For å legge grunnlaget for en stabil og forutsigbar forvaltning legger regjeringen jevnlig frem meldinger til Stortinget som gjennomgår alle sider ved forvaltningen av Svalbard (svalbardmeldinger). Den første av slike helhetlige meldinger ble lagt frem i 1975. Meldingene har deretter vært lagt frem med syv til ti års mellomrom, hvorav den femte i rekken ble lagt frem i 2016.

Svalbardmeldingene signaliserer regjeringens mål og ambisjoner for forvaltningen av Svalbard, som forankres i Stortinget gjennom behandlingen der. Den praktiske oppfølgningen skjer ved gjennomføring av konkrete tiltak og i regjeringens løpende arbeid med svalbardsaker. Svalbardpolitikken er sammensatt av ulike politikkområder som alle er rammet inn av de fem overordnede målene for svalbardpolitikken. Det er bred politisk oppslutning om disse målene som første gang ble formulert gjennom Stortingets behandling av svalbardmeldingen fra 1985, og som siden har ligget fast. All aktivitet må vurderes innen rammen av disse målene.

De fem overordnede målene for svalbardpolitikken er:

• En konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten.

• Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd.

• Bevaring av ro og stabilitet i området.

• Bevaring av områdets særegne villmarksnatur.

• Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Svalbardmeldingene har bidratt til å legge rammer for virksomhet på øygruppen og bidratt til en avstemt utvikling innenfor rammen av disse fem overordnede målene. Målene ligger fast. En konsekvent og forutsigbar forvaltning av Svalbard, i tråd med målene, bidrar til trygghet for befolkningen og til bevaring av ro og stabilitet i regionen.

Utviklingen siden fremleggelse av den forrige svalbardmeldingen i 2016 (Meld. St. 32 (2015–2016) Svalbard) kan sammenfattes langs følgende linjer: I takt med at Longyearbyen har utviklet seg fra et samfunn basert på kulldrift til et mer moderne familiesamfunn med et differensiert næringsliv, har sammensetningen av befolkningen endret seg. Det er også flere bosatte der enn noen gang tidligere. Svalbard preges av en økning i aktivitet, ikke minst i form av skipsbåren turisme rundt øygruppen. Interessen for bruk av Svalbard i forskningsøyemed øker, også fra det internasjonale forskningssamfunnet.

Klimaendringene utgjør et viktig bakteppe for utviklingen og for flere av de tiltakene som foreslås i meldingen. Ingen steder i verden går oppvarmingen hurtigere enn på Svalbard, der temperaturene stiger 5 til 7 ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Dette fører til raske endringer i naturen, som blir mer sårbar. Med et varmere klima er Svalbards kystområder dessuten lettere tilgjengelig for både cruisefartøy, fiskefartøy og forskningsfartøy.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen globalt og i våre nærområder er preget av et større alvor og en større uforutsigbarhet enn da den forrige svalbardmeldingen ble lagt frem i 2016, og en økt geopolitisk spenning som har opphav utenfor nordområdene, merkes nå også i våre nærområder. Gjennom fremleggelsen av Meld. St. 9 (2022–2023) Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet, viser regjeringen hvordan den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør det nødvendig med kraftfulle tiltak for å ivareta nasjonal sikkerhet i hele landet. Det har alltid vært knyttet sterke nasjonale interesser til forvaltningen av Svalbard. Dette reflekteres også i denne meldingen, samtidig som det foreslås grep som ytterligere styrker graden av nasjonal kontroll med aktiviteten på øygruppen.

I utformingen av svalbardpolitikken, som i all annen politikk, må ulike hensyn og interesser sees i sammenheng og veies mot hverandre. På Svalbard foretas disse avveiningene innen rammen av de fem overordnede hovedmålene, f.eks. på den måten at målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen må oppfylles på en måte som er i samsvar med målet om bevaring av områdets særegne villmarksnatur.

På samme måte vil også andre hensyn måtte veies opp mot hverandre. Eksempelvis må hensynet til nasjonal kontroll avveies mot hensynet til verdiskaping og samfunnsutvikling. Risikoaksept og fortløpende kost-nyttevurderinger vil derfor være viktige elementer i slike vurderinger og i utformingen av svalbardpolitikken. I likhet med de tidligere svalbardmeldingene beskriver meldingen mål, utfordringer og mulige tiltak for Svalbard og tilhørende territorialfarvann.

Kapittel 1 omhandler bakgrunnen for meldingen og beskriver nærmere veien videre for Svalbard, det gir også en oppdatering på Svalbard og lokalsamfunnene. I kapittel 2 gjennomgås de folkerettslige rammene, inkludert norsk suverenitet og Svalbardtraktaten. Det beskrives også virkemiddelbruk på Svalbard, inkludert virkemidlene staten har for å nå målene. Det beskrives videre det administrative apparatet på Svalbard, som virkemiddel i svalbardpolitikken, herunder Sysselmesteren og Longyearbyen lokalstyre.

Klima og miljø gjennomgås i kapittel 3, inkludert målene for miljøvern på Svalbard. Samfunnsutvikling og næringsvirksomhet er tema for kapittel 4. I kapittel 5 omtales kunnskap, forskning og høyere utdanning. Samfunnssikkerhet, redning og beredskap beskrives i kapittel 6. Meldingens kapittel 7 omhandler de økonomiske og administrative konsekvensene.