2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åse Kristin Ask Bakke, Mona Nilsen og Torstein Tvedt Solberg, fra Høyre, Turid Kristensen og Tage Pettersen, fra Senterpartiet, Margrethe Haarr og Åslaug Sem-Jacobsen, fra Fremskrittspartiet, Silje Hjemdal, fra Sosialistisk Venstreparti, Kathy Lie, og fra Venstre, lederen Grunde Almeland, viser til Prop. 66 LS (2023–2024) Endringer i kringkastingsloven mv. (gjennomføring av endringsdirektiv til direktiv om audiovisuelle medietjenester mv.) og at denne innstillingen gjelder lovendringene som foreslås i proposisjonen for å gjennomføre endringsdirektivet i norsk rett. Komiteen viser videre til at endringsdirektivet også er EØS-relevant, og at dette ble behandlet i komiteens Innst. 390 S (2023–2024), som omhandler Stortingets samtykke til EØS-komiteens beslutning nr. 337/2022 av 9. desember 2022 om å innlemme endringsdirektivet i EØS-avtalen.

Komiteen inviterte til skriftlig høring i saken, og det kom inn fire skriftlige innspill.

2.2 Generelle merknader

Komiteen viser til at Kultur- og likestillingsdepartementet i proposisjonen foreslår flere lovendringer for å gjennomføre endringer i direktivet om audiovisuelle medietjenester (AMT-direktivet). Forslagene fra regjeringen innebærer en omfattende modernisering av kringkastingsloven. Det foreslås blant annet å gi økt beskyttelse mot skadelig og ulovlig innhold i videodelingsplattformtjenester og å gi skjerpede krav til universell utforming av innhold i audiovisuelle medietjenester. Komiteen understreker viktigheten av dette sett i lys av endrede markedsforhold, seervaner og TV-mediets sentrale betydning for folk flest.

Komiteen viser videre til at Norge ligger langt fremme i dette arbeidet, og merker seg at regjeringen vurderer at flere sentrale elementer av endringsdirektivet allerede er ivaretatt i norsk rett, og støtter dette. Det gjelder blant annet endringsdirektivets bestemmelser om beskyttelse av mindreårige mot skadelig innhold og innhold som oppfordrer til vold, hat og terrorisme.

Komiteen støtter lovforslaget om økte krav til uavhengighet for Medietilsynet, Helsedirektoratet og Direktoratet for medisinske produkter ved tilsyn med norske bestemmelser som gjennomfører AMT-direktivet. Komiteen vil understreke viktigheten av uavhengige tilsyn som disse og viktigheten av at de får utøve sin myndighet, og at de innehar kompetanse, myndighet og tilstrekkelige ressurser til å utøve sine funksjoner på en effektiv måte.

Komiteen støtter også forbudet mot at personopplysninger om mindreårige som har blitt samlet inn av en tv-tilbyder (gjennom f.eks. et alderskontrollsystem) benyttes til kommersielle formål, for eksempel direkte markedsføring, profilering eller adferdsbasert reklame. Komiteen vil understreke at barns personopplysninger fortjener et særlig vern, særlig når det gjelder markedsføring og profilering.

2.3 Universell utforming

Komiteen viser til at proposisjonen slår fast at tjenester som leveres av tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester, fortløpende og gradvis skal gjøres mer tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne, og at det foreslås lovendringer for å følge opp dette. Komiteen viser videre til at det i dag bare er NRK og de største fjernsynskanalene som er underlagt krav om universell utforming, og at forslaget i proposisjonen er viktig for å sikre et mer inkluderende samfunn. Komiteen støtter lovendringene, deriblant lovkravet om at alle fjernsynskanaler og audiovisuelle bestillingstjenester skal utforme programmene sine universelt, ved teksting, tegnspråktolking mv., og at dette skal gjelde for alle tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester.

Komiteen viser til TV-mediets og audiovisuelle bestillingstjenesters sentrale betydning for folk flest og støtter lovforslaget om at meldinger fra myndighetene i krisesituasjoner skal utformes universelt, og understreker viktigheten av at dette følges opp.

2.4 Utvidelse av virkeområde

Komiteen viser til at lovforslaget innebærer en utvidelse av kringkastingslovens virkeområde til å omfatte videodelingsplattformtjenester. Slike tjenester har som hovedformål å tilby bildeprogrammer eller brukergenererte videoer som er lastet opp av brukerne, og som tilbyderen ikke har effektiv redaksjonell kontroll over. Komiteen viser videre til at lovforslaget innebærer at tilbydere av videodelingsplattformer blant annet må treffe hensiktsmessige tiltak for å beskytte barn mot skadelig innhold og allmennheten mot visse typer ulovlig innhold, og støtter dette. Komiteen støtter utvidelsen av lovens virkeområde og ser frem til den videre oppfølgingen av dette, herunder Medietilsynets nye oppgave med å føre tilsyn med de foreslåtte reglene.

2.5 Medfinansiering

2.5.1 Innledning

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, foreslår å innføre en plikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester til å bidra finansielt til produksjon av norske audiovisuelle verk. Flertallet mener at dette skal skje gjennom direkte investering i norske audiovisuelle verk. Forpliktelsen er forankret i AMT-direktiv (EU) 2018/1808 artikkel 13 (2), og Norge blir nå det 17. landet i Europa som innfører slike forpliktelser.

Flertallet mener at en ren investeringsforpliktelse vil bidra til å sikre en stabil og forutsigbar finansiering av norske audiovisuelle produksjoner for fremtiden og slik stimulere til filmpolitisk måloppnåelse, kulturelt og kunstnerisk mangfold og språklig utvikling i Norge. Flertallet viser videre til at investeringsforpliktelsen skal omfatte norske tilbydere, men også tilbydere etablert i andre EØS-stater dersom de retter sitt tilbud mot et norsk publikum. Flertallets vurdering er at reglene er forholdsmessige og ikke-diskriminerende.

Flertallet viser til at flere modeller for medfinansieringsplikt for audiovisuelle bestillingstjenester har blitt diskutert opp gjennom årene, og at ulike regjeringer har jobbet med å finne en løsning tilpasset norske forhold. Flertallet har i sitt arbeid justert forslaget etter tilbakemeldinger fra bransjen og aktørene og mener løsningen med en ren investeringsforpliktelse er den som best balanserer de ulike innspillene som er kommet i prosessen, og samtidig tar vare på det kulturelle og kunstneriske mangfoldet og norsk språk i et mer globalisert marked.

Flertallet viser til regjeringens omtale av forhandlingene i OECD/G20s Inclusive Framework (IF) om Pilar 1 (beløp A) i proposisjonen. Flertallet viser videre til svar fra kultur- og likestillingsministeren av 15. oktober 2024 på spørsmål fra saksordfører på vegne av komiteen, om at forhandlingene om Pilar 1 (beløp A) fortsatt pågår i Inclusive Framework, men at Norge per dags dato ikke er forpliktet til å avstå fra å innføre eller avvikle såkalte digitale tjenesteskatter og lignende tiltak. Flertallet deler regjeringens vurdering av at dette per dags dato ikke forhindrer Norge fra å innføre en investeringsforpliktelse, men påpeker at det må gjøres en vurdering av dette dersom Norge i fremtiden tiltrer Pilar 1-konvensjonen. Flertallet tar derfor forbehold om at Stortinget er beredt til å tilpasse, stille i bero eller oppheve investeringsforpliktelsen dersom dette strider mot en fremtidig forpliktelse under Pilar 1 (beløp A).

Flertallet vil fremheve at en investeringsforpliktelse er et kulturpolitisk tiltak som må fungere i kompaniskap med andre tiltak rettet mot samme bransje. Flertallet viser videre til erfaringene fra andre europeiske land, der spesielt samspillet mellom nivået på en investeringsforpliktelse og nivået på filmincentivordningen er avgjørende. Flertallet vil på veien videre følge med på at disse to ordningene utfyller hverandre på en god måte.

2.5.2 Merknader til ny § 2-22

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at hovedregelen fremgår av første ledd første punktum, om at tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester skal investere direkte et beløp som tilsvarer fire prosent av tilbyderens årsomsetning, i norske audiovisuelle verk. Hva som menes med direkte investering, er nærmere regulert i § 2-23, mens omsetning er nærmere definert i § 2-22 første ledd tredje punktum. Audiovisuelle bestillingstjenester er definert i § 1-1 bokstav d.

Flertallet viser videre til at det i første ledd andre punktum slås fast at bidragsplikten også omfatter tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester som er etablert i andre EØS-stater, og som tilbyr audiovisuelle bestillingstjenester rettet mot et norsk publikum. Ved vurderingen av om en tjeneste er rettet mot Norge, skal det blant annet tas hensyn til om reklame o.l. er rettet mot norske kunder, og om tjenestens hovedspråk, innhold eller kommersielle kommunikasjon er spesielt rettet mot publikum i Norge.

Flertallet viser videre til at første ledd tredje punktum definerer begrepet omsetning, som er sentralt for beregningen av tjenestetilbyderes investeringsplikt etter første ledd. Med omsetning menes brutto omsetning i Norge fra den audiovisuelle bestillingstjenesten fratrukket merverdiavgift. I begrepet brutto omsetning inngår alle former for inntekter knyttet til tjenesten. Eksemplene som nevnes, er ikke uttømmende. Omsetning vil også omfatte inntekter fra videresalg av den audiovisuelle bestillingstjenesten gjennom andre tilbyderes abonnementsbaserte produkter, for eksempel der en distributør gjør audiovisuelle bestillingstjenesters kataloger eller individuelle titler tilgjengelig mot betaling som én av flere separate pakker. Eventuell omsetning fra salg av fjernsynsinnhold, for eksempel via en blandet tjeneste der man i tillegg til en audiovisuell bestillingstjeneste kan kjøpe tilgang til fjernsyn, jf. kringkastingsloven § 1-1 første ledd bokstav c, vil ikke inngå i omsetning som gir grunnlag for å beregne tjenestetilbyderens bidrag.

Flertallet viser videre til at andre ledd angir unntak for visse typer audiovisuelle bestillingstjenester. Etter bokstav a gis det uttrykkelig unntak for Norsk rikskringkasting AS. I bokstav b unntas tilbydere med lav omsetning eller lav seerandel, dvs. årsomsetning på under to millioner euro eller seerandel på under én prosent av det norske markedet. Dette unntaket er en gjennomføring av endringsdirektivet artikkel 13 (6). Videre gis det i bokstav c også unntak for tjenestetilbydere som ikke tilbyr spillefilm, dokumentarfilm, dramaserier og dokumentarserier. Også dette unntaket gjennomfører endringsdirektivet artikkel 13 (6).

Flertallet vider videre til at tredje ledd gir Medietilsynet adgang til å gi dispensasjon fra bidragsplikten når tjenestens art eller innhold tilsier at en slik forpliktelse vil være uforholdsmessig. I denne vurderingen skal det særlig tas hensyn til om forpliktelsen vil være praktisk gjennomførbar og rimelig, jf. tredje ledd andre punktum. Bestemmelsen innebærer at det vil kunne gis unntak for tjenestetilbydere etter en særskilt vurdering. Dette vil kunne ivareta tilfeller som bør unntas, men som ikke fremgår eksplisitt av tredje ledd.

Flertallet viser videre til at det følger av fjerde ledd at en tilbyder som investerer et høyere beløp enn det som følger av forpliktelsen innenfor ett og samme regnskapsår, vil få det overskytende beløpet godskrevet som investering i det påfølgende året. Flertallet vil fremheve at denne bestemmelsen tas inn for å tilpasse regelverket til en bransje med lang planleggingshorisont for investeringer og samtidig sikre at regelverket ikke blir til hinder for investeringer i større produksjoner som ikke nødvendigvis kommer årlig.

Flertallet viser videre til at det i femte ledd gis hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler i forskrift om unntak fra investeringsplikten og om rapporteringsplikt til Medietilsynet.

Flertallet vil fremheve viktigheten av tett dialog med bransjen i regjeringens arbeid med utformingen av forskriften og at bransjen gis nødvendig tid til å tilpasse seg forpliktelsen før ikrafttredelse.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Kringkastingsloven ny § 2-22 skal lyde:

§ 2-22 Plikt til å investere i norskspråklige audiovisuelle verk (investeringsplikt)

Tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester plikter å investere direkte i norske audiovisuelle verk et beløp som tilsvarer minst 4 pst. av årlig omsetning. Plikten gjelder også for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester etablert i andre EØS-land som tilbyr audiovisuelle bestillingstjenester rettet mot et norsk publikum. Med omsetning menes tjenestetilbyderens brutto omsetning i Norge fra den audiovisuelle bestillingstjenesten eksklusiv merverdiavgift, blant annet omsetning fra abonnement, reklame, sponsing og produktplassering.

Første ledd gjelder ikke for

• a. Norsk rikskringkasting AS

• b. tjenestetilbydere som har en årsomsetning på under to millioner euro eller dersom tjenesten har en seerandel på under én prosent av det norske markedet,

• c. tjenestetilbydere som ikke tilbyr spillefilm, dokumentarfilm, dramaserier og dokumentarserier.

Medietilsynet kan etter søknad fra tjenestetilbyder gi dispensasjon fra investeringsplikten når tjenestens art eller innhold tilsier at en slik forpliktelse vil være uforholdsmessig. Ved vurderingen skal det særlig tas hensyn til om forpliktelsen ikke vil være praktisk gjennomførbar eller rimelig.

Dersom en tilbyder av audiovisuelle bestillingstjenester investerer mer i et regnskapsår enn forpliktelsen som følger av første ledd, vil den overskytende investeringen kunne regnes inn i ett eller begge av de to påfølgende regnskapsårene.

Departementet kan gi forskrift om unntak fra investeringsplikten, om beregning av investeringsforpliktelsen og om rapporteringsplikt til Medietilsynet.»

Flertallet viser videre til at det følger av fjerde ledd at en tilbyder som investerer et høyere beløp enn det som følger av forpliktelsen innenfor ett og samme regnskapsår, vil kunne regne den overskytende investeringen inn i ett eller begge av de to påfølgende regnskapsårene. Flertallet mener med dette at tilbydere kan fordele overskytende investeringer fra år én til både år to og år tre, eller bare til år to eller år tre. Eksempelvis dersom en tilbyder investerer 8 pst. av omsetningen i Norge i år én, kan tilbyderen velge å fordele overskyt-ende investeringer til år to, år tre, eller begge, etter hva som passer best. Flertallet presiserer at bare nye investeringer kan overføres til påfølgende år. Flertallet vil fremheve at denne bestemmelsen foreslås for å tilpasse regelverket til en bransje med lang planleggingshorisont for investeringer og samtidig sikre at regelverket ikke blir til hinder for investeringer i større produksjoner som ikke nødvendigvis kommer årlig.

2.5.3 Merknader til ny § 2-23

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at denne paragrafen regulerer nærmere krav til direkte investeringer og norske audiovisuelle verk. Kravene som stilles, må ses i sammenheng med investeringsplikten i § 2-22.

Flertallet viser til at første ledd første punktum definerer begrepet direkte investering i § 2-22 første ledd. Bestemmelsen omfatter investeringer i produksjon, kjøp av visningsrettigheter og andre former for bidrag som bidrar til realisering av norske uavhengig produserte filmer, serier og dokumentarer. Hva som menes med norske audiovisuelle verk, fremgår av andre og tredje ledd. For at visningsrettigheter skal omfattes, kan verket ikke være eldre enn tre år, jf. første ledd andre punktum.

Flertallet vil understreke at avtalefriheten er et klart utgangspunkt i norsk rett. Flertallet ønsker ikke å begrense avtalefriheten mellom partene i denne sammenhengen og understreker derfor at bestemmelsen, med tilhørende forskrifter, ikke skal legge begrensninger på hvilke typer avtaler tilbyder og uavhengig produsent kan inngå om deling av rettigheter.

Flertallet viser videre til at andre og tredje ledd stiller krav til hvilke produksjoner som skal anses som «norske audiovisuelle verk», og som dermed kan omfattes av unntaket for direkte investeringer etter første ledd. Etter bestemmelsen i andre ledd må norske audiovisuelle verk oppfylle minst tre av de fire vilkårene som oppstilles i bokstav a til d. Etter andre ledd bokstav a må manuskriptet eller et annet litterært grunnlag for verket være originalskrevet på norsk, samisk eller nasjonale minoritetsspråk, jf språklova § 6. I andre ledd bokstav b oppstilles det krav om at hovedtemaet må være knyttet til norsk historie, kultur eller samfunnsforhold. Videre må handlingen etter andre ledd bokstav c utspille seg i Norge eller i en annen EØS-stat. I andre ledd bokstav d fremgår det at verket må ha et vesentlig bidrag fra opphavere eller utøvende kunstnere bosatt i Norge eller i en annen EØS-stat. Vilkårene i bokstav a til d tilsvarer vilkårene i «kulturtesten» i forskrift om tilskudd til audiovisuell produksjon § 1-4, med tillegg for at også originalverk skrevet på nasjonale minoritetsspråk kan kvalifisere etter andre ledd bokstav a.

Flertallet vil fremheve at vilkårene som stilles i andre ledd, samlet sett innebærer at «norske audiovisuelle verk» tilsvarer definisjonen av «kulturprodukt» i forskrift om tilskudd til audiovisuell produksjon § 1-3 bokstav c. Definisjonen ekskluderer ikke-manusbaserte produksjoner og underholdningsprogrammer.

Flertallet viser videre til at tredje ledd oppstiller ytterligere krav til hvilke produksjoner som skal anses som «norske audiovisuelle verk». Her stilles det vilkår knyttet til produsenten av verket. Etter bestemmelsen må et norsk audiovisuelt verk også være produsert av en produsent som oppfyller vilkårene i bokstav a til c. Vilkårene er kumulative. I tredje ledd bokstav a stilles det bl.a. krav til produsentens etableringsstat og uavhengighet. Produsenten må være et audiovisuelt produksjonsforetak som er etablert i Norge eller i en annen EØS-stat, og ha audiovisuell produksjon som sitt hovedformål. Videre kan produksjonsforetaket ikke ha offentlige organer som hovedeier. Det kan heller ikke være vesentlige forretningsmessige bindinger til den primære visningsplattformen for prosjektet. Tredje ledd bokstav b stiller krav til produksjonsforetakets organisasjonsform. Foretaket må være organisert som et aksjeselskap og være registrert i det norske enhets- eller foretaksregisteret. Videre stilles det i tredje ledd bokstav c vilkår om at nøkkelmedarbeidere i prosjektet skal ha betydelig profesjonell erfaring innenfor sitt fagfelt. Vilkårene i tredje ledd tilsvarer kravene som stilles til søker i forskrift til audiovisuell produksjon § 3-2.

Flertallet viser til at fjerde ledd hjemler adgang for Medietilsynet til å innhente rådgivende uttalelser i tolkningsspørsmål om hvorvidt en gitt investering kvalifiserer som direkte investering etter første ledd, og hvorvidt et gitt verk kvalifiserer som et norsk audiovisuelt verk etter andre og tredje ledd. Norsk filminstitutt er statens rådgivende organ på filmområdet og besitter bred kompetanse på spørsmål om filmfinansiering. Norsk filminstitutt forvalter dessuten forskrift om tilskudd til audiovisuell produksjon, som anvendes for å avgjøre om et verk er et kulturprodukt (som tilsvarer kravene i andre og tredje ledd).

Flertallet viser til at regjeringen i høringsnotatet skriver at det er behov for et virkemiddel som kan sikre at bidrag innbetales der en tjenestetilbyder ikke oppfyller medfinansieringsplikten, og videre foreslår at det bør være anledning til å ilegge tvangsmulkt dersom en tilbyder av audiovisuelle bestillingstjenester ikke overholder medfinansieringsplikten. Flertallet deler denne oppfatningen og viser til at investeringsforpliktelsen vil omfattes av bestemmelsen i § 10-4 om tvangsmulkt i denne loven. Flertallet viser videre til at det kan fastsettes nærmere regler for dette i forskrift.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Kringkastingsloven ny § 2-23 skal lyde:

§ 2-23 Krav til direkte investeringer og norske audiovisuelle verk

Direkte investeringer er investeringer i produksjon, kjøp av visningsrettigheter og tilsvarende i norske audiovisuelle verk. Kjøp av visningsrettigheter omfattes bare dersom verket ikke er eldre enn tre år.

Norske audiovisuelle verk skal oppfylle minst tre av følgende vilkår:

• a. Manuskriptet eller et annet litterært grunnlag for verket er originalskrevet på norsk, samiske språk, eller de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, romani og romanes.

• b. Hovedtemaet er knyttet til norsk historie, kultur eller samfunnsforhold.

• c. Handlingen utspiller seg i Norge eller i en annen EØS-stat.

• d. Verket har et vesentlig bidrag fra opphavere eller utøvende kunstnere bosatt i Norge eller i en annen EØS-stat.

Et norsk audiovisuelt verk skal også være produsert av en produsent som oppfyller følgende vilkår:

• a. Produsenten er et audiovisuelt produksjonsforetak som er etablert i Norge eller i en annen EØS-stat, har audiovisuell produksjon som sitt hovedformål, ikke har offentlige organer som hovedeier, og ikke har vesentlige forretningsmessige bindinger til den primære visningsplattformen for prosjektet.

• b. Foretaket skal være organisert som aksjeselskap og være registrert i det norske enhets- eller foretaksregisteret.

• c. Nøkkelmedarbeidere i prosjektet skal ha betydelig profesjonell erfaring innenfor sitt fagfelt.

I vurderingen av hva som utgjør direkte investeringer og norske audiovisuelle verk, kan Medietilsynet innhente en rådgivende uttalelse fra Norsk filminstitutt.»

2.5.4 Merknad til endring i lov om film og videogram

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til § 3 andre ledd, som pålegger aktører å betale en avgift for omsetning av videogram i næring. Flertallet foreslår at bestemmelsen oppheves. Flertallet legger til grunn at avgiften på omsetning av videogram i næring oppheves samtidig som medfinansieringsplikten etableres, slik at relevante tilbydere ikke omfattes av både en medfinansieringsplikt og en avgift som baserer seg på omsetningen.

Gjeldende § 3 tredje ledd blir dermed andre ledd.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«I lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram gjøres følgende endring:

§ 3 andre ledd oppheves. Nåværende § 3 tredje ledd blir andre ledd.»

2.5.5 Evaluering

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig å høste erfaringer fra innføringen av en investeringsforpliktelse og løpende vurdere tilpasninger, og ordningen bør dessuten evalueres i sin helhet senest etter å ha virket i tre år.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en helhetlig evaluering av investeringsforpliktelsen for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester senest når den har virket i tre år.»

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet merker seg at flertallet fremmer et konkret forslag til medfinansiering, noe som ikke var en del av Prop. 66 LS (2023–2024) fra regjeringen. Dette medlem er derfor kritisk til at forslaget slik det ligger nå, ikke har vært gjenstand for god nok offentlig debatt før det blir vedtatt. Dette medlem kan derfor ikke gå god for at flertallets forslag unngår uheldige, utilsiktede virkninger.

Dette medlem mener det viktigste filmpolitiske grepet er å få en konkurransedyktig, regelstyrt insentiv-ordning for film- og TV-produksjoner. Dette har ikke Fremskrittspartiet fått flertall for. Dette medlem er derfor kritisk til å innføre medfinansiering slik det fremmes nå. For dette medlem har det vært en forutsetning å få på plass en bedre insentivordning før man eventuelt går inn i en diskusjon om medfinansiering.