Behovet for en kjønnsnøytral pater est-regel
Disse medlemmer viser
til at pater est-regelen i barneloven § 3 første ledd utelukkende
gjelder fedre, og ikke medmødre. For medmødre er det barneloven
§ 3 andre ledd som gjelder:
«Som medmor til barnet skal reknast den
kvinna som mora er gift med ved fødselen når barnet er avla ved assistert
befruktning innafor godkjent helsestell og med kvinna sitt samtykke
til befruktninga. Ved assistert befruktning innafor godkjent helsestell
i utlandet må identiteten til sædgiver vere kjent.»
Disse medlemmer viser
til at i motsetning til pater est-regelen i første ledd, blir ikke
kvinnen som mor er gift med ved fødselen, automatisk utpekt som barnets
rettslige medmor. Dersom barnet er unnfanget ved assistert befruktning
(i praksis inseminasjon), skal morens kvinnelige ektefelle regnes
som medmor til barnet dersom to vilkår knyttet til den assisterte
befruktningen er oppfylt. Folkeregistermyndigheten skal kontrollere
om disse vilkårene er oppfylt.
Det ene vilkåret er at morens kvinnelige ektefelle må
ha gitt sitt samtykke til befruktningen. I tråd med bioteknologiloven
må ektefellen være myndig når hun gir samtykke, og ved gjentatt
behandling må det gis nytt særskilt samtykke.
Det andre vilkåret er at den assisterte befruktningen foretas
innen «godkjent helsestell». Virksomhet i Norge må ha godkjenning
av Helsedirektoratet. Er den assisterte befruktningen skjedd i utlandet,
må identiteten til sædgiver være kjent. Dette er ikke spesifisert
i loven for de tilfellene der den assisterte befruktningen skjer
i Norge, fordi det her er et vilkår at den assisterte befruktningen skjer
med åpen donor, jf. bioteknologiloven § 2-7.
Er assistert befruktning skjedd privat, eller
ved en helseinstitusjon som ikke regnes som «godkjent helsestell»,
eller uten nødvendig samtykke, regnes morens kvinnelige ektefelle
ikke som medmor. Hun kan heller ikke få rettsstilling som medmor
ved erkjennelse etter § 4 eller på annen måte. Det samme gjelder
hvis befruktningen er skjedd ved samleie.
Disse medlemmer viser
til at de aller fleste barn i likekjønnede forhold blir til ved
assistert befruktning i godkjent helsestell, og mange vil benytte
denne metoden for å få barn. Det er imidlertid på det rene at noen også
blir gravide gjennom inseminasjon i privat regi. Begrunnelsene for
dette kan være forskjellige: Noen ønsker å benytte en donor de kjenner,
noe som ikke er tillatt ved befruktning etter bioteknologiloven,
mens det for andre igjen kan dreie seg om kostnadene til den assisterte
befruktningen eller lang ventetid på klinikkene som utfører den.
Disse medlemmer viser
til at Barnelovutvalget i NOU 2020:14 punkt 9.5.3.2 skriver følgende:
«For utvalget er […] et viktig verdimessig
utgangspunkt å så langt som overhodet mulig likestille foreldrepar
av samme kjønn med foreldrepar av motsatt kjønn, og videre barna
i disse forholdene. Den ultimate formen for likestilling mellom
disse to kategoriene foreldreskap ville være å la foreldreskap følge
nøyaktig samme regler for likekjønnede som ulikekjønnede par ved
å utvide pater est-regelen og regelen om erklæring av foreldreskap
til å gjelde også likekjønnede, uten andre vilkår.»
Disse medlemmer viser
videre til at Barnelovutvalget, på tross av det sentrale verdimessige
utgangspunktet om å likestille foreldrepar av samme kjønn med foreldrepar
av motsatt kjønn, velger å ikke gå inn for å gjøre pater est-regelen
kjønnsnøytral.
Disse medlemmer mener
at Barnelovutvalgets begrunnelse for dette er foruroligende, da
argumentene som trekkes frem, gjør seg vel så gjeldende for foreldrepar
av motsatt kjønn som for foreldrepar av samme kjønn.
Som et første argument trekker Barnelovutvalget frem
at en kjønnsnøytral pater est-regel vil komme i konflikt med dagens
utgangspunkt fra bioteknologilovgivningen om at man skal benytte
åpen donor ved assistert befruktning. Disse
medlemmer ønsker å påpeke at selv om de aller fleste barn
i likekjønnede forhold blir til ved assistert befruktning, er det
langt flere barn av foreldrepar av motsatt kjønn som kommer til
verden ved assistert befruktning. Argumentet om at en pater est-regel
kan være problematisk med tanke på retten til å kjenne sitt opphav,
gjør seg derfor gjeldende med større styrke i heterofile ekteskap.
Videre viser utvalget til at begrunnelsen for
kravet om at barnet har blitt til ved assistert befruktning i godkjent
helsevesen, er å sikre at inseminasjonen skjer i trygge og kontrollerte
former, og at en klinikk ville gjennomføre sykdomstester og sjekk
av medisinsk bakgrunn som kan utelukke seksuelt overførbare sykdommer
eller arvelige genetiske sykdommer. Disse
medlemmer viser til at også denne begrunnelsen gjør seg like
sterkt gjeldende for heterofile ektepar som benytter seg av inseminasjon
i privat regi, uten at Barnelovutvalget foreslår endringer i pater
est-regelen for heterofile ektepar av den grunn.
Etter Barnelovutvalgets syn er den viktigste
grunnen til å beholde dagens vilkår for medmorskap at vilkårene
til sammen sikrer at det ikke blir konflikt om foreldreskapet mellom
medmor og den som har bidratt med sæd.
Utvalget trekker i den forbindelse frem et par
eksempler. Et eksempel er at paret benytter en venn eller bekjent
som ønsker å bidra, men ikke være far. Et annet eksempel er at moren
har samleie med en mann som resulterer i en unnfangelse, enten fordi
hun har et forhold til ham, eller fordi hun ønsker å oppnå graviditet
uten hans kjennskap til det.
En vilkårsløs regel om at en kvinnelig ektefelle
alltid blir medmor, vil ifølge Barnelovutvalget skape usikkerhet
om disse tilfellene. Disse medlemmer ønsker
å påpeke at en vilkårsløs regel om at en mannlig ektefelle alltid
blir far, også vil skape usikkerhet om disse tilfellene. Det hindrer
imidlertid ikke Barnelovutvalget i å helhjertet støtte opp om å
videreføre pater est-regelen for heterofile ektepar.
Disse medlemmer vil
påpeke at et avslag på søknad om å være juridisk forelder for sitt
barn kan få store og langvarige konsekvenser, både når det kommer til
å etablere tilknytning til barnet i barnets første leveår og muligheten
for å opprettholde kontakt etter et samlivsbrudd, og når det kommer
til økonomiske og helsemessige forhold, eller forhold av praktisk
art.
Som eksempler på dette kan nevnes at en forelder som
ikke er juridisk forelder, ikke får tilgang til barnets helseinformasjon
på helsenorge.no. Dette innebærer blant annet at forelderen ikke
får tilgang til barnets legetimer, og at forelderen ikke kan hente
reseptbelagt medisin til barnet på apoteket. Forelderen kan ikke
søke om pass eller ID-kort til barnet sitt. Forelderen kan heller
ikke opprette en livsforsikring som tilgodeser barnet ved forelderens
bortgang.
Disse medlemmer mener
det er spesielt problematisk at et avslag på søknad om å være juridisk
forelder for sitt barn har som konsekvens at forelderen ikke får
rett til å ta ut foreldrepermisjon for barnet hen de facto er forelder
til, all den tid det første leveåret er sentralt for å sikre barnet
solid tilknytning til begge foreldre og startskuddet for en relasjon
mellom forelder og barn som skal vare livet ut.
Disse medlemmer mener
videre det er vel så problematisk at ved et eventuelt samlivsbrudd
har verken barnet eller forelderen noen rett til videre kontakt med
hverandre. Dette innebærer at barnets adgang til å fortsatt ha en
relasjon til forelderen det har vokst opp med, det være ved delt
bosted eller samvær, utelukkende beror på den andre, juridiske forelderens
ønske om eller velvilje til å opprettholde slik kontakt.
Disse medlemmer viser
til at JURK i sitt høringsinnspill stiller seg positive til forslaget
om å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral. JURK gir uttrykk for
at slik rettstilstanden er i dag, risikere barn i familier med likekjønnede
foreldre å stå uten den juridiske beskyttelsen som en automatisk
foreldreskapsregel gir, noe som igjen kan føre til tap av kontakt
med en av sine omsorgspersoner ved samlivsbrudd. JURK skriver videre:
«Gjennom vårt arbeid møter JURK kvinner
i likekjønnede forhold som opplever usikkerhet rundt sin juridiske
status som medmor, særlig i tilfeller av samlivsbrudd. For barn
unnfanget utenfor helseinstitusjoner, for eksempel ved privat inseminasjon,
står medmor uten juridiske rettigheter til barnet. Dette kan få
alvorlige konsekvenser, da barnet kan miste en av sine primære omsorgspersoner
dersom medmor og biologisk mor går fra hverandre. Uten en juridisk
fastsettelse av foreldreskap har medmor ingen rett til samvær, ingen tilgang
til informasjon om barnet og ingen mulighet til å påvirke beslutninger
som berører barnets helse og utvikling. Denne situasjonen er en
stor belastning både for barnet og medmor, da den kan føre til at
barnet mister stabiliteten og tilknytningen til en av sine omsorgspersoner.»
Disse medlemmer mener
at det er gode grunner til å sette spørsmålstegn ved om det er riktig
å vekte barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav tyngre enn
adgangen til å sikre den reelle omsorgspersonen adgang til å være
i foreldrepermisjon med barnet sitt i dets første leveår. Disse medlemmer mener at det er like
gode grunner til å stille spørsmål ved om det er riktig å vekte
retten til å kjenne sitt biologiske opphav tyngre enn adgangen til
å sikre barnet retten til å opprettholde kontakt med forelderen
de har vokst opp med, ved et eventuelt samlivsbrudd.
Disse medlemmer viser
videre til at den norske oversettelsen av barnekonvensjonen artikkel
7 nummer 1, som verner om barns identitet, lyder slik:
«Barnet skal registreres umiddelbart
etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til
å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til
å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.»
Barnekonvensjonen artikkel 7 nummer 1 har med andre
ord både en identitets- og en omsorgsdimensjon.
Disse medlemmer viser
til at det er omdiskutert om retten til å kjenne sitt biologiske
opphav i det hele tatt er et krav som følger av barnekonvensjonen. Disse medlemmer viser til Barnelovutvalgets
rapport punkt 9.2.2, hvor utvalget skriver følgende:
«Det er ikke åpenbart hvem som er ‘foreldre’
etter barnekonvensjonens artikkel 7 nummer 1. Begrepet kan både
ha en biologisk, juridisk og psykologisk side, og nye familiestrukturer
og reproduktiv teknologi utfordrer forståelsen av begrepet. […]
FNs barnekomité har til nå ikke gitt klar veiledning om spørsmålet,
og internasjonalt er det ikke konsensus.
[…]
Et annet spørsmål er om artikkel 7 forplikter
statene til å sørge for at barn får opplysninger om sæd- eller eggdonors
identitet. Barnekomiteen har ikke kommet med en endelig avklaring
av spørsmålet.»
Disse medlemmer viser
videre til at det er mange land som har tiltrådt barnekonvensjonen,
som ikke stiller krav om åpen donor ved assistert befruktning.
Det som imidlertid er på det rene, er at barnet
etter barnekonvesjonen artikkel 7 nummer 1 har krav på omsorg. Disse medlemmer viser til at en sæddonor
kan spille en mer eller mindre viktig omsorgsrolle i et barns liv.
Noen barn har ikke kontakt med sæddonor i det hele tatt, mens andre
igjen kan ha jevnlig kontakt. Det råder imidlertid liten tvil om
at en forelder som bor og lever med barnet til daglig, spiller en
større omsorgsrolle i barnets liv.
Det avgjørende for disse
medlemmer er at man ved utformingen av regler om foreldreskap
tar utgangspunkt i barnet og ser på hvem som er barnets reelle omsorgspersoner,
og ut fra det sikrer de juridiske rettighetene for disse foreldrene,
slik at barnet får den oppfølgingen det har rett på fra sine omsorgspersoner. Disse medlemmer vil i den forbindelse
minne om at pater est-regelen nettopp har som hovedformål å skape
trygghet for omsorg og forsørgelse fra starten av barnets liv.
Disse medlemmer mener
at dagens regelverk, hvor pater est-regelen utelukkende gjelder
for heterofile ektepar, er regelrett diskriminerende og særdeles
svakt begrunnet. Disse medlemmer kan
ikke se at noen av innvendingene som trekkes frem mot å gjøre pater est-regelen
kjønnsnøytral, ikke også er til stede for heterofile ektepar.
Disse medlemmer mener
at det som gjør dagens regelverk særlig problematisk, er at det
ikke bare forskjellsbehandler foreldrepar av samme kjønn, men at
det også diskriminerer barna til likekjønnede ektepar. Disse medlemmer viser i den forbindelse
til at det følger av både Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen
artikkel 3 nummer 1 at ved handlinger og avgjørelser som berører
barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Etter disse medlemmers syn
er det dypt urovekkende at pater est-regelen sikrer at barn født
inn i ulikekjønnede ekteskap har to foreldre fra starten av livet,
med den juridiske, sosiale og materielle tryggheten dette innebærer,
mens hensynet til barnets beste må vike for andre hensyn i likekjønnede
ekteskap.
Disse medlemmer stiller
seg også undrende til at Barnelovutvalget ikke i større grad tar
innover seg at de i sin argumentasjon mot å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral
forskjellsbehandler barn av likekjønnede foreldre, og at de ikke
problematiserer at de vekter formålet om å skape trygghet for omsorg
og forsørgelse fra starten av barnets liv tyngre for barn født inn
i ulikekjønnede ekteskap enn for barn født inn i likekjønnede ekteskap.
Det kan hende at denne forskjellsbehandlingen er ubevisst, men det
gjør den ikke mer unnskyldelig av den grunn.
Disse medlemmer viser
til at Likestillings- og diskrimineringsombudet i sitt høringsinnspill,
hvor de gir sin støtte til Venstres representantforslag, skriver
at de gjentatte ganger har påpekt at likekjønnede foreldre ikke
har det samme rettslige rammeverket for foreldreskap som ulikekjønnede
foreldre. I forbindelse med høringen av NOU 2020:14 uttalte ombudet
at det ikke finnes gode grunner for å skille mellom likekjønnede
og ulikekjønnede par når det gjelder etablering av foreldreskap
ved assistert befruktning. I flere høringsrunder, herunder til Mannsutvalget,
har ombudet bedt om at det rettslige rammeverket for skeive foreldre
utredes, med mål om å rette opp forskjellene mellom likekjønnede
og ulikekjønnede foreldre. Disse medlemmer viser
til at ombudet i sitt høringsinnspill skriver:
«Barn født inn i likekjønnede ekteskap
fortjener å få juridisk, sosial og materiell trygghet fra starten
av livet, på lik linje med barn født inn i ulikekjønnede ekteskap. Det
er på høy tid at lovgivningen om etablering av foreldreskap reflekterer
de ulike familiestrukturene vi har i samfunnet, og sikrer at alle
barn får to foreldre, uavhengig av foreldrenes kjønn.»
Disse medlemmer viser
videre til at JURK i sitt høringsinnspill gir uttrykk for at en
kjønnsnøytral pater est-regel vil være i tråd med prinsippet om
barnets beste. JURK skriver i sitt høringsinnspill:
«Dagens anvendelse av pater est-regelen
medfører en urettferdig forskjellsbehandling som rammer barn med
to foreldre av samme kjønn, noe som samsvarer dårlig med prinsippet
om barnets beste nedfelt i både Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen
artikkel 3 nr. 1. Dersom barn som er født i likekjønnede familier automatisk
får to juridisk anerkjente foreldre, innebærer dette en trygghet
og stabilitet som dagens praksis fratar disse barna. Implementeringen
av en kjønnsnøytral ‘pater est’-regel vil dermed både bidra til
likestilling for foreldre, men også styrke barnas rettigheter og beskytte
deres behov for stabilitet og trygghet.»
Disse medlemmer legger
i vurderingen av barnets beste med dette avgjørende vekt på at det
vil være til barnets beste å sikre juridiske rettigheter til barnets reelle
omsorgspersoner. Dette tillegges også større vekt av at det ikke
kan sies å være i konflikt med barnets rett til kjennskap til sitt
opphav. Det er fullt mulig å sikre denne retten uavhengig av fastsettelse
av foreldreskap.
Disse medlemmer viser
videre til at hvem som skal anses som foreldre til barnet, og forhold
rundt etableringen av foreldreskap, har sider til diskrimineringsforbudet
i barnekonvensjonen og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK).
Av diskrimineringsforbudet i barnekonvensjonen artikkel
2 nummer 1 fremgår det at barnets rettigheter skal sikres uten diskriminering.
Ett av diskrimineringsgrunnlagene etter barnekonvensjonen knytter
seg til forhold ved foreldrene. Det vil si at det kan foreligge
diskriminering av barnet dersom egenskaper ved foreldrene, for eksempel
kjønn, er grunnen til at barnet forskjellsbehandles. Disse medlemmer viser til at grunnlaget
«annen stilling» favner blant annet seksuell orientering, kjønnsidentitet
og helsestatus.
Disse medlemmer viser
videre til at det av EMK artikkel 14 fremgår at utøvelsen av konvensjonens
rettigheter og friheter skal bli sikret uten diskriminering, deriblant
EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. Disse medlemmer viser også til at den
europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) sin avgjørelse «X og andre
mot Østerrike» (2013) omhandler spørsmålet om hvorvidt rettslige
barrierer for foreldreskap i likekjønnede forhold kan innebære ulovlig
forskjellsbehandling av personer på bakgrunn av deres seksuelle
legning. Saken gjaldt to kvinner i et lesbisk forhold der den ene
kvinnen ble nektet å adoptere partnerens sønn. EMD kom til at artikkel
14, sammenholdt med artikkel 8, var krenket når man sammenlignet
parets situasjon med situasjonen for par av forskjellige kjønn.
Staten hadde ikke oppgitt gode grunner for hvorfor en slik forskjellsbehandling
var nødvendig for beskyttelse av barns rettigheter eller familien.
I avgjørelsen avsnitt 148 uttaler EMD følgende:
«Where […] there is no consensus within
the member States of the Council of Europe, either as to the relative
importance of the interest at stake or as to the best means of protecting
it, particularly where the case raises sensitive moral or ethical
issues, the margin will be wider.
[…]
However, the Court reaffirms that when it comes
to issues of discrimination on the grounds of sex or sexual orientation
to be examined under Article 14, the State’s margin of appreciation
is narrow.»
Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at det er på høy tid at barnets beste må være
det førende prinsipp, også i likekjønnede ekteskap, og at pater
est-regelen derfor må gjøres kjønnsnøytral.