3.1 Om Riksrevisjonens konklusjoner

Komiteen viser til at målet med undersøkelsen har vært å vurdere myndighetenes styring og samordning for å nå Stortingets lovfestede klimamål. Undersøkelsen omfatter primært budsjettårene 2022 og 2023. Som bakgrunn for undersøkelsen viser Riksrevisjonen til at Norge har lovfestet en reduksjon i klimagassutslippene med 55 pst. innen 2030, sammenlignet med 1990. Det skal skje både ved at vi reduserer utslippene i Norge og ved kjøp av klimakvoter. Det vises videre til at klimaloven samtidig sier at Norge skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050 med utslippsreduksjoner på 90 til 95 pst. sammenlignet med 1990. For å komme dit har regjeringen satt et omstillingsmål som sier at de innenlandske utslippene alene må ned med 55 pst. innen 2030. Riksrevisjonen vurderer ikke realismen i Stortingets vedtak, men kun regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak.

Komiteen viser til Riksrevisjonens konklusjoner:

• Det gjenstår mye arbeid med å utvikle virkemidler for å nå klimamålene.

• Klimamålene er lite konkretisert og forpliktende formulert i de enkelte departementenes styring.

• Et system for bedre styring og samordning er etablert, men den reelle samordningen er likevel for svak.

• Det er usikkert i hvilken grad det blir mulig å kjøpe utslippsenheter, skogkreditter og kvoter i utlandet for å nå Norges klimamål.

• Rapporteringen gir ikke tilstrekkelig informasjon om framdriften og om hvordan Norge skal nå klimamålene.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner.

• Komiteen viser til at Riksrevisjonens gjennomgang tyder på at regjeringen ikke i tilstrekkelig grad sikrer at Stortingets vedtak kan nås på en samfunnsmessig kostnadseffektiv måte.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til statsrådenes svarbrev til Riksrevisjonen av 5. juni 2024, der energiministeren, kommunal- og distriktsministeren, landbruks- og matministeren, fiskeri- og havministeren og samferdselsministeren påpeker at klimamålene ikke er fordelt ned på enkeltsektorer, og at det derfor ikke er gitt at det er mulig eller hensiktsmessig å konkretisere dem ned til hvordan den enkelte sektor skal bidra. Disse medlemmer viser også til at Whole-of-government-koordinering under OECDs anbefalinger for samstemt politikk for å nå bærekraftsmålene ikke inngår som en del av Stortingets vedtak og forutsetninger.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til Riksrevisjonens konklusjon om at det er kritikkverdig at de ansvarlige departementer ikke har etablert en styring og samordning som er tilpasset den sektorovergripende samfunnsutfordringen som klimaendringene utgjør. Disse medlemmer merker seg det svar statsministeren har gitt på komiteens brev fra 12. november 2024, og konstaterer at det er mangel på samsvar mellom dette svaret og det ansvaret statsministeren selv påtok seg i Stortinget 21. oktober 2021 for å sikre et helhetlig og koordinert arbeid med klimautfordringene:

«Den sentrale rollen står her. Statsministeren kommer til å engasjere seg i det arbeidet for fullt.»

Disse medlemmer fastslår at Riksrevisjonens kritikk med dette også er en dom over statsministerens egen oppfølging av regjeringens samlede innsats for en samordnet og effektiv innsats i klimaarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt slutter seg til Riksrevisjonens vurdering av at det er kritikkverdig at de ansvarlige departementene ikke har etablert en styring og samordning som er tilpasset en av vår tids største sektorovergripende samfunnsutfordringer. Disse medlemmer slutter seg til vurderingen om at det er behov for mer systematikk og åpenhet om hvordan myndighetene planlegger å nå Stortingets vedtatte klimamål, og understreker regjeringens ansvar for å etablere tilstrekkelige tverrsektorielle arbeidsformer og utvikle virkemidler som gjør at Norge når de mål Stortinget har vedtatt. Disse medlemmer slutter seg til vurderingen av at det er usikkert i hvilken grad det blir mulig å kjøpe klimakvoter i utlandet i kommende år, og viser til at å legge kvotekjøp til grunn for å nå klimamål gir usikre styringssignaler til næringslivet som kan forsinke omstillingen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti derfor over en årrekke har tatt til orde for å prioritere omstilling og utslippskutt i Norge. Dette medlem er bekymret for at manglende omstilling vil skade norsk konkurransekraft i årene som kommer.

Komiteens medlem fra Rødt viser til at Rødt mener at kutt i klimagassutslippene til rike land skal tas innenlands, og at det i forbindelse med statsbudsjettet bør legges fram forpliktende klimabudsjetter og klimaplaner for hvordan dette skal skje. Videre bør det også lages delplaner for alle samfunnssektorer som viser hvordan utslippene skal reduseres, både på kort og lang sikt.

Komiteens medlem fra Venstre viser til statsminister Jonas Gahr Støres svarbrev til kontroll- og konstitusjonskomiteen datert 20. november 2024.

Dette medlem viser til at statsministeren trekker frem øremerking av midler til nullutslippslastebiler gjennom Enova som et av regjeringens virkemidler for å nå Norges klimamål i henhold til Parisavtalen. Dette medlem påpeker at regjeringen i statsbudsjettet for 2025 foreslår et reelt kutt i bevilgningen til Enova på 700 mill. kroner, sammenlignet med saldert budsjett for 2024. Videre kan ikke dette medlem se hvordan Enovas punktutslippsprogram blir fulgt opp i statsbudsjettet for 2025. Dette medlem mener Norge må styrke Enova betydelig for å redusere punktutslipp i industrien og sikre Norge en ledende posisjon innen karbonfangst- og lagring.

Dette medlem mener at statsministerens svarbrev illustrerer at regjeringen fører en kortsiktig klimapolitikk. Dette medlem viser til Klimautvalget 2050 sin vurdering av at det er et stort misforhold mellom de uttalte ambisjonene i klimapolitikken og vedtatte tiltak og virkemidler, og at en målrettet omstilling til et lavutslippssamfunn må starte nå.

Dette medlem viser til regjeringens klimastatus og -plan og de ikke-kvotepliktige utslippene under innsatsfordelingsforordningen innenfor transport-, jordbruks-, bygg- og avfallssektoren, hvor regjeringen med dagens politikk står overfor et utslippsgap på 5,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter for å nå målet i 2030. Dette til tross for at regjeringen satser på en storstilt import av biodrivstoff, som både har store bærekraftsutfordringer og manglende omstillingseffekt.

Dette medlem viser i den forbindelse til Miljødirektoratets rapport Et 2035-bidrag som sikrer omstilling nasjonalt, som fraråder økt bruk av biodrivstoff utover gjeldende omsetningskrav.

Dette medlem viser videre til statsministerens svarbrev om at regjeringen planlegger å kjøpe klimakvoter i utlandet for å tette utslippsgapet under innsatsfordelingsforordningen.

Dette medlem forbløffes med dette over regjeringens kortsiktighet i klimapolitikken. Dette medlem mener at norsk klimapolitikk ikke bare kan belage seg på kvotekjøp i utlandet og storstilt import av biodrivstoff. Dette medlem avviser ikke at det er sentralt med fleksibilitet for å nå klimamålene på kort sikt, men understreker behovet for nasjonale utslippskutt for å nå det lovfestede målet i klimaloven om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Dette medlem mener videre at kjøp av utslippskutt i utlandet må komme i tillegg til, og ikke istedenfor, utslippsreduksjoner i Norge.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Riksrevisjonen i sin undersøkelse av myndighetenes styring og samordning for å nå Stortingets vedtatte klimamål beskriver at «det i utslippsframskrivningene i den årlige rapporteringen er lite synliggjort hvor stor usikkerheten er» og peker videre på at «lite informasjon om usikkerhet svekker beslutningsgrunnlaget når Stortinget og regjeringen vurderer behovet for endringer i virkemiddelbruken». Videre peker Riksrevisjonen på at «det gjenstår mye arbeid med å utvikle virkemidler for å nå klimamålene». Disse medlemmer viser videre til framskrivningene i Nasjonalbudsjettet 2025 (Meld. St. 1 (2024–2025)), der utslippene i Norge anslås å være på 37,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter (Mt-CO₂-e) i 2030, som tilsvarer en nedgang på 26 pst. fra 1990 med vedtatt politikk. Med denne framskrivningen vil regjeringens omstillingsmål for hele økonomien om 55 pst. kutt i 2030 sammenlignet med 1990 ikke bli nådd før lenge etter 2040. Disse medlemmer understreker at vedtatt politikk dermed er langt ifra tilstrekkelig for å sikre at Norge er i rute med å nå Norges klimamål, og at det derfor kreves ekstra sterke virkemidler framover.

Disse medlemmer viser til at det i regjeringens klimastatus og -plan 2025 (Særskilt vedlegg til Prop. 1 S (2024–2025)), legges opp til en forsterket planlagt politikk i ikke-kvotepliktig sektor. Likevel anslås det et utslippsgap på 5,4 Mt-CO₂-e over perioden. Regjeringen opplyser ikke om utslippskutt under kvotepliktig sektor av forsterket politikk, men det refereres til at dette må sees i sammenheng med EU. I skog- og arealbrukssektoren ligger Norge an til å få et underskudd til netto-null-forpliktelsen på 36,4 Mt-CO₂-e (7,4 Mt-CO₂-e årlig) over første bokføringsperiode. Regjeringen viser videre til at Norge kan få et underskudd også i neste bokføringsperiode på potensielt 1,4 Mt-CO₂-e samlet for perioden 2026–2030. Regjeringen varsler i klimastatus og -plan 2025 at utslippsgapet i ikke-kvotepliktig sektor skal dekkes med fleksibilitetsmekanismer, og at det planlegges for å dekke utslippsunderskuddet i skog- og arealbrukssektoren ved kjøp av skogkreditter og kompensasjonsmekanismer. Det åpnes også for å ta i bruk Parisavtalen artikkel 6. Disse medlemmer vil understreke at EU-kommisjonens plan for nedtrapping av kvotetildeling betyr at det vil være tomt for kvoter rundt 2040 i kvotepliktig sektor. Videre viser en undersøkelse gjort av Miljødirektoratet at det med eksisterende virkemiddelbruk i EU, Island og Norge ligger an til et underskudd i innsatsfordelingen selv med forsterket planlagt politikk og inkludert konverterte kvoter fra kvotesystemet og overskudd av utslippsenheter fra tidligere år. Det er dermed høyst usikkert om det er overskudd av utslippsenheter i ikke-kvotepliktig sektor framover. Også Riksrevisjonens undersøkelse viser at det er risiko for at det kun vil være et begrenset antall utslippsenheter og skogkreditter tilgjengelig for kjøp innenfor avtalen med EU i perioden fram til 2030. Disse medlemmer har notert at det i nasjonalbudsjettet 2025 i noen grad er synliggjort ulike framskrivninger ved ulik økonomisk vekst og mulig teknologisk utvikling, og at det i klimastatus og -plan 2025 beskrives usikkerhet rundt framtidig kvotepris, bruk av fleksibilitetsmekanismer, kompensasjonsmekanismer og skogkreditter. Disse medlemmer vil likevel understreke at det ikke har foreligget Stortinget eller offentligheten en helhetlig analyse for å belyse ovennevnte usikkerheter, og at det verken i nasjonalbudsjettet 2025 eller klimastatus og -plan 2025 foreligger ulike sårbarhetsanalyser eller framskrivninger som belyser usikkerheten knyttet til kvotebruk, fleksibilitetsmekanismer og skogkreditter, ei heller ulike scenarioer med ulik virkemiddelbruk for å kompensere for eventuelle usikkerheter og i tilstrekkelig grad bidra til at Norge når klimamålene. Disse medlemmer noterer seg at regjeringen likevel legger opp til å ta i bruk disse usikkerhetene som de viktigste virkemidlene i klimapolitikken. Disse medlemmer vil også løfte fram at det ikke er gjort en kvantifisert beregning av utslippseffekten av totaliteten av statsbudsjettet 2025, til tross for at det i klimaloven er forankret at det årlig skal redegjøres for klimaeffekten av framlagt budsjett.

Disse medlemmer mener klimaendringene, og hvordan Norge skal nå sine klimamål, er av svært komplisert og alvorlig karakter, og at det derfor bør stilles strenge krav til opplysningens omfang i behandling av saker som gjelder klimapolitikk.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne mener det ikke er lagt fram tilstrekkelig nok informasjon om alternative virkemidler, tiltak og usikkerheter til at Stortinget har godt nok beslutningsgrunnlag for å vurdere endringer i virkemiddelbruken eller klimastyringen for å nå Norges klimamål. Dette medlem vil også understreke at klimastatus og -plan er et særskilt vedlegg til statsbudsjettet og på slik måte ikke blir reelt politisk behandlet av Stortinget. Dette til tross for at Miljøpartiet De Grønne tidligere har fremmet forslag om å få klimastatus og -plan behandlet på Stortinget, blant annet i Innst. 9 S (2023–2024), men blitt nedstemt.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil minne om at regjeringen plikter å gi supplerende opplysninger i saker der ny informasjon kommer etter at saken er framlagt for Stortinget, men før Stortinget har fattet vedtak i saken. Disse medlemmer vil i den forbindelse løfte fram store endringer som har skjedd i verden og som har innvirkning på norsk klimapolitikk. Den 28. oktober 2024 kunne Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) varsle om at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren har steget til et rekordhøyt nivå, og akkumuleringen av CO₂ i atmosfæren skjer raskere enn noensinne (Greenhouse Gas Bulletin, WMO, 2024). FNs klimasjef, Simon Stiell, uttalte i forbindelse med rapportlanseringen at verdens land kun har lovet en brøkdel av utslippskuttene som trengs for å nå Parisavtalen. Dette ble også bekreftet da FN lanserte sin «Emissions Gap Report 2024» den 24. oktober 2024, som viser at med dagens klimapolitikk styrer verden mot 2,6–3,1 graders oppvarming. Rapporten er tydelig på at alle lands klimaambisjoner må forsterkes, at det kreves mye sterkere virkemidler, og at tiltak må iverksettes umiddelbart. Det løftes fram at de rike landene med høye utslipp må ta de tyngste løftene (UNEP, 2024). Videre kom en historisk klimadom mot Sveits i april 2024, da Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) bekrefter at klimaendringene krenker menneskerettighetene, og at det er statenes ansvar å sette på plass tiltak for å sørge for at brudd ikke skjer, og dermed følger sine forpliktelser under Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Når EMD felte Sveits, var det fordi landet ikke hadde vedtatt bindende konkrete virkemidler for hvordan utslippsmålene skal nås, og fordi det manglet et karbonbudsjett for beregning av gjenstående utslippsmuligheter. Dette får avgjørende betydning også i norsk rett, fordi EMK gjelder som norsk lov. Disse medlemmer synes det er svært alvorlig at denne informasjonen ikke er ivaretatt i regjeringens klimastatus og -plan og heller ikke opplyst om i etterkant av framleggelsen.

3.2 Om Riksrevisjonens kritikk

Komiteen viser til Riksrevisjonens kritikk, som er på nivå «Kritikkverdig». Riksrevisjonen vektlegger svak samordning i arbeidet med å nå målene. Til tross for at det er etablert flere «samordningsarenaer», er det lite som tyder på at disse fungerer tilstrekkelig. Svak samordning kan føre til at det ikke er de mest effektive tiltakene som blir prioritert, og at ulike sektorer kan velge til dels motstridende tiltak.

Riksrevisjonen peker på at det mangler en plan for utvikling av virkemidler på feltet. Det vises også til at de enkelte departement i liten grad forpliktes til å nå felles nasjonale mål.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens kritikk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener det er et gjennomgående problem i norsk klimapolitikk at langsiktige og uforpliktende mål ikke nås, og mener at både Stortingets og regjeringens beslutningsgrunnlag vil styrkes gjennom forpliktende karbonbudsjetter, sektorvise handlingsplaner og tydelige nasjonale målsettinger, og at den offentlige debatten om norsk klimapolitikk slik vil få et sterkere fundament. Disse medlemmer viser til at regjeringen ikke har levert dette. Også Riksrevisjonen peker på at «Klimamålene er lite konkretisert og forpliktende formulert i de enkelte departementenes styring».

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til at Miljøpartiet De Grønne fremmet en rekke forslag i forbindelse med behandlingen av klimaloven (Prop. 107 L (2022–2023), Innst. 38 L (2023–2024)) høsten 2024 som ville bidratt til å gjøre klimamålene og klimaloven mer konkret og forpliktende. Samtlige forslag ble stemt ned.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil minne om at regjeringen skal følge opp lov- og stortingsvedtak som Stortinget treffer, samt være gjenstand for Stortingets kontroll. Videre viser disse medlemmer til intervjuer som Riksrevisjonen har hatt med departementene, der det løftes fram at

«klimamål i praksis må veies mot andre sentrale sektormål og hensyn. Dersom målkonflikter oppstår, avveies ulike mål mot hverandre i de ordinære beslutningsprosessene, for eksempel gjennom arbeidet med tildelingsbrevene og i den årlige budsjettprosessen»,

og at undersøkelsen viser at

«departementene stiller få konkrete krav til underliggende etater i instrukser og tildelingsbrev».

Disse medlemmer mener at regjeringen har hatt mange muligheter til å sørge for at slike krav er satt, blant annet i vedtak 75 (2021–2022), der Stortinget ber regjeringen om, fra og med januar 2024, i årlige tildelingsbrev til samferdselsetatene og -selskapene, de regionale helseforetakene, Sykehusbygg, Forsvarsbygg og Statsbygg, å pålegge etatene å utarbeide klimamål og å rapportere på dette. Dette vedtaket er ikke fulgt opp.

Disse medlemmer viser videre til at Stortinget har bedt regjeringen om å komme med en stortingsmelding med konkrete tiltak som viser hvordan Norge skal kutte utslippene i perioden fram mot 2030 i tråd med Norges klimamål i både vedtak 42 (2022–2023) og vedtak 760 (2022–2023). Regjeringen mener i Meld. St. 4 (2024–2025) at disse vedtakene er fulgt opp i klimastatus og -plan 2025. Det vises til øvrige av disse medlemmers merknader, samt Riksrevisjonens rapport, som vurderer at virkemidlene er for få, ikke tidfestet og for lite konkrete. Disse medlemmer mener med det at klimastatus- og plan ikke er tilstrekkelig til å oppfylle vedtakene, og at det er bekymringsverdig at regjeringen ikke følger opp flere av Stortingets vedtak som ville bidratt til å styrke samordningen og klimastyringen. Disse medlemmer undrer seg over at regjeringen mener det er levert en plan for hvordan klimamålene skal nås, når planen selv viser at det ikke er mulig uten å ta i bruk usikre og antakelig ekstremt dyre tiltak.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener det er kritikkverdig at både nåværende og forrige regjering ikke har møtt klimakrisa med tilstrekkelige tiltak. Flertallet på Stortinget vedtok i fjor at regjeringen skulle legge fram en konkret plan som viser hvordan Norge skal kutte utslippene i perioden fram mot 2030 i tråd med Norges klimamål. Riksrevisjonens rapport understreker behovet for en slik klimaplan. Disse medlemmer viser til at regjeringen i 2022 lanserte Grønn bok som et særskilt vedlegg til Klima- og miljødepartementets budsjettproposisjon, men at denne ikke blir behandlet som en egen innstilling i Stortinget. Riksrevisjonens konklusjoner og kritikk understreker behovet for at Grønn bok gjennomgår reell demokratisk debatt, og at regjeringen følger opp Stortingets vedtak om en klimaplan. Disse medlemmer er kritiske til at planer for å nå klimamålene ikke blir levert, slik Stortinget har bedt om, og mener det haster med handling.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at til tross for at det er gjort noen forbedringer i regjeringens klimastatus og -plan 2025, er det langt ifra tilstrekkelig, gitt omfanget av klimakrisen. Disse medlemmer mener videre at det ikke er forelagt Stortinget et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag om usikkerheter og virkemidler, og at klimaloven § 6 ikke i tilstrekkelig grad er fulgt opp i regjeringens klimastatus og -plan. Disse medlemmer mener det er uheldig at en rekke vedtak ikke er fulgt opp, som kunne bidratt til bedre samordning og styring i klimapolitikken, og mener det er svært alvorlig at det ikke er etablert et godt nok styringssystem der alle sektorer og departementer har tydelige klima- og naturforpliktelser. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre bedre tverrsektoriell samordning i klimapolitikken, slik at Norge oppnår vedtatt klimamål.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til Riksrevisjonens tre nivåer for kritikk, der det øverste nivået «sterkt kritikkverdig» brukes når revisjonen finner alvorlige svakheter, feil og mangler som ofte vil kunne få svært store konsekvenser for enkeltmennesker eller samfunnet. Dette medlem vil understreke at det er ingenting som vil få så store konsekvenser for enkeltmennesker og samfunnet som klimaendringene. Til eksempel kunne ekspertvitnet og IPCCmedforfatter Wim Thiery i Greenpeace og Natur og Ungdom sitt søksmål mot staten for de tre oljefeltene Yggdrasil, Breidablikk og Tyrving vise til forskning som peker på at utslippene fra de tre oljefeltene alene vil føre til at over 100 000 mennesker dør tidligere av hete fram til 2100. Ifølge WMOs rapport «WMO’s Atlas of Mortality and Economic Losses from Weather, Climate and Water Extremes 1970–2019» har ekstreme værhendelser grunnet global oppvarming ført til over to millioner dødsfall og 4,3 billioner dollar i økonomiske tap de siste femti årene (WMO, 2023).

Dette medlem mener dette er sterkt kritikkverdig, gitt klimakrisens omfang og konsekvenser for enkeltmennesker og samfunn. På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har etablert en styring og samordning av klimapolitikken som er tilpasset vår tids største sektorovergripende samfunnsutfordring.»

3.3 Om Riksrevisjonens anbefalinger

Komiteen viser til Riksrevisjonens anbefalinger om at:

• Klima- og miljødepartementet, Finansdepartementet, Energidepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Samferdselsdepartementet

  • styrker samordningen mellom departementene slik at den videre utviklingen av tiltak og virkemidler blir effektiv

  • sørger for nødvendig framdrift og retning i klimapolitikken ved å ytterligere konkretisere og synliggjøre i regjeringas klimastatus og ‑plan den planlagte framdriften i arbeidet med å utvikle og gjennomføre aktuelle virkemidler.

• Energidepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Samferdselsdepartementet konkretiserer hvordan de ulike sektorene skal bidra til å nå klimamålene, for eksempel ved å gi tydeligere føringer til underliggende etater og vurdere behovet for sektorvise strategier

• Klima- og miljødepartementet i større grad synliggjør veivalgene rundt, og usikkerheten ved, bruk av mulighetene for å kjøpe kvoter gjennom Parisavtalen og utslippsenheter og skogkreditter gjennom klimaavtalen med EU

• Finansdepartementet synliggjør usikkerheter ved utslippsframskrivningene i tråd med FNs retningslinjer, slik at regjeringen og Stortinget får et bedre grunnlag for å vurdere statusen og framdriften i klimapolitikken.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen påpeker at rapporteringen ikke gir tilstrekkelig informasjon om fremdrift og om hvordan Stortingets vedtatte klimamål kan nås. Det mangler faktagrunnlag som viser om de klimapolitiske tiltak er effektive, og om de er kostnadseffektive. De fremlagte utslippsfremskrivinger omfatter ikke usikkerhet. Riksrevisjonen påpeker også at regjeringens redegjørelse for klimaeffekten av statsbudsjettet gir begrenset informasjon. Det er derfor lite sannsynlig at det gis effektive styringsverktøy for å vedta effektive klimatiltak.

Komiteen slutter seg med dette til Riksrevisjonens anbefalinger.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til side 11 i klimastatus og -plan (Grønn bok), hvor regjeringen ikke kan redegjøre for om fremlagt statsbudsjett for 2025 øker eller reduserer klimagassutslippene:

«Mange av budsjettendringene kan ha både direkte og indirekte effekter, og både kortsiktige og langsiktige effekter. For en del poster er vurderingen at det er motstridende effekter, hvor det ikke er mulig å kvantifisere effektene, og på den måten kartlegge hvilken effekt som er størst. Det er derfor vanskelig å si hvorvidt og i hvilken grad budsjettet samlet sett bidrar til å redusere eller å øke klimagassutslippene.»

Disse medlemmer mener det kan være i strid med § 6b i klimaloven at regjeringen ikke kan redegjøre for klimaeffekten av fremlagt budsjett. Når regjeringen ikke evner å redegjøre for om statsbudsjettet 2025 samlet sett øker eller reduserer klimagassutslippene, kan man etter disse medlemmer sitt syn ikke påberope seg å sette klima og miljø som ramme for all politikk.

Disse medlemmer viser til at kjøp av klimakvoter er en viktig fleksibilitet, men må komme i tillegg til, og ikke som erstatning for, virkemidler som bidrar til nødvendig omstilling. I den anledning vil disse medlemmer vise til Klimautvalget 2050, som peker på at kvotekjøp (fleksible mekanismer) kan ha fordeler på kort sikt, men at Norge ikke kan legge kvotekjøp til grunn i et 2050-perspektiv.

Årsaken til dette er at verdens samlede karbonbudsjett er begrenset, og at utslippene i alle land på sikt må fjernes. Utvalget betrakter kvotekjøp som en betaling for å utsette utslippsreduksjoner, og peker på at det er fare for stiavhengighet hvis utslippsreduksjoner utsettes.

Videre vil disse medlemmer vise til Miljødirektoratet, som deler denne vurderingen:

«De samme vurderingene er etter vårt syn gyldige i et 2035-perspektiv. […] Det er vår vurdering at kvotekjøp må komme i tillegg til, og ikke som erstatning for, virkemidler som bidrar til nødvendig omstilling og teknologiutvikling.»