Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Kari Henriksen, Frode Jacobsen og Kirsti Leirtrø,
fra Høyre, lederen Peter Frølich og Svein Harberg, fra Senterpartiet,
Nils T. Bjørke, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Rødt, Seher Aydar, fra Venstre,
Grunde Almeland, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, viser til at det er fremmet
to grunnlovsforslag som gjelder en ny Grunnloven § 113 b, alternativt
§ 113 a, om derogasjon i Grunnloven, henholdsvis forslag 34 og forslag
37.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt,
Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at forslaget
grunnlovfester en bestemmelse som regulerer når og hvordan enkelte
menneskerettigheter kan fravikes dersom det oppstår en nødstilstand
som truer riket. Denne muligheten eksisterer allerede på ulovfestet
grunnlag gjennom den konstitusjonelle nødretten. En grunnlovfesting
av rammene for en slik konstitusjonell nødrett vil sikre klarere
regler for når og hvordan menneskerettighetene kan fravikes, slik
at den ulovfestede konstitusjonelle nødretten ikke kan benyttes
for å undergrave menneskerettighetene dersom det oppstår en nødtilstand
som truer riket.
Flertallet viser
til at en derogasjonsbestemmelse blant annet er foreslått av Menneskerettighetsutvalget
i Dokument 16 (2011–2012) side 90 flg. Etter Menneskerettighetsutvalgets
syn burde grunnlovsbestemmelsen slå fast at enkelte rettigheter
er av en slik karakter at de aldri kan fravikes. Dette har sammenheng
med at unntak fra enkelte bestemmelser vil representere et så fundamentalt
angrep på menneskeverdet og rettsstaten at ingen situasjoner kan
berettige at det besluttes å gjøre unntak fra disse rettighetene. Flertallet viser til at det derfor blir
foreslått å ta inn et tillegg til derogasjonsadgangen, der det presiseres
hvilke bestemmelser i Grunnloven som aldri kan fravikes.
Flertallet peker
på at da man vedtok menneskerettighetskonvensjonene i tiårene etter
annen verdenskrig, erkjente man at ulovfestet nødrett lett kunne
undergrave borgernes rettigheter. Flertallet viser
til at dette var nettopp grunnen til at man vedtok derogasjonsbestemmelser.
Disse reglene sier at i visse krisesituasjoner kan statene fravike
menneskerettigheter, men bare på bestemte og strenge vilkår og bare
noen av menneskerettighetene. Man ønsket altså å sørge for at statene
hadde foretatt betryggende vurderinger av disse grunnleggende spørsmålene
før en eventuell krise inntraff. Derogasjon ble innlemmet i menneskerettighetsregimene
for å begrense statenes potensielle tilsidesettelse av menneskerettigheter
gjennom nødrettstiltak.
Flertallet mener
Grunnloven også under endrede politiske rammebetingelser skal sikre
gjennomføring av rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter. Flertallet mener videre at grunnlovfesting
av derogasjonsadgangen vil skape et sterkere bolverk mot mulig nedbygging
av demokrati og rettsstatsprinsipper. Det vil gi klare politiske
og rettslige rammer for hva som kan og ikke kan gjøres når krisen
først er ute. I dagens situasjon er det liten grunn til bekymring,
men forholdene kan endres. Flertallet viser
i denne sammenheng til at i en utredning fra 1953 til Stortinget
understreket professor Frede Castberg at «Det ligger i dagen at
prinsippet om den konstitusjonelle nødrett innebærer en stor fare for
misbruk».
Flertallet viser
til at dersom en derogasjonsbestemmelse ikke grunnlovfestes, er
det opp til domstolene å innfortolke hva som er rammene for den
konstitusjonelle nødretten. Ut fra forutberegnelighets- og tilgjengelighetshensyn
er dette ikke en ideell løsning. Den står også i motstrid til et
av Stortingets uttalte mål med grunnlovsreformen i 2014 – nemlig
at de mest sentrale elementer i vår statsrett bør fremgå av Grunnloven
selv.
Flertallet viser
til Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) i et brev til
daværende leder av justiskomiteen, Lene Vågslid, støttet å innta
bestemmelser om derogasjon i Grunnloven. Flertallet viser
videre til NIM sitt høringsinnspill til komiteen, der de ønsker presiseringer
i komiteens merknader for å gjøre forslagene mer presise. Flertallet er enig med NIM i dette og vil
understreke at forslaget legger opp til å følge ulovfestet konstitusjonell
rett, hvilket vil si at det må være Stortinget som treffer beslutning
om derogasjon, jf. prinsippene i beredskapsloven §§ 1 til 3, men
at denne kompetansen, i henhold til konstitusjonell nødrett, kan
tilfalle regjeringen hvis Stortinget er forhindret fra å møtes,
jf. prinsippene i beredskapsloven §§ 1 til 3. Flertallet viser
til at forslaget setter opp materielle skranker for hvilke rettigheter
som kan fravikes, og i hvilke situasjoner, men ikke sier noe nærmere
om hvor kompetansen til å derogere skal ligge. Flertallet vil
derfor presisere at kompetansespørsmålet må avgjøres i henhold til
ulovfestet konstitusjonell rett inklusive konstitusjonell nødrett,
som innebærer at fravikelser fra rettigheter i kapittel E må besluttes
av Stortinget. Kun i tilfeller hvor Stortinget er forhindret fra
å møtes, vil derogasjon kunne besluttes av regjeringen. Ordlyden
i forslaget om at fravikelser kun kan skje i den «utstrekning situasjonen gjør
det strengt nødvendig» innebærer at fravikelsene må opphøre med
en gang situasjonen ikke lenger krever det. Dette gjelder uavhengig
av om det er Stortinget eller regjeringen som har vedtatt derogasjon.
På denne bakgrunn anbefaler flertallet at
grunnlovsforslag 34, alternativ 2, bifalles:
«Ny § 113 b skal lyde:
Ved nødstilstand som truer riket,
skal menneskerettighetene i denne grunnlov sikres ved at enhver
fravikelse skal kunngjøres av statens myndigheter, at fravikelser
kun skal forekomme i den utstrekning situasjonen gjør det strengt
nødvendig, og at §§ 16 første punktum, 93 og 96 aldri skal fravikes.
Tilsvarende gjelder for § 97 i spørsmål om straff.
–
Ved naudtilstand som trugar riket, skal menneskerettane
i denne grunnlova tryggjast ved at kvart fråvik skal kunngjerast
av dei statlege styresmaktene, at fråvik berre skal skje i den mon
stoda gjer det strengt naudsynt, og at det aldri skal vikast av
frå §§ 16 fyrste punktumet, 93 og 96. Tilsvarande gjeld for § 97
i spørsmål om straff.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til at Grunnloven
historisk har vist seg som et sterkt og godt fundament for lovtolkning
gjennom kortfattede og klart uttrykte formuleringer knyttet til
hovedprinsipper. Denne lovteknikken har gitt rom for tolkning og
utfylling, uten at hovedprinsippet er tapt av syne.
Disse medlemmer har
sympati med tanken bak forslagene til nye bestemmelser om derogasjon. Disse medlemmer mener likevel de innvendinger som
er kommet fra faglig hold, tilsier at forslagene ikke bør vedtas
i den form de nå har.
Disse medlemmer viser
til at forslagene vil bryte med en grunnlovstradisjon med klart
uttrykte grunnprinsipper og som understreker Grunnloven som «lex superior»,
altså en lov av høyere trinnhøyde enn ordinær lovgivning. Disse medlemmer frykter den utilsiktede
virkningen kan bli at unntaksbestemmelsene kan svekke borgernes
rettigheter der Grunnlovens idé er å gi dem konstitusjonelt vern.
Disse medlemmer vektlegger
de innspillene som er kommet fra både Justis- og beredskapsdepartementet,
Regjeringsadvokaten og akademiske miljøer.
Disse medlemmer viser
til Regjeringsadvokatens høringsinnspill til komiteen datert 13.
februar 2024, der det fremgår:
«Videre mener vi at begge de alternativene
forslagene til derogasjonshjemmel i § 113b byr på utfordringer.
Lønning-utvalgets forslag inneholder vilkår som avviker fra EMK
og SP, og hvis nærmere innhold ikke er forklart. Forslaget som bygger
på formuleringen til Norges institusjon for menneskerettigheter
har fått en regelteknisk utforming som gjør bestemmelsen vanskelig
tilgjengelig.»
Disse medlemmer viser
videre til innspill fra seks professorer og tre stipendiater ved
Institutt for offentlig rett ved Det juridiske fakultet, Universitetet
i Oslo:
«Vår konklusjon er at dagens to forslag
ikke er gode nok til å regulere krig og kriser. De lider av betydelige svakheter
som gjør at de ikke i tilfredsstillende grad demmer opp for misbruk,
enten misbruket har sitt utspring i dårlige eller gode intensjoner.
Derogasjon fra menneskerettigheter kan aldri alene løse en krise,
enten krisen er krig, pandemi, jordskjelv eller mangel på basisvarer
som mat, vann, legemidler og elektrisitet. Derogasjon er utelukkende
ett av mange virkemidler som i noen situasjoner kan ha en positiv
effekt på krisehåndteringen. Vår tids utfordringer med krig, økonomiske
nedgangstider, klimaendringer, færre og svekkede demokratier, migrasjon,
kunstig intelligens og økt overvåking, vil kunne bidra til at selv
mindre kriser (som for eksempel et for dårlig utbygd helsevesen)
kan friste myndighetene til å fravike menneskerettighetene, for på
den måten å skape et handlingsrom på kort sikt. På lengere sikt
kan dette bli dyrkjøpt for landet, for demokratiet og for rettsstaten,
både fordi prinsippene i Grunnloven svekkes og fordi befolkningen
får redusert tillit og lojalitet til myndighetene.»
Og:
«Vår vurdering er altså at det vil være
bedre å videreføre dagens situasjon med ikke-regulering i Grunnloven og
overlate de rettslige vurderinger til den nåværende sedvanebaserte
konstitusjonelle nødrett fremfor å vedta en svak regulering i Grunnloven.
En svak regulering øker faren for misbruk.»
Disse medlemmer anbefaler
på bakgrunn av de klare advarslene som er kommet fra fagmiljøer
med stor autoritet, at grunnlovsforslag 34, begge alternativer,
og 37 ikke bifalles.