3.1 Generelle merknader om lovforslaget
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener at utforming
av regler for sensitive områder som bruk av tvang må skje basert
på kunnskap. Reglene må følges opp, og det må sikres at de praktiseres
i tråd med Stortingets intensjoner.
Flertallet vil derfor
fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å
sette i gang en evaluering av praksisen knyttet til tvangsbruk i
helse- og omsorgstjenesten, særlig med fokus på endringene i samtykkebegrepet
og sykdomsvilkåret. Evalueringen bør starte innen tre år etter at
lovendringene trer i kraft.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at lovproposisjonen
er en oppfølgning av Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027,
der regjeringen varslet at den vil forenkle og tydeliggjøre regelverk
for å gjøre det enklere for fagfolkene å bruke tiden på å hjelpe
pasientene og brukerne, dele informasjon og forske. Proposisjonen
følger også opp deler av forslagene fra Tvangslovutvalget og Samtykkeutvalget,
der sentrale formål med lovforslagene er å sikre faglig gode forløp for
den enkelte pasient og å ivareta pårørende.
Disse medlemmer vil
understreke at formålet med endringene er å gi pasienter bedre behandling, ikke
at bruken av tvang skal øke. Det er en balansegang mellom behovet
for å gi pasienter riktig behandling, også når de ikke selv har
forutsetninger for å gjøre en klar vurdering av behandlingsbehov,
sikre menneskers rett til å si nei til helsehjelp og samfunnets
behov.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Pasientfokus viser
til at bruk av tvang i psykisk helsevern er noe av det mest inngripende
man kan gjøre overfor et annet menneske. Derfor må man være sikker
på at pasientens rettssikkerhet blir ivaretatt. Disse
medlemmer viser til at da kravet om samtykkekompetanse ble
innført, var det blant annet på bakgrunn av at bruken av tvang i
norsk psykisk helsevern ble kritisert for ikke å være i tråd med menneskerettighetene.
Etter at lovendringen ble innført i 2017, har det vært en tydelig
økning i tvangsinnleggelser og bruk av tvangsmidler, til tross for
at formålet var å begrense bruk av tvang i psykisk helsevern. Disse medlemmer er bekymret for at å
senke beviskravet for bortfall av samtykkekompetanse kan føre til
en ytterligere økning i bruken av tvang.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet vil også påpeke at tvangsinnleggelser og
bruk av tvangsmidler har økt etter lovendringen i 2017. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet
og Senterpartiet foreslo en evaluering av endringene da de ble vedtatt
i 2017, men at dette ble stemt ned blant annet av Høyre og Fremskrittspartiet.
At tvangsbruk har økt, viser at det er nødvendig å gjøre endringer. Disse medlemmer viser til at endringene
som nå foreslås, er forankret gjennom utvalgsarbeid og høringer.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Kristelig Folkeparti mener
det er viktig å finne løsninger som ivaretar pasientens rettigheter
og behov for beskyttelse, men også de pårørendes rettigheter og
omgivelsenes behov for vern. Disse medlemmer viser
til at et samlet storting i mange år har hatt et mål om at tvangsbruken
innen psykisk helse skal ned. Disse medlemmer merker
seg Psykologforeningens høringssvar til komiteen:
«Til tross for at regjeringen er opptatt
av at bruken av tvang må ned og at den tvangen som brukes skal bli mer
treffsikker, har man siden 2022 ikke hatt oversikt over hvor man
mennesker som er innlagt på tvungent vern i Norge, eller bruk av
tvangsmidler i psykisk helsevern. Dette bekymrer Psykologforeningen,
da det er avgjørende for å vite om helsehjelpen vi gir til de få,
men svært alvorlig syke er av god kvalitet. God kvalitet i denne
sammenhengen defineres blant annet ut fra om tjenestene er trygge
og sikre, er virksomme og om pasienten er involvert i egen behandling.
For pasienter, pårørende og helsepersonell som arbeider med tvang
er slike følge-med-på tall kritisk viktig både for å kunne samarbeide
om forbedringer og aller helst arbeide frem alternativer til tvang.
Uten disse grunnleggende tallene er også kontrollkommisjonens rapporteringer
om kontroll av tvangsbruk mindre verdifull.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus sin tilnærming
er at den største utfordringen innenfor psykisk helsevern ikke er
begrensninger i mulighetene for å bruke tvang, men at tilbudet innen
psykiske helsevern over mange år er redusert. Dette gjelder både
institusjonsplasser i spesialisthelsetjenesten og psykisk helsevern
i kommunehelsetjenesten. Riktignok er poliklinisk aktivitet økt,
men det har langt fra tilstrekkelig kompensert for nedbygging av
institusjonsplasser.
Disse medlemmer mener
denne nedbyggingenen øker presset for mer bruk av tvang. Mange er
betydelig sykere før de får hjelp. Man må minimere bruken av tvang
gjennom opplæring, økt bemanning og kompetanseheving. Retten til
psykisk helsehjelp må være like selvsagt som retten til somatisk
helsehjelp, også i kommunene.
Disse medlemmer viser
til den muntlige høringen i komiteen, der Mental Helse fremførte
kloke synspunkter det er verdt å lytte til:
«Mental Helse vil også påpeke at arbeidet
med tvangsbegrensningsloven, med anbefalingene fra tvangsbegrensningsutvalget,
gjenopptas og innføres. Innføring av tvangsbegrensningsloven må
følges opp med ressurser, slik at helsetjenestene kan omstilles
til å følge det nye lovverket og forebygge situasjoner som krever
tvangsbruk. Dessuten bør alle behandlingsinstitusjoner som kan gjennomføre
tvang, gjennomgå ny opplæring og kompetanseheving ved iverksetting
av tvangsbegrensningsloven. Det er det som er den største og viktigste
utfordringen. Lovendringen fra 2017 kom uten kvalitetssikring, gode
screeningverktøy og ressurser til opplæring. Da som nå, har vi en
tjeneste med alvorlige kapasitetsutfordringer, hvor pasienter stadig må
skrives ut før de er ferdigbehandlet, for å rydde plass til nye
pasienter. Mental Helses store bekymring er at et mangle på fagfolk,
dårlig organisering og manglende opplæring og kompetanse mange ganger
gjør tvang til eneste utvei. Vi får inn meldinger fra mange om at
det mange områder i landet ikke blir gitt akutt psykiatrisk døgnplass
til frivillig behandling, men at knappheten på sengeplasser gjør
at det er kun de som kommer på tvang som blir prioritert. Da hjelper
det lite med lovendringer.
Helt siden lovendringen ble innført i 2017 har
vi sett en tydelig økning av tvangsinnleggelser og bruk av tvangsmidler.
I 2017 var det 7 500 tvangsinnleggelser, i 2023 har det økt til
9 100. Dette viser at dagens regelverk ikke reduserer bruk av tvang,
og en skjerping vil heller ikke redusere bruken.
Norges befolkning har ikke tilgang på andre
frivillige behandlingsalternativer på sykehusene. Kommunene klarer
ikke å bygge opp et poliklinisk tilbud i for å møte nedleggelser
av døgnplasser og DPS (Distriktspsykiatriske senter) over hele landet.
På tross av politiske vedtak om det motsatte, så legges altså behandlingsplasser
ned i et forrykende tempo. Det er besynderlig at Stortinget sitter
stille og ser på at Stortingets mange vedtak om å stanse nedbyggingen
av døgnplasser ikke blir fulgt opp av regjeringen.
Mental Helse mener at vi starter i feil ende.
Forebygging, kommunale tilbud, behandlingsalternativer, styrking
av poliklinisk tilbud og døgnkapasitet er faktorer som reduserer
tvang, og ikke ett skjerpende lovverk.»
Disse medlemmer vil
minne om at det er helt avgjørende at reglene om frihetsberøvelse
og bruk av tvang utformes og praktiseres slik at de ikke kommer
i konflikt med menneskerettigheter som blant annet rett til vern
om personlig frihet og integritet.
Disse medlemmer mener
i likhet med NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus, som i sitt
høringsinnspill til komiteen skriver:
«Det er positivt at endringene fremmer
pasientens rett til å samtykke eller nekte helsehjelp. Vi understreker
viktigheten av at lovendringene følges av klare tiltak for å redusere
bruk av tvang, blant annet gjennom opplæring og implementering av
kunnskapsbasert praksis.»
Det er viktig å presisere at alle virksomheter
har plikt til å sørge for at forholdene legges til rette for minst mulig
bruk av tvang. Dette inkluderer opplæring av personell og tilrettelegging
av institusjoner og boliger. Implementering av endringene krever
økt kompetanse, opplæring og ressurser, spesielt for vurdering av
beslutningskompetanse og risiko, både i kommunehelsetjenesten og
spesialisthelsetjenesten.
Disse medlemmer deler
Fagforbundets bekymring rundt tilstrekkelig opplæring. De skriver
i sitt høringsinnspill til komiteen:
«Regjeringens forslag nevner behovet
for kompetanse, men det mangler konkrete tiltak for å sikre en helhetlig
og systematisk opplæring av helsepersonell. Vurdering av beslutningskompetanse
og bruk av tvang krever en felles forståelse og praksis blant helsepersonell.
Hvis det ikke tilbys omfattende opplæring og tilgang til veiledning,
kan det oppstå store forskjeller i hvordan lovendringene praktiseres.
Fagforbundet mener at opplæringen må favne alle som arbeider i psykisk
helsevern.»
Disse medlemmer viser
til at både NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus og Psykologforeningen,
i sine høringsinnspill til komiteen, presiserer viktigheten av at
det lages en implementeringsplan.
Psykologforeningen skriver i sitt høringsinnspill
til komiteen:
«Behovet for en solid implementeringsplan
vil også denne gangen være helt avgjørende om lovendringene skal
kunne virke etter sin intensjon og vi ber Stortinget instruere dette.»
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre
at det gjøres et systematisk arbeid for å styrke tilbudet om frivillig
helsehjelp og redusere bruk av tvang.»
«Stortinget ber regjeringen sikre
at alle endringer og tiltak som gjøres på bakgrunn av Prop. 31 L
(2024–2025), er i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti
vil:
-
Øke antall psykiatriske
døgnplasser nasjonalt og ikke legge ned velfungerende spesialisttjenester.
-
Sørge for gode rehabiliteringsforløp innen
psykisk helse i samarbeid med andre tjenester.
-
Innføre en forløpsgaranti innen psykisk
helse og rus som erstatter pakkeforløpene.
-
Styrke de lokale tilbudene med vekt på
utbygging av lavterskeltilbud, psykiatrisk legevakt og skolehelsetjeneste.
Kommunal opptrappingsplan for psykisk helse må videreføres og øremerkes.
-
Heve den lokale kompetansen på lavterskeltilbud, støttegrupper
og åpne telefoner.
-
Ha et økt tilbud om rusbehandling og psykisk
helsehjelp og gjøre det gratis for ungdom til og med 25 år.
-
Gjøre det enklere å få psykisk helsehjelp
uten henvisning og bygge ut brukerstyrte tilbud, som brukerstyrte
senger i spesialisthelsetjenesten og lavterskeltilbud i kommunene.
-
Styrke medikamentfrie behandlingstilbud.
-
Styrke de distriktspsykiatriske sentrene
(DPS) og vurdere en overføring til fylkene.
Gjennom disse tiltakene vil dette medlem forebygge behovet for, og
etterspørselen etter, tvang.
Komiteens medlem
fra Fremskrittspartiet merker seg at det gjennom de siste
årene har vært et økende problem med psykisk syke som faller ned
i en gråsone hvor man er for syk til å få straff, men for frisk
til å motta behandling. På bakgrunn av dette fremmet dette medlem
forslag om at regjeringen skulle sørge for å tydeliggjøre ansvarsforholdet
mellom politiet og helsevesenet for psykisk syke i behandlingen
av årets statsbudsjett, jf. Innst. 11 S (2024–2025). Forslaget fikk dessverre
ikke flertall i Stortinget. Dette medlem er likevel
fortsatt opptatt av at dette er en gråsone som må tettes for å sikre
behandling av alvorlig syke mennesker, samtidig som man sikrer tryggheten
til samfunnet rundt.
Dette medlem viser
til at det har vært en stor nedbygging av døgnplasser for psykisk
syke de siste tjue årene. Det betaler de sykeste prisen for, som
ikke får den hjelpen og tryggheten de trenger. Mange alvorlig psykisk
syke ender opp som svingdørspasienter, uten å få en behandling som
bidrar til at de blir friske. Reduksjonen av antallet døgnplasser
går også ut over resten av samfunnet, fordi alvorlig psykisk syke
som burde hatt døgnbehandling, kan utgjøre en stor fare for seg
selv og resten av samfunnet. Dette medlem viser
til at Fremskrittspartiet har advart mot denne nedbyggingen i lang tid
og stadig bevilger penger til dette i sine alternative statsbudsjett.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten av en
balansert tilnærming til bruk av tvang i psykisk helsevern. Dette medlemvil understreke at det er
veldig mange flotte folk som jobber ute i Helse-Norge med akkurat
disse utfordringene, og som ikke ønsker å bruke tvang som en enkel
løsning. Dette medlem mener derfor det
er avgjørende med en god dialog mellom helsetjenesten og lovgiverne
for å finne de gode løsningene sammen.
Samtidig ser dette medlem en
økende utfordring med at personer med alvorlige psykiske lidelser havner
i en gråsone hvor de ikke anses som tilregnelige for å stå til ansvar
for sine handlinger, men heller ikke oppfyller vilkårene for tvungen
helsehjelp.
Dette medlem anerkjenner
at spørsmål om psykisk helse og bruk av tvang er komplekse, utfordrende og
innebærer betydelige inngrep i menneskers autonomi.
På bakgrunn av dette fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre
at statistikk over tvangsbruk i helse- og omsorgstjenesten er offentlig
tilgjengelig før implementering av eventuelle lovendringer.»