3.1 Sammendrag

Arbeid og naturressurser skal komme flest mulig til gode

Tilgang på arbeidskraft, kapital og naturressurser har stor betydning for utviklingen i norsk økonomi og offentlige finanser. Arbeidstilbudet har særlig betydning for hvor mange folk som er tilgjengelige til å løse alle oppgavene i samfunnet.

Av utfordringene i tiårene fremover vil særlig klimaendringer og omstillingen til et lavutslippssamfunn påvirke utviklingen i realkapitalen. Tilgang på realkapital, som eksempelvis bolig, bygg, anlegg, maskiner og annet utstyr, er grunnleggende for effektiv utnyttelse av arbeidskraft og naturressurser. For at realkapitalbeholdningen i Norge skal kunne opprettholdes over tid, kreves både vedlikehold av eksisterende strukturer og nye investeringer i tråd med teknologisk fremgang og andre utviklingstrekk i økonomien.

For at natur og verdiskapingen basert på naturressursene skal komme flest mulig til gode, er det viktig med god forvaltning av ressursene. Forvaltningen må balansere verdien av naturressursene, som innsatsfaktor i produksjon, opp mot verdien av intakt natur. Historiske erfaringer viser at effektiv markedsregulering, solide finanspolitiske rammeverk og et godt skattesystem er særlig viktig for en best mulig forvaltning av natur og naturressursene og for at fellesskapet skal få en rimelig andel av avkastningen fra verdiskaping fra bruk av naturressurser.

Sammenlignet med andre europeiske land har Norge en relativt høy andel av befolkningen i jobb, men relativt lav gjennomsnittlig arbeidstid per sysselsatt. Dermed ligger antall timeverk per innbygger bare litt over gjennomsnittet i EU. Lav gjennomsnittlig arbeidstid skyldes blant annet at Norge har en nokså kort normalarbeidsuke, høy andel deltidsansatte, lang foreldrepermisjonsordning og høyt sykefravær sammenlignet med andre land.

Fremover ventes veksten i personer i yrkesaktiv alder å stanse opp, samtidig som det vil bli mange flere eldre. Andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder ventes dermed å falle betydelig, slik at de som er i arbeid, må forsørge en større del av befolkningen. Selv om utsikter til bedre helse og insentivene i pensjonsreformen gjør at mange eldre ventes å stå lenger i arbeid, tilsier befolkningsutviklingen at arbeidsstyrken bare vil øke moderat fremover.

Utsiktene til mindre tilgang på arbeidskraft vil kunne sette begrensninger på den samlede veksten i sysselsettingen og medføre at økt bemanning i én sektor kan måtte gå på bekostning av sysselsetting i andre sektorer. Som et utgangspunkt for å drøfte utviklingen legges det til grunn at økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester dekkes av økt arbeidskraft. Det vil gi en årlig vekst i sysselsettingen i helse- og omsorgssektoren på om lag 5 000 personer frem mot 2060. Samtidig ventes samlet sysselsetting kun å øke med vel 2 000 personer årlig. Til sammenligning har sysselsettingen økt med om lag 25 000 årlig de siste 50 årene. En del av arbeidskraftbehovet i blant annet helse- og omsorgssektoren kan dekkes ved at arbeidskraft frigjøres når aktiviteten i petroleumssektoren etter hvert går ned. I tillegg kan bemanningsbehovet i helse- og omsorgssektoren og etterspørselen etter arbeidskraft påvirkes av teknologisk utvikling som kan redusere ressursinnsatsen per bruker.

Høyere arbeidstilbud kan også bidra til å dekke arbeidskraftbehovet. Ulike retningsvalg kan tas for å oppnå dette. Bedre insentiver og forutsetninger for deltakelse i arbeidsmarkedet kan gi økt yrkesdeltakelse både blant dem som av ulike årsaker i dag ikke deltar i arbeidsmarkedet, og økt arbeidsinnsats blant dem som allerede er i jobb.

Kapittelet starter med å beskrive nasjonalformuen i avsnitt 3.1, før de ulike komponentene analyseres nærmere. Tilgangen på naturressurser omtales i avsnitt 3.2, hvor det også legges vekt på forvaltningen av naturressursene og målkonflikter. Finanskapital omtales i 3.3 og realkapital i 3.4. Det brukes mest plass på arbeidstilbudet, som omtales i avsnitt 3.5, siden dette er den klart største komponenten i nasjonalformuen. Her beskrives også mulige retningsvalg som kan bidra til å øke arbeidstilbudet.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt vet at det er vår arbeidskraft, innsatsen til vanlige folk, som er den største verdien i samfunnet vårt. Disse medlemmer viser til at arbeidskraft ifølge perspektivmeldingen er den mest verdifulle ressursen i nasjonalformuen. Å forvalte denne arbeidskraften på en best mulig måte er grunnleggende for videreutvikling av Norges velstand og velferd. Det mener disse medlemmer gjøres best ved å ta vare på den norske arbeidslivsmodellen, kjempet frem av sterke arbeidstakerorganisasjoner over mer enn hundre år. Disse medlemmer mener det faktum at Norge de siste 25 årene har hatt høyere sysselsettingsandel og lavere arbeidsledighet enn de fleste andre industriland, og at inntektene i Norge er jevnere fordelt mellom ulike grupper enn i mange andre land, viser styrken i den norske modellen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at stadig flere mennesker i Norge kommer i jobb. Dette viser at tiltakene som disse medlemmer har sikret flertall for å gjennomføre for å få flere inn i arbeidslivet og sikre dem som allerede er der, et bedre vern, fungerer. Norge har en omstillingsdyktig og kompetent arbeidsstyrke. Det er en styrke i møte med utfordringene verden og Norge vil møte i tiårene fremover.

Disse medlemmer viser til at den norske velferdsmodellen, med et sterkt, omfattende og rettferdig sikkerhetsnett, er en forutsetning for at Norge skal være et av verdens tryggeste og beste land å bo i. Folk skal få nødvendig og god hjelp når de trenger det, og de som ikke kan jobbe, skal ikke presses ut av fellesskapet. Disse medlemmer er samtidig opptatt av at samfunnet skal strekke seg langt for at flest mulig kan få ta del i et arbeidsfellesskap og ikke være avhengig av ytelser.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at en av hovedutfordringene perspektivmeldingen peker på, er behovet for arbeidskraft og at det står mange utenfor arbeidslivet.

Disse medlemmer er sterkt bekymret for det høye antallet personer på uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. En økt arbeidsdeltakelse vil bidra til økte skatteinntekter og redusert bruk av trygdeordninger.

Frem mot 2060 anslås offentlige utgifter å øke med 5,7 prosentenheter målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. Som andel av fastlandsøkonomien anslås inndekningsbehovet for offentlige finanser å øke til 6,2 pst. i 2060.

Ett av de viktigste enkelttiltakene perspektivmeldingen peker på for å lukke inndekningsbehovet, er å redusere overgangen til uføretrygd. Om man lykkes her, vil inndekningsbehovet reduseres med 2,2 prosentpoeng.

Disse medlemmer mener at altfor mange i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. Arbeidsmarkedstiltak er blant de viktigste virkemidlene i det arbeidsrettede velferdsapparatet, og attførings- og vekstbedriftene er sentrale aktører for å lykkes med å inkludere flere med nedsatt arbeidsevne i arbeidslivet. Målet må være å få flest mulig raskest mulig sysselsatt i ordinært arbeid. Da må det arbeides tettere med den enkelte gjennom karriereveiledning, og det må gis individuell oppfølging og kartlegging av arbeidsevne og ferdigheter. I tillegg må man styrke motivasjonen for å komme seg ut i arbeid, enten gjennom utdanning eller praksisplass.

Disse medlemmer mener det må legges både økonomiske insentiver og aktivitetsplikt til grunn for å inkludere flere i arbeid. Arbeidsgivere som inkluderer mennesker med nedsatt funksjonsevne eller «hull i CV-en», skal være trygge på at de får økonomisk bistand og kompensasjon for tilretteleggingen de påtar seg.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med regjeringen i at man må legge arbeidslinjen til grunn for arbeids- og velferdspolitikken, og støtter at man har satt som mål å øke andelen sysselsatte i aldersgruppen 20–64 år fra 80,5 pst. i 2023 til 82 pst. i 2030, og ytterligere til 83 pst. i 2035. Disse medlemmer vil særlig trekke frem tiltak som reduserer antallet unge som faller utenfor, som verner om insentivene i pensjonsreformen slik at flere eldre kan stå litt lenger i arbeid, og som hjelper flere med innvandrerbakgrunn ut i arbeidslivet.

Disse medlemmer viser til at Norge er et land rikt på naturressurser. En klok forvaltning av flere av disse ressursene har over tid gitt Norge store verdier og lagt grunnlaget for velstandsvekst. Felles for forvaltningen av disse ressursene, fra fornybare kilder som vannkraft til ikke-fornybare kilder som olje og gass, mener disse medlemmer har vært at hele fellesskapet skulle tjene på utnyttelsen av dem. I motsetning til alle andre land med store energiressurser har Norge klart å fordele disse verdiene på en rettferdig måte mellom dagens innbyggere, men også på tvers av generasjoner. Disse medlemmer viser til at regjeringen i tråd med dette prinsippet i denne perioden også har sørget for at forvaltningen av fellesskapets ressurser brukt til havbruk også kommer hele landets befolkning til gode.

Disse medlemmer viser til medlemmene fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti sin omtale av offentlig og privat sektor. Disse medlemmer viser til at offentlig forvaltning har utgjort om lag 30 pst. av alle sysselsatte de siste 30 årene, ifølge nasjonalregnskapet. Fra 2021 til 2024 har 84 pst. av nye sysselsatte kommet utenfor offentlig forvaltning.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti ønsker hele folket i arbeid. Perspektivmeldingen viser at Norge vil få stor mangel på arbeidskraft, særlig innen helse og omsorg. Bare i denne sektoren vil det mangle 180 000 ansatte, mens samlet sysselsettingsvekst i økonomien er anslått til kun 75 000 personer. Offentlig sektor kan etter disse medlemmers mening ikke fortsette å vokse på bekostning av privat næringsliv.

Mangelen på arbeidskraft krever reformer og bedre ressursbruk. Norge bruker mer på helse- og omsorgstjenester enn de fleste land, med flere leger og sykepleiere per innbygger. Helsepersonellkommisjonen har foreslått tiltak som bedre oppgavefordeling, økt bruk av heltidsstillinger og endrede arbeidstidsbestemmelser for å effektivisere sektoren.

Viktige tiltak for å inkludere flere i arbeidslivet, som inkluderingsdugnaden og arbeidsorientert uføretrygd, har blitt avviklet. Dette gjør det vanskeligere å få flere inn i arbeid. I stedet har regjeringen strammet inn midlertidige ansettelser og innleie, som er viktige veier inn i arbeidslivet.

Skattene og trygdesystemet bør endres slik at det alltid lønner seg å jobbe, blant annet ved å innføre jobbfradrag i tråd med Torvik-utvalgets anbefalinger. Dagens systemer gir for liten gevinst ved å gå fra trygd til arbeid. Unge og innvandrere rammes særlig hardt, fordi deltidsjobber ofte gir lite ekstra inntekt etter skatt og reduksjon i ytelser. For mange er helserelaterte ytelser eneste vei inn i Nav-systemet, noe som ofte fører til varig uføretrygd i ung alder. Vi kan ikke gi opp unge mennesker som kan jobbe.

Rask tilgang på helsehjelp er avgjørende for at flere kan stå i arbeid. Under regjeringen Støre har ventetidene økt, sykehusene styrer mot underskudd og rekordmange står i helsekø. Det viktigste er at kvaliteten på behandlingen er god, og at pasientene kommer raskt tilbake i jobb – uavhengig av om behandlingen gis på offentlige, private eller ideelle sykehus.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet viser til Senterpartiet sin hovudmerknad i kapittel 1 og særleg til avsnittet «Arbeid er eit gode».

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener videre at ingen under 40 år i utgangspunktet skal få varig uførestønad, med mindre det er helt åpenbart at de aldri vil kunne delta i arbeidslivet.

Innvandring

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at en høy innvandring over tid setter velferdsmodellen under press. Mange som får opphold i Norge, kommer ikke i jobb og lever helt eller delvis av offentlige overføringer over lang tid. Sysselsettingen blant innvandrere er varierende, men likevel vesentlig lavere på generelt nivå enn for majoritetsbefolkningen. Mange av de som kommer i arbeid, faller også ut av arbeidslivet igjen etter få år. Dette er også noe perspektivmeldingen peker på:

«Innvandrere må i større grad delta i arbeidslivet, og nye innvandrere skal komme raskt i jobb.»

Disse medlemmer merker seg at i meldingen er referanseforløpet for yrkesdeltakelsen blant førstegenerasjons innvandrere fra landgruppe 3 antatt å tilsvare 75 pst. av yrkesdeltakelsen for øvrige befolkningsgrupper. Dersom den i stedet antas å tilsvare 85 pst. av deltakelsen for øvrige befolkningsgrupper, vil dette gi en sysselsettingsøkning på 35 000 personer.

En økt sysselsetting blant innvandrere vil bidra til økt skattegrunnlag, som anslås å redusere inndekningsbehovet med 0,5 prosentenheter målt som andel av BNP for Fastlands-Norge frem mot 2060. Dersom det også tas med i beregningen at overføringer til ulike trygdeordninger blir lavere, anslås reduksjonen i inndekningsbehovet til 0,6 prosentenheter i 2060.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at ny statistikk viser at mye av veksten i mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd de senere årene har kommet i innvandrerbefolkningen.

Tall fra Nav viser at 69 pst. av veksten i antall personer på uføretrygd de siste fem årene er knyttet til personer i innvandrerbefolkningen, og 31 pst. i øvrig befolkning.

Fra 2019 til 2024 har veksten i antall på uføretrygd med innvandrerbakgrunn vært på 49 pst., og 5 pst. blant befolkningen uten innvandrerbakgrunn.

Videre viser tallene at det fra 2016–2024 var en nedgang i antall mottakere av AAP uten innvandrerbakgrunn på 5 363 personer, mens blant personer med innvandrerbakgrunn var det en vekst på 17 709 personer, slik at totalen ble en vekst på 12 346 personer.

Disse medlemmer mener denne utviklingen og utfordringene perspektivmeldingen peker på, viser behovet for en streng innvandringspolitikk og god integrering, med tydelige krav til at den enkelte skal skaffe seg arbeid og forsørge seg selv.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere et innvandringsregnskap etter inspirasjon av den danske modellen.»

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med de årlige statsbudsjettene lage en oversikt som synliggjør den samlede integreringsgjelden som staten har pådratt seg knyttet til innvandring de siste tiårene, samt beregninger av hvor mye integreringsgjelden vil øke ved estimert mottak av kvoteflyktninger, asylsøkere og familiegjenforeninger i årene fremover.»

Vår viktigste næring

Oljefondets utvikling de siste tjue årene viser med all tydelighet hvor viktig olje og gass som næring har vært og vil være for Norge. Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener vi må videreutvikle olje- og gassnæringen fremover. Denne næringen er avgjørende for vår felles velferd. Hva næringen faktisk har bidratt med de siste tiårene, burde være et tankekors for alle de som tar til orde for en avvikling eller sluttdato for norsk olje og gass.

I et sikkerhetsperspektiv har norsk olje og gass også blitt mye mer viktig i etterkant av Russlands angrepskrig mot Ukraina. Det er Norge, sammen med Canada og USA, som er de eneste demokratiske produsentene av en viss størrelse av olje og gass. Norge er verdens fjerde største gasseksportør og i dag den største eksportøren av gass til EU. Det ville vært uansvarlig sikkerhetspolitisk, så vel som økonomisk, å ikke satse videre på denne næringen.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen i perspektivmeldingen sier at den vil legge til rette for fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel, med stabile rammevilkår for petroleumsaktiviteten. I så måte er det underlig, og beklagelig, at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ga Sosialistisk Venstreparti gjennomslag for å utsette 26. konsesjonsrunde i flere år.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarest lyse ut 26. konsesjonsrunde.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Sokkeldirektoratet anslår at det er like mye olje og gass igjen på norsk sokkel som det er produsert til nå. Videre anslås det at forskjellen mellom høy og lav fart på sokkelen frem mot 2050 kan tilsvare verdien av nær et helt oljefond.

Samtidig viser direktoratet i sin ressursrapport til at produksjonen i 2040 kun vil være på 30 pst. av dagens nivå uten leting og utvikling av nye ressurser, noe som understreker viktigheten av en offensiv letepolitikk. Leting og utvikling av norsk sokkel vil naturlig nok ha store konsekvenser for handlingsrommet i norsk økonomi de neste tiårene.

Disse medlemmer mener Norge bør føre en offensiv politikk for å sikre stabile og langsiktige rammevilkår for olje- og gassnæringen og for å stimulere til fortsatt verdiskapning, lønnsomhet og konkurransekraft i bransjen.

Disse medlemmer mener det er viktig å sikre tilgang til nye attraktive letearealer, også i nordområdene. Områder i Barentshavet bør prioriteres. Det bør også legges vekt på leting i områder som enda ikke er åpnet, men som grenser til områder der oljeutvinning er tillatt. Det bør åpnes for konsekvensutredning av Nordland VI og VII, Troms II, Barentshavet nord, Møreblokkene og Jan Mayen snarest mulig, med den hensikt å åpne for petroleumsvirksomhet.

Kraft

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Energi er en av de mest grunnleggende og sentrale ressursene man trenger i samfunnet. Disse medlemmer mener at tilgangen på rikelig med ren og rimelig energi i Norge skal være grunnlaget for norsk energipolitikk, men dessverre viser prognosene som er gjengitt i meldingen, at dette ikke nødvendigvis vil være tilfellet i fremtiden.

Meldingen viser til NVEs prognoser om forventet kraftforbruk og kraftproduksjon i årene frem mot 2060. Analysen viser at den norske kraftbalansen vil bli betraktelig redusert i årene frem mot 2030. Veksten i kraftforbruk forventes å komme fra blant annet petroleumsnæringen.

Elektrifiseringen av Melkøya er et eksempel på et prosjekt hvor man i praksis støvsuger en landsdel for kraft med intensjon om å redusere klimagassutslipp, mens man i realiteten bare flytter CO₂-utslippene fra Norge til Europa. Disse medlemmer fremhever at utslippskutt må sees i en global sammenheng, og understreker viktigheten av å redusere CO₂-utslippene globalt, i stedet for å pynte på det norske klimaregnskapet.

Meldingen peker på at Norge i fremtiden vil være avhengig av import av kraft for å sikre innenlandsk strømforbruk. Disse medlemmer er opptatt av å sikre økt kraftutbygging i Norge, slik at man ikke blir avhengig av import av kraft fra Europa. Derfor ønsker disse medlemmer en større satsing på norsk kraftproduksjon.

Vannkraften er grunnsteinen i norsk kraftforsyning og utgjør 88 pst. av produksjonskapasiteten i et normalår. Disse medlemmer ønsker en vesentlig økt satsing på vannkraft. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) anslår i rapporten «Hva er egentlig potensialet for opprusting og utvidelse av norske vannkraftverk?» at det teknisk-økonomiske potensialet for vannkraft i Norge er 216 TWh, om lag 79 TWh mer enn dagens produksjon. NVE anslår videre at 25 TWh i større grad er prosjekter med lave konfliktnivåer.

Økt utbygging av uregulerbar kraft på kontinentet, som eksempelvis vind og sol, gjør at behovet for regulerbar kraft er økende. De norske vannmagasinene har vært fundamentale for å opprettholde en effektbalanse, i årene fremover vil derimot effektbalansen bli strammere. På bakgrunn av dette vil opprusting og utvidelse av vannkraftverk være essensielt for å øke effekten i vannkraftverkene og sikre fremtidens energibehov.

Energidiskusjonen virker å være låst til alternative og subsidiekrevende energiformer som havvind. Disse medlemmer ønsker derimot å igangsette arbeidet med å implementere kjernekraft som en del av fremtidens energimiks.

Kjernekraft er svært stabil og forutsigbar, og er svært lite arealkrevende sammenliknet med andre fornybare energikilder. Disse medlemmer peker på at kjernekraft sammen med vannkraften kan utgjøre balansekraften i det norske kraftsystemet. Utbygging av kjernekraft vil gjøre Norge mindre avhengig av import og mindre sårbart for prissmitte.

En undersøkelse gjennomført av Opinion i januar 2023 viser at hele 51 pst. av Norges befolkning mener at Norge bør bygge ut kjernekraft. 12. juni 2023 publiserte Nettavisen resultatene av en undersøkelse gjennomført av InFact, hvor man stilte spørsmålet «Bør Norge prioritere havvind eller kjernekraft?». Undersøkelsen viste at 49 pst. mente Norge burde prioritere kjernekraft, mens 36 pst. svarte havvind. Disse medlemmer ser på dette som en tillitserklæring fra befolkningen, og mener derfor tiden for kjernekraftskepsis er forbi.

Disse medlemmer fremhever viktigheten av å sikre norsk kraftforsyning. En storstilt satsing på vannkraft, samt igangsetting arbeidet med kjernekraft, vil gjøre Norge mer uavhengig av kraftimport og sikre næringslivet og industrien gode rammevilkår i den internasjonale konkurransen.

Mineraler

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det ligger verdier for flere tusen milliarder på havbunnen, ikke i form av olje og gass, men mineraler. Disse medlemmer viser til stortingsvedtaket som ble fattet i starten av 2024, jf. Meld. St. 25 (2022–2023), Innst. 162 S (2023–2024), vedtak nr. 450:

«Stortinget ber regjeringen legge frem de første planene for utvinning av havbunnsmineraler for Stortinget som proposisjon før departementet godkjenner utvinningsplanen etter havbunnsmineralloven § 4-4.»

Utvinning av havbunnsmineraler vil ha store samfunnsøkonomiske gevinster, som blant annet arbeidsplasser, verdiskaping og betydelige skatteinntekter. Dessverre ble disse planene lagt til side i budsjettforliket for 2025.

På norsk kontinentalsokkel er sulfider og manganskorper påvist. I manganskorper finnes også sjeldne jordarter som scandium, neodym, terbium og dysprosium. Flere av de sjeldne jordartene som befinner seg på norsk kontinentalsokkel, er kritisk for Forsvaret, og benyttes blant annet i våpensystemer, jetmotorer og missiler.

Kina står for omtrent 70 pst. av verdens utvinning av sjeldne jordarter, og har kontroll på 85–100 pst. om man inkluderer prosessering av disse. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er disse medlemmer svært kritiske til at man skal være avhengige av Kina for å kunne produsere kritisk forsvarsutstyr.

Disse medlemmer anerkjenner de økonomiske verdiene som ligger i utvinning av havbunnsmineraler, men fremhever likevel viktigheten av å se dette i et sikkerhetspolitisk og beredskapsperspektiv. Disse medlemmer mener at Europa i større grad må ta ansvar for egen mineralutvinning, og at man er tjent med at disse kritiske mineralene og sjeldne jordartene kontrolleres av demokratiske stater som Norge, og ikke Kina.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen starte prosessen med å lyse ut første konsesjonsrunde for mineralutvinning på havbunnen.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne er opptatt av at alle har rett til godt arbeid og et anstendig livsopphold. Disse medlemmer mener at innsatsen for økt arbeidsinkludering i større grad må være skreddersydd den enkelte, samtidig som den må innrettes mot å endre samfunnsforhold som skaper barrierer og utstøting fra arbeidslivet. I tillegg mener disse medlemmer det ikke er en motsetning mellom et sikkerhetsnett som forhindrer fattigdom, og det å legge opp til økt arbeidsdeltakelse for de som kan. Statens ytelser og økonomisk sosialhjelp må være både enkle og trygge for de som trenger dette sikkerhetsnettet. Vi vet at det å ha et sikkerhetsnett også er viktig for å sikre at arbeidstakere både tør å satse og ta risiko, og enklere kan omstille seg når det trengs, og at dette er viktig for et godt arbeidsmarked.

Disse medlemmer understreker at barrierer og utstøtelse må fjernes for å inkludere flere i arbeidslivet. Disse medlemmer vil rette incentiver mot arbeidsgiverne og arbeide strukturelt for at alle som kan og vil jobbe, får arbeid. Disse medlemmer vil prioritere tiltak for å inkludere flere med funksjonsvariasjoner i arbeid samt arbeide mot andre former for diskriminering mot minoritetspersoner i arbeidslivet, som rasisme.

Komiteens medlem fra Venstre vil i tillegg til fellesmerknaden fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti over peke på at en av de største utfordringene i dagens arbeidsliv er utenforskap. Altfor mange blir stående utenfor arbeidslivet, selv om de er arbeidsføre og ønsker å bidra. Altfor mange som kunne eller burde jobbe, er i stedet på ulike helserelaterte trygdeytelser, som er utformet på en måte som ikke stimulerer til arbeid eller til å utnytte restarbeidsevne. Dette medlem ønsker et trygt og fleksibelt arbeidsliv som er tilpasset ulike behov og dermed gir plass til flere.

Dette medlem mener at det er avgjørende at eldre velger og stimuleres til å stå lenger i arbeidslivet. Derfor er det behov for å myke opp begrensningene blant annet knyttet til aldersgrense i sykelønnsordningen, opptjening av alderspensjon og oppsigelsesvern, slik at eldre arbeidstakere ikke mister rettigheter ved å stå lenger i jobb. Ordningen med «pensjonistlønn» og andre regler for avkortning av pensjon som følge av lønnsarbeid bør gjennomgås med tanke på å gjøre det mer attraktivt å stå lenger i jobb. Særaldersgrenser bør som hovedregel legges på bestemte oppgaver, og ikke hele sektorer eller yrkesgrupper.

Dette medlem vil gi flere med helseutfordringer muligheten til å arbeide. Dette medlem vil derfor videreføre ordningen med gradert uføretrygd og jobbe for at det skal bli enklere å kombinere deltidsarbeid og arbeid som selvstendig næringsdrivende med trygdeytelser. Lønnstilskudd til bedrifter som ansetter unge arbeidsledige og personer med funksjonsnedsettelse, kan også bidra til at flere får muligheter i arbeidslivet, og bør derfor styrkes. Sykefravær kan være en stor belastning både for dem som er syke, for arbeidsgiver og for samfunnet. Norge har både verdens mest generøse sykelønnsordning og verdens høyeste sykefravær. Utgiftene over statsbudsjettet knyttet til sykefravær har økt med over 17 mrd. kroner, korrigert for lønns- og prisvekst, under denne regjeringen. Det er en utvikling som ikke kan fortsette, fordi den både bidrar til varig utenforskap for de som er langtidssyke, og store utgifter over statsbudsjettet som burde gått til å forebygge utenforskap og gjøre det mer lønnsomt å jobbe, bl.a. gjennom målrettede skattelettelser.

Derfor vil dette medlem gjennomføre endringene i sykelønnsordningen som ble foreslått av Sysselsettingsutvalgets ekspertgruppe. En slik omlegging av systemet for sykemeldinger vil kunne styrke arbeidslinjen, øke verdiskapingen, inkludere flere i arbeidslivet og forebygge utenforskap. Dette medlem ønsker at arbeidsgiver får et medfinansieringsansvar gjennom hele sykeforløpet, men at satsen settes slik at den totale belastningen for arbeidsgiver ikke økes. Skjermingsordningen for småbedrifter i sykelønnssystemet bør utvides og tilpasses den nye ordningen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker at skolen er fremtidens samfunn, økonomi og demokrati. Dette medlem mener at vi må få mer ut av ressursene som brukes i skolen, for å styrke elevenes læring, motivasjon og livskvalitet. Siden 1996 har norsk grunnskole blitt to år lengre, uten at noen kan vise til økt læringsutbytte. OECD understreker at læring ikke avhenger av kvantitet i form av lange skoledager, men kvalitet i læringsopplevelsen. Det er ingen sammenheng mellom lange skoledager og mer læring på tvers av OECD-landene. Dette medlem mener det er behov for en skolereform som bygger på OECDs anbefaling om å prioritere kvalitet fremfor kvantitet i form av lange skoledager, jf. Representantforslag 26 S (2024–2025) om et kvalitetsløft i skolen fra Kristelig Folkeparti.

Dette medlem mener at det vil være klokt å gjøre skoledagene i grunnskolen kortere, ned til nivået i Finland, og bruke ressursene som frigjøres, på å styrke kvaliteten i skolen. Kvalitet avhenger av å rekruttere, beholde og utvikle dyktige mennesker og gi disse menneskene gode muligheter til å arbeide utenfor klasserommet, ifølge OECD. Dette medlem foreslår å bruke de frigjorte ressursene fra kortere skoledager på høyere lønn for lærerne og færre undervisningstimer for kontaktlærerne, slik at læreryrket blir mer attraktivt og lærerne får mer tid til å følge opp den enkelte elev. Bedre rammevilkår for lærerne kan styrke elev–lærer-relasjonen og dermed gi elevene økt læringsutbytte og livskvalitet.

Dette medlem vil som en del av dette kvalitetsløftet i skolen ha en stor satsing på flere trykte lærebøker for å styrke lesingen og redusere digitale forstyrrelser. Ikke minst foreslår dette medlem, igjen slik Finland har, en førskole med mye frilek for seksåringene, for å gi barna glede og mestring her og nå og styrke deres indre motivasjon for læring utover i skoleløpet.

Dette medlem viser til at forslaget til skolereform vil gjøre skolen mer produktiv og innebærer en reduksjon på om lag 4 000 årsverk. I den sammenheng minner dette medlem om at skolen i dag har om lag 12 000 ufaglærte årsverk.

De 4 000 årsverkene som blir frigjort, kan gå over i andre jobber og bidra til økt verdiskaping.

Den lave befolkningsvekstens utfordringer og familiepolitikkens rolle

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti setter pris på at Perspektivmeldingen har en noe bredere drøfting enn tidligere av den lave befolkningsvekstens utfordringer. Norge styrer mot en kraftig forgubbing av samfunnet. Dersom fødselstallene holder seg så lave som nå, vil det kunne være 400 000 færre nordmenn i 2100.

Dette medlem viser til at Norge ikke er alene om en fallende befolkningsvekst. 2023 kan være året da verden som helhet havner under reproduksjonsnivået. Aldersstrukturen i befolkningene endres fra pyramider til obelisker, med stadig flere gamle og færre unge. Flere store økonomier risikerer befolkningskollaps i dette århundret. Verden står overfor en samfunnsendring uten sidestykke i moderne historie.

Dette medlem viser til at det er en risiko for at flere land havner i en «lavfertilitetsfelle» á la Sør-Korea, der antall fødsler blir så lavt at store grupper unge ikke kommer i kontakt med babyer og barnefamilier og normen etter hvert blir å være barnløs. Økt innvandring vil bare motvirke en fallende befolkningsvekst på kort sikt, fordi fødselstallene er på vei ned stort sett over hele verden.

Dette medlem understreker at kostnadene ved lave fødselstall kan bli store. Det gjelder også i Norge, selv om vi på grunn av oljefondet ikke vil oppleve at økte fødselstall gir lavere forsørgingsbyrde før på lang sikt.

Dette medlem peker på at lav befolkningsvekst bl.a. kan gi politiske ubalanser i form av at eldre velgere vil prioritere velferd her og nå fremfor investeringer i oppvekst, skole og utdanning. Mange mennesker, særlig menn med lite utdanning, kan ende opp med færre barn enn de ønsker seg, eller ingen barn i det hele tatt, noe som kan skape sosiale spenninger.

Dette medlem viser til at distriktene kan miste et kritisk antall innbyggere for opprettholdelse av lokalsamfunn. Boligprisene i distriktene har lenge vært lave pga. lav etterspørsel, og dette kan etter hvert gjøre seg gjeldende også i byene hvis den lave befolkningsveksten fortsetter. Fallende aktivapriser og færre arbeidstakere som kan skape inntekter, kan gi gjeldskrise i husholdningene og økonomien og true den sosiale kontrakten.

Dette medlem peker på at økonomier med færre unge kan få mindre innovasjon, nyskaping og vekst, fordi unge er mer kreative og risikovillige og står for mye av nyskapingen og innovasjonen.

Dette medlem viser videre til at en verden med sterkt fallende befolkning kan oppleve kan mer krig og konflikt. Ukraina-krigen synes for eksempel å være delvis motivert av Putins ønske om å bøte på Russlands svake demografiske utsikter.

Dette medlem mener at vi må gjøre det vi kan for å unngå å ende i en lavfertilitetsfelle, og legge til rette for at familiene får så mange barn som de ønsker seg. I dag får familiene færre barn enn de ønsker, ifølge undersøkelser. Dette medlem har tillit til familiene og vil gi dem økt valgfrihet, både for når de vil ha barn, og for hvor mange barn de ønsker å ha.

Dette medlem mener at det første som må endres, er foreldrepengeordningen, som i dag motiverer familier til å vente lenge med å få barn. Dette bidrar til at familiene ender opp med færre barn enn de ønsker seg. Dette medlem viser til at unge familier som i liten grad har vært i arbeid, får et engangsbeløp på i overkant av 90 000 kroner, mens de som har rukket å tjene opp rettigheter, kan få om lag 750 000 kroner (6G).

Dette medlem mener at det haster å innføre en minsteytelse i foreldrepengene på 3G, eller drøyt 370 000 kroner, slik at folk i større grad kan velge selv når de vil få barn. Dette vil gi en kraftig økonomisk forbedring for familier med svak økonomi i barnas første leveår, da de er aller mest sårbare og avhengig av trygge rammer. En slik reform vil gjøre det lettere økonomisk for unge å bære frem barnet og redusere aborttallene. Samtidig trengs det en økning i studiestøtten for studenter med barn.

Dette medlem viser videre til Frankrike, som har Europas høyeste fødselstall. Forskning derfra tyder på at dobbel barnetrygd for det tredje barnet og utover, sammen med dobbelt skattefradrag for barn nummer tre og utover, er de familiepolitiske tiltakene som bidrar mest til landets høye fødselstall og til at familiene i større grad enn i andre land kan få så mange barn de ønsker seg.

Dette medlem mener at dette er fornuftige tiltak, ettersom marginalkostnaden for det tredje barnet er mye høyere enn for det andre, særlig på grunn av boligkostnader. På skattesiden kan dette gjøres gjennom å forenkle og øke foreldrefradraget, slik at det gis til alle foreldre som har barn, uten krav til dokumentasjon av kostnader til pass og stell av barn.