12.1 Forvaltningsorgan for ordningene

Utvalget fremhever som et av de grunnleggende prinsippene for representantordningene at de skal være «underlagt god forvalting med betryggende kontroll og reaksjonsformer». Utvalget vurderer om andre enn Stortingets administrasjon bør forvalte alle, eller noen av, ordningene. Konkret vurderer utvalget, for det første, om det bør etableres et eksternt uavhengig myndighetsorgan tilsvarende The Independent Parliamentary Standards Authority (IPSA) i Storbritannia. For det andre vurderer utvalget om Nav kan overta forvaltningen. Utvalget konkluderer imidlertid med at det er «mest hensiktsmessig at ytelsene til stortingsrepresentanter forvaltes samlet av Stortinget ved Stortingets presidentskap og ved delegasjon til Stortingets administrasjon». Utvalget drøfter også kort om det kunne være hensiktsmessig å etablere en ekstern klageinstans for representantordningene, men konkluderer med ikke å anbefale dette. Imidlertid anbefaler utvalget å formalisere i retningslinjer at representantene kan be administrasjonen eller presidentskapet om å revurdere en avgjørelse fattet av administrasjonen.

12.2 Ansvarsdeling, informasjon og kommunikasjon

12.2.1 Ansvar og roller

For å etablere en god forvaltning av representantordningene fremholder utvalget det som viktig at ansvar og roller er tydelig delt mellom representantene og administrasjonen. Utvalget legger til grunn at representantene selv må sette seg inn i sine rettigheter og plikter, og har ansvar for at informasjon som ligger til grunn for tildeling av en ytelse, både er korrekt og tilstrekkelig dokumentert.

12.2.2 Stortingets kontroll av representantordningene og krav til informasjon

Utvalget drøfter både hvilken kontroll administrasjonen bør gjøre i forkant av en tildeling (på søknadstidspunktet), og hvilken systematisk kontroll det bør være i etterkant av en tildeling. Når det gjelder kontrollen i forkant, mener utvalget at administrasjonen «i den grad det kan gjøres med relativt enkle midler, eller dersom det er forhold som tilsier at noe bør ettergås i forbindelse med behandling av søknaden», bør gjøre nødvendige undersøkelser. Til den systematiske kontrollen i etterkant, merker utvalget seg at denne har blitt styrket de senere årene, blant annet gjennom utvidet kontroll av reiseregninger, etterprøving av fratredelsesytelse og etterlønn og tilgang til Folkeregisteret. Utvalget merker seg også at forvaltningen av representantordningene i løpet av de siste årene har blitt revidert i retning av utvidet og innskjerpet kontroll i etterkant. Utvalget fremhever at internkontroll i kombinasjon med internrevisjon og ekstern revisjon gir det mest hensiktsmessige grunnlaget for en god forvaltning. I den forbindelse viser utvalget til at det har merket seg at Stortingets administrasjon har en internkontroll som del av sitt styringssystem, og at det er i gang et arbeid for å videreutvikle denne. Videre er det fra januar 2022 etablert en internrevisjon, ved at Deloitte AS er engasjert som internrevisor, og Riksrevisjonen er administrasjonens eksterne revisor. Utvalget anser dette som viktige tiltak, som har styrket den eksterne og uavhengige kontrollen av representantenes ordninger.

Representantenes opplysningsplikt ved søknad om ytelser og utgiftsrefusjoner følger i dag av retningslinjene for de enkelte ordningene. Utvalget tar utgangspunkt i sitt prinsipp nummer seks om at representantordningene skal være underlagt god forvaltning med «betryggende kontroll og reaksjonsformer», og presiserer at det er representantenes ansvar at opplysninger som oppgis, er korrekte. Utvalgets drøftelse munnet ut i et forslag om en lovbestemmelse som pålegger søkere og mottakere av alle ytelser – både økonomiske ordninger, naturalytelser og utgiftsrefusjon – å legge frem de opplysningene som er nødvendige for at administrasjonen kan vurdere om vilkårene for ytelsen er og har vært oppfylt.

12.3 Informasjon og kommunikasjon

Utvalget ser også nærmere på mulige forbedringspunkter knyttet til den informasjonen Stortingets administrasjon gir om representantordningene. Utvalget tar til orde for at administrasjonen gjennomgår sine interne prosedyrer for informasjon og kommunikasjon knyttet til ordningene rettet mot stortingsrepresentantene, administrasjonen selv og offentligheten.

Utvalget viser videre til at stortingsrepresentantene i dag blir ledet til Stortingstorget (som en fysisk skranke, nettportal eller telefon) som inngangsport til alle de de administrative tjenestene. Slik utvalget ser det, kan et slikt ekstra ledd mellom representantene og fagavdelingene være uheldig, og det anbefalte derfor Stortinget å vurdere å gjøre kontaktinformasjon direkte til fagavdelingene og saksbehandlere for representantordningene lett tilgjengelig på intranettet. Utvalget foreslår også at det utvikles gode rutiner for å sikre at tilgjengelig informasjon om representantordningene til enhver tid er oppdatert og relevant.

Utvalget tar til orde for at Stortinget i større grad aktivt bør publisere ulike typer opplysninger og informasjon på Stortingets nettsider. Utvalget fremhever at åpenhet om ordningene er helt sentralt for tilliten til ordningene. Samtidig presiserer utvalget at åpenheten ikke må komme i konflikt med sikkerhet og personvern. På denne bakgrunn foreslår utvalget at Stortinget utarbeider sykefraværsstatistikk i etterkant av hver stortingsperiode. Videre foreslår utvalget at den totale mengden av ulike former for reiser offentliggjøres på et overordnet nivå, i tillegg til antall forlengede velferdspermisjoner med godtgjørelse som presidentskapet har innvilget. Utvalget mener også at Stortinget bør offentliggjøre informasjon om hvilke representanter som til enhver tid har fått tildelt pendlerbolig.

12.3.1 Sanksjoner og reaksjoner

Stortingsgodtgjørelsesloven § 17 hjemler administrasjonens innhenting av opplysninger for å kontrollere om vilkårene for fratredelsesytelse og etterlønn er eller har vært oppfylt, mens det følger av § 20 at et beløp kan kreves tilbake dersom noen har mottatt en ytelse etter stortingsgodtgjørelsesloven i strid med redelighet og god tro. Bestemmelsen er begrenset til «ytelser etter denne loven», noe som medfører at det ikke er mulig å bruke bestemmelsen på for eksempel urettmessig tildeling av pendlerbolig. Etter bestemmelsens ordlyd er det «beløpet» som kan kreves tilbakebetalt, noe som medfører usikkerhet knyttet til om det er mulig å kreve tilbake noe når det som er tildelt er en naturalytelse.

Utvalget foreslår å utvide hjemmelen for innhenting av opplysninger, dels for å sikre at den er dekkende for alle organene det kan være nødvendig å innhente opplysninger fra, og dels for å åpne for at den også kan brukes i kontrollen av andre ytelser enn omstillingsytelsen. Utvalget legger videre til grunn at det kan oppstå situasjoner der Stortinget har behov for å kreve tilbakebetalt en ytelse som ikke er lovregulert. Utvalget anbefaler derfor å utvide virkeområdet for tilbakebetalingsbestemmelsen, slik at den gjelder generelt for ytelser mottatt fra Stortinget. Videre foreslår utvalget å utvide hjemmelen til ikke bare å omfatte tilbakebetaling av «beløp», men også «den økonomiske verdien av en naturalytelse». Avslutningsvis foreslår utvalget at muligheten til å gjøre trekk blant annet i godtgjørelsen dersom utlegg betalt direkte av Stortinget ikke er dokumentert innen tre måneder, utvides til å gjelde trekk i alle fremtidige ytelser, ikke bare de som er nevnt i dag.

Når det spesielt gjelder pendlerboliger, foreslår utvalget at Stortinget kan gi skriftlig advarsel til representanter som er tildelt pendlerbolig ved brudd på bestemmelser om tildeling og bruk av pendlerboliger eller brudd på opplysningsplikten. Ved alvorlige eller gjentatte brudd kan Stortinget trekke tilbake tildelingen av pendlerbolig.