Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Mani Hussaini, lederen Ingvild Kjerkol, Stein Erik Lauvås, Linda Monsen Merkesdal og Sigurd Kvammen Rafaelsen, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bård Ludvig Thorheim, Ove Trellevik og Mathilde Tybring-Gjedde, fra Senterpartiet, Aleksander Øren Heen, Gro-Anita Mykjåland og Hans Inge Myrvold, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland og Marius Arion Nilsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Rødt, Sofie Marhaug, fra Venstre, Ola Elvestuen, fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til at temaet kjernekraft er en del av den norske energidebatten. Blant europeiske land har det blitt tatt initiativ til tettere samarbeid om å utvikle, og skalere opp produksjonen av, små modulære reaktorer (SMR). I Norge finnes det private aktører som ønsker å etablere kjernekraft i Norge ved hjelp av SMR-teknologi. Komiteen viser til at Norge allerede har et rammeverk på plass for utvikling av kjernekraft, men at dette rammeverket ikke har blitt oppdatert. Komiteen viser også til at kjernekraft ikke løser energiutfordringer i Norge på kort sikt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det er behov for mer kraft i årene som kommer, og understreker at det er viktig å fokusere på utvikling av fornybar kraftproduksjon for å kunne møte det økte energibehovet frem mot 2030 og 2040. Flertallet mener at det er her Norge har naturgitte fortrinn og kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har merket seg den økte interessen fra ulike aktører og politisk oppmerksomhet om kjernekraft. I denne sammenheng vil disse medlemmer understreke at kjernekraft er en utfordrende og kompleks energikilde som reiser en rekke problemstillinger som man ikke har svar på i dag. Det gjør at man bør fremskaffe et oppdatert kunnskapsgrunnlag, og disse medlemmer viser til at regjeringen nylig har varslet (21. mai 2024) at det skal nedsettes et offentlig utvalg som skal utrede de ulike sidene ved kjernekraft. Norge har en lang historie med kjernekraftteknologi, men kjernekraft har aldri vært en del av den norske kraftforsyningen. Kjernekraft i Norge ble sist utredet grundig i 1978, også da gjennom en NOU. Uavhengig av hva utvalget kommer fram til, vil ikke kjernekraft kunne løse utfordringene vi står overfor i dag og de nærmeste årene. Disse medlemmer har merket seg at regjeringen vil komme tilbake med mandat for og sammensetning av utvalget og i den forbindelse også til spørsmålet om når utvalget skal levere utredningen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til tidligere forslag i Stortinget knyttet til kjernekraft (Dokument 8:107 S (2022–2023), hvor det tas til orde for å utrede behov og forutsetninger for kjernekraft i en fremtidig norsk energimiks. Disse medlemmer mener at en grundig offentlig utredning må være riktig sted å starte, og at et slikt kunnskapsgrunnlag bør ligge til grunn for videre vurderinger omkring kjernekraft i Norge. Disse medlemmer viser til at regjeringen ved energiminister Terje Aasland den 21. mai 2024 varslet en offentlig utredning om kjernekraft, og er glad for at regjeringen mener at det er behov for en grundig utredning om kjernekraft som en del av den norske energimiksen. Disse medlemmer mener at forslaget om å vurdere behov for nettutvikling i sammenheng med kjernekraft kan ivaretas i en slik utredning.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at kjernekraft allerede er en viktig del av kraftmiksen i det nordiske kraft-systemet. Disse medlemmer er positive til internasjonalt samarbeid for å realisere mer samlet kraftproduksjon i Norden, også fra kjernekraft. Et tettere norsk-svensk samarbeid er mest nærliggende, siden vi har flest mellomlandsforbindelser med Sverige.

Disse medlemmer viser også til at konseptet med små modulære reaktorer (SMR) er under utvikling og har vakt interesse i flere europeiske land som i dag har kraftproduksjon fra kjernekraft, og land som ikke har det. Disse medlemmer mener at en offentlig utredning om behov og forutsetninger for kjernekraft i en fremtidig norsk energimiks må komme før man eventuelt tar stilling til konsepter, men mener samtidig at norske energimyndigheter bør holde seg oppdatert på teknologiutviklingen i forbindelse med alle energikilder og hva andre europeiske land foretar seg.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen søke norsk observatørstatus i EUs allianse for små modulære reaktorer (SMR).»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Norsk Kjernekraft AS har sendt en konsesjonssøknad som er under behandling av energimyndighetene. Videre vises det til forslaget om å gjennomgå regelverk for å berede grunnen for kjernekraft i Norge. Disse medlemmer ser behovet for å få belyst hvilket norsk regelverk som eventuelt må oppdateres dersom kraftproduksjon fra kjernekraft skal realiseres i Norge. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2025 gi en oversikt over regelverk som må oppdateres dersom kjernekraft skal realiseres i Norge.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at kjernekraft i senere tid har fått stor oppmerksomhet internasjonalt og gjerne pekes på som en løsning på det store behovet for utbygging av stabil, regulerbar og utslippsfri energiproduksjon. Disse medlemmer viser til at det er tatt flere initiativer for å akselerere utvikling og utbygging av kjernekraft både i COP28, i OECD og nå i EU. EU-kommisjonen anser at særlig små modulære kraftverk (SMR) vil kunne spille en rolle i skiftet mot ren energi, og at disse vil kunne styrke energisikkerheten i Europa de neste årene. Disse medlemmer merker seg at Norge er godt integrert i det europeiske energimarkedet, og at en rekke rettsakter fra EU på energiområdet er til vurdering hos regjeringen og vil fremmes for Stortinget for nødvendig samtykke. Disse medlemmer finner at det burde være naturlig om regjeringen også er åpen for å vurdere deltakelse i EUs kjernekraftinitiativ, men registrerer at dette er et samarbeidsområde på energisiden der regjeringen svært raskt avviste norsk deltakelse. Disse medlemmer merker seg at regjeringen i et brev til komiteen skriver at utviklingen av SMR er interessant også for Norge, men at

«det er fremdeles stor usikkerhet om kostnader og modenhet for slike anlegg»,

og at

«[b]ruk av SMR-teknologi i kraftproduksjonen ligger derfor fremdeles noe frem i tid».

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti peker på at lignende argumentasjon kan benyttes når det gjelder en rekke nye energiteknologier som er under utvikling, men at dette av den grunn ikke har stoppet regjeringen fra å bruke betydelige ressurser på aktiv utvikling av nye energiteknologier.

Disse medlemmer viser for øvrig til brev fra departementet til komiteen i forbindelse med behandlingen av Representantforslag 128 S (2023–2024), der det opplyses om at det ikke er knyttet faste kostnader til deltakelse i EUs SMR-allianse:

«Det er ikke krav til medlemsavgift for å delta i EUs SMR-allianse. Budsjettmessige konsekvenser vil dermed begrense seg til utgifter i forbindelse med fysisk deltakelse i eventuelle møter og arbeidsgrupper.»

Dette viser at regjeringens hensyn i denne saken ligger i det politiske og ikke i det økonomiske.

Disse medlemmer viser til at fristen for å melde seg på i EUs SMR-allianse utløp 2. april i år, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for deltakelse i EU-kommisjonens European Alliance on SMRs.»

Disse medlemmer påpeker at kjernekraft utgjør en betydelig produksjon av elektrisitet i det nordiske og europeiske kraftmarkedet. Kravet om globale kutt i utslipp av klimagasser gjør at kjernekraft må fortsette å spille en viktig rolle i det internasjonale kraftmarkedet. Disse medlemmer mener Norge bør bli medlem i Euratom, Det europeiske atomenergifellesskap, også for å delta i arbeidet med hvordan man skal håndtere avfallet kjernekraften genererer. Ved et medlemskap i Euratom vil vi betale kontingent, men disse medlemmer påpeker at vi trolig får mer penger tilbake til de forskningsmiljøene vi har i Norge ved å være aktive deltakere. Disse medlemmer mener at norske forskningsmiljøer bør være en del av den forskningen som skjer i Skandinavia. Kjernekraftproduksjonen i Finland og Sverige er også en del av vår energisikkerhet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at kjernekraft har bidratt til kraftforsyningen i Norge i flere tiår gjennom tilknytningen til Sverige, og at kjernekraft vil være en viktig del av energisystemet i tiden som kommer. Disse medlemmer mener likevel at det ikke er riktig å gå inn for å bygge kjernekraft i Norge nå, og viser til at kjernekraft enda har uløste problemer tilknyttet sikker avfallshåndtering.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil understreke at det er stor usikkerhet knyttet til framtidig kraftbehov, og at dette i stor grad avhenger av politiske prioriteringer som gjøres i dag. Å spare på energien er det billigste, raskeste og mest naturvennlige vi kan gjøre for å unngå et stort kraftunderskudd de neste årene. Den kraften vi har, må prioriteres strengere, og mer ny, fornybar kraft må bygges ut på naturens premisser og uten å bryte menneskerettigheter.

Disse medlemmer anerkjenner at moderne kjernekraftteknologi har en rolle i det grønne skiftet. FNs klimapanel (Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC) slår fast at noe økt bruk av kjernekraft som energikilde på global basis kan bli nødvendig dersom vi skal nå klimamålene i tide. Disse medlemmer mener videre at det ikke er hensiktsmessig å gå inn for utredninger eller planer om kjernekraftverk på norsk territorium nå, da dette fort vil gå på bekostning av raskere klimakutt. Det er sentralt for Norges bidrag til utslippskutt at vi nå satser kraftigere på modne, fornybare energikilder hvor vi har kompetanse og fortrinn, som havvind, sol- og vannkraft og landvind på grå arealer, samt at vi gjør en kraftigere innsats for energisparing og energieffektivisering.

Komiteens medlem fra Rødt ønsker en økt statlig satsing på kjernekraftforskning, med særlig fokus på sikker avfallshåndtering og utnyttelse av thorium.

Komiteens medlem fra Venstre viser til Venstres merknader og forslag som omhandler kjernekraft, i behandlingen av Dokument 8:256 S (2022–2023), jf. Innst. 46 S (2023–2024), Dokument 8:107 S (2022–2023) og Dokument 8:129 S (2022–2023), jf. Innst. 307 S (2022–2023) og Meld. St. 36 (2020–2021), Meld. St. 11 (2021–2022) Tilleggsmelding til Meld. St. 36 (2020–2021), Dokument 8:136 S (2021–2022), Dokument 8:138 S (2021–2022), Dokument 8:171 S (2021–2022), Dokument 8:190 S (2021–2022), Dokument 8:217 S (2021–2022) og Dokument 8:222 S (2021–2022), jf. Innst. 446 S (2021–2022).

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne er positiv til at Norge skal bidra til forskning på håndtering av kjernefysisk avfall internasjonalt. Det er naturlig at Norge bidrar til at europeiske land samarbeider om de ulike sikkerhetsaspektene ved kjernekraft, som demokratiske verdikjeder og trygge deponier for kjernefysisk avfall. Brenselproduksjon åpner for utvikling av bombemateriale. Det må sikres at alt atombrensel kommer fra trygg og sikker produksjon og ikke kan spres. Ved forskning og ny satsing på kjernekraft må det sikres at ikkespredningsavtalen overholdes.

Dette medlem mener videre at Norge som et rikt land i større grad bør tilby finansiering av kjernekraft for å fortrenge fossile kraftverk i andre land, dersom det ses som ansvarlig etter en helhetlig risikovurdering. Dette medlem vil påpeke at et samordnet energisystem i Europa er en forutsetning for å nå klimamålene og sikre effektiv utnyttelse av infrastruktur og naturressurser. Både Norge, Europa og klimaet tjener på et felles energimarked og energisamarbeid.

Komiteens medlemmer fra Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Norge bidrar til forskning på håndtering av kjernefysisk avfall internasjonalt.»

Komiteens medlemmer fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen bidra med forskningsmidler til forskning på elproduksjon fra kjernekraft, fusjonsforskning og sluttdeponering av radioaktivt avfall knyttet til dette. Forskningsmidlene skal ikke gå på bekostning av betydelig økte midler til fornybar energi.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede muligheter for at Norge bidrar til internasjonal finansiering av kjernekraft for å fortrenge fossil energi i andre land der dette er ansvarlig etter en helhetlig risikovurdering.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at etterspørselen etter kapasitet hos nettselskapene har økt betydelig de siste årene, uten en tilsvarende utbygging av kraftproduksjon og nettinfrastruktur. Dette har ført til at flere aktører nå står i kø for tilknytning til nettet. For å imøtekomme denne etterspørselen må det gjennomføres betydelige utbygginger av både kraftproduksjon og nettinfrastruktur.

Disse medlemmer viser til at vind- og solkraft er avhengig av værforholdene, og produksjonen derfra er derfor uforutsigbar. NVE og Statnett har advart om utfordringer med å matche tilbud og etterspørsel i kraftnettet. Denne usikkerheten, sammen med risikoen tørr-år medfører for vannkraftproduksjonen, gjør at kjernekraftverk med sin evne til jevn produksjon over lengre perioder kan bidra til å stabilisere kraftnettet.

Disse medlemmer peker på at sammenlignet med andre utslippsfrie energikilder som sol- og vindkraft krever kjernekraft relativt lite landareal for å generere store mengder elektrisitet. Kjernekraftanlegg kan også plasseres på allerede utviklede områder eller eksisterende industrielle områder, noe som reduserer behovet for nedbygging av natur i forbindelse med kraftproduksjon og nettutbygging.

Disse medlemmer er opptatt av at kjernekraft-utbygging i Norge også vil skape flere lokale arbeidsplasser. Erfaringen fra kjernekraftverk som Forsmark i Sverige viser at det vil være en betydelig økning i arbeidskraft og lokale ringvirkninger i kommunene hvor kjernekraftverkene etableres. Disse medlemmer viser til at kjernekraftverk krever mye av den samme kompetansen som olje- og gassinstallasjoner innen for eksempel prosessteknikk, kontrollromsoperasjoner, beredskap og fysisk sikring. Kjernekraft kan derfor være en av flere muligheter for å omstille norsk verdensledende fagkompetanse fra fossil energi til et nullutslippssamfunn uten at det går på bekostning av sysselsetning.

Disse medlemmer viser til at Energidepartementet i dag kan behandle søknader om konsesjon for kjernekraftverk, og at Energidepartementet har en slik søknad til behandling nå. Dette regelverket er ikke nylig oppdatert, og det har ikke tidligere blitt brukt på den kommersielle elproduksjonen fra kjernekraft. Det er viktig at en utbygging ivaretar de berørte interesser, og at det sørges for at man ikke får opphold i konsesjonsbehandlingen, slik situasjonen har vært for vindkraft. Et utvalg som ser mer helhetlig på regelverk og kompetanse hos konsesjonsmyndighetene, vil derfor være et fornuftig første skritt.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som bereder grunnen for at regelverk, kompetanse og konsesjonsmyndigheter er klargjort for å kunne starte elproduksjon fra kjernekraft i Norge.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti understreker at en økt kraftproduksjon ikke bare er nødvendig i Norge, men i hele Norden. Statnett anslår at produksjonen i Norden må dobles fra rundt 400 TWh i dag til rundt 850 TWh i 2050, ifølge deres basisscenario i Langsiktig markedsanalyse fra 2023. Både finske og svenske myndigheter ønsker økt satsing på både nybygging og forlengelse av allerede etablert kjernekraft.

Disse medlemmer viser til at Sverige har satt mål om betydelig utbygging av kjernekraft, og det vil være klokt for Norge å samarbeide med dem. Dette samarbeidet kan gi verdifull kunnskap og erfaring som vil være relevant for Norge. Med et felles kraftmarked er det positivt for Norge at Sverige lykkes med å bygge ut mer regulerbar kraft, og dette vil kunne bidra til økt stabilitet i kraftforsyningen i Norden.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gå i dialog med svenske og finske myndigheter for å kartlegge hvordan man best kan samarbeide for å bygge opp kjernekraft i Norden.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Norge allerede har kunnskap som trengs for å håndtere avfall fra kjernekraftverk, blant annet på grunn av forskningsreaktorene på Kjeller og i Halden. Det er naturlig at kjernekraftverkene er med på å betale for sin egen avfallshåndtering, og ved å dele disse kostnadene med staten kan statens utgifter til å håndtere det eksisterende avfallet reduseres.

Disse medlemmer viser til at sikkerhet er et tema som ofte kommer opp knyttet til kjernekraftverk. Livsløpsanalyser fra EUs vitenskapspanel viser at moderne kjernekraftverk er den tryggeste energikilden som finnes. Risikoen for ulykker vil aldri bli null, men fordelene med kjernekraft veier opp for den gjenværende risikoen, slik fordelene ved vannkraftproduksjon er verdt den medfølgende risikoen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at Forskningsrådet per nå ikke har noen tematiske programmer på området for elproduksjon fra kjernekraft. Institutt for energiteknikk (IFE) har gjennom flere år vært sentrale i forskning på kjernekraft, men energiministeren pekte i sitt svar på spm. 1 til Representantforslag 129 S (2022–2023) på at etter nedleggelse av reaktorene i Halden og på Kjeller er denne forskningen begrenset til atomsikkerhet og kontrollromsteknologi. Universitet i Tromsø har en forskningsgruppe som ligger langt fremme på fusjonsforskning.

Disse medlemmer viser til at Senter for nukleær forskning forsker innenfor felt som strålevern, atomsikkerhet og håndtering av radioaktivt avfall, men ikke innen elproduksjon fra kjernekraft.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Rødt, Venstre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at forskningsmidler gjøres tilgjengelig til forskning på elproduksjon fra kjernekraft, fusjonsforskning og sluttdeponering av radioaktivt avfall knyttet til dette.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det årlig betales ut betydelig støtte til utslippsfri energi, blant annet gjennom Enova. Enova står fritt til å prioritere innenfor sitt mandat, men det bør i forbindelse med revidering av mandatet understrekes at støtte til innovative løsninger knyttet til elproduksjon fra kjernekraftverk ikke skal utelukkes. Aktører som ønsker å satse på SMR i Norge, har pekt på at de vil gjøre dette uten subsidier.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at virkemiddelapparatet sidestiller kjernekraft med andre grønne energikilder.»

Disse medlemmer viser til NOU 2022:6 s. 16 der det pekes på at

«Siden 2018–2019 har det vært en økning i etterspørsel etter nett, og det forventes videre økt etterspørsel etter nett framover. Dette skjer blant annet som følge av omstilling til lavutslippssamfunnet og økt elektrifisering, samt etableringer av ny kraftkrevende industri. Etterspørselsøkningen har kommet svært raskt. Samtidig tar det lang tid å utvikle, konsesjonsbehandle og bygge nettanlegg, og dette tar ofte lengre tid enn å etablere nytt forbruk. I tillegg er det ofte konfliktfylt å bygge ut store nettanlegg.»

Disse medlemmer mener det økte behovet for større og kraftigere nett må møtes med både mer utbygging av nett og smartere utnyttelse av dagens nett og fremtidig kraftproduksjon. Kjernekraftverk har stor fleksibilitet med tanke på plassering og kan derfor plasseres i tilknytning til kraftkrevende industri og eksisterende nettanlegg. Dette vil redusere behovet for nytt nett betraktelig. I tillegg kan plassering av kjernekraft-verk i tilknytning til kraftkrevende energi gjøres off grid. Dette vil innebære at kostnader knyttet til nettleie utgår, og den samlede prisen for forbruker vil derfor bli kraftig redusert.

Disse medlemmer viser til statsrådens svar på spørsmål 1 og 2 til Representantforslag 128 S (2023–2024), der statsråden uttaler at Statnett har reservert kapasitet i 64 saker som gjelder forespørsler om nytt eller økt uttak over 25 MW. I tillegg er 40 prosjekter som har etterspurt 25 MW eller mer, vurdert som modne og satt i kapasitetskø fordi det ikke er tilgjengelig kapasitet i nettet. Dette illustrerer at det kan være stort rom for slike løsninger off grid.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan kjernekraft kan redusere behovet for nettutbygging, og optimalisere utnyttelsen av dagens nettanlegg.»