Dokument 12:34 (2019–2020)
Grunnlovsforslag 34 er fremmet av Solveig Schytz, Carl-Erik
Grimstad og Trine Skei Grande. Forslaget gjelder grunnlovfesting
av en bestemmelse som regulerer når og hvordan enkelte menneskerettigheter
kan fravikes dersom det oppstår en nødtilstand som truer riket. Denne
muligheten eksisterer allerede på ulovfestet grunnlag gjennom den
konstitusjonelle nødretten. En grunnlovfesting av rammene for en
slik konstitusjonell nødrett vil sikre klarere regler for når og
hvordan menneskerettighetene kan fravikes, slik at den ulovfestede konstitusjonelle
nødretten ikke kan benyttes for å undergrave menneskerettighetene
dersom det oppstår en nødtilstand som truer riket.
Forslagsstillerne viser til at en derogasjonsbestemmelse
blant annet er foreslått av Menneskerettighetsutvalget i Dokument
16 (2011–2012) side 90.
Etter Menneskerettighetsutvalgets syn burde grunnlovsbestemmelsen
slå fast at enkelte rettigheter er av en slik karakter at de aldri
kan fravikes. Dette har sammenheng med at unntak fra enkelte bestemmelser vil
representere et så fundamentalt angrep på menneskeverdet og rettsstaten
at ingen situasjoner kan berettige at det besluttes å gjøre unntak
fra disse rettighetene. Det blir derfor foreslått å ta inn et tillegg
til derogasjonsadgangen, der det presiseres hvilke bestemmelser
i Grunnloven som aldri kan fravikes.
Forslagsstillerne viser til at da man vedtok
menneskerettighetskonvensjonene i tiårene etter annen verdenskrig,
erkjente man at ulovfestet nødrett lett kunne undergrave borgernes
rettigheter. Dette var nettopp grunnen til at man vedtok derogasjonsbestemmelser. Disse
reglene sier at i visse krisesituasjoner kan statene fravike menneskerettigheter,
men bare på bestemte og strenge vilkår og bare noen av menneskerettighetene. Man
ønsket altså å sørge for at statene hadde foretatt betryggende vurderinger
av disse grunnleggende spørsmålene før en eventuell krise inntraff.
Derogasjon ble innlemmet i menneskerettighetsregimene for å begrense
statenes potensielle tilsidesettelse av menneskerettigheter gjennom
nødrettstiltak.
Grunnloven skal også under endrede politiske
rammebetingelser sikre gjennomføring av rettsstatsprinsipper og
menneskerettigheter. Forslagsstillerne viser til at grunnlovfesting
av derogasjonsadgangen vil skape et sterkere bolverk mot mulig nedbygging
av demokrati og rettsstatsprinsipper. Det vil gi klare politiske
og rettslige rammer for hva som kan og ikke kan gjøres når krisen
først er ute. I dagens situasjon er det liten grunn til bekymring, men
forholdene kan endres. I en utredning fra 1953 til Stortinget understreket
professor Frede Castberg at
«Det ligger i dagen at prinsippet om
den konstitusjonelle nødrett innebærer en stor fare for misbruk.»
Dersom en derogasjonsbestemmelse ikke grunnlovfestes,
er det opp til domstolene å innfortolke hva som er rammene for den
konstitusjonelle nødretten. Ut fra forutberegnelighets- og tilgjengelighetshensyn
er dette ikke en ideell løsning. Den står også i motstrid til et av
Stortingets uttalte mål med grunnlovsreformen i 2014 – nemlig at
de mest sentrale elementer i vår statsrett bør fremgå av Grunnloven
selv.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene viser forslagsstillerne
til Dokument 16 (2011–2012) side 90 flg.
Forslagsstillerne fremmer 2 alternative forslag
til ny bestemmelse i Grunnloven.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag til § 116.
Alternativ 2 er basert på en skisse utarbeidet
av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), sendt til Stortingets
justiskomité i brev 2. juni 2020.
I begge tilfeller foreslås det at bestemmelsen
plasseres til slutt i Grunnloven kapittel E om menneskerettigheter,
dvs. som enten ny § 113 b eller § 113 a. Dersom et forslag om grunnlovfesting
av begrensninger i menneskerettighetene blir vedtatt som ny § 113
a, er det naturlig at derogasjonsbestemmelsen plasseres som § 113
b. I motsatt fall kan den vedtas som § 113 a.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«Alternativ 1:
Ny § 113 b skal lyde:
Rettighetene i denne grunnlov kan ikke fravikes med
mindre det treffes beslutning om midlertidige unntak når en bekjentgjort
krigs- eller krisetilstand gjør det åpenbart nødvendig for å sikre
demokratiet, rettsstaten eller rikets eksistens.
Det kan ikke i noe tilfelle treffes beslutning
om å fravike §§ 16 første punktum, 93 og 96. Tilsvarende gjelder for
§ 97 ved spørsmål om straff.
–
Rettane i denne grunnlova kan ikkje fråvikast
så sant det ikkje blir teke avgjerd om mellombels unntak når ein
kunngjord krigs- eller krisetilstand gjer det klårt naudsynt for
å tryggje demokratiet, rettsstaten eller eksistensen til riket.
Ikkje i noko tilfelle kan det takast avgjerd
om å fråvike §§ 16 fyrste punktumet, 93 og 96. Tilsvarande gjeld for
§ 97 i spørsmål om straff.
Alternativ2:
Ny § 113 b skal lyde:
Ved nødstilstand som truer riket, skal menneskerettighetene
i denne grunnlov sikres ved at enhver fravikelse skal kunngjøres
av statens myndigheter, at fravikelser kun skal forekomme i den
utstrekning situasjonen gjør det strengt nødvendig, og at §§ 16
første punktum, 93 og 96 aldri skal fravikes. Tilsvarende gjelder
for § 97 i spørsmål om straff.
–
Ved naudtilstand som trugar riket, skal menneskerettane
i denne grunnlova tryggjast ved at kvart fråvik skal kunngjerast
av dei statlege styresmaktene, at fråvik berre skal skje i den mon
stoda gjer det strengt naudsynt, og at det aldri skal vikast av
frå §§ 16 fyrste punktumet, 93 og 96. Tilsvarande gjeld for § 97
i spørsmål om straff.
Alternativ 3 og 4:
Ny § 113 a skal lyde:
[Som alternativ 1 og 2]»