og ikke de partipolitisk oppnevnte medlemmene. Dermed vil det sikres at også EOS-utvalget opptrer uten partipolitisk tilknytning ved sin behandling av anmodninger fra kommisjonen. EOS-utvalget ved de to utvalgsmedlemmene som er oppnevnt på bakgrunn av sin tekniske og juridiske fagkompetanse, vil kunne støttes av EOS-utvalgets sekretariat på vanlig måte. Den foreslåtte ordningen innebærer et unntak fra EOS-kontrolloven § 13 første ledd som fastslår at utvalget er beslutningsdyktig når fem medlemmer er til stede.

Presidentskapet foreslår en bestemmelse om at kommisjonen, innenfor sitt mandat, kan anmode EOS-utvalget ved de faglig oppnevnte medlemmene om å innhente opplysninger fra etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenestene på kommisjonens vegne. Dersom tjenestene avslår en begjæring om innsyn fordi den mener det foreligger særlige hensyn som tilsier at opplysninger ikke bør utleveres direkte til kommisjonen, kan kommisjonen i stedet rette en anmodning til EOS-utvalget om å innhente informasjonen på kommisjonens vegne. Kommisjonen vil også kunne rette en slik anmodning til EOS-utvalget dersom kommisjonen ønsker å verifisere opplysninger mottatt fra tjenestene. Presidentskapet foreslår at EOS-utvalget uten hinder av taushetsplikt skal videreformidle til kommisjonen opplysninger som er nødvendige for at kommisjonen kan utføre sine oppgaver i henhold til mandatet. EOS-utvalget, ved de to faglig oppnevnte medlemmene støttet av utvalgets sekretariat, skal ha tett dialog med kommisjonen om dette. Det forutsettes at det etableres kontakt mellom de to organenes sekretariater for å legge til rette for et godt samarbeid. Det forutsettes videre at EOS-utvalget med bakgrunn i hensynet til å beskytte metoder, kilder og samarbeidspartnere vurderer på hvilket detaljeringsnivå opplysninger kan formidles til kommisjonen. Dersom EOS-utvalget og granskingskommisjonen ikke skulle komme til enighet, kan kommisjonen ta spørsmålet opp med Stortingets presidentskap, som vurderer videre håndtering i dialog med lederne for partigruppene på Stortinget.

Den foreslåtte modellen innebærer at EOS-utvalget, ved de to faglig oppnevnte medlemmene, i medhold av særloven får en innsynsrett knyttet til annet formål enn det som ellers følger av utvalgets egne kontrollformål, jf. EOS-kontrolloven § 2. Dette innebærer at utvalget også vil kunne innhente opplysninger om personer som ikke er bosatt i riket, og organisasjoner som ikke har tilhold her, eller som angår utledninger hvis opphold er knyttet til tjeneste for fremmed stat. EOS-kontrolloven § 5 femte ledd slår fast at EOS-utvalget ellers bare kan utøve slik kontroll «når særlige grunner tilsier det».

Bestemmelsen i fjerde ledd foreslås ikke å være avgrenset til etterretningstjenesten, men kan i prinsippet benyttes for innhenting av opplysninger i alle virksomheter som ligger under EOS-utvalgets kontrollområde, inkludert opplysninger innhentet gjennom Politiets sikkerhetstjenestes bruk av forebyggende tvangsmidler. Dersom tjenestene mener at det foreligger særlige hensyn som tilsier at opplysninger ikke bør utleveres direkte til kommisjonen, vil tjenestene altså i stedet kunne henvise til den mulighet kommisjonen har til å rette en anmodning til EOS-utvalget om å gjennomføre undersøkelser på kommisjonens vegne.

For det tilfellet at kommisjonens anmodning skulle gjelde «særlig sensitiv informasjon» i etterretningstjenesten, hvor også EOS-utvalgets egen innsynsrett er begrenset, jf. merknader til EOS-kontrolloven § 8 i Innst. 431 L (2016–2017), vises det til de prosedyrer som gjelder ved uenighet. Regelen er da at saken skal forelegges forsvarsministeren. Oppnås det ikke enighet, kan spørsmålet bringes inn for Stortinget. I forbindelse med kommisjonsarbeidet vil den praktiske fremgangsmåte være at kommisjonen bringer spørsmålet inn for Stortingets presidentskap, som igjen vurderer videre oppfølging.

Presidentskapet har ellers merket seg at forsvarsministeren i sitt høringsinnspill uttaler:

«Som øverste konstitusjonelt ansvarlig for Etterretningstjenesten vil jeg pålegge tjenesten å etterleve sin plikt om å dele alt materiale som kan ha betydning for gjennomføring av kommisjonens arbeid.»

Presidentskapet legger til grunn at tilsvarende pålegg vil bli gitt av andre statsråder som har konstitusjonelt ansvar for virksomheter som besitter gradert materiale som kan betydning for gjennomføring av kommisjonens arbeid.

3.4.5 Innsyn i kommisjonens dokumenter og møteoffentlighet

Kontroll- og konstitusjonskomiteen legger i Innst. 160 S (2025–2026) til grunn at offentleglova som utgangspunkt bør gjelde for granskningskommisjonen, men foreslår samtidig enkelte unntak og presiseringer av hensyn til kommisjonens uavhengighet og arbeid.

Presidentskapet foreslår i § 14 at offentleglova som utgangspunkt skal gjelde for kommisjonens dokumenter. Dette innebærer at både de sentrale hovedreglene om innsyn i kapittel 2, og unntakene i kapittel 3 vil gjelde for kommisjonen.

Presidentskapet foreslår flere unntak fra og presiseringer til offentleglovas regler.

Det foreslås at kommisjonen kan bestemme at krav om innsyn i dokument som er omfattet av offentleglova eller annen regulering av offentlighet og innsyn, og som gjelder forhold som er omfattet av mandat til kommisjonen, skal behandles av avsenderorganet. Er et slikt dokument påført påtegning om at det er unntatt fra offentleglova eller andre regler om offentlighet og innsyn, kan det i kommisjonen uten videre unntas fra innsyn. Reglene innebærer i praksis en regulering av hvem innsynskravet skal rettes mot, og vil bidra til at kommisjonen kan prioritere arbeidet med å besvare sitt mandat, fremfor å måtte bruke betydelige ressurser på å behandle innsynskrav i dokumenter innhentet fra andre organer.

Det foreslås videre et unntak fra offentlighet for forklaringer som gis til kommisjonen. I høringsnotatet ble det foreslått at det skulle være adgang til å gi innsyn i en forklaring dersom den som hadde gitt forklaringen, samtykket til dette. Presidentskapet viser til høringsinnspill fra Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet om at en samtykkebasert ordning kan medføre press på, og i ytterste konsekvens mistenkeliggjøring av, personer som har avgitt forklaring, men som ikke ønsker å samtykke til offentliggjøring. Dette kan igjen påvirke hvor fritt den enkelte vil forklare seg. Tilsvarende bekymringer er formidlet fra kommisjonen. Presidentskapet deler disse vurderingene, og legger til grunn at både hensynet til kommisjonens reelle informasjonstilgang og hensynet til de som forklarer seg for kommisjonen, tilsier at det ikke bør være adgang til å samtykke til innsyn i egen forklaring. Presidentskapet går etter dette ikke videre med forslaget som var på høring, om adgang til å samtykke til innsyn i egen forklaring

Presidentskapet foreslår imidlertid to nye unntaksbestemmelser på bakgrunn av innspill fra kommisjonen og ett unntak som følge av at kommisjonen opprettes som et selvstendig eksternt organ for Stortinget.

Presidentskapet viser til at kommisjonen kan motta henvendelser om kritikkverdige forhold som ledd i granskingen, og at offentleglova i begrenset grad gir vern for slike varsler utenfor arbeidsforhold. Det foreslås derfor å lovfeste en adgang til å unnta slike henvendelser fra offentlighet. Terskelen for unntak skal være høy, og ikke alle henvendelser om kritikkverdige forhold vil kunne unntas. Lignende bestemmelser finnes i riksrevisjonsloven og i Stortingets regler om dokumentinnsyn for så vidt gjelder henvendelser om kritikkverdige forhold mottatt som ledd i Stortingets kontrollvirksomhet.

Presidentskapet viser til at offentleglova ikke på alle punkter er tilpasset en granskingskommisjons særtrekk. Det foreslås derfor en egen bestemmelse for de tilfeller hvor offentleglova ikke gir hjemmel for unntak, og hvor kommisjonen mener at unntak fra innsyn er nødvendig av hensyn til granskingen. Dette kan for eksempel gjelde dersom kommisjonen mottar opplysninger fra utenlandske myndigheter, ettersom offentleglova i slike tilfeller bare åpner for unntak når det er påkrevd av hensyn til norske utenrikspolitiske interesser. Presidentskapet foreslår derfor at det lovfestes en særskilt hjemmel for å kunne unnta dokumenter fra innsyn når særlige grunner tilsier at unntak er nødvendig av hensyn til gjennomføringen av granskingen.

Som følge av at kommisjonen foreslås organisert som selvstendig eksternt organ for Stortinget, foreslås det at dokumenter som utveksles mellom Stortinget og kommisjonen, og som gjelder kommisjonens budsjett og interne administrasjon, kan unntas offentlighet.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen legger i Innst. 160 S (2025–2026) til grunn at kommisjonens avgjørelser i innsynssaker bør være endelige og ikke skal kunne påklages. Dette er fulgt opp i § 14 andre ledd.

Det er i siste ledd foreslått en bestemmelse om at kommisjonens møter er lukkede med mindre kommisjonen bestemmer noe annet. Når forklaringer gitt til kommisjonen er unntatt fra innsyn, tilsier sammenhengen i regelverket at heller ikke møtene hvor forklaringene gis, skal være offentlige.

3.4.6 Journal og arkiv

Presidentskapet foreslår i § 15 at kommisjonen skal føre journal og arkiv i tråd med arkivlova med forskrifter så langt den passer. Dette vil sikre at kommisjonen fører arkiv og journalfører dokumenter mv. i tråd med arkivregelverket. Reguleringen gir også kommisjonen anledning til å utvise en viss fleksibilitet og til å tilpasse sin ressursbruk når det gjelder de mer detaljerte og tekniske kravene i regelverket.

Når det gjelder overlevering av arkiv, foreslås det at kommisjonen skal overlevere sitt arkiv til statlig bevaringsinstitusjon for arkiv, og at dokumenter som ikke skal avleveres til bevaringsinstitusjonen, skal kasseres. Det forutsettes at det gjøres en særskilt vurdering av behov for avlevering av kopier av fortrolig materiale som finnes hos andre offentlige myndigheter, for eksempel dokumenter som er innhentet fra politi- og påtalemyndigheten. Regjeringsnotater bør returneres til Statsministerens kontor, slik det er gjort i forbindelse med utlevering av regjeringsnotater til tidligere kommisjonsarbeider. Det legges til grunn at overlevering skal skje til stortingsarkivet, og ikke til Nasjonalarkivet, som forutsatt i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling, jf. innlegg fra komiteens saksordfører under debatten i Stortinget 17. mars 2026.

Nasjonalarkivet har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at avlevering bør skje til Nasjonalarkivet og viser blant annet til sin erfaring med kommisjonsarkiv. Nasjonalarkivet viser ellers til at det ut ifra et brukerperspektiv er viktig at arkivet kan benyttes uten at den enkelte må rekonstruere arkivmaterialet, og at alle innhentede dokumenter bør overleveres uavhengig av hvor de er innhentet fra. Når det gjelder sistnevnte, viser presidentskapet til at kommisjonens svært vide adgang til innhenting av informasjon tilsier at kopier av dokumenter ikke bør oppbevares hos andre enn avgivende institusjon for ettertiden der det gjør seg spesielle hensyn knyttet til fortrolighet gjeldende.

Når det gjelder dokumenter og opplysninger som er unntatt fra innsyn i kommisjonen på grunn av taushetsplikt eller av andre grunnlag for unntak, foreslår presidentskapet at reglene om taushetsplikt og om innsyn hos kommisjonen skal følge dokumentene og gis anvendelse også for bevaringsinstitusjonen.

Bestemmelsen om at kommisjonens avgjørelser i innsynssaker ikke skal kunne påklages, foreslås imidlertid ikke gjort gjeldende for bevaringsinstitusjonen ettersom hensynet til at kommisjonen skal være selvstendig og uavhengig i sitt arbeid da ikke lenger gjør seg gjeldende. I Stortinget vil det være Stortingets presidentskap som er klageinstans for avslag på innsyn truffet av stortingsarkivet. Når det gjelder spørsmålet om klageorgan, som ble kommentert i høringen av partiet Rødt, bemerker presidentskapet at Stortinget nylig har behandlet spørsmål om opprettelse av en uavhengig klagenemnd uten at det fikk flertall, senest i forbindelse med vedtakelsen av Stortingets reviderte innsynsregler, jf. Innst. 512 S (2024–2025). Presidentskapet anser derfor dette ikke for aktuelt.

3.5 De berørtes og andres rettigheter

3.5.1 Rett til å la seg bistå

Presidentskapet foreslår i § 16 at enhver har rett til å la seg bistå på ethvert trinn av granskingskommisjonens arbeid. At det skal gis slike rettigheter, følger av Stortingets forretningsorden § 19 fjerde ledd, hvor det heter:

«Alle har rett til å la seg bistå på ethvert trinn av granskingskommisjonens arbeid.»

Denne rettigheten gjelder alle som involveres i granskingskommisjonens arbeid, og ikke bare de som anses som «berørte». De særlige rettighetene som gjelder for «berørte», er omtalt i punkt 3.5.2.

Presidentskapet foreslår videre en egen bestemmelse om at kommisjonen etter søknad kan dekke nødvendige utgifter til reise og opphold for den som avgir forklaring for kommisjonen. Slik reisedekning vil særlig være aktuelt når kommisjonen finner det nødvendig at personer som befinner seg utenfor Norge, møter fysisk for kommisjonen. Det forutsettes at slike utgifter dekkes i tråd med det som følger av statens særavtaler for reiser innenlands og utenlands.

3.5.2 Særlige rettigheter for berørte

Det fremgår uttrykkelig av kommisjonens mandat at den ikke skal «ta stilling til rettslig ansvar for enkeltpersoner». Kommisjonens omtale av enkeltpersoner vil likevel kunne få konsekvenser for disse. Kommisjonen bør derfor være bevisst på forholdet til uskyldspresumsjonen i sitt arbeid, og særlig være påpasselig med at det ikke gis begrunnelser i rapporten som kan tolkes som en skyldkonstatering.

I § 17 foreslår presidentskapet regler om de berørtes rettigheter, herunder regler som skal ivareta retten til kontradiksjon.

De «berørte» er definert som de som får sitt forhold undersøkt av kommisjonen. I bestemmelsen reguleres retten til å få dekket nødvendige kostnader til bistand på nærmere vilkår, retten til å gjøre seg kjent med opplysninger av betydning for vedkommendes eget forhold og retten til i rimelig utstrekning å uttale seg om faktiske opplysninger som kommisjonen vurderer å legge til grunn i rapporten. I tråd med føringene i Innst. 160 S (2025–2026) bør de berørtes syn komme til uttrykk i den endelige granskingsrapporten

Bestemmelsen gir videre kommisjonen adgang til å gi den berørte anledning til å være til stede i samtaler med andre.

Bestemmelsen pålegger også kommisjonen, før den avgir sin rapport, å orientere alle som har vært berørt av undersøkelsen, om utfallet av undersøkelsen for deres vedkommende.

3.6 Administrative bestemmelser

Som følge av at kommisjonen rettslig sett vil være organisert som et uavhengig, eksternt organ for Stortinget, er det nødvendig med enkelte bestemmelser som regulerer administrative forhold.

Presidentskapet foreslår i § 2 en bestemmelse om kommisjonens oppgaver, som vil være å gjennomføre undersøkelser i tråd med særlig mandat vedtatt av Stortinget 15. april 2026. Det er videre foreslått tatt inn bestemmelser om personalet og om økonomiforvaltning i §§ 18 og 19. Disse bestemmelsene er utformet med utgangspunkt i lignende bestemmelser for øvrige eksterne organer for Stortinget, men tilpasset kommisjonens midlertidige karakter.