Universiteters og høyskolers oppgaver

Komiteen viser til proposisjonen og slutter seg til at universiteter og høyskolers hovedansvar er å tilby utdanning, forskning og formidling av høy kvalitet. Institusjonene har også ansvar for livslang læring.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil vise til at trusselvurderingene fra PST og Etterretningstjenesten advarer om påvirkningsoperasjoner fra særlig russisk, kinesisk og iransk etterretning. Dette medlem er i den sammenheng svært kritisk til at forskningsmiljøene kan samarbeide med land og miljøer Norge definerer som en stor sikkerhetsrisiko. I Panoramastrategien er det uttrykte målet å øke Norges utdannelses- og forskningssamarbeid med blant annet Kina og Russland. Dette er de to landene som etterretnings- og sikkerhetstjenestene definerer som de største truslene mot Norge. Dette medlem mener at Kinas og Russlands strategiske interesser og vilje til å bruke hemmelig etterretning og spionasje for å oppnå mål som kan gå ut over Norges sikkerhet, ikke bør undervurderes. Dette medlem vil vise til en fersk rapport fra Internet 2.0. Internet 2.0 er en ledende amerikansk-australsk cybersikkerhetsorganisasjon hvis mål er å beskytte kunder og samarbeidspartnere mot de mest avanserte truslene. I rapporten påvises det at eliteuniversiteter i USA har mottatt flere hundre millioner dollar i støtte fra Kina, og at dette er en bevisst strategi for å «infiltrate and influence US academia». ²

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at det må tydeliggjøres i lov og forskrift at universitets- og høyskolesektoren må ha faste møtepunkter med nasjonale sikkerhetsmyndigheter, og at universitets- og høyskolesektoren må legge særlig vekt på nasjonal sikkerhet i utdannings- og forskningssamarbeid med andre land og ved rekruttering av utenlandske akademikere, studenter og forskere.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Universitets- og høyskoleloven § 2-1 bokstav g skal lyde:

• g. samarbeide med relevante aktører på internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt nivå for å bedre kvaliteten på virksomheten og gjøre den mer relevant. På alle relevante områder, og spesielt i det internasjonale samarbeidet, skal institusjonene ha dialog med nasjonale sikkerhetsmyndigheter, slik at hensynet til nasjonal sikkerhet ivaretas.»

Akademisk frihet

Komiteen påpeker viktigheten av akademisk frihet. I Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032 slås det fast at akademisk frihet er en viktig forutsetning for at offentligheten fortsatt skal ha høy tillit til forskning og høyere utdanning. Komiteen støtter at institusjonene skal ha et ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av den akademiske friheten.

Komiteen viser til at det var regjeringen Solberg som i 2020 nedsatte Ytringsfrihetskommisjonen. Det var behov for en ny gjennomgang av ytringsfrihetens stilling i Norge. Både den enkeltes rolle og ytringsmuligheter, og det offentlige rom generelt, hadde gjennomgått grunnleggende endringer siden den forrige ytringsfrihetskommisjonens rapport ble lagt fram i 1999.

Komiteen peker på at det er viktig å skille mellom institusjonelt selvstyre, akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet. Akademisk frihet er knyttet til den faglige kjernevirksomheten. Komiteen er tydelige på at det er viktig å sikre vernet av akademisk frihet og ytringsfrihet.

Komiteen ser det som sentralt at institusjonenes ledelse på alle nivåer støtter opp om og beskytter de ansattes akademiske frihet. For komiteen er et tydelig vern om den akademiske friheten særdeles viktig. Komiteen mener det er bra med en presisering av institusjonenes plikt til å ivareta de som utøver akademisk frihet. Det er viktig at også studentenes akademiske frihet blir ivaretatt av denne presiseringen.

Komiteen viser til at ekspertutvalget for akademisk ytringsfrihet i NOU 2022:2 slo fast at ytringsrommet er under press og uklare regler kan bidra til å innsnevre den akademiske ytringsfriheten. Ekspertgruppen uttalte også at det kunne være både rettslig og demokratisk uheldig dersom regelverket ikke er tilfredsstillende. En mangfoldig og inkluderende offentlig samtale er grunnlaget for et velfungerende demokrati. En viktig del av denne samtalen foregår etter komiteens syn i og gjennom formidling i akademia. Den akademiske ytringsfriheten er derfor én av mange viktige deler av den offentlige samtalen. En rekke konflikter og hendelser i nyere tid har vist at kampen for ytringsfrihet og andre grunnleggende rettigheter slett ikke er over. Et sivilsamfunn bygget på ytringsfrihet og toleranse, gir dannelse og en opplyst offentlighet. Derfor er det viktig at regelverket er så presist som mulig. Selv om det er mange andre forhold som er med å påvirke opplevd ytringsrom, vil mer presist regelverk etter komiteens syn kunne virke positivt og bidra til å tydeliggjøre akademisk ytringsfrihet.

Komiteen mener det er viktig å ta bekymringene for akademisk frihet innad i akademia på alvor, og at det er viktig at dette hensynet gjenspeiles i lovverket. Til tross for at det er de faktiske, og ikke utelukkende rettslige, forhold som definerer den opplevde akademiske ytringsfriheten, er det grunnleggende for demokratiet at ny lovgivning bidrar til å sikre både studenter og ansatte i akademia en opplevelse av og et faktisk akademisk ytringsrom.

Norsk fagspråk og undervisningsspråk

Komiteen støtter at regler om norsk fagspråk videreføres.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre støtter imidlertid ikke forslaget til den delen av bestemmelsen som gjelder undervisningsspråk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, vil at norsk fortsatt skal være et fullverdig og samfunnsbærende språk i Norge – også innenfor akademia. Flertallet viser til proposisjonen som i hovedsak innebærer en videreføring av gjeldende lovregulering av institusjonenes ansvar for å ivareta og videreutvikle norsk fagspråk i akademia. Konkret innebærer dette individuelt tilpassede språkstrategier, terminologiarbeid og formidling, slik at norsk eller samisk skal være det foretrukne språket dersom det ikke er bestemte grunner til at engelsk eller et annet fremmedspråk bør brukes i stedet. I dette ligger blant annet en forventning til at institusjonene arbeider med terminologi på en systematisk og langsiktig måte.

Flertallet viser til høringsrunden som bekreftet at det fortsatt er behov for, og ønskelig, å regulere institusjonenes ansvar for norsk fagspråk. Flertallet merker seg at det i proposisjonen er presisert nærmere hvilke forventninger og ansvar som påligger institusjonene, og hvordan dette skal følges opp i den løpende styringsdialogen mellom departementet og institusjonene. Flertallet viser for øvrig til «Handlingsplan for norsk fagspråk i akademia», som ble lansert i juni 2023.

Flertallet ser med bekymring på den tiltakende utviklingen der norsk taper terreng til engelsk innenfor akademia. Særlig gjelder det nedgangen i bruk av norsk som undervisningsspråk i de senere år. Flertallet viser til at ni av ti studenter skal ut i et arbeidsliv der norsk vil være arbeidsspråket ved blant annet pasientbehandling, undervisning av elever og samvirke med en befolkning som i all hovedsak snakker norsk. Da må de også har, et faglig vokabular som gjør dem forberedt til å kommunisere godt på norsk. Flertallet er kjent med at omfanget av engelsk i undervisningen ved norske universitet og høyskoler nesten er doblet det siste tiåret. Nær annenhver masteroppgave er skrevet på engelsk. Flertallet mener utviklingen bidrar til å undergrave målsettingen om å sikre norsk fagspråk og fører til et domenetap i norsk fagspråk. Flertallet viser til proposisjonen og mener det derfor er nødvendig å ta grep og gjeninnføre en lovbestemmelse som sikrer at den muntlige undervisningen som hovedregel skal foregå på norsk eller samisk, med en unntaksregel som gir institusjonene et visst handlingsrom der det er ansett som nødvendig. Flertallet understreker at et unntak fra dette kravet må ha en tydelig faglig begrunnelse.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre støtter ikke forslaget til § 2-3 tredje ledd om undervisningsspråk. Disse medlemmer merker seg at et flertall av høringsinstansene mener det ikke trengs mer eksplisitte krav om undervisningsspråk i lov, men at regulering kan skje i forskrift.

Disse medlemmer har tillit til at institusjonene ivaretar sitt ansvar for å utvikle norsk fagspråk balansert opp mot et større mangfold av språk, både i undervisning og formidling.

Disse medlemmer støtter derfor ikke forslaget i ny § 2-3 tredje ledd om å ta inn igjen bestemmelsen fra 1995 om at undervisningsspråket som hovedregel skal være norsk, men støtter at det skal være mulig å regulere dette nærmere i forskrift.

Disse medlemmer mener at språklige krav i forskrift ikke må begrense institusjonenes mulighet til å tiltrekke seg ypperste kompetanse, og til å arbeide målrettet mot internasjonale, smale og fremragende miljøer. Disse medlemmer peker på at Norge innenfor små og smale fagmiljøer har noen av verdens fremste forskere og akademikere, og at det er helt sentralt at krav til språk ikke hemmer disse i deres arbeid, eller forhindrer muligheten for utvikling av miljøene, både i Norge og internasjonalt.

Samisk fagspråk

Komiteen understreker viktigheten av at samisk fagspråk skal lovfestes i ny lov om universiteter og høyskoler.

Komiteen viser til Meld. St. 16 (2021–2022) og Meld. St. 13 (2022–2023), og peker på at samisk språk og kultur henger tett sammen. Samiske kunstnere, kulturutøvere og kulturinstitusjoner bidrar til å styrke samiske språk. Komiteen ser det som svært viktig å fokusere på digitale verktøy, samtidig som utdanningsinstitusjonene må ta vare på samiske språkbærere, og bruke dem som ressurser i utdanningene. Komiteen merker seg at situasjonen for de samiske språkene er forskjellig i de ulike språkområdene, og at Sametinget har satt i gang arbeidet med utviklingsprogrammer for sør- og lulesamisk språk, i samarbeid med institusjoner i de aktuelle språkområdene. Komiteen mener det er viktig å bruke eksisterende institusjoner fremfor å bygge nye, da det er mangel på kompetanse innenfor flere sektorer, også i de samiske samfunnene. Derfor ser komiteen det som viktig å bygge på og videreutvikle eksisterende institusjoner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre, peker på at det er stor mangel på samisk språkkompetanse, både i barnehager, skoler, høyere utdanningsinstitusjoner og i arbeidslivet for øvrig. Flertallet støtter innføring av en regel om samisk fagspråk for de institusjonene som har et særskilt ansvar for samisk høyere utdanning og forskning.

Flertallet viser til Samisk høgskole sitt ønske om dialog med Kunnskapsdepartementet om ansvaret for forvaltning og oppbygging av samisk språk. Flertallet peker på viktigheten av god dialog mellom Kunnskapsdepartementet og Samisk høgskole for at mulighetene for fremtidsrettede og fleksible løsninger blir ivaretatt. Videre viser flertallet til at det i departementets høring var bred enighet om at samisk fagspråk også bør nevnes i loven, og at det bør lovfestes at språkansvar også omfatter ansvar for samisk språk.

Åpne forelesninger

Komiteen merker seg at noen institusjoner er imot videreføring av en regel om åpne forelesninger, med begrunnelsen at regelen er utdatert og ikke i tråd med dagens undervisning og underviseres rolle samt dagens bruk av digital undervisning.

Komiteen peker på prinsippet om at åpenhet er viktig, og at det gjør undervisning tilgjengelig for offentligheten. Komiteen viser til at det er kunnskap og kompetanse Norge skal leve av fremover, og ser på det som en stor verdi at offentligheten kan tilegne seg undervisning gitt ved offentlige universiteter og høyskoler.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til proposisjonen, der departementet legger til grunn at forelesninger skal være åpne for allmennheten. En slik videreføring gjelder fysiske forelesninger, og er viktig for åpenhetsprinsippet.

Gratis høyere utdanning ved statlige universiteter og høyskoler

Komiteen viser til at gratisprinsippet ved statlige universiteter og høyskoler skal opprettholdes, og at hvilke utdanningstilbud statlige institusjoner kan kreve egenbetaling for, er regulert i egenbetalingsforskriften.

Komiteen viser til at prinsippet om gratis utdanning står sterkt i det norske samfunn. Dette prinsippet er selve fundamentet for at det i dag er en mangfoldig studentmasse ved norske universiteter, med ulik sosioøkonomisk bakgrunn. I forslag til ny lov er det lagt opp til endringer i bestemmelsen om gratisprinsippet i høyere utdanning, jf. forslaget § 2-5, som i stor grad viderefører gjeldende regler, men hvor det i bestemmelsens andre ledd første punktum foreslås å presisere muligheten departementet har til i forskrift å la universiteter og høyskoler kreve betaling for studier som «i hovedsak retter seg mot arbeidslivet eller personer i arbeid».

Komiteen mener at det er viktig å sørge for at universiteter og høyskoler bidrar til den omstillingen som samfunnet trenger, gjennom å tilby etter- og videreutdanning i tråd med samfunnsoppdraget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, mener det er viktig at man legger til rette for at flere kan ta videreutdanning og få kunnskapspåfyll gjennom et langt arbeidsliv. Flere desentraliserte utdanningstilbud på alle nivåer er helt sentralt for å lykkes med å utvikle kunnskap, næringsutvikling og nødvendig omstilling.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at formuleringen i forslaget § 2-5 andre ledd første punktum bryter med gratisprinsippet, og samtidig gjør etter- og videreutdanning vanskeligere. NHO skriver i sitt høringsinnspill til komiteen at selv om en slik justering i egenbetalingsforskriften kan åpne for et større tilbud, vil det også potensielt straffe små og mellomstore bedrifter som ikke har samme betalingsevne som større bedrifter. NHO skriver videre at etter- og videreutdanning i dag i stor grad foregår internt i bedrifter. Hvis det innføres en egenandel for tilbudene ved offentlige universiteter og høyskoler som er rettet mot deltakere fra arbeidslivet, kan man risikere å flytte kompetanseheving i bedrifter ytterligere vekk fra de statlige utdanningsinstitusjonene.

Disse medlemmer mener at all statlig høyere utdanning skal være gratis, og mener på den bakgrunn at egenbetalingsforskriften bør avvikles.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til proposisjonen, der lovforslaget innebærer en begrensning i adgangen til å gjøre unntak fra gratisprinsippet i forskrift sammenlignet med dagens lov, ikke en utvidelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre deler bekymringen som kommer frem av NHOs høringsinnspill, men mener at det kan stimuleres til likere muligheter til å ta videre- og etterutdanning for tilsatte i virksomheter på andre måter enn å forby muligheten for å tilby betalingsstudier, for eksempel gjennom å gi små og mellomstore bedrifter skattefradrag for å finansiere videreutdanning for bedriftens ansatte.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil understreke at gratisprinsippet skal gjelde for alle norske studenter som tar sin utdannelse ved en offentlig høyere utdanningsinstitusjon. Dette medlem vil påpeke at Norges ansvar først og fremst er å sørge for at norsk ungdom har tilgang til høyere utdanning, uavhengig av sosial status og inntekt.

Egenbetaling for studenter fra land utenfor EØS og Sveits

Komiteen viser til Prop. 68 L (2022–2023), der egenbetaling for studenter fra land utenfor EØS og Sveits ble innført.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre mener at skolepenger for internasjonale studenter er usolidarisk og usosialt, og rammer studenter fra de fattigste delene av verden. Det kraftige fallet i rekrutteringen av internasjonale studenter viser at skolepenger for internasjonale studenter har gjort høyere utdanning til en handelsvare som er forbeholdt de få, ikke de mange. En manglende rekruttering av internasjonale studenter vil på sikt gjøre det norske samfunnet mindre mangfoldig, og studentenes utdannings- og læringsmiljø mindre utviklende.

Disse medlemmer vil hevde at de store utfordringene verden står overfor, ikke kan løses uten samhandling, felles forståelse og internasjonale samarbeid. Det å kunne ha kompetanse fordelt i alle verdensdeler vil være avgjørende for denne samhandlingen som må til for å løse de oppgavene som må løses. Det er viktig å sørge for å ivareta ordninger som sikrer rekruttering av internasjonale studenter også utenfor EØS og Sveits, slik at en innføring av skolepenger for utenlandske studenter ikke gir denne studentgruppen en begrenset mulighet for utdanning i Norge.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt ønsker å endre lovteksten fra at universiteter og høyskoler skal kreve egenbetaling, til at de kan kreve egenbetaling.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Universitets- og høyskoleloven § 2-6 første ledd skal lyde:

Statlige universiteter og høyskoler kan kreve egenbetaling fra studenter som er statsborgere i land utenfor EØS eller Sveits.»

Komiteens medlem fra Venstre henviser til at det etter dette medlems syn ikke burde vært innført egenbetaling for studenter fra land utenfor EØS og Sveits. Dette medlem vil på bakgrunn av de alvorlige konsekvensene endringen har hatt for solidaritet og internasjonalt samarbeid derfor stemme imot forslaget § 2-6 om egenbetaling fra studenter fra land utenfor EØS og Sveits.

Særlig ansvar for enkelte institusjoner

Komiteen peker på viktigheten av mindre fag, for eksempel språkfag, der det er viktig å opprettholde kompetansemiljøer og sikre nasjonen tilgang til fagkompetanse. Små fag og fagmiljøer som er av verdi for nasjonen, trenger forutsigbare og trygge rammevilkår. Komiteen mener det i fremtiden kan være hensiktsmessig med en ansvarsfordeling innen de små og sårbare, men for nasjonen viktige, fagmiljøene.

Institusjonskategori

Komiteen viser til proposisjonen og forslag om å videreføre regelen i universitets- og høyskoleloven § 1-2 om at det er Kongen som, på grunnlag av en faglig vurdering av NOKUT, avgjør hvilken kategori den enkelte institusjon tilhører. Komiteen viser for øvrig til varslet arbeid fra departementet om kvalitets- og akkrediteringskrav for norske universiteter.

Komiteen viser til at Kongen i statsråd avgjør institusjonskategori på bakgrunn av vedtak om akkreditering fra NOKUT. Komiteen peker på viktigheten av høy kvalitet i utdanning og forskning, og viser til betydningen av en nøytral vurdering av søknader for å ivareta tilstrekkelig kvalitet ved norske utdanningsinstitusjoner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til departementets forslag om å videreføre lovhjemmelen om at det er Kongen i statsråd som avgjør hvilken kategori den enkelte institusjon tilhører. Samtidig viser departementet til at ekspertgruppen som utarbeidet rapporten «Kvalitets- og akkrediteringskrav for norske universiteter» anbefaler at kravet om fire egne doktorgrader skal fjernes og at man bør la mindre institusjoner samarbeide om doktorgradsutdanning. Flertallet viser til at departementet har varslet at endring i krav for akkreditering som universitet vil bli sendt ut på høring i juni 2024.

Flertallet oppfordrer regjeringen til å legge frem forslag til endringer til krav om akkreditering som gir mer tillit til institusjonene, og som åpner for samarbeid på tvers mellom institusjoner.

Tilsyn med institusjoner, studietilbud og kvalitetsarbeid

Komiteen viser til proposisjonen og NOKUTs uavhengige sakkyndige rolle i akkreditering av institusjoner og studietilbud. Komiteen understreker at kvalitetsarbeid ved universitetene og høyskolene er viktig, og komiteen støtter at kvalitetsarbeidet skal være i samsvar med de europeiske standardene. Komiteen viser til at NOKUT skal ha myndighet til å reagere dersom institusjonene ikke oppfyller kravene som stilles til dem.

Gradssystemet

Komiteen støtter proposisjonen der det foreslås å innføre en ny paragraf om gradssystemet, der hovedstrukturen består av gradene bachelor, master og philosophiae doctor (ph.d.) eller philosophiae doctor i kunstnerisk utviklingsarbeid. Komiteen viser til forbud mot misbruk av gradstitler og forbud mot misbruk av betegnelsene universitet, vitenskapelig høyskole og høyskole.

Bevilling som statsautorisert translatør

Komiteen viser til høringsuttalelsen fra Norges Handelshøyskole (NHH), og er enig med NHH i at tolking og oversetting er to ulike profesjoner. Komiteen støtter derfor departementets forslag om å videreføre reglene om statsautorisert translatør.

Styret

Komiteen viser til at gjeldende regler om styret i all hovedsak videreføres. Komiteen støtter at styrene skal kunne bestemme valgbarhet gjennom institusjonens valgreglement.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre, viser til at langvarig fornorskningspolitikk overfor den samiske befolkningen har bidratt til et kritisk lavt antall språkbrukere. Det er nødvendig med økte ressurser og langsiktige planer for å styrke de samiske språkene gjennom hele utdanningsløpet. Universitets- og høyskolesektoren er et viktig satsingsområde for å sikre flere samiskspråklige undervisere og forskere.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til Sametingets forslag vedtatt i Sametingets plenumsbehandling av forslaget om ny lov om universiteter og høyskoler, og disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Universitets- og høyskoleloven § 4-4 fjerde ledd tredje punktum skal lyde:

Sametinget oppnevner to av de eksterne styremedlemmene og ett varamedlem ved Samisk høgskole, og ett av de eksterne styremedlemmene ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Nord universitet.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at Samisk høgskole står i en særstilling, og at det bør være departementet som oppnevner styremedlemmene til Universitetet i Tromsø (UiT) og Nord universitet, slik som for øvrige universiteter og høyskoler. Sametinget står likevel fritt til å foreslå kandidater med kompetanse om samiske forhold, og disse medlemmer legger til grunn at departementet i oppnevningen av styremedlemmer til UiT og Nord universitet også vurderer institusjonenes særlige ansvar for samisk forskning og høyere utdanning, inkludert ansvaret for samisk fagspråk.

Nedleggelse av studiesteder

Komiteen merker seg forslag i proposisjonen om at myndigheten til å beslutte å nedlegge studiesteder legges til Kongen i statsråd.

Komiteen peker på at komitémedlemmenes partier har høye ambisjoner for norsk forsknings- og høyere utdanningssektor. Komiteen mener at robuste høyere utdanningsinstitusjoner er nøkkelen til at samfunnet skal lykkes med å løse de komplekse utfordringene landet står foran, alt fra den digitale og grønne omstillingen, til å inkludere flere i utdanning og arbeid.

Komiteen mener at hvis norsk universitets- og høyskolesektor skal være en drivkraft i omstillingsprosesser, trengs det høyere utdanning av høy kvalitet. Komiteen peker på at man ikke kan møte morgendagens utfordringer med gårsdagens løsninger, og at dersom kompetansegapet skal tettes og flere skal komme i arbeid, må utdanning av høy kvalitet være fleksibel og tilgjengelig, uavhengig av bosted og livssituasjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, støtter regjeringens forslag om at nedleggelse av studiesteder skal avgjøres av Kongen i statsråd. Flertallet påpeker at det er et politisk ansvar å sørge for at alle har like muligheter til høyere utdanning. Det er derfor også viktig å sikre en god spredning av studiesteder, slik at alle over hele landet får tilgang til utdanning. Dette innebærer at det også bør være et politisk ansvar dersom noen studiesteder skal avvikles.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil understreke betydningen av høy kvalitet i all utdanning, og viser til at regjeringen Solberg gjennom åtte år tok flere grep for å bidra til økt kvalitet og robuste fagmiljøer, og styrket institusjonenes autonomi.

Med Meld. St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler forankret regjeringen Solberg en klar og forutsigbar styringspolitikk for statlige universiteter og høyskoler. Videre la dette grunnlaget for å gjennomgå hele finansieringen av universiteter og høyskoler, og gi dem rett til å tilby psykologi, rettsvitenskap og teologi. Disse medlemmer peker på viktigheten av politisk styring i det store, ikke i det små.

Disse medlemmer vil vise til høringsuttalelsen fra Universitets- og høgskolerådet (UHR), der de skriver:

«Som øverste beslutningsorgan ved universitet og høyskoler har styrene ansvar for at faglig virksomhet holder høy kvalitet, og for at organiseringen av virksomheten skjer på en effektiv og god måte, innenfor gjeldende rammer. Tilsidesettelse av styrenes beslutninger og anbefalinger kan innebære en svekking av styrenes autoritet og legitimitet, og mindre strategisk handlingsrom for institusjonens måloppnåelse. UHR vil framheve at forutsigbare styringssignaler og respekt for institusjonenes styringsorganer er avgjørende for universitetenes og høgskolenes autonomi, Styringsdialogen bør skje gjennom tildelingsbrev og etatsstyringsmøter.

UHR vil fraråde den foreslåtte overføringen av myndighet fra styrene, fordi dette bryter med en godt begrunnet ansvarsdeling i styringssystemet, og går på tvers av den tillitstyring regjeringen tar til orde for.»

Disse medlemmer støtter uttalelsen fra UHR og vil stemme mot forslaget til § 4-1 femte ledd tredje punktum.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av at institusjonene selv har ansvaret for å vurdere hvilke studiesteder de skal ha. Dette medlem ønsker ikke å åpne døren for at Kongen i statsråd skal detaljstyre hvor universiteter og høgskoler skal være lokalisert og hvilke tilbud de skal ha. Dette medlem vil understreke at det er styrene som kjenner egne behov, begrensninger og muligheter best, og derfor er det styrene som må ha ansvaret for organiseringen av institusjonene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil påpeke at en vurdering av nedleggelse av studiesteder av Kongen i statsråd vil styrke verdien og vektingen av det enkelte studiested og distriktspolitiske hensyn samt sikre sammenhengen med de øvrige politiske føringene for desentralisert høyere utdanning. Disse medlemmer understreker samtidig at dette ikke skal være til hinder for nyskapning og utprøving av studietilbud flere steder i hele landet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener det er viktig å sørge for at utdanningsinstitusjoner er sikret en rett til å bli hørt i tilfeller hvor det vil behandles nedleggelse av studiesteder dersom initiativet ikke kommer fra utdanningssituasjonen selv.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Universitets- og høyskoleloven § 4-1 femte ledd nytt fjerde punktum skal lyde:

Studenter og ansatte ved statlige institusjoner skal bli hørt ved behandling om nedleggelse av studiesteder.»

Rektor

Komiteen viser til behandling av Prop. 111 L (2020–2021), jf. Innst. 517 L (2020–2021), om endringer i reglene om vekting av stemmer ved valg av rektor.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at departementet mener at hovedmodellen, der departementet oppnevner styrelederen, og der styret ansetter rektor, legger best til rette for rekruttering av den best kvalifiserte kandidaten som rektor. Departementet mener videre at dette gir et tydelig og avklart ansvarsforhold mellom styret som øverst ansvarlige organ, og rektor som daglig leder, og at det styrker styrets strategiske rolle og kontrollfunksjon.

Flertallet viser til departementets vurderinger, og vil fremheve betydningen av å legge til rette for rekruttering av de best kvalifiserte, både i stillinger som rektor, men også som styrets leder. Universiteter og høyskoler er særlig viktige arenaer for utdanning, forskning og demokrati, og flertallet peker på viktigheten av kvalitet i alle ledd for at institusjonene til enhver tid skal kunne løse sitt samfunnsoppdrag best.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at en ordning med ansatt rektor i større grad fører til toppstyring av akademia, hvor innflytelsen til ansatte og studenter svekkes. Ved å holde på valg av rektorer som styreform, vil universiteter og høyskoler sikres en mer desentralisert styreform, der ansatte og studenter i større grad sikres muligheten til å velge hvem de ønsker som rektor. Disse medlemmer mener at det er viktig å unngå at styringen av akademia blir likere styringen i foretaksmodeller og private bedrifter. For å sikre universitets- og høyskoledemokratiet, mener disse medlemmer at rektor skal velges, ikke ansettes.

Disse medlemmer vil stemme mot forslaget til § 4-5 om ansatt rektor. Videre fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Universitets- og høyskoleloven § 4-6 første ledd skal lyde:

Rektor utpekes ved valg. Både institusjonens ansatte og eksterne kandidater kan velges som rektor.»

Ansettelse i undervisnings- og forskningsstillinger

Komiteen viser til viktigheten av at undervisningskompetanse blir grundig vurdert der det er aktuelt, selv om prøveforelesninger ikke reguleres i loven. Komiteen peker på viktigheten av høy kvalitet i undervisningen til alle studenter, og at utdanningen skal være forskningsbasert.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt deler regjeringens ambisjoner om å redusere bruken av midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren. Som det poengteres i flere høringssvar, er dette en komplisert utfordring, som også handler om finansieringssystemet og en ukultur som har bygget seg opp over tid. Det er derfor viktig å understreke at også universitets- og høyskolesektoren er underlagt hovedregelen i norsk arbeidsliv om at arbeidstakere skal være fast ansatt, slik det er omtalt i både arbeidsmiljøloven og statsansatteloven.

I lovproposisjonen har departementet valgt å ikke videreføre gjeldende § 6-1, da de mener at «regelen er overflødig» i et forsøk på å forenkle loven. Dette har høstet kritikk fra blant annet Akademikerne, som i sitt høringssvar peker på viktigheten av å henvise til arbeidslivets to hovedlover. Akademikerne peker også på at det bør inntas en presisering, også i universitets- og høyskoleloven, om at fast ansettelse er hovedregelen.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Universitets- og høyskoleloven § 7-1 skal lyde:

Ved ansettelser m.m. ved universiteter og høyskoler gjelder de alminnelige regler i arbeidsmiljøloven og statsansatteloven, med de særregler som følger av denne lov. Faste ansettelser er hovedregelen i norsk arbeidsliv.

Universitets- og høyskoleloven §§ 7-1 til 7-10 i lovforslaget i denne innstillingen blir §§ 7-2 til 7-11.»

Midlertidige ansettelser

Komiteen støtter at universiteter og høyskoler bør ansette medarbeidere fast når kompetansebehovet er varig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, ser med bekymring på den store graden av midlertidighet, særlig i undervisnings- og forskningsstillinger. Dette kan føre til at sektoren ikke lykkes med å rekruttere de best kvalifiserte, og skape utrygghet i arbeidslivet. Flertallet forventer at det med de innstrammingene i universitets- og høyskoleloven som er foreslått i proposisjonen, og oppfølging av departementets etatsstyring, blir en betydelig kultur- og kursendring for midlertidighet i universitets- og høyskolesektoren.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at regjeringen Solberg fulgte opp tjenestelovutvalgets forslag og strammet inn på adgangen til midlertidige ansettelser i ny lov om statens ansatte. Disse medlemmer viser til at som følge av regelendringene får midlertidig ansatte nå fast stilling etter 3 år, ikke etter 4 år som tidligere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre,viser til at reglene for når midlertidig ansettelse er tillatt ble harmonisert med arbeidsmiljøloven, noe som begrenser mulighet for midlertidige ansettelser til tilfeller der arbeidet er av midlertidig karakter, vikariater, praksisarbeid, utdanningsstillinger (stipendiat/postdoc) og for ansettelse inntil seks måneder ved uforutsette behov.

I tillegg viser flertallet til at det ble innført en lovbestemt plikt til at arbeidsgivere og de ansattes representanter skal drøfte midlertidig ansettelse i virksomheten. Flertallet viser til at det fortsatt er noen unntak fra reglene om fast ansettelse etter 3 år, men at også unntakene ble strammet inn.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt støtter departementets forslag om å ikke videreføre gjeldende universitets- og høyskolelov § 6-5 første ledd, og å videreføre § 6-5 andre ledd om midlertidig ansettelse for å kvalifisere til stilling. Det har derimot kommet innsigelser mot reduksjon fra tre til ett år i andre ledd fra både Forskerforbundet og NITO. En slik reduksjon skaper uforutsigbarhet for den ansatte.

Disse medlemmer mener i utgangspunktet at gjeldene § 6-5 andre ledd bør videreføres i sin helhet, med en midlertidig ansettelsesperiode på inntil 3 år. Forskerforbundet har i høringssvar kommet med et forslag til nytt andre ledd i ny § 7-3 som ivaretar tryggheten til den ansatte.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Universitets- og høyskoleloven § 7-3 andre ledd skal lyde:

Dersom behovet for videre ansettelse er til stede etter ett år, og det ved ny utlysning fortsatt ikke er søkere som fullt ut tilfredsstiller kvalifikasjonskravene, skal den samme personen ansettes midlertidig på nytt i ett år.

§ 7-3 andre ledd i lovforslaget i denne innstillingen blir § 7-3 tredje ledd.»

Vikar for valgt eller åremålsansatt leder ved statlige universiteter og høyskoler

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt er langt på vei enige med departementet i at gjeldende § 6-5 fjerde ledd har utilsiktede, negative konsekvenser for midlertidigheten i sektoren. For å redusere midlertidigheten er det et sentralt poeng at også vikarer i denne type stillinger skal kunne oppnå fast stilling, og ikke bli sittende i vikariater på opp mot 12 år.

Disse medlemmer mener imidlertid at å bare begrense perioden vikaren kan være midlertidig ansatt til fire år, ikke styrker stillingsvernet. Unio og Forskerforbundet har begge foreslått endringer til § 7-5 nytt tredje ledd for å styrke stillingsvernet til vikaren.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Universitets- og høyskoleloven § 7-5 tredje ledd skal lyde:

Dersom stillingens faste innehaver ikke gjeninntrer, men fortsetter som valgt eller åremålsansatt leder ut over den første perioden, skal vikaren anses som fast ansatt i virksomheten om vikariatet har vart i mer enn tre år.»

Faste stillinger med ekstern finansiering

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt savner konkrete tiltak for ansatte i fast stilling med ekstern finansiering. Proba samfunnsanalyse har vist at denne type ansettelser er voksende i sektoren, og at det har redusernt midlertidigheten noe. Likevel er ikke dette stillinger som nødvendigvis gir trygghet og forutsigbarhet for den ansatte. Stillingene er i stor grad knyttet opp til den eksterne finansieringen, og bortfall av denne virker fort inn på «varigheten» av den faste stillingen. Flere høringsinstanser har pekt på dette problemet. Tekna skriver blant annet at man må «sikre at disse stillingen ikke ender som reell midlertidighet» og at det i slike stillinger ikke skal være slik «at ansatte automatisk kan sies opp når ekstern finansiering opphører».

Dette går inn i finansieringsutfordringene i sektoren. Én løsning, som løftes av blant annet Akademikerne og NTL, er en etablering av brofinansiering for økonomisk buffer mellom prosjekter, og at en slik ordning i dag vanskeliggjøres av kravet om maksimal buffer på 5 pst.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede ulike modeller for finansiering av lønnskostnader mellom prosjekter for fast ansatte ved statlige universiteter og høyskoler med ekstern finansiering, for eksempel gjennom å endre reglementet for statlige universiteter og høyskolers oppbygging og anvendelse av ubenyttede bevilgninger (jf. rundskriv F-05-20), slik at institusjonene kan benytte avsetninger utover 5 pst. til å investere i de ansatte.»

Åremålsstillinger og bistillinger

Komiteen viser til at regler for åremål og forskningsstillinger flyttes fra forskrift til lov.

Komiteen støtter at bestemmelsen for å ansette i bistilling videreføres, nå med endret begrepsbruk fra «bistilling» til «ekstraerverv».

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til at det kan være gode grunner til å ansette i åremål for stillinger hvor skapende eller utøvende kompetanse inngår, men mener dagens praksis for åremålsstillinger i kunstutdanningene er for omfattende. Flertallet understreker at hvis det er et varig behov for kompetanse i kunstutdanningene, skal det også her ansettes i faste stillinger, og ber departementet følge utviklingen.

Flertallet viser til at hensynet til faglig fornyelse og kontakt med praksisfeltet er nødvendig innenfor alle disipliner, og at bruk av åremål bør begrenses.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til høringssvaret fra Creo om åremålsstillinger med skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse. Disse medlemmer ser det som positivt at regjeringen har som mål å stramme inn bruken av midlertidige ansettelser, og mener at faste stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, i tråd med arbeidsmiljøloven. Det er derimot ikke tilfellet i deler av universitets- og høyskolesektoren, og særlig gjelder dette for kunstnere. I dag er over 200 personer ansatt på kunstnerisk åremål ved kunstneriske utdanningsinstitusjoner, det er over det tredoble av det som ble forespeilet ved innføringen av kunstneriske åremål i 1995.

Disse medlemmer vil også vise til departementets egne formuleringer i proposisjonen, om at «dagens praksis med så vidt utbredt bruk av åremål i kunstutdanningene er uheldig» og at LO, Unio og Utdanningsforbundet også mener at denne hjemmelen for åremål kan oppheves. I sitt høringssvar viser også Creo til at en videreføring av dagens praksis fører til at mange kunstfaglige miljøer i høyere utdanning forhindres fra kontinuitet i kompetanseutvikling, og at måten dette påvirker Creos medlemmer er med på å undergrave prinsippet om at kunstnerisk og vitenskapelig metode skal være likestilt.

Disse medlemmer har forståelse for at kontakt med det frie feltet er viktig for å kunne holde seg oppdatert og tilby en faglig relevant utdanning til studentene på disse institusjonene og unngå at en utdanning domineres av et bestemt kunstsyn over tid. Et slikt behov kan imidlertid løses gjennom blant annet fast ansettelse i deltidsstilling og fast eller midlertidig ansettelse i 20 prosent bistilling.

Disse medlemmer vil derfor stemme mot forslaget til § 7-6 første ledd bokstav d om åremålsstillinger med skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse.

Læringsmiljø og universell utforming

Komiteen viser til at universiteter og høyskoler skal sørge for at institusjonens alminnelige funksjoner er universelt utformet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til omtalen i proposisjonen, der krav om at læringsmiljø omfatter både psykososialt, organisatorisk, digitalt og pedagogisk læringsmiljø samt universell utforming. Flertallet understreker betydningen av at studenter skal møtes med et godt og trygt læringsmiljø, og det bør vurderes om det er hensiktsmessig å innføre en egen forskrift om krav til læringsmiljøet, jf. lovforslaget § 10-1 femte ledd.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at i oppfølgingen av NOU 2020:3 Ny lov om universiteter og høyskoler foreslo regjeringen Solberg endringer i universitets- og høyskoleloven. Regjeringen Solberg prioriterte blant annet å styrke rettighetene til studentene, for eksempel at læringsmiljø inkluderer digitale, organisatoriske, pedagogiske og psykososiale forhold i tillegg til de fysiske.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre viser til Norsk studentorganisasjon (NSO) sitt høringssvar til NOU 2020:3 Ny lov om universiteter og høyskoler, der de etterlyser tydeligere minstekrav til studentenes læringsmiljø, slik at studentene i større grad sikres et godt og trygt læringsmiljø. Videre viser disse medlemmer til at det foreslås av departementet å videreføre lovhjemmel om at departementet kan opprette en egen forskrift om krav til læringsmiljøet, jf. forslag til § 10-1 femte ledd. Disse medlemmer mener at det er behov for sterkere regulering av studentenes læringsmiljø, og at en egen læringsmiljøforskrift vil kunne svare på studentenes ønske om tydeligere minstekrav til dette.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Universitets- og høyskoleloven § 10-1 femte ledd skal lyde:

Departementet skal gi forskrift om krav til læringsmiljøet.»

Individuell tilrettelegging for studenter

Komiteen viser til at studenter med nedsatt funksjonsevne og studenter med særskilte behov har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen. Dette er en tilrettelegging som skal gi likeverdige utdanningsmuligheter.

Permisjon fra studier

Komiteen viser til at en samlet komité i Innst. 287 L (2021–2022), jf. Prop. 74 L (2021–2022) støttet forslagene om å innføre en overordnet nasjonal regel for permisjon.

Komiteen viser til følgende merknad:

«Komiteen viser til at for eksempel studenter som er valgt til folkevalgt organ og studentpolitiske organer skal ha rett til permisjon i studiet. Det samme gjelder for toppidrettsutøvere.»

Komiteen vil understreke viktigheten av at studenter kan ivareta sine forpliktelser knyttet til folkevalgte verv, og at dette som hovedregel skal anses som gyldig fravær. Dette er viktig for å rekruttere unge til politikken, noe som er viktig for å sikre en bred representasjon, og at alle kan delta aktivt i demokratiet.

Komiteen ber regjeringen følge opp med en anbefaling til utdanningsinstitusjonene slik at det blir mest mulig lik praksis.

Studentombud

Komiteen merker seg at det foreslås å videreføre bestemmelsen om studentombud med en tydeliggjøring av ombudets uavhengighet, rolle og ansvar.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at et samlet Storting vedtok anmodningsvedtak nr. 520 i 2018, der Stortinget ba regjeringen

«komme tilbake til Stortinget med et forslag til lovendring som pålegger alle høyere utdanningsinstitusjoner å etablere et studentombud, enten alene eller i samarbeid med andre institusjoner.»

Dette vedtaket ble fattet under behandlingen av et representantforslag fra Arbeiderpartiet, jf. Dokument 8:48 S (2017–2018), Innst. 122 S (2017–2018). Det var tverrpolitisk enighet om behovet for å lovfeste en ordning med studentombud, og dette ble foreslått i Prop. 89 L (2018–2019). Bestemmelsen om studentombud trådte i kraft 1. august 2019.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at regjeringen Solberg i 2019 foreslo å lovfeste at alle studenter skal ha tilgang til et studentombud, og at Stortinget enstemmig vedtok dette samme år.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til departementets forslag til ny § 10-8 om studentombud. Det er viktig at lovfestingen av retten til studentombud opprettholdes, og at det kommer presiseringer for å tydeliggjøre ombudets uavhengighet, rolle og ansvar. Disse medlemmer vil likevel peke på innspillet fra Norsk studentorganisasjon under høringen til NOU 2020:3 om at finansieringen av disse ombudene bør skje direkte over statsbudsjettet. Dette vil være med på å sikre en stabilitet og trygghet for ordningen.

Studentenes representasjon i universiteters og høyskolers organer

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre,Senterpartiet og Fremskrittspartiet, peker på at det er ulik praksis når det gjelder å inkludere studenter i rektors ledermøter og ledergrupper. Flertallet støtter departementets vurdering om at lovfesting ikke er nødvendig, men vil fremheve viktigheten av inkludering av studenter også på disse arenaene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre peker på at regjeringen Solberg i 2015 ga studentene makten tilbake i samskipnadsstyrene, etter at den rød-grønne regjeringen i 2012 fratok dem flertallet i styrene. Disse medlemmer peker på at dette var et viktig grep for å styrke studentdemokratiet og bidra til reell medbestemmelse og styring over eget velferdstilbud.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre viser til at regjeringen foreslår både å videreføre lovhjemmel om at universiteter og høyskoler skal legge forholdene til rette for at studentorganene kan drive sitt arbeid i forslaget til § 10-11, samt å sikre at studenters rett til representasjon i universiteters og høyskolers organer i forslaget til § 10-12.

En viktig forutsetning for å drive tillitsvalgtarbeid, er mulighet til å lære om hvilket lovverk som rammer inn oppgavene til den tillitsvalgte, hvilke premisser den tillitsvalgte må forholde seg til og hvilke problemstillinger organisasjonen står i. Utdanningsinstitusjonene bør derfor få et særskilt ansvar for at studenttillitsvalgte er sikret tilstrekkelig opplæring. Dette vil gi studentorganene bedre forutsetning for å drive sitt arbeid på tilfredsstillende vis.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

Ǥ 10-12 tredje ledd skal lyde:

Institusjonen skal i samarbeid med studentorganet, jf. § 10-11, sørge for at studentrepresentanter får den opplæring som er nødvendig for å kunne utføre vervet på en forsvarlig måte. Studentrepresentanter har rett til å ta den nødvendige opplæring ved kurs som institusjonen arrangerer i samarbeid med studentorganet. Institusjonen er ansvarlig for kostnadene for opplæringen og andre utgifter i forbindelse med studentrepresentantenes arbeid.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, viser til proposisjonen og vil understreke behovet for at studentrepresentanter blir gitt nødvendig opplæring for at de skal kunne utføre sine oppgaver i valgte organer ved den enkelte institusjon. Flertallet viser til at intensjonen med kravene om studentrepresentasjon i gjeldende lov, og som er foreslått videreført i lovforslaget i proposisjonen, ikke vil bli oppnådd dersom ikke studentene også settes i stand til å ivareta studentenes interesser i de ulike organene. Flertallet vil presisere at lovbestemmelsen skal forstås slik at det også påligger de enkelte universiteter og høyskoler et ansvar for å ivareta dette, ved å sørge for at studentrepresentantene sikres den opplæringen som er nødvendig for at de skal kunne utføre sine oppgaver som studentrepresentanter.

Gjennomføring av sensur

Komiteen understreker at gode ordninger for sensur er viktig for både studenter og samfunn, og at vitnemål og karakterer skal gi et riktig bilde av kunnskapsnivået og faglige kvalifikasjoner. Dette er viktig for studentenes rettssikkerhet.

Rett til begrunnelse

Komiteen viser til høringsuttalelsen fra Norsk studentorganisasjon (NSO), som mener at begrunnelse er en så viktig del av læringsprosessen at den bør gis samtidig med vedtaket om karakter. Komiteen viser videre til prøveprosjektet ved UiO, som viste oppløftende resultater både hva gjelder ressursbruk og studentenes reaksjon, der flertallet av studentene mente at begrunnelsen ga dem økt forståelse av oppnådd karakter. Komiteen deler på samme måte som departementet, universitets- og høyskolelovutvalgets syn om at begrunnelse for karakter ved alle eksamener kan bedre studentenes rettssikkerhet og øke tilliten til sensuren. Komiteen viser til departementets begrunnelse om ressursbruk i de tilfeller en begrunnelse ikke er nødvendig.

Komiteen støtter det fremlagte forslaget om innskjerping av reglene om at begrunnelsen skal gis innen to uker etter at studenten har bedt om det.

Falske dokumenter

Komiteen viser til at bruk av falske vitnemål og falske dokumenter skal anmeldes til politiet. Komiteen støtter at dette flyttes til en egen paragraf.

Uredelig opptreden og fusk

Komiteen viser til at ved uredelig opptreden og fusk kan kandidaten utestenges fra institusjonen eller fratas rett til å ta eksamen ved institusjonen i inntil ett år, ved gjentakende fusk kan det kvalifisere til utestenging i to år.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil fremheve viktigheten av å samle og tydeliggjøre reglene for fusk for å sikre at alle har forståelse for grenseganger og reaksjoner. Omfanget av fusk har økt, og konsekvensene er alvorlige.

Flertallet støtter at begrepet fusk ikke defineres i loven. Flertallet peker på at et stort flertall av høringsinstansene ser frem til en nærmere beskrivelse av fuskebegrepet, og flere tar til orde for at det bør tydeliggjøres noen kriterier for fusk. Flertallet peker på at det er viktig med god dialog og samarbeid mellom departementet, Direktoratet for høyere utdannelse og kompetanse og Felles klagenemnd, slik at informasjon om forvaltningspraksis og erfaringsdeling kan optimaliseres og tilgjengeliggjøres. Flertallet understreker viktigheten av rettferdig og forståelig praktisering av regelverket.

Flertallet peker på at institusjonene har plikt til å informere om fusk i lokale forskrifter og arbeid, og flertallet er tydelige på at det er viktig at alle institusjoner følger opp dette arbeidet systematisk. Videre peker flertallet på at hver enkelt student har et særskilt ansvar for, og plikt til, å være informert om institusjonenes regler og definisjon av fusk.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, mener det ikke er hensiktsmessig å definere fusk i loven på en slik måte som ICJ-Norge foreslår. Dette flertallet mener forståelsen som er lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 2015 s. 995 bør legges til grunn også framover. Det betyr at det fortsatt skal være institusjonene som regulerer hva fusk er i reglene som fastsettes for eksamen og obligatoriske aktiviteter. Handlinger som objektivt sett er i strid med institusjonens reglement, vil være fusk med mindre handlingen åpenbart ikke er egnet til å gi kandidaten noen fordel. Omfanget av fusk har økt, og konsekvensene er alvorlige. Dette flertallet understreker at studentenes rettssikkerhet må ivaretas, og ber departementet sikre dette.

Komiteens medlem fra Rødt viser til høringsinnspillet fra ICJ-Norge, som peker på at fuskebegrepet må defineres i loven i bedre samsvar med vanlig språkbruk og akademiske normer. Slik det foreligger i dagens lovverk og i forslaget, er det opp til hver enkelt institusjon å legge rammene for hva som defineres som fusk.

Dette medlem mener at en slik praksis åpner for stor grad av forskjellsbehandling, og svekker studentenes rettigheter i møte med institusjonene.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Universitets- og høyskoleloven § 12-4 andre ledd andre punktum skal lyde:

Med fusk menes brudd med tydelig angitte regler for gjennomføring av den obligatoriske aktiviteten eller eksamenen som mest sannsynlig har gitt et uberettiget fortrinn eller resultat for studenten selv eller en annen.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre mener at selv om det i dag ligger et naturlig ansvar til institusjonene om å sørge for at studentene har tilstrekkelig kunnskap om hva som er tillatt i den konkrete prøvingssituasjonen, bør utdanningsinstitusjonens ansvar tydeliggjøres i lov.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Universitets- og høyskoleloven § 12-4 andre ledd tredje punktum skal lyde:

Universiteter og høyskoler skal sørge for å gi studentene tilstrekkelig informasjon om hvilke regler som gjelder for den aktuelle eksamenen eller obligatoriske aktiviteten.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre mener det er uheldig dersom reglene for fusk på universiteter og høyskoler er ulike, og at praksis for hva som anses som fusk spriker mellom institusjonene. Disse medlemmer mener reglene for fusk for de institusjonene som kommer inn under denne nye universitets- og høyskoleloven, bør være like. Dette skaper både forutsigbarhet for studentene, rettssikkerhet og lik praksis for om hva som kan anses for fusk.

Disse medlemmer vil oppfordre institusjonene hva som er omfattet av universitets- og høyskoleloven til å vedta felles retningslinjer for fusk og like standarder for plagiat, selvplagiat, refererings- og siteringsmetode med mer. Retningslinjene bør publiseres på alle institusjonenes nettsider, slik at samtlige studenter til enhver tid vet hva reglene er, og samtidig vet at reglene er like på alle institusjoner. Reglene bør revideres og oppdateres når det er nødvendig, men vedtas og adopteres av institusjonene.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil også vise til den krevende situasjonen som har oppstått i forbindelse med departementets ugyldige gjenutnevning av ny leder for Felles klagenemnd i strid med den aktuelle forskriften. Dette medlem registrerer at departementet i lengre tid ikke tok innover seg kritikken som kom om utnevningens gyldighet, og at denne feilen fra departementets side også har gått utover personen det gjaldt og som ikke hadde skyld i situasjonen. Det er etter dette medlems syn likevel studentene med saker til behandling som er blitt hardest rammet av saken. På bakgrunn av både dette og hele problematikken knyttet til fusk som er kommet frem det siste året, deriblant selvplagiering og studenters generelle rettsikkerhet ved utestengingsvedtak, mener dette medlem at regjeringen burde ha trukket forslag til ny lov tilbake, og kommet til Stortinget med en proposisjon etter å ha gjennomgått denne tematikken på en grundigere måte.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Prop. 126 L (2022–2023) Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven) sendes tilbake til regjeringen. Videre ber Stortinget regjeringen komme tilbake til Stortinget med en lovproposisjon etter å ha foretatt en ny helhetlig gjennomgang av regelverket vedrørende fusk.»

Selvplagiering

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, peker på at diskusjonen om selvplagiering er krevende.

Komiteen mener det er viktig å skille mellom plagiering og selvplagieringer, og at dette skillet bør få betydning for reaksjonsfastsettelsen. Selv om plagieringen i begge tilfeller kan gi studenten en urettmessig fordel, bør likevel alvorlighetsgraden tillegges vekt når reaksjonen fastsettes. Komiteen har merket seg at departementet foreslår at institusjonene fremover normalt ikke skal kunne ha regler om at gjenbruk av eget arbeid som ikke tidligere har gitt uttelling, skal anses som fusk. Flertallet fremhever viktigheten av klare og tydelige retningslinjer på dette området.

Utestenging

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, viser til forslaget om å videreføre at utestengingsperioden som hovedregel skal være på inntil ett år, men innføre en ny regel om inntil to års utestenging bare for særlig grove tilfeller av fusk og uredelig opptreden. Flertallet mener at utvidelse til to års utestengelse må begrenses til særlig grove tilfeller og helt unntaksvis, og ikke innebære en generell skjerpelse.

Flertallet viser til at det har vært situasjoner med lang saksbehandlingstid, og utfordringen med at studenten da kan ha gjennomført hele eller deler av tilmålt straff. Flertallet uttrykker en klar forventning om mer tilpasset bruk av reaksjonsformer.

Komiteen medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre støtter ikke departementets forslag om å innføre en ny regel om inntil to års utestenging bare for særlig grove tilfeller av fusk og uredelig opptreden. Disse medlemmer vil derfor stemme mot forslaget til § 12-4 tredje ledd.

Komiteen vil vise til det store antall saker som er kommet frem i media om studenter som er blitt utestengt som følge av anklager om fusk. Det er behov for en differensiering i reaksjonspraksis hvor både mindre alvorlige overtramp, spesielt misforståelser og slurv, reageres på med en mye mildere form enn åpenbare forsøk på å fuske.

Komiteen mener det er problematisk at studenter blir utestengt uten at klage er behandlet og et endelig vedtak er fattet. Dette er problematisk med tanke på rettsikkerheten til studenter, og innebærer at studenter risikerer å bli utestengt med de dramatiske konsekvenser det medfører, uten at de nødvendigvis har gjort noe galt eller endelig vedtak er fattet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget våren 2024 med en vurdering av forslag om hvordan studenter som selv ønsker det, kan få utsatt iverksettelse av vedtak om utestenging fram til eventuelle klager på vedtak er avgjort.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at eventuelle vedtak om utestenging etter reglene i universitets- og høyskoleloven kapittel 12 ikke iverksettes før studenter har fått behandlet eventuelle klager på vedtak, dersom studenten selv ønsker det.»

Disse medlemmer vil subsidiært støtte forslaget fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet.

Forbud mot klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at samtlige høringsinstanser som uttalte seg om forbud mot klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet, ikke støtter å videreføre forbudet mot ansiktsdekkende plagg. Slik høringsinstansenes syn er gjengitt i proposisjonen uttalte Kulturrådet, som nasjonal koordinator for økt mangfold, inkludering og deltagelse i kultursektoren, at:

«et forbud mot ansiktsdekkende plagg er en innskrenking av studenters ytrings-, samvittighets- og trosfrihet, og at et forbud snarere svekker enn styrker prinsippet om lik rett til utdanning.»

Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (KIF) presiserte i sitt høringssvar at det kan være saklig å nekte noen å bruke ansiktsplagg i enkeltsituasjoner, men at et nasjonalt forbud ikke er et egnet og målrettet tiltak dersom hensikten er å øke likestilling og integrering i utdanningssektoren.

Både OsloMet og Universitetet i Stavanger (UiS) var negative til forbudet. OsloMet mente på sin side at et forbud mot for eksempel et religiøst betinget klesplagg som nikab og burka prinsipielt ville vært i strid med deres verdigrunnlag om mangfold. Videre påpekte OsloMet at et nasjonalt forbud ikke står i forhold til størrelsen på problemet med ansiktsdekkende plagg.

Disse medlemmer viser til at forbudet heller ikke hentet støtte blant studentene. Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen (SP-UiB) og Studenttinget ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (STi) har begge uttalt seg negative til forbudet.

Disse medlemmer mener at innvendingene som kom frem under høringen viser at et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i høyere utdanning bryter med ønsket om økt mangfold og like muligheter til utdanning.

Disse medlemmer vil derfor stemme mot forslaget til § 12-8 om bruk av plagg som helt eller delvis dekker ansiktet.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet støtter forbud mot ansiktstildekking. Dette medlem vil påpeke at dette er et forbud mot ansiktstildekking, enten dette er en burka, en finlandshette eller en nikab. Det er altså ikke en innskrenking av religionsfriheten det dreier seg om. Dette medlem vil videre bemerke at selv om Norge er en fri og selvstendig nasjon, som selv bestemmer hvilke lover og regler som skal gjelde, er det verdt å merke seg at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen godkjente det franske forbudet mot maskering på offentlig sted. Dette medlem vil påpeke at selv om lovforslaget dreier seg om regler mot ansiktstildekking generelt, så sender det også et viktig verdisignal. I en omskiftelig verden er det viktig at Norge og våre utdanningsinstitusjoner er tydelige når det gjelder vårt humanistiske og liberale verdigrunnlag. Ulike former for ansiktstildekking bryter med disse verdiene, og kan bidra til utrygghet og polarisering. Dette medlem mener derfor at forbudet mot ansiktstildekking må opprettholdes, og støtter forslaget til § 12-8.