1.4.3 Regelverket for fratredelsesytelse og etterlønn er uklart, og praktiseringen av regelverket har variert
Både stortingsgodtgjørelsesloven og -forskriften
fra 2011 og stortingsgodtgjørelsesloven fra 2016 er på flere punkter
uklare. Regelverket mangler konkretisering av hva som ligger i sentrale
begreper som har betydning for om den enkelte skal få ytelse, og
ytelsens størrelse. Uklarhetene og den manglende konkretiseringen handler
blant annet om hvilken betydning annen skattepliktig inntekt i ytelsesperioden
har for ytelsene. Særlig viser undersøkelsen at spørsmålet om tidfesting
av inntekter gjennomgående har fått for liten oppmerksomhet i regelverket.
Definisjonene av hvilke inntektstyper som påvirker ytelsene, er
imidlertid også uklare. Slike uklarheter er uheldig ikke minst fordi
stortingsrepresentantene selv har ansvar for å rapportere inn inntektene
sine. Uklarhetene og manglene fremstår delvis som resultatet av
svak regelverksforvaltning.
Regelverket for fratredelsesytelse og etterlønn,
inkludert reglene om bortfall og avkorting på grunn av annen inntekt
i ytelsesperioden, har knappe offentlige forarbeider og har, til
forskjell fra lovforslag fra regjeringen og utkast til forskrifter,
ikke vært på alminnelig høring. Dette gjelder både for regelverket
som opprinnelig ble vedtatt i 2011 (loven og forskriften), og for
den reviderte loven fra 2016.
Mindretallet i Riksrevisjonens kollegium, medlemmet
Lønnum, har en særmerknad til lovforståelsen når det gjelder spørsmålet
om tidfesting av arbeidsinntekter etter 2016-loven.
Forarbeidene til Stortingets 2011-regelverk
uttrykte at det skulle være basert på regjeringens regelverk. Dette kom
imidlertid ikke godt til uttrykk i det vedtatte regelverket for
stortingsrepresentantene, som hadde en langt mer uklar ordlyd enn
regjeringens regelverk. Det vedtatte regelverket førte til en uklar
praksis for tidfesting av inntekter.
2016-loven ble gitt for å gjøre gjeldende rett
lett tilgjengelig og sikre at det ble enklere for brukerne av regelverket
å orientere seg i loven. Om man skal lykkes med dette formålet,
forutsetter det at lov, signaler gitt i forarbeider og utfyllende
regulering er godt gjennomarbeidet og henger godt sammen. Riksrevisjonens
undersøkelse viser svakheter i regelverksforvaltningen ved ulike
former for motstrid og misforståelser.
Særlig gjelder dette for kapitalinntekter. Før
2017 skulle kapitalinntekter ikke føre til avkorting i ytelser. Ved
lovendring i 2017 ble det tatt inn at kapitalinntekter (unntatt
renteinntekter) skulle føre til avkorting i ytelser. Da oppsto det
imidlertid motstrid internt i stortingsgodtgjørelsesloven fordi
den tidligere gjeldende bestemmelsen, som innebar at kapitalinntekter
ikke skulle føre til avkorting, ved en feil ble stående. Loven sa da
både at det skulle avkortes, og at det ikke skulle avkortes. Feilen
ble rettet opp i 2019.
Mellom 2017 og februar 2023 var det også motstrid mellom
loven og retningslinjene, ved at retningslinjene – i strid med loven
– sa at kapitalinntekter ikke skulle regnes som annen inntekt (og
dermed ikke skulle føre til avkorting). Det er uheldig med motstrid
mellom lov og retningslinjer, ikke minst fordi retningslinjene har
hjemmel i stortingsgodtgjørelsesloven selv og i utgangspunktet må
regnes som bindende på linje med forskrifter ellers.
I tillegg er forarbeidenes standpunkt til spørsmålet om
tidfesting av kapitalinntekter etter stortingsgodtgjørelsesloven
basert på en misforståelse av det skatterettslige regelverket. Denne
misforståelsen skapte uklarhet om det er opptjeningstidspunktet
eller utbetalingstidspunktet som er avgjørende ved tidfesting av
kapitalinntekter.
Det er også på andre områder dårlig sammenheng mellom
loven og retningslinjene om praktisering av fratredelsesytelse og
etterlønn. For det første står det i stortingsgodtgjørelsesloven
at «netto næringsinntekt» skal føre til avkorting av ytelse, mens
retningslinjene kan tyde på at uttrykket «netto næringsinntekt»
må forstås som en henvisning til personinntektsbegrepet i skatteloven.
For det andre fremstår retningslinjenes bestemmelser om plikt til
å tilbakebetale ytelse som er feilutbetalt, som mer absolutte enn
det som følger av lovreguleringen som har vært på plass siden 2013.
Presidentskapets retningslinjer, som er rettslig
bindende også for presidentskapet, legger opp til at fratredelsesytelse
og etterlønn skal avkortes mot næringsinntekt
«med det beløpet som fremkommer ved en
skjønnsmessig fordeling av den totale netto næringsinntekten i året».
Stortingets praksis har bygd på en rent forholdsmessig
avkorting for de månedene (eller deler av en måned) representanten
har mottatt fratredelsesytelse eller etterlønn. Riksrevisjonen har
ikke funnet noe tilfelle der Stortinget faktisk har utøvd det skjønnet
som retningslinjene beskriver, og har heller ikke sett at skjønnsmessig
fordeling har vært vurdert i noe tilfelle.
Det har i tiden etter vedtakelsen av 2016-loven skjedd
en praksisomlegging sammenlignet med praksis etter 2011-regelverket,
når det gjelder den rettslige forståelsen av hvordan arbeidsinntekter
fra annet enn hel stilling skal tidfestes. Denne endringen har skjedd
selv om det i forarbeidene til 2016-loven ble sagt at loven «viderefører»
den løsningen som fulgte av § 9 i stortingsgodtgjørelsesforskriften
av 2011. Etter Riksrevisjonens vurdering er det uheldig at en slik
endring har skjedd uten en transparent og etterprøvbar saksbehandling.
Stortingets presidentskap og Stortingets administrasjon
mener selv at det for arbeidsinntekter ved annet enn hel stilling
har vært ført en konsekvent praksis siden 2016-loven ble vedtatt
(hvor opptjeningstidspunktet har vært lagt til grunn). Riksrevisjonen
har imidlertid merket seg at Stortingets administrasjon i saksfremlegg til
Stortingets presidentskap både i 2013 og 2017 skriver følgende:
«Dersom det ikke utbetales f.eks.
styregodtgjørelse i perioden oktober til desember skal det ikke
foretas en avkorting.»
Også forsommeren 2021 ble en lignende formulering
brukt i saksfremlegget. Dette samsvarer ikke med det som nå opplyses
å ha vært en konsekvent praksis. Det er først senere i 2021 at denne
praksisen har blitt tydeliggjort. Praksisen fremgår fortsatt ikke
av noe skrevet regelverk som er tydelig kommunisert til brukerne
av regelverket (stortingsrepresentantene), noe som i større grad
ville sikret forutberegnelighet og likebehandling.
Stortingets presidentskap har det overordnede
ansvaret for administrative saker på Stortinget, og Stortingets
administrasjon har ansvar for å forberede saker for presidentskapet.
Riksrevisjonen mener det er sterkt kritikkverdig at Stortingets
presidentskap og Stortingets administrasjon ikke har sikret større
klarhet i regelverket på dette området over tid. Uklarheter i regelverket har
ikke blitt tatt tak i og avklart. Av hensyn til folks tillit til
Stortinget og Stortingets omdømme må det kunne forventes at regler
om slike økonomiske ordninger til de folkevalgte er rimelig lett
tilgjengelig for den enkelte. Det må være en selvfølge at representantene
skal følge de reglene som gjelder. Denne undersøkelsen har derimot
vist at en rekke representanter har endt med ikke å få korrekte
ytelser. Riksrevisjonen antar at det uklare regelverket har bidratt
til dette.