7.1 Sammendrag

Velferdsmodellen skal opprettholdes

Finanspolitikken skal bidra til at befolkningen har stabil tilgang på gode offentlige tjenester. For å opprettholde velferdsmodellen må det over tid være balanse mellom omfanget av velferdsordningene og inntektsgrunnlaget til det offentlige. Dette kapittelet sammenstiller fremskrivinger av offentlige utgifter og inntekter frem til 2060. Det gir grunnlag for å kartlegge om det er balanse i offentlige finanser over tid. Kartleggingen resulterer i et referanseforløp, som gir grunnlag for å drøfte hvordan ulike retningsvalg kan påvirke utviklingen.

Økt forventet levealder, flere eldre i forhold til sysselsatte og avtakende inntekter fra petroleumsvirksomheten utfordrer bærekraften i offentlige finanser i årene fremover.

Fremskrivinger av samlede offentlige inntekter og utgifter indikerer at det frem mot 2060 gradvis bygger seg opp et behov for å stramme inn i offentlige finanser med 6,2 pst. av BNP for Fastlands-Norge. Fremskrivingene av inndekningsbehovet tar utgangspunkt i at dagens velferdsordninger og skattesystem videreføres. I beregningene er det lagt til grunn at standarden på offentlige tjenester fortsetter å vokse noe fremover, men betydelig mindre enn de siste tiårene.

De aller nærmeste årene anslås det at veksten i inntektene er større enn veksten i utgiftene. Tilførsel av høye petroleumsinntekter øker verdien av Statens pensjonsfond utland (SPU) og muliggjør økt fondsuttak i samsvar med handlingsregelen. Rundt 2030 snur utviklingen, og utgiftene øker raskere enn inntektene. I referanseforløpet vil det de nærmeste årene isolert sett være rom for en midlertidig økning i offentlige utgifter eller reduksjon i skattenivået, som deretter må reverseres.

Finansieringen av fremtidens velferdssamfunn påvirkes av valgene som tas i dag. Økt arbeidstilbud eller mer effektiv bruk av det offentliges ressurser kan bidra til å redusere behovet for innsparinger på utgiftssiden eller økte skatter og avgifter senere. Reformer og endringer som bidrar til å løfte produktiviteten, vil trolig være nødvendig for å møte fremtidens behov og utfordringer.

Fremskrivingene av fremtidige utgifter og inntekter er usikre. Det er i beregningene verken lagt til grunn effektivitetsfremmende tiltak eller kostnadskrevende velferdsreformer.

Først i dette kapittelet drøftes de økonomiske rammene for velferdsstaten. I avsnittene 7.2–7.3 omtales forutsetningene og anslagene for fremtidig vekst i utgifter og inntekter som samlet gir grunnlag for å anslå inndekningsbehovet i offentlige finanser. I avsnitt 7.4 redegjøres det for handlingsrommet i statsbudsjettet de neste to stortingsperiodene, mens inndekningsbehovet på lang sikt beskrives i avsnitt 7.5. Retningsvalg som kan tas for å redusere utfordringene, analyseres i avsnitt 7.6.

7.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at det langsiktige inndekningsbehovet på statsbudsjettet må løses gjennom reformer. Regjeringen Støre har ikke lagt frem forslag til slike reformer, og har ingen langsiktig plan for å løse inndekningsbehovet. Konsekvensen av regjeringen Støres passivitet vil etter hvert kunne bli slike kutt i velferden Arbeiderpartiet advarer mot, eller at skattenivået må økes betydelig.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre merker seg at komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne hevder at «høyresiden i møte med dette foreslår som sitt eneste valgløfte å kutte skattene for de aller, aller rikeste». Denne påstanden hører bedre hjemme i eventyrbøkene enn i en komitémerknad.

Disse medlemmer mener Norge trenger å gjenreise tilliten til norsk økonomi og den norske kronen. Disse medlemmer mener derfor at skattene må reduseres, både for folk og bedrifter. Formuesskatten, som tynger norsk næringsliv, bør fases ut, det generelle skattenivået bør ned, og nesten viktigst: forutsigbarheten må tilbake i finanspolitikken. Da kan Norge igjen bli et attraktivt land å investere i, både for nordmenn og utlendinger.

Ingen annen regjering enn den nåværende har hatt så mye penger til disposisjon. Likevel har ikke handlingsrommet blitt brukt på å redusere skattenivået og øke investeringene i infrastruktur og forskning – som oljepengebruken opprinnelig var tiltenkt. Disse medlemmer mener at for fremtiden må oljepengebruken i mye større grad rettes inn mot nettopp disse tre områdene. Det er sånn vi forvalter oljeformuen mest fornuftig for kommende generasjoner.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til å utforme et skattesystem som i større grad enn dagens hensyntar norsk næringsliv og norsk eierskap.»

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til å utforme et skattesystem som motiverer til økt arbeidsinnsats og økt yrkesdeltakelse.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enige i at den norske velferdsmodellen skal opprettholdes. Det er gjenkjennelig at borgerlige partier bruker økonomiske framskrivninger som begrunnelse for å kutte i velferden, men disse medlemmer mener at økende uro i verden i enda sterkere grad understreker behov for trygghet for velferd og den enkeltes økonomiske frihet. Disse medlemmer mener at forutsigbarhet for velferdsmodellen er viktig for å gi folk trygghet for morgendagen og tro på fremtiden.

Disse medlemmer anerkjenner at tiårene foran oss vil kreve omstilling og en kontinuerlig forbedret bruk av samfunnets ressurser. Det arbeidet er ikke nytt. Disse medlemmer mener utfordringene som tegnes opp i perspektivmeldingen, er komplekse, men er enige i at for å løse dette må vi få enda flere med i arbeidslivet og legge til rette for at folk kan stå i jobb lenger, kombinert med en politikk for en rettferdig grønn omstilling av økonomien. Med en stadig mer tiltakende kamp om arbeidskraft må samfunnet investere i teknologi som gir gevinster og i riktig kompetanse for den enkelte arbeidstaker.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen i perspektivmeldingen skriver at den vil legge til rette for et produktivt og innovativt næringsliv i hele landet, ved å sørge for gode, bærekraftige og forutsigbare rammevilkår og effektiv ressursbruk. Dette skal understøttes av mange politikkområder, som skattesystemet, konkurransepolitikken, utdannings- og kompetansepolitikken, arbeidsmarkedspolitikken, det næringsrettede virkemiddelapparatet og innsatsen innenfor forskning og utvikling.

Disse medlemmer mener at regjeringen har gjort det stikk motsatte de siste årene. Regjeringen har økt skatter og avgifter med totalt 27 mrd. kroner fra 2021 til 2025. Det som er særlig urovekkende, er uforutsigbarheten regjeringen har skapt.

Regjeringen har gjennomført en rekke uventede skatte- og avgiftsskjerpelser. Grunnrenteskatten på havbruk kom svært brått på for en hel næring. Den fremstod som et lite gjennomtenkt hastverksarbeid som skulle skaffe mer penger i statskassen. Den ekstra arbeidsgiveravgiften regjeringen innførte i 2023, kom også overraskende, og var en svært uheldig skatt på arbeidskraft. Her innså man heldigvis feilgrepet og avskaffet denne i budsjettet for 2025.

Disse medlemmer viser til at skatt på kapital har blitt kraftig skjerpet i denne regjeringsperioden, både gjennom skjerpelser i formuesskatten og utbytteskatten.

Samtidig har regjeringen innført en lite gjennomtenkt exit-skatt. Alt dette har ført til, er at et stort antall verdiskapere har valgt å forlate landet. Dette er ikke «gode, bærekraftige og forutsigbare rammevilkår» som regjeringen peker på i meldingen.

Utlendinger finner også Norge mindre attraktivt å investere i enn før. Utenlandske investorer har nå nettosolgt aksjer på Oslo Børs i ti kvartaler på rad.

Disse medlemmer merker seg at perspektivmeldingen i liten grad peker på skattelettelser som et mulig tiltak i møte med utfordringene Norge står overfor. Disse medlemmer mener et lavere skattenivå vil stimulere til økte aktivitet og investeringer i næringslivet og motivere til økt arbeidsinnsats i befolkningen. Det vil igjen kunne bidra til at skatteinntektene faktisk totalt sett øker, samt at man får en sterkere produktivitetsvekst.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti mener at regjeringens politikk har svekket Norge økonomisk, med en lite forutsigbar skattepolitikk for næringslivet og reversering av reformer.

Behovet for innstramminger på budsjettet for at vi over tid skal holde handlingsregelen, har økt til 6,2 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2060. Det er en oppjustering på 0,6 prosentenheter siden Perspektivmeldingen 2021, og tilsvarer rundt 7 mrd. kroner i kutt eller skatteøkninger hvert år. På kort sikt dekker veksten i oljefondet opp for økte utgifter, men etter 2030 er handlingsrommet brukt opp.

Norge har blant de høyeste offentlige utgiftene per innbygger i OECD, men regjeringen har ikke gjennomført reformer for å øke vekstevnen. Siden tiltredelsen har regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti økt skattene med over 27 mrd. kroner, samtidig som oljepengebruken har økt med 135 mrd. kroner i budsjettforslaget for 2025 sammenlignet med 2022.

Så sent som i 2017 understreket Stortinget at oljepengene skal brukes på formål som styrker vekstevnen i norsk økonomi, som infrastruktur, kunnskap og vekstfremmende skattelettelse. Dette har regjeringen Støre sett bort fra. Oljepengebruken i 2025 er dobbelt så høy som før pandemien, samtidig som midlene i stor grad går til offentlig forbruk og overføringer. Offentlige utgifter tilsvarer nå over 62 pst. av fastlandsøkonomien, langt over nivået i Sverige og Danmark.

Uten langsiktige sparetiltak vil store, varslede satsinger som langtidsplanen for Forsvaret etter hvert kreve drastiske innsparinger eller ytterligere skatteøkninger. Staten må effektiviseres, og ressursene må omprioriteres for å sikre bærekraftig økonomisk vekst.

Regjeringen har svekket budsjettdisiplinen. Selv om regjeringen Støre hevder budsjettene de legger frem, har hatt ansvarlig pengebruk, har budsjettene blitt langt mer ekspansive på grunn av økninger gjennom året. Fra fremleggelsen til vedtaket av 2025-budsjettet økte utgiftene med 32,2 mrd. kroner, selv uten Ukraina-bevilgningen. Økt pengebruk utenom ordinært budsjett svekker budsjettdisiplinen i offentlige virksomheter og inviterer til mer tilkarring.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at samfunnets ulikheter i makt og rikdom er for store, og at klimakrisen vokser. I en tid med altfor stor ulikhet og klimakrise må skattesystemet omfordele for å redusere den økonomiske ulikheten, gi inntekter til å opprettholde og bygge ut velferdsstaten og bidra til å nå klimamålene.

Disse medlemmer peker på at hovedproblemet når det gjelder å dekke inn offentlige utgifter framover, er at skatteinntektene er for lave. Disse medlemmer synes det er hårreisende at høyresiden i møte med dette foreslår som sitt eneste valgløfte å kutte skattene for de aller, aller rikeste. Det vil både øke ulikheten og gi folk dårligere helsetjenester på sikt, og disse medlemmer mener det vil sende Norge i feil retning.

Disse medlemmer er kritiske til at premisset i perspektivmeldingen er at dagens skattenivå, som er et resultat av flere tiår med store skattekutt, skal videreføres. Dermed utelukker man etter disse medlemmers mening i praksis framtidsscenarioer der skattesystemet brukes aktivt til å omfordele ressurser fra de som har mest, til å løse til viktige oppgavene vi står overfor framover.

Disse medlemmer mener at for å skaffe økt handlingsrom i fremtiden, er det nærliggende å starte med å sørge for at skattene vi har i dag, fungerer som de skal. Disse medlemmer mener grunnrenteskatten på oppdrett er et konkret eksempel på hvordan lobbykreftene til de aller rikeste klarte å stoppe omfordeling til fellesskapet, en helt nødvendig omfordeling vi trenger i årene framover.

For ikke lenge siden kunne vi lese at grunnrenteskatten på oppdrett kun har gitt litt over 800 mill. kroner i inntekter i 2024, 3–4 mrd. kroner under regjeringens anslag. Disse medlemmer viser til at bakgrunnen for dette kan være at særlig bunnfradraget i grunnrenteskatten gjør det lukrativt for selskaper å tilpasse seg for å unngå skatt, og at det særlig er de store, integrerte selskapene som har mulighet til å flytte overskudd fra en del av konsernet til en annen. Dette er en kjent problemstilling, og disse medlemmer er kritiske til at man likevel valgte å innføre dette skattehullet med viten og vilje.

Disse medlemmer synes det er ganske oppsiktsvekkende at vi har en grunnrenteskatt på oppdrett i dag som er så uthulet at den kun gir 800 mill. kroner i inntekter, all den tid det anslås at den totale grunnrenten eller «superprofitten» i oppdrettsnæringen ligger på 20 mrd. kroner i året.

Disse medlemmer mener den norske modellen, hvor fellesskapet får en andel av overskuddet fra naturressurser, har vært vellykket. Disse medlemmer mener derfor det er tragisk at vi ikke har tatt med oss denne lærdommen til grunnrenteskatten på oppdrett.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet viser til Senterpartiet sin hovudmerknad i kapittel 1 og særleg til avsnittet «Heile Noreg».

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at kombinasjonen av usikkerhet rundt rammebetingelser, skatteskjerpelser, kapitalflukt og manglende investeringslyst fra utlandet gjør at etterspørselen etter kroner svekker seg, og det bidrar til en svak kronekurs.

Da regjeringen Støre tiltrådte i 2021, ble euroen handlet for rundt 9,80 kroner, i skrivende stund handles den for rundt 11,70 kroner. Dollaren har steget fra 8,40 kroner til 11,20 kroner. Euroen og dollaren har blitt henholdsvis 19 og 33 pst. dyrere siden oktober 2021. Svenske kroner har også styrket seg, med 5 pst. – det til tross for seks rentekutt i Sverige og en styringsrente på 2,25 pst., halvparten av Norges på 4,5 pst.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil påpeke at beregningene i perspektivmeldingen ikke viser at norske husholdninger står overfor et regelrett valg mellom redusert levestandard i 2060 eller redusert velferd sammenlignet med i dag. Sett fra dagens ståsted vil realinntekten etter skatt til en gjennomsnittlig norsk familie i 2060 – med meldingens egne forutsetninger – være over 40 pst. høyere enn dagens nivå i referanseforløpet. Det relevante spørsmålet er etter disse medlemmers mening om denne forventede velstandsveksten kan fordeles på en rettferdig måte, slik at det gir tilstrekkelig handlingsrom til at en vanlig familie vil sitte igjen med mer enn i dag, selv med en forsterket og mer omfordelende skattefinansiering for å dekke de økende velferdsbehovene.

Disse medlemmer viser til Dokument nr. 15:2558 (2023–2024), der beregninger fra Finansdepartementet viser konsekvensene for realinntekt etter skatt dersom man dekker inn det anslåtte inndekningsbehovet med økte skatter. Departementet skriver:

«Ved inndekning gjennom økte direkte skatter for husholdningene gir beregningene en gjennomsnittlig årlig vekst i disponibel realinntekt for husholdningene, målt per innbygger, på i overkant av 0,6 pst. frem mot 2060. Dersom inndekningen i offentlige finanser ikke tas gjennom økte skatter for husholdningene, er det rom for en årlig vekst i disponibel realinntekt for husholdningene på nær 1,0 pst.»

Over perioden 2024–2060 vil dette tilsvare et valg mellom 43 pst. høyere realinntekt og privat forbruk i 2060, men med en underfinansiert offentlig sektor, eller en situasjon der om lag halvparten av den private forbruksveksten heller omprioriteres til å sikre finansieringen av det offentlige velferdstilbudet. Disse medlemmer viser til at det private forbruket i dag er svært skjevfordelt, og at det derfor også er stort rom for at en større del av den private forbruksveksten som beregningene viser at det er rom for, kan komme vanlige familier til gode, så lenge den begrenses for de på toppen.

Disse medlemmer viser videre til tall Rødt har mottatt fra Finansdepartementet som svar på spørsmål 4, som viser at perspektivmeldingens referanseforløp legger opp til at privat konsum skal øke med om lag 920 mrd. kroner fra 2024–2060, mens offentlig konsum er antatt å øke med om lag 680 mrd. kroner. Tallene tilsier at privat forbruk er antatt å legge beslag på snaut 60 pst. av den forventede samlede konsumveksten, mens offentlig konsum vil stå for de resterende 40 pst. Disse medlemmer merker seg at det anslåtte inndekningsbehovet i 2060 er i samme størrelsesorden som differansen mellom privat og offentlig konsumvekst i perioden.

Disse medlemmer mener det er en svakhet med perspektivmeldingen at den ikke drøfter mulige fremtidige utfall der de økende velferdsbehovene skattefinansieres. Disse medlemmer viser til at SSB-rapport 2023/47, utarbeidet som del av Frontfagsmodellutvalgets arbeid, peker på at det vil være vanskeligere å realisere en styrking av velferden politisk dersom effekten av skattefinansiering «var sterk nok til å redusere privat forbruk og disponibel realinntekt for gjennomsnittsinnbyggeren i forhold til dagens nivå». Rapporten beregner derimot at tallene ikke indikerer det, og at skattefinansiering:

«[G]ir rom for at privat forbruk per innbygger i 2050 kan ligge rundt 35 pst. over 2025-nivået og 40 pst. over dagens nivå, et nivå som er blant verdens høyeste noensinne.»

For disse medlemmer er det dermed tydelig at beregningene i perspektivmeldingen viser et vesentlig politisk mulighetsrom for å prioritere styrket skattefinansiert velferd i bytte mot en mindre økning i privat forbruk fra dagens nivå.

Disse medlemmer viser til at den historiske tendensen er at produktivitetsvekst og økt velstand har blitt tatt delvis ut i form av redusert arbeidstid. Om den økte velstanden som meldingen beregner i årene framover, ikke skal resultere i redusert arbeidstid, vil det dermed innebære et brudd på denne trenden.

Disse medlemmer viser til at skattenivået de siste tiårene har blitt kuttet med flere titalls mrd. kroner, og at skattenivået i 2025 ifølge svar på Rødts spørsmål 227 til statsbudsjettet 2025 fortsatt er 17 mrd. kroner lavere enn i 2021.

Perspektivmeldingens referanseforløp beskriver konsekvensene dersom Norge fortsetter å føre høyresidepolitikk også i tiårene som kommer, framfor å bruke skattesystemet til å utjevne forskjeller og til å omfordele de nødvendige ressursene fra privat til offentlig konsum i takt med økte behov innen eldreomsorg og helse. Disse medlemmer mener det er viktig å tette skattehull og gjøre skattesystemet mer rettferdig, slik at blant annet kapitaleiere med store formuer og selskaper med store overskudd bidrar mer enn de gjør i dag.

Disse medlemmer minner om at manglende skattefinansiering av det offentlige velferdstilbudet ikke gjør at velferdsbehovene i befolkningen blir mindre eller forsvinner, men bidrar til økt skjevfordeling og at tilgangen til gode helse- og omsorgstjenester i større grad blir avhengig av tykkelsen på lommeboken til den enkelte. Disse medlemmer viser til at dette poenget også understrekes av tre SSB-forskere i Samfunnsøkonomen 5/2024:

«De som frykter for at Norge ikke har nok hender til å realisere helse- og omsorgsveksten, bør tenke grundigere gjennom at sterk helse- og omsorgsvekst kommer uansett om den betales av den enkelte eller med skatt. Derimot er det grunn til å frykte at økt privatisering gir uønskede endringer i reell inntektsfordeling, sammensetningen av helse- og omsorgstjenestene og fordelingen av disse på brukerne.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstreparti sitt alternative statsbudsjett, der det foreslås flere grep for å sikre skattefinansiering, som å øke skattene for de aller rikeste, gjennom økt formuesskatt, øke skatten på bankenes overskudd og å tette skattehull, for eksempel i grunnrenteskatten og utbytteskatten.

De siste årene har dette medlem fått betydelige gjennomslag for å tette store skattehull, herunder den endrede utflyttingsskatten. Dette medlem mener det framover er viktig å fortsette å ta grep for å gjøre skattesystemet mer rettferdig, slik at en skattlegges etter evne og ikke etter vilje.