Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Per Vidar Kjølmoen, Tuva Moflag, Anette Trettebergstuen og Torbjørn Vereide, fra Høyre, Henrik Asheim, Anna Molberg og Aleksander Stokkebø, fra Senterpartiet, Tor Inge Eidesen og Per Olaf Lundteigen, fra Fremskrittspartiet, Dagfinn Henrik Olsen og Gisle Meininger Saudland, fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø og lederen Freddy André Øvstegård, og fra Rødt, Mímir Kristjánsson, viser til Representantforslag 42 S (2023–2024) om økt åpenhet, mer brukerinvolvering og strenge krav til ansattes lønns- og arbeidsvilkår i de offentlig finansierte velferdstjenestene.

Komiteen legger til grunn at den norske velferdsmodellen bygger på at man skal ha en sterk og effektiv offentlig sektor som gir innbyggerne gode tjenester, valgfrihet og medvirkning. Frivillige og ideelle aktører har hatt og skal fortsatt ha en viktig rolle i å kunne utfylle og supplere de offentlige tjenestene.

Velferdstjenesteutvalget gir en oversikt over en rekke juridiske og økonomiske problemstillinger som aktualiseres der det offentlige finansierer velferdstjenester, jf. NOU 2020:13 Private aktører i velferdsstaten. Utvalget legger særlig vekt på hvordan det offentlige kan ivareta sitt forsyningsansvar på en samfunnsøkonomisk effektiv måte. Utvalget fant også ut at ulike selskapsstrukturer og avtaleformer kan påvirke resultat og måloppnåelse. Endringer i eierskap og oppkjøp av equity-fond tyder på at man ikke kan utelukke superprofitt i deler av velferdssektoren. Utvalget trekker også opp et tydelig skille mellom private kommersielle og private ideelle organisasjoner.

Komiteen mener konklusjonene fra Velferdstjenesteutvalget tydeliggjør behovet for klare og entydige regler for hvordan samarbeidet mellom det offentlige og andre tilbydere skal reguleres. Komiteen viser i den forbindelse til at regjeringen den 12. august 2022 oppnevnte Avkommersialiseringsutvalget, som skal utrede hvordan kommersiell drift kan fases ut i ulike velferdstjenester.

Komiteen viser til statsrådens svarbev av 8. desember 2023, som understreker behovet for innsyn og åpenhet om økonomi og arbeidsforhold. Statsråden skriver videre at en rekke av spørsmålene som blir reist i dette representantforslaget vil bli nærmere vurdert av Avkommersialiseringsutvalget.

Komiteen viser til at der private aktører leverer velferdstjenester på vegne av det offentlige, er innsyn i og åpenhet om økonomi og arbeidsforhold av stor betydning. Det er avgjørende at midler som bevilges til velferdstjenestene, faktisk kommer tjenestene til gode, og at ansatte har anstendige og trygge arbeidsforhold.

Det blir i representantforslaget stilt spørsmål om hvilket handlingsrom Norge har til å stille strenge krav om ansattes lønns- og arbeidsvilkår til aktører som leverer offentlig finansierte velferdstjenester. Statsråden sier i sitt svar at det etter regjeringens oppfatning i EØS-avtalen er et stort handlingsrom i arbeidet med å sikre anstendige og trygge arbeidsforhold, og regjeringen er opptatt av å benytte dette handlingsrommet på en god måte. Temaet utredes også av Avkommersialiseringsutvalget, som blant annet skal vurdere sterkere regulering av kommersielle aktører, forutsatt at det fortsatt skal være et innslag av kommersielle aktører.

Komiteen merker seg videre at det i representantforslaget stilles spørsmål om forskjeller i sykefravær. Statsråden peker på at sykefraværet varierer mellom ulike virksomheter, men at det ikke bare er offentlige virksomheter som har høyt sykefravær. Komiteen legger til grunn at målet skal være å redusere sykefravær uavhengig av eierform og type virksomhet.

Komiteen viser ellers til statsrådens svarbrev.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at velferdstjenester som helse- og omsorgstjenester, spesialisthelsetjenester, barnehage, skole, barnevern, asyl og mange av Navs tjenester er grunnleggende for befolkningens livskvalitet. Dette er menneskenære og sammensatte tjenester, ofte for de brukerne som trenger disse tjenestene mest, som forutsetter samarbeid mellom flere tjenesteområder. Velferdstjenestene er offentlig finansiert for å tjene et samfunnsmessig, ikke økonomisk, formål, der lik tilgang, høy kvalitet og fordeling etter behov er formålet. Velferdstjenestene er også ryggraden i samfunnets beredskap, og de er vanskelige å måle, standardisere, sammenligne, prise og ramme inn for en effektiv markedskonkurranse. Til sammen utgjør dette de offentlig finansierte velferdstjenestenes egenart. Flertallet viser til at tillitsreformarbeidet er ett av flere grep for å utvikle og fornye offentlig sektor. Målet er å øke handlingsrommet og gi mer faglig frihet i førstelinjen i staten og i kommunesektoren. Dermed skal offentlig sektor samlet sett bli mer brukervennlig og mer lyttende overfor innbyggerne. Flertallet viser til at velferdstjenestene også skal tilpasses den enkelte bruker, mens viktige forutsetninger for konkurranseutsetting og bruk av private tjenestetilbydere er standardisering og like konkurransevilkår. Derfor er velferdstjenester lite egnet for konkurranseutsetting.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser videre til at jo mer teknisk og standardiserbar en tjeneste er, jo mer egnet er den for marked og konkurranse, og tilsvarende jo mindre teknisk en tjeneste er, jo mer regulering forutsettes og jo mindre egnet er den for konkurranse i et offentlig finansiert system. Disse medlemmer vil understreke at kommersielle aktører og markedsorganisering er ønsket på mange samfunnsområder, der konkurranse fører til mest fornuftig bruk av samfunnets ressurser. Disse medlemmer mener imidlertid at representantforslaget ikke er egnet til å overstige hindringene som ligger i velferdstjenestenes egenart og at kommersialisering av velferden derfor ikke er en ønsket utvikling.

Disse medlemmer viser til at den nordiske samfunnsmodellen tradisjonelt har vært basert på en blandingsøkonomi, der tjenester som finansieres og ytes av fellesskapet, har vært holdt utenfor markedet og blitt fordelt solidarisk uten aktører med fortjenestemotiv. Disse medlemmer viser til at Avkommersialiseringsutvalget som følge av budsjettenigheten høsten 2021 ble satt ned 12. august 2022, med bakgrunn i at denne modellen de siste to tiårene er utvannet. Utvalget skal utrede tre strategier om det offentliges forhold til private aktører på velferdsområdet. Strategiene er: 1: offentlig egenregi, 2: ideell drift og 3: sterkere regulering av kommersielle aktører. Disse medlemmer registrerer at Høyre med dette representantforslaget foregriper denne utredningen, samt konkluderer med ytterligere utredningsforslag som hører til under reguleringsstrategien i alternativ 3. Disse medlemmer viser ellers til statsrådens svar, der det kommer frem at flere av problemstillingene som representantforslaget reiser, er del av Avkommersialiseringsutvalgets mandat, herunder registerordning. Fra 1. januar 2023 er det innført krav om at hver private barnehage skal være et selvstendig rettssubjekt. Arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven er også presisert slik at grensen mot selvstendige oppdragstakere er klarere.

Disse medlemmer vil påpeke at det på velferdsområdene barnehage og barnevern, der det er et betydelig innslag av kommersielle aktører, under Høyres regjeringstid er dokumentert markedssvikt – altså ikke effektiv konkurranse.¹Disse medlemmer viser til at regjeringen har igangsatt omfattende arbeider for å stoppe utviklingen med økt innslag av kommersielle aktører. Disse medlemmer mener Stortinget må sørge for at dette arbeidet resulterer i bedre kvalitet og samfunnsmessig effektiv ressursutnyttelse i disse sektorene. Disse medlemmer viser til at markedsrettingen og kommersialiseringen av velferden har ført til mindre mangfold blant private som leverer velferdstjenester til det offentlige, og ikke mer mangfold. De ideelle tjenesteyterne/-leverandørene har svekket sin relative betydning de senere årene. På alle tjenesteområdene, bortsett fra for friskolene, har konsernorganiserte, kommersielle aktører økt sin andel av de totale tjenesteleveransene, ifølge Velferdstjenesteutvalget (NOU 2020:13). Disse medlemmer viser til at denne utviklingen også gir færre juridiske enheter som leverer velferdstjenester blant de ideelle aktørene, særlig når de underlegges anskaffelsesregelverket.

Disse medlemmer påpeker at kombinasjonen av offentlig finansiering og velferdstjenestenes manglende tekniske art virker byråkratiserende når de organiseres i markedsmodeller. Offentlige innkjøp fra kommersielle aktører fører til et stort offentlig kontrollbehov og betydelige transaksjonskostnader og byråkratisering.

Disse medlemmer viser til at dette er tydelig på stadig flere tjenesteområder, hvor barnevern og barnehage kan tjene som eksempel. Stortinget har vedtatt stadig mer detaljerte rammer og normer for driften på disse områdene. Disse medlemmer viser blant annet til at små, enkeltstående og i mange tilfeller ideelle barnehager oppgir den økende byråkratiske byrden som en av årsakene til at mange har gitt opp barnehagedrift. Disse medlemmer mener det er et paradoks at de store kommersielle kjedene som følge av dette har økt sin markedsmakt, når normeringene i sektoren nettopp er økt fordi myndighetene forsøker å sikre innbyggernes tjenester og skattebetalernes penger mot stadig mer kreative forretningsmodeller hos de samme kjedene.

Disse medlemmer mener dette underbygger at markedskonkurranse er dårlig egnet for å oppnå samfunnets mål om gode velferdstjenester til innbyggerne. Disse medlemmer viser til at måleproblemene i velferden også gjør kvalitetsmålinger vanskelige, og at sterk vektlegging av det målbare ofte fører til målforskyving bort fra det som teller, over til det som kan telles. Disse medlemmer viser til Velferdstjenesteutvalgets rapport (NOU 2020:13, s. 424):

«I kapittel 17.3 gir utvalget en oversikt over den forskningen som foreligger om effekten på kvalitet og kostnader ved å bruke private leverandører. Det er store variasjoner mellom studiene, men enkelte studier viser at bruk av private har ført til kostnadsreduksjoner. Kunnskapsgrunnlaget har imidlertid svakheter ved at de fleste studier kun har sett på direkte kostnader ved å drive tjenestene, og ikke transaksjonskostnader og indirekte styringskostnader. Etter utvalgets vurdering kan dette tilsi at samlede kostnader ikke blir redusert, men i verste fall øker, ved bruk av private leverandører.»

Disse medlemmer vil også vise til at en eventuell lavere kostnad for det offentlige ved konkurranseutsetting i barnevernet og av sykehjem kan ha gitt dårligere lønns-, pensjons- og/eller arbeidsvilkår for ansatte i kommersielle selskaper enn i det offentlige og ideelle.²Disse medlemmer registrerer likevel at forslagsstillerne har vedlagt en utredning gjort av advokatfirmaet SAND for det kommersielle konsernet Norlandia, der førstnevnte mener det er stor sannsynlighet for at det vil være mulig å kreve lik lønnstariff som kommunens egne ansatte ved konkurranseutsetting av sykehjem i henhold til EØS-reglene, eksempelvis i Oslo. Dette vil imidlertid ikke være mulig for pensjon, ifølge utredningen. Disse medlemmer viser til at Høyre også hevdet dette under kommunevalgkampen, dog uten forbehold om pensjon. Disse medlemmer mener derfor at forslagsstillerne istedenfor å be regjeringen utrede dette, bør oppfordre alle Høyre-styrte kommuner til å kreve dette i anbudene der de vurderer å konkurranseutsette blant annet sykehjemsdriften.

Disse medlemmer mener det over tid vil være en sammenheng mellom ansattes vilkår og kvalitet i tjenestene. Nok folk på jobb gir bedre forutsetning for kvalitet enn lav bemanning. God fagkompetanse blant de ansatte gir bedre forutsetninger for god kvalitet enn det motsatte. Og skikkelige lønns-, arbeid-, og pensjonsvilkår gir bedre forutsetning for å bevare og rekruttere ansatte til velferdsyrkene enn det motsatte.

Disse medlemmer viser til Høyres løfter om valgfrihet. Da regjeringen Solberg begrunnet lov om Godkjenningsmodell for fritt brukervalg i helse- og omsorgstjenesten (Prop. 116 L (2020–2021) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven (godkjenningsmodell for fritt brukervalg)), skrev regjeringen at erfaringen fra Sverige var at:

«Det har vært vanskelig å dokumentere endring i kvalitet for brukerne og hva endringen evt. skyldes, men erfaringene synes likevel å være at de brukerne som er i stand til å treffe beslutninger er fornøyde med å ha valgmuligheter.»

Disse medlemmer vil bemerke at helse- og omsorgstjenestene skal være av like god kvalitet uavhengig av om brukerne er i stand til å treffe beslutninger eller ei. Det er derfor viktig å unngå en utvikling med større ulikhet i tilgangen på velferdstjenester. Disse medlemmer vil også påpeke at godkjenningsmodellen kun ga brukerne mulighet til å velge leverandør – ikke innholdet i tjenesten. Det er logisk fordi innholdet i en offentlig finansiert og behovsstyrt velferdstjeneste alltid vil begrenses av tilgjengelige ressurser. Utstrakt valg av leverandør forutsetter dessuten en stående overkapasitet i tjenestene som verken samfunnsøkonomisk kan forsvares eller er realistisk i den demografiske situasjonen Norge står i. Disse medlemmer mener derfor Høyres løfter om valgfrihet villeder befolkningen om hva som faktisk er mulig å oppnå i en offentlig finansiert velferdstjeneste som skal nå alle uavhengig av bosted og personlige forutsetninger. Disse medlemmer viser til at Stortinget opphevet lovregel om godkjenningsmodell for fritt brukervalg (Lovvedtak 65 (2021–2022), jf. Innst. 296 L (2021–2022) og Prop. 63 L (2021–2022) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven mv. (oppheving av lovregel om godkjenningsmodell for fritt brukervalg m.m.)), og at det blant annet ble begrunnet med at godkjenningsmodellen ga feil signaler om hvordan kommunene skulle organisere tilbudet sitt. Disse medlemmer viser for øvrig til at i Sverige er erfaringen at betalingssterke eldre kan oppnå en viss valgfrihet i tjenestene de mottar ved å kjøpe tilleggstjenester, og at regjeringen Solbergs lov åpnet for at kommersielle selskaper kunne tilby slike tilleggstjenester. Disse medlemmer mener dette gir et todelt helse- og omsorgstilbud til befolkningen og er en svært uønsket utvikling, særlig i en situasjon hvor Norge har betydelige utfordringer med å bevare og rekruttere helsearbeidere.

Disse medlemmer mener byråkratisering av velferdstjenestene går utover fleksibiliteten og muligheten til å gjøre gode faglige vurderinger, samt brukernes medvirkning. Dette vil gjelde uavhengig av om tjenestene ytes offentlig, ideelt eller kommersielt, så lenge de er del av et markedsbasert eller markedsrettet system. Disse medlemmer viser til at dette begrenser brukernes valgfrihet i møte med de ansatte ute i de daglige tjenestene. Disse medlemmer viser til at motsatsen til økende kommersialisering, byråkratisering og markedsretting av velferdstjenestene er tillitsreformarbeidet. En vellykket tillitsreform må gå inn i temaer som ledelse, organisasjonskultur og organiseringen av de offentlige tjenestene. I regjeringsplattformen står det at tillitsreformen i offentlig sektor skal gi tilliten, tiden og makten tilbake til de som utgjør førstelinjen og ryggraden i velferdsstaten. Som del av tillitsreformen skal bruken av markedsmekanismer reduseres i alle deler av velferdsstaten. Disse medlemmer viser til LOs program «Tillitsreform i offentlig sektor», der det står at:

«En tillitsmodell vil fungere dårlig sammen med privatisering, anbud og konkurranseutsetting. Det er ikke mulig å ha en tillitsbasert styring av oppgaver som er satt ut til kommersielle private aktører.»

Disse medlemmer merker seg at forslagsstillerne fra Høyre foreslår åtte punkt der de ber regjeringen om ulike utredninger og tiltak. Representantenes forslag griper inn i, eller forskutterer, det arbeidet som pågår i Avkommersialiseringsutvalget. Disse medlemmer mener derfor det vil være lite formålstjenlig å igangsette et arbeid med dette nå, og viser til statsrådens svar. Forslagsstillerne synes å være av den oppfatning at oppbyggingen av en styrings- og ledelseskultur i staten som bygger på en rigid målstyring, er svaret på alt.

Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til Innst. 210 S (2012–2013) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om redegjørelse av statsministeren og justis- og beredskapsministeren i Stortingets møte 28. august 2012 om regjeringens oppfølging av rapporten fra 22. juli-kommisjonen side 34, hvor dette omtales:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at det i de siste tjue årene har vokst fram en styrings- og ledelseskultur i staten som bygger på en forholdsvis rigid målstyring, hvor etater styres etter et omfattende apparat av enkle, kvantitative mål, og hvor måloppnåelse igjen er koblet til et belønningssystem. Denne målstyringen har også lagt grunnlaget for et etter hvert omfattende og kostbart tilsynsapparat, som kan føre til utvikling av en «nullfeilskultur» hvor ingen tør gjøre noe som ikke er klart definert innenfor de kvantitative målsettingene. I ettertid kan man innse at målene har vært for mange, for detaljerte og at målstyring som prinsipp har vært for dominerende for hvordan etatene styres. I praksis har målstyringen like gjerne blitt et hinder for at gode og kvalifiserte avgjørelser blir tatt av dem som kjenner området best og et hinder for at etater kan lære av erfaringer og utvikle bedre tjenester. For nåværende og framtidige regjeringer bør det bli en overordnet oppgave å sørge for at de målene som utvikles for offentlige etater er få i tallet, at de er kvalitative, og at ansatte selv er med på å forme disse målene, innenfor rammen av overordnede politiske føringer og årlig budsjettrammer.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at partiet Høyre baserer sin ideologi og politikk på at alle gode krefter i samfunnet kan tilby velferd og tjenester på det offentliges regning. Den norske velferdsmodellen bygger på at det er det offentlige som skal være bærebjelken i velferdsstaten, men at også kommersielle og ideelle tilbydere kan være en del av modellen. Det offentlige kjøper tjenester fra kommersielle og ideelle aktører enten det er innenfor helse, skole, barnehage, arbeidsmarkedstiltak eller annet, og dette er et viktig supplement til velferden i det offentlige. Disse medlemmer merker seg at dagens regjering fører en politikk som på mange måter svekker de gode kreftene som bidrar inn i vår felles velferd, enten det er ved fjerning av fritt behandlingsvalg, forslag om kutt i støtten til friskolene, nytt regelverk som vanskeliggjør private barnehagers livsgrunnlag og ikke minst regjeringens avkommersialiseringsutvalg som har fått et mandat om å utrede hvordan kommersiell drift kan fases ut i ulike skattefinansierte velferdstjenester. Disse medlemmer mener regjeringen sender signaler som skaper usikkerhet for en viktig del av den norske velferdsmodellen, både for pasienter, brukere og tilbydere.

Disse medlemmer viser til at Velferdstjenesteutvalget fra 2020 foreslo en rekke tiltak for å øke transparensen om eierskap, organisering og økonomi hos private aktører. Dette er bakgrunnen for foreliggende forslag.

Disse medlemmer mener en slik åpenhet rundt våre private tjenestetilbydere er viktig for å skape tillit til vårt system der private, ideelle og det offentlige samarbeider om å tilby mangfold, bedre kvalitet, valgfrihet og innovasjon i vår velferd. Disse medlemmer mener bruk av private og ideelle tilbydere kan bidra til en mer effektiv bruk av samfunnets ressurser, samtidig som at kvaliteten på tjenestene er like god eller i noen tilfeller bedre enn det offentlige. Samtidig er det viktig å understreke viktigheten av at det offentlige stiller tydelige krav til ansattes lønns- og arbeidsvilkår i anbudsprosessene. Disse medlemmer viser til at det ifølge en juridisk vurdering fra advokatfirmaet SANDS er adgang til å stille vilkår om at tilbydere i offentlige anbudskontrakter gir sine ansatte lønns- og arbeidsvilkår som er i tråd med tariffavtaler som den Oslo kommune har. Disse medlemmer mener dette bør utredes videre for å se om det kan stilles slike krav tilsvarende som i de landsomfattende tariffavtalene til KS, Spekter, NHO, Virke samt Oslo kommunes tariffavtale. Disse medlemmer vil til slutt fremheve at private og ideelle aktører må ha gode og forutsigbare rammevilkår for å levere best mulig tjenester.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere et offentlig tilgjengelig register over alle private og ideelle virksomheter som leverer offentlig finansierte velferdstjenester.»

«Stortinget ber regjeringen utrede hvilke tiltak som kan innføres for å få mer transparens hos private og ideelle aktører som leverer velferdstjenester, herunder regnskapsmessig skille, i sektorer som ikke allerede har slik eller tilsvarende regulering.»

«Stortinget ber regjeringen utrede hvilket handlingsrom Norge har til å stille strenge krav om ansattes lønns- og arbeidsvilkår til aktører som leverer offentlig finansierte velferdstjenester. Utredningen må inkludere en avklaring på om det kan stilles krav om at aktørene må tilby lønns- og arbeidsvilkår tilsvarende de landsdekkende tariffavtalene som kommunene og private og ideelle aktører har, samt Oslo kommunes tariffavtale.»

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan det kan stilles krav om at brukerrettet arbeid i hovedsak skal utføres av arbeidstakere fremfor oppdragstakere innen offentlig finansierte velferdstjenester.»

«Stortinget ber regjeringen innhente mer kunnskap om forskjellene i sykefravær og andre aspekter ved arbeidsforholdet mellom private, ideelle og offentlige virksomheter innen de offentlig finansierte velferdstjenestene.»

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en veileder om hvordan brukerinvolvering kan og bør brukes i planleggingen av en anskaffelse, i utformingen av kontrakten og i evalueringen av tilbudet når en velferdstjeneste skal anskaffes.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det gjennomføres jevnlige bruker- og pårørendeundersøkelser i alle velferdstjenester, uavhengig av om tjenesten leveres i privat, ideell eller offentlig regi.»

«Stortinget ber regjeringen utarbeide standardundersøkelser for hver enkelt velferdstjeneste der dette ikke allerede finnes, slik at resultatene kan sammenlignes nasjonalt, og at kvaliteten på undersøkelsen blir best mulig.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er svært positive til å få innarbeidet jevnlige bruker- og pårørendeundersøkelser. Dette også til alle tilbydere av velferdstjenester. Disse medlemmer mener også det er bra at dette blir gjort standardisert og nasjonalt, slik at alle har tilgang på god informasjon om velferdstjenestetilbyderne. På den bakgrunn støtter derfor disse medlemmer forslag 1 og 2.

Disse medlemmer mener forslag 3 til 8 er inngripende forslag i de enkelte bedrifter, som vil føre til mer byråkrati og minske bedriftenes styringsrett.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil innledningsvis rydde opp i forvirrende begrepsbruk. Disse medlemmer merker seg at forslagene fra Høyre viser til «private og ideelle virksomheter». Dette tilslører realitetene og skaper forvirring om hva slags selskaper det egentlig vises til. Det finnes både private idelle og private kommersielle virksomheter i Norge. De private ideelle driver non-profit, mens de private kommersielle har profittmotiv, altså skal de tjene penger til sine eiere.

Disse medlemmer støtter åpenhet og gjennomsiktighet i alle velferdstjenester, og er ikke imot at det skal finnes registre for dette. Registre for ideelle og kommersielle aktører bør imidlertid ha ulik innretning og funksjon. Derfor støtter ikke disse medlemmer noe generelt register som blander sammen ulike typer private aktører. Representantforslaget om mer åpenhet innebærer ingen konsekvenser, sanksjoner eller styringsmekanismer. Derfor er det vanskelig å lese forslaget som noe annet enn et verktøy for å øke bruken av kommersielle aktører i offentlig velferd. Det er disse medlemmer imot.

Disse medlemmer viser til at for aksjeselskaper, som alle de kommersielle aktørene i velferdstjenestene er organisert som, gjelder aksjeloven og dermed rett til hemmelighold av det selskapene definerer som forretningshemmeligheter. «Andre kostnader» er et eksempel på hvordan dagens ordning med innsyn i regnskap ikke er tilstrekkelig. Det er opp til selskapet om de vil oppgi hva posten faktisk inneholder. Det er et demokratisk problem på flere måter: Media får svært begrensede muligheter for å undersøke pengestrømmer, folkevalgte får ikke full informasjon om hva skattebetalernes penger brukes til, fagforeninger får begrenset sine muligheter til medbestemmelse og pasienter, brukere, foresatte og pårørende mister muligheten til å ta informerte valg. Det er et paradoks at man skal ha helt ulik mulighet til innsyn avhengig av om offentlig finansierte velferdstjenester drives i offentlig eller kommersiell regi.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag som sikrer åpenhet og innsyn i regnskap, kvalitetsindikatorer, bemanningssituasjon og pengestrømmer hos private kommersielle aktører som driver velferdstjenester med offentlig finansiering, samt at de endringer i sentrale deler av lovverket som er nødvendige for reelt innsyn i offentlig drift, også gjøres gjeldende for disse aktørene.»

Disse medlemmer mener at når velferdstjenester eies av private equity-eide fond, utgjør det et særlig problem for offentligheten. Basert på 2018-tall, anslo Velferdstjenesteutvalget at selskaper eid av fem private equity-fond stod for 21 pst. av omsetningen til alle utenlandskontrollerte driftsforetak, altså den enheten i en konsernstruktur som faktisk leverer velferdstjenesten. Sett under ett stod private equity-eide selskaper for 8 pst. av de samlede driftsinntektene til kommersielle aksjeselskaper i velferdssektoren. Kompliserte eierstrukturer og lokalisering i skatteparadiser tilslører hvem som til syvende og sist er eier og dermed ansvarlig for velferdstjenestene som ytes i Norge. Dette kan gi særlig dramatiske utslag i saker der liv og helse settes i fare, for eksempel når et barn får varige skader, eller til og med dør, mens det er under barnevernets omsorg og man ikke vet hvem som egentlig er ansvarlig for tjenesten.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at informasjon om eierskap i kommersielle selskaper som driver velferdstjenester med offentlig finansiering, er tilgjengelig, slik at det fremkommer hvem som er ansvarlig for velferdstjenesten.»

Disse medlemmer viser til at Høyre har lovet, blant annet under lokalvalgkampen i 2023, at kommuner kan privatisere velferdstjenester uten at det skal gå ut over de ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Til NRK 17. august 2023 sa for eksempel nåværende byrådsleder i Oslo, Eirik Lae Solberg:

«Vi kommer til å sørge for at ingen går ned i lønn eller får dårligere pensjonsvilkår.»

Disse medlemmer merker seg at Høyre nå vil utrede hvorvidt de krystallklare løftene de ga i valgkampen er lovlige eller ikke. Disse medlemmer viser til at både tidligere erfaringer, de lokale folkevalgtes handlingsrom og tariffsystemet tilsier at Høyres løfter er urealistiske. Politikere kan ikke fastsette lønn og kan dermed heller ikke garantere hvilke lønns- og arbeidsvilkår de ansatte får. Lønnen vil følge den tariffavtalen – om man har tariffavtale – som gjelder. Disse medlemmer stiller seg spørrende til at Høyre ikke forsto dette allerede i valgkampen, og mener det vil være en fordel om partiet fremover vil utrede sine løfter før de avlegger dem til velgerne.