5.1 Sammendrag

Fortsatt velstandsutvikling krever god konkurranseevne

For å drøfte langsiktige utfordringer og illustrere omstillingsbehovet i norsk økonomi, legger dette kapittelet frem et referanseforløp for den økonomiske utviklingen frem mot 2060. Forløpet bygger på antakelser om sentrale utviklingstrekk for økonomien, omtalt i kapittel 2–4.

De siste 50 årene har norsk økonomi vokst betydelig. Det har gitt et høyt velstandsnivå. Verdiskapingen per innbygger har tredoblet seg siden 1970, og husholdningenes levestandard er kraftig forbedret. Velstandsøkningen kan i stor grad forklares med mer effektiv ressursbruk. Mer kapital bak hver time med arbeid og en betydelig økning i yrkesdeltakelsen blant kvinner har bidratt til å øke produksjonen av varer og tjenester. Utvinning av petroleum har gitt store vekstimpulser til økonomien, særlig siden årtusenskiftet.

Referanseforløpet for norsk økonomi tilsier moderat vekst i verdiskapingen frem mot 2060 sammenlignet med de siste 50 årene. Velstandsnivået ventes fortsatt å være høyt. Ifølge befolkningsfremskrivingene vil antall personer i yrkesaktiv alder holde seg om lag på dagens nivå frem mot 2060, samtidig som andelen eldre blir markert større. Når antall personer i yrkesaktiv alder ikke lenger vokser, er det forbedringer i produktivitet og økt deltakelse i arbeidslivet som må drive veksten i verdiskapingen og sikre god konkurranseevne fremover.

For å drøfte hva som skal til for å opprettholde velferdsmodellen, legges det til grunn at det vil være tilstrekkelig arbeidskraft til å drifte velferdsstaten i fremtiden. Etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester og knapphet på arbeidskraft vil gi endringer i arbeidsmarkedet og behov for at ressursene brukes mer effektivt.

En voksende verdensbefolkning og økende materiell levestandard har ført til utslipp av klimagasser, forurensning og press på klodens natur. I likhet med resten av verden skal Norge omstilles til et lavutslippssamfunn. Anslagene for økonomisk vekst og produktivitet i referanseforløpet for norsk økonomi har som forutsetning at verden lykkes med å begrense oppvarmingen, i tråd med det langsiktige temperaturmålet i Parisavtalen. Forutsetninger for at velstandsutviklingen skal kunne fortsette, er globalt samarbeid, effektiv virkemiddelbruk og at nye produksjonsmetoder og teknologier utvikles og tas i bruk. Det antas i referanseforløpet for norsk økonomi at raske og betydelige reduksjoner i globale utslipp vil sette fart på utviklingen av ny utslippsfri teknologi som kan tas i bruk også i Norge. Dersom verdens land ikke forsterker klimapolitikken, vil ikke teknologiutviklingen gå like raskt. Da vil det bli krevende å få ned utslippene, også i Norge. Verden vil da heller ikke lykkes med å begrense oppvarmingen i tråd med temperaturmålet, med de påfølgende negative konsekvensene det vil ha.

Det presenteres to forløp for norske utslipp. Begge bygger på samme forutsetninger for norsk økonomi som referanseforløpet, men med ulike antagelser om tempo for og omfang av den globale klimaomstillingen. Forløpene illustrerer hvor tett utvikling i norske utslipp av klimagasser er knyttet til hva som skjer i resten av verden.

I avsnitt 5.1 presenteres referanseforløpet for norsk økonomi frem mot 2060. I avsnitt i 5.2 drøftes behovet for omstilling av arbeidsmarkedet, overgangen til lavutslippssamfunnet og mulige målkonflikter i klima- og miljøpolitikken.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener den viktigste oppgaven for politikken i dag er å gi befolkningen trygghet for morgendagen og tro på fremtiden. Også i tiårene foran oss må målet være at vi sammen klarer å utvide og forsterke velferden, slik at flere kan leve frie, trygge og meningsfulle liv i Norge. Disse medlemmer viser til at perspektivmeldingen drøfter de langsiktige utsiktene, og under dette de antatte langsiktige utfordringene for den norske økonomien frem mot 2060. Demografiske endringer og klimaendringer kommer til å presse frem omstillinger som vil kreve mye av samfunnet. Om det norske samfunnet skal kunne utvide og forsterke velferden gjennom slike omstillinger, må ressursene utnyttes mer effektivt.

Disse medlemmer mener at det over den neste stortingsperioden vil være behov for politisk samarbeid for en mer effektiv ressursbruk. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet alltid har vært og skal være et reformvennlig parti. For disse medlemmer handler det om å sikre at de tjenestene og systemene vi opererer innenfor, stemmer overens med virkeligheten som befolkningen møter rundt om i landet. Men det er likevel viktig for disse medlemmer å understreke at reform ikke bør brukes som en unnskyldning for å gjennomføre upopulære og sentraliserende grep. Gode reformer er grundig forankret, bygger på å løse oppgaver bedre på lengre sikt og gi en bedre utnyttelse av knappe ressurser.

Disse medlemmer mener at en forsterket konkurransekraft vil være viktig for å løse de langsiktige utfordringene Norge står overfor. Disse medlemmer vil bygge opp under frontfagsmodellen som grunnlaget for norsk lønnsdannelse. Frontfagsmodellen bidrar med nødvendig reallønnsfleksibilitet som demper negative utslag i arbeidsmarkedet når økonomien utsettes for forstyrrelser, noe det må påregnes at norsk økonomi vil oppleve flere ganger over de neste tiårene.

Disse medlemmer viser til at det finanspolitiske rammeverket for innfasing av penger fra petroleumsvirksomheten, at bruken av fondsmidler over tid skal tilsvare realavkastningen i utenlandsinvesteringene, bidrar til at Norge over tid har klart å fase inn store summer uten at dette har gitt de samme negative utslagene som i mange andre land med store petroleumsformuer. Innfasingen har både gitt velstands- og velferdsvekst for den jevne nordmann og samtidig bidratt til å jevne ut svingninger i økonomien. Disse medlemmer mener dette må være førende også for fremtidig innfasing av fondsmidler.

Disse medlemmer vil vise til Arbeiderpartiets initiativ for å starte arbeidet med et bredt forlik om viktige rammebetingelser for næringsliv og arbeidsfolk gjennom en skattekommisjon. En politisk skattekommisjon vil kunne legge grunnlaget for at partiene i neste stortingsperiode kan komme til en bredere politisk enighet om skatt som kan stå seg over tid. Samtidig vil disse medlemmer vise til at Arbeiderpartiet i regjering har senket skattene for vanlige arbeidsfolk betydelig gjennom perioden, og at inntektsskatten utenom utbytteskatt er senket med om lag 11 mrd. kroner.

Disse medlemmer mener omstillingen til et lavutslippssamfunn vil være en kontinuerlig utfordring fremover. Disse medlemmer understreker at Norge skal nå sine klimaforpliktelser, og at det er politikkens oppgave å legge til rette for at disse utslippskuttene gjennomføres på en effektiv og sosialt rettferdig måte. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i regjering har innført en helhetlig klimastatus og -plan («Grønn bok»), som gir årlig rapportering på gjennomføring av klimatiltak samt forslag til forsterkede tiltak.

Disse medlemmer viser til at medlemmene fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er bekymret for generasjonskontrakten. Disse medlemmer viser til at lavere produktivitetsvekst har foregått over tid og skjer på tvers av vestlige land. Norge er verdens tredje mest produktive land målt ved arbeidskraftproduktivitet, ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Disse medlemmer mener at høy organisasjonsgrad, små forskjeller og høy tillit mellom folk er sentralt for å bevare det høye produktivitetsnivået.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er bekymret for at generasjonskontrakten er truet. Utviklingen i norsk velstand stagnerer ifølge perspektivmeldingen frem mot 2060, hovedsakelig på grunn av lav produktivitetsvekst. Mens tidligere meldinger anslo en årlig inntektsvekst per innbygger på 1 pst. i året, er anslaget nå 0,1 pst. Dette er en utfordring for generasjonskontrakten, der hver generasjon tradisjonelt har hatt høyere levestandard enn den forrige.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet viser til Senterpartiet sin hovudmerknad i kapittel 1 og særleg til avsnittet «Fødselstala bør aukast».

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener det er viktig å sikre fortsatt felles velferd til hele Norges befolkning og stanse utviklingen i retning av en todelt velferd, der noen kan kjøpe seg bedre tjenester enn andre. For å stanse en gradvis privatisering av velferden krever det at vi omfordeler mer av den økonomiske veksten til fellesskapet gjennom økt beskatning, særlig av de rikeste i samfunnet, samt å utvide skattegrunnlaget i økonomien. Alternativet er at folk må betale for velferden selv, noe som vil forsterke de økonomiske ulikhetene og bryte med velferdsstatens prinsipper. Vi bygget velferdsstaten da Norge var et mye fattigere samfunn. Selvsagt kan vi da videreføre og styrke den i fremtiden. Disse medlemmer mener vi må sørge for fortsatt standardheving i offentlig finansiert velferd og utvidelse av velferdstjenestene uten økt grad av egenbetaling. Skattenivået skal ikke stå i veien for finansieringen av felles velferd. Disse medlemmer vil redusere innslaget av private kommersielle tjenester som konkurrerer med offentlig finansiert velferd. Lommeboken skal ikke bestemme tilgangen til velferdstjenester. Disse medlemmer vil understreke at nordmenn uansett vil etterspørre mer velferd i fremtiden – spørsmålet for Stortinget er om dette skal finansieres i fellesskap over statsbudsjettet eller om folk skal betale for det selv.

Disse medlemmer viser til at regjeringen skrev til Sosialistisk Venstreparti som svar på spørsmål at de forventer at private helse- og omsorgstjenester vil øke fremover, fordi befolkningens etterspørsel etter gode helsetjenester kommer til å øke. Disse medlemmer er bekymret for at regjeringen legger opp til en utvikling i offentlige helsetjenester som slettes ikke holder tritt med de helsetjenestene folk ønsker seg. Det på tross av at regjeringen videre skiver at en fremvekst i private helsetilbud kan føre til en uheldig konkurranse om fagfolk, som kan gå ut over evnen til å sikre hele befolkningen nødvendige helse- og omsorgstjenester. Disse medlemmer mener dette understreker viktigheten av omfordeling, og at det bare er sånn vi kan sikre gode helsetjenester til alle.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har laget et referanseforløp for å skissere opp langsiktige utsikter for norsk økonomi. Disse medlemmer stiller seg imidlertid kritiske til en del av grepene som er gjort i referanseforløpet.

Disse medlemmer viser til at perspektivmeldingen «legger til grunn» at vi skal nå klimamålene. Disse medlemmer vil understreke at for å redusere klimagassutslippene våre og norsk oljeproduksjon i tråd med forpliktelsene i Parisavtalen må det gjøres beslutninger som fører til dette. Det er ikke tilstrekkelig å peke på et anslag og dermed konstatere at problemet er løst. Disse medlemmer mener vi trenger en aktiv næringspolitikk der staten går foran og tar langsiktig risiko, og staker ut kursen for omstilling av økonomien gjennom blant annet storstilte investeringer. Disse medlemmer mener det er fortvilende at regjeringen fortsatt viser for lite handlekraft i klimapolitikken, og vil understreke viktigheten av at disse problemene adresseres med konkrete og tilstrekkelige tiltak frem mot neste perspektivmelding.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt er kritiske til at perspektivmeldingen antyder at vi ikke har råd til gode helsetjenester fremover, og at det beste vi kan se for oss er reelt sett dårligere helsetjenester enn den utviklingen vi har sett til nå. Særlig distriktene vil oppleve dårligere helsetjenester, utdanning og oppvekstvilkår dersom man skal styre etter denne perspektivmeldingen. Disse medlemmer mener det er viktig å poengtere at denne utviklingen er prisgitt antagelsen om at vi verken kan eller skal omfordele mer fremover. Heller enn å planlegge for dårligere helsetjenester fremover, mener disse medlemmer vi må utvikle velferdsstaten til det beste for de mange. I denne perioden har vi både økt barnetrygden, innført gratis SFO og billigere tannhelse. Det betyr mest for de som har minst fra før, og det viser at det er mulig å både bevare og utvikle velferden vår. Disse medlemmer vil påpeke at investering i en god oppvekst er det viktigste vi kan gjøre. Derfor er det viktig for disse medlemmer å styrke barnehagene med flere ansatte, gi et løft for yrkesfagene og sikre nok lærere og andre yrkesgrupper i skolen.

Selv om disse medlemmer mener at vi har et svært godt helsevesen, er det fortsatt behov for å styrke helsevesenet. Disse medlemmer mener særlig det er viktig å styrke sykehusøkonomien. Disse medlemmer vil ta vare på, og bygge ut, det offentlige helsevesenet vårt. Som pasient skal du være trygg på at du får den hjelpen du skal ha, når du trenger den. Det offentlige helsevesenet skal også være et godt sted å jobbe. Et av de viktigste grepene vi må gjøre, er å sikre at vi både rekrutterer og beholder flere folk i sykehusene. Disse medlemmer vil begrense de private aktørene i helsetjenestene og skattlegge private helseforsikringer for å forhindre en todeling av helsevesenet.

Disse medlemmer vil bygge sterke lokalsamfunn både i bygd og i by. Distriktspolitikk handler om moderne og bærekraftige lokalsamfunn der det skapes trygge og gode arbeidsplasser, og der folk har nærhet til skole, offentlige servicetilbud, jobber og aktiviteter. Disse medlemmer understreker at en god kommuneøkonomi er viktig for å få til dette og styrke velferdstilbudet lokalt fremover.

Disse medlemmerviser til at referanseforløpet anslår at antall sysselsatte bare vil øke svakt fra 2024–2060, mens det samtidig anslås at sysselsettingen i offentlig sektor vil øke med 200 000 personer frem mot 2060, hvorav helse- og omsorgssektoren står for drøyt 180 000. I perspektivmeldingens figur 5.3 fremkommer det derfor at sysselsettingen i privat sektor vil måtte reduseres med om lag 125 000 personer. Det presenteres også et alternativt regnestykke i figur 5.4, der høyere produktivitetsvekst i offentlig sektor delvis tas ut i form av redusert arbeidsinnsats, som vil gi et større rom for en fortsatt økt sysselsetting i privat sektor utenom petroleumsrettet virksomhet.

Disse medlemmer viser til at konsekvensene av produktivitetsvekst er at vi som samfunn over tid blir rikere. Siden 1970 og frem til i dag har verdiskapingen per årsverk mer enn doblet seg, og anslaget i meldingen er en ny betydelig økning frem mot 2060. Disse medlemmer er enige i at økt produktivitet i offentlig sektor vil kunne gi et viktig bidrag til å løse ressursutfordringen for velferdssektoren, men mener likevel at bildet som presenteres, er skjevt og ensidig. Fremstillingen tar ikke hensyn til produktivitetsveksten og at produktivitetsnivået i privat sektor anslås å øke med 1,0 pst. årlig frem til 2060, dobbelt så høy som anslaget for offentlig sektor.

Disse medlemmer viser til at verdiskapingen per sysselsatt i privat sektor er anslått å øke med 43 pst. frem til 2060. Omregnet til antall sysselsatte i privat sektor med dagens produktivitetsnivå tilsvarer dette ikke at antallet årsverk i privat sektor vil stå stille, men vil øke fra 2 til 2,8 millioner årsverk, altså en økning på 800 000 «nye årsverk» som kan produsere nødvendige varer og tjenester vi trenger utenom behovene innen offentlig sektor. Snarere enn å gå på bekostning av den absolutte veksten i antall private årsverk og privat forbruk, slik perspektivmeldingen fremstiller det, viser tallene etter disse medlemmers mening tydelig at det vil være et stort rom for å dekke de økende velferdsbehovene i befolkningen gjennom å prioritere ned deler av den anslåtte veksten i ressurser og årsverk som skal gå til produksjon av private goder, og dermed frigjøre flere årsverk over til å styrke det offentlige velferdstilbudet.