2.1 Plan for fornybar kraft

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til Energikommisjonens rapport «Mer av alt – raskere» (NOU 2023:3), som anbefaler at det bør bygges ut 40 TWh ny fornybar kraft innen 2030 for å nå målet om 55 pst. kutt i utslipp av klimagasser innen 2030. Anslaget har satt et sterkt preg på den energipolitiske og næringspolitiske debatten i Norge og ført til krav om raskere og mer omfattende utbygging av vindkraft på land, inkludert i urørt natur og reinbeiteområder. Det har også ført til krav om ny vannkraftutbygging, blant annet i vernede vassdrag.

Disse medlemmer viser til at regjeringen i desember 2022 signerte Kunming/Montreal-avtalen om bevaring av biologisk mangfold, ofte omtalt som FNs naturavtale, som legger opp til representativt vern av 30 pst. av naturen på land og til havs, og restaurering av ytterligere 30 pst., innen 2030. Denne banebrytende naturvernpolitiske forpliktelsen krever store endringer i måten man bruker naturarealer på, og endringen må skje raskt. Avtalen bekrefter og operasjonaliserer det som lenge har vært understreket fra FNs klimapanel IPCC: At et hovedformål for og et hovedvirkemiddel i arbeidet mot global oppvarming er å bevare natur.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge lenge hatt en så sterk motstand mot vindkraftutbygging på land at det i lang tid ikke har vært lyst ut nye områder. Motstanden ble ytterligere tilspisset av Høyesteretts beslutning om at vindkraftkonsesjonen på Fosen bryter med menneskerettighetene til reindriftssamene i området, og av spørsmålene som reiser seg i kjølvannet av dommen om bruk av andre samiske reinbeiteområder til vindkraftutbygging. Kravene om ny, rask utbygging av fornybar energiproduksjon i natur og vassdrag, som nå er utløst av Energikommisjonens rapport, står dermed i sterk kontrast til selve formålet med FNs naturavtale og det store konfliktpotensialet som nå følger med vindkraftplaner på land.

Disse medlemmer er av den oppfatning at selv om eksisterende og planlagte bedrifter oppgir et ønske om mer kraft raskest mulig til en lavest mulig pris, betyr ikke det nødvendigvis at samfunnet umiddelbart bør planlegge og bygge ut kraftproduksjon med sikte på å tilfredsstille hele dette antatte behovet.

Disse medlemmer viser i den forbindelse til Innst. 314 S (2022–2023) om en bærekraftig tildeling av kraft.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti mener at en naturlig konsekvens av en strategisk, grønn planlegging av videre kraftproduksjon bør være å prioritere produksjon som har lavt konfliktnivå, som kan komme raskt i gang, som kan ha lav utbyggingskostnad, som kan stimulere til mer effektiv energibruk, og som kan gi flest mulig nye arbeidsplasser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Energikommisjonen peker på at «nærvind», vindkraft ved eksisterende infrastruktur, kan være en vei å gå.

Energikommisjonens rapport gjør imidlertid ikke noe forsøk på å kvantifisere potensialet i nærvind. Når det gjelder sol, har Solenergiklyngen har beregnet at det teoretiske potensialet for solkraft på tak og fasader i Norge er nesten 66 TWh, hvorav nær 23 TWh på næringsbygg.

Disse medlemmer mener derfor at nærvind, solenergi og annen fornybar energiproduksjon i utbygde områder kan bli en viktig del av løsningen på kraftsituasjonen fram mot 2030.

Disse medlemmer viser til at selskaper som Greenstat, Norhybrid og flere andre utvikler integrerte løsninger for blant annet vind, sol, hydrogen og jordvarme tilpasset næringsparker og industriområder med allerede utbygget areal. Næringsmiddelprodusenten Gorines tar sikte på å bli mer enn selvforsynt med energi med en kombinasjon av solceller, smart strømstyring, geobrønner, batterier og nærvind. Slike løsninger kan skape flere varige arbeidsplasser og mer lokal verdiskapning enn store, sentraliserte kraftanlegg langt fra befolkede områder. Det er også grunn til å tro at det å produsere og forvalte sin egen og felles energi i næringsparker og industriområder vil øke bedriftenes bevissthet om og kompetanse på energistyring og -bruk, med mulighet for betydelige effektiviseringsgevinster.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2024, legge fram en plan med mål og virkemidler for å fremme utbygging av produksjon av fornybar kraft i næringsarealer, langs motorveier og i andre nedbygde arealer, med mål om minst 5 TWh produksjon innen 2030.»

2.2 Regulering av kraft (vind etc.)

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at det ligger store muligheter i blant annet effektiv utnyttelse av solenergi på hustak, og det er bred enighet om at unødvendige regulatoriske og administrative barrierer for realisering av mer solenergi bør fjernes. Flertallet er tilhengere av å legge til rette for småskalaproduksjon av energi i næringsarealer og andre arealer. Vind på land i tilknytning til næringsarealer har også et potensial men flertallet vil understreke at lokal aksept skal være avgjørende ved både små og store energiutbygginger. En langsiktig og bærekraftig utvikling må ha bred støtte i lokalmiljøet.

Flertallet er tilhengere av kraftutbygging, og av forenkling og reduksjon av regler og kriterier, men det er viktig at det foreligger grundige konsekvensanalyser av utbyggingsprosjektene.

Flertallet vil påpeke at 5MW er ganske mye kraft, og det kan medføre store utfordringer for nettet, spesielt på distribusjonsnettsiden. Med vindturbiner kan man også få fysiske utfordringer som rotorskygge, iskasting, med mer. Det er derfor viktig med god planlegging og konsekvensanalyse av både små og store energiutbyggingsprosjekter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Rødt deler ambisjonene i representantforslaget om å få til økt energiproduksjon som ikke krever nedbygging av natur. Disse medlemmer er likevel skeptiske til å fjerne konsesjonsplikt fra flere former for kraftproduksjon, og viser til både store miljøkonsekvenser og dårlige mekanismer for regulering, ved annen kraftproduksjon fra kraftverk uten konsesjon. Disse medlemmer ønsker derfor å se dette i sammenheng med en plan for økt lokal energiproduksjon og en gjennomgang av de regulatoriske barrierene.

Komiteens medlem fra Rødt understreker også behovet for at energiproduksjon i industriområder, langs motorveier og lignende skjer på en effektiv måte, og er bekymret for miljøkonsekvensene om vi bruker store mengder ressurser på svært lite kraftproduksjon.

Komiteens medlemmer fra Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at mange nærenergiløsninger kan bygges ut uten subsidier. Det fins imidlertid noen regulatoriske hindre for effektiv og lønnsom produksjon og deling av strøm i og mellom næringsbygg. Energilovforskriften § 3-1 andre ledd slår fast at vindkraftanlegg på land med installert effekt under 1 MW ikke trenger konsesjon. I mange industribedrifter vil det ofte både være mulighet og behov for mer installert effekt enn 1 MW. Konsesjonsgrensen på 1 MW kan derfor være til hinder for etablering av nærvind med få eller ingen naturinngrep. Forslagsstillerne mener derfor at denne grensen bør heves for industribedrifter.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at et annet hinder for nærenergi i energilovforskriften § 3-1 andre ledd er antallsbegrensningen, som slår fast at anlegg med mer enn fem vindturbiner er konsesjonspliktig uavhengig av samlet installert kapasitet. Dette kan slå uheldig ut for en del alternative typer vindkraftteknologi, for eksempel Norhybrids turbinløsning. Disse turbinene er om lag 10 meter høye og vil dermed være mindre sjenerende i landskapet enn tradisjonelle turbiner. De kan plasseres betydelig tettere enn høyere turbiner. Hver turbin har imidlertid en kapasitet på kun 3,7 kW, og det trengs derfor ofte mange turbiner for å produsere tilstrekkelige mengder strøm for næringsvirksomhet. Energilovforskriften er ikke tilpasset slike løsninger.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at et tredje hinder for nærenergi er begrensningen i hvor mye egenprodusert strøm som kan produseres på en eiendom uten å betale elavgift og nettleie. Grensen er nå 500 kW, men regjeringen har foreslått å øke den til 1 000 kW. En grense på 1 000 kW vil i de fleste tilfeller være tilstrekkelig for private eiendommer som for eksempel borettslag, men kan være for lite for industribedrifter. Hvis man dekker taket på et næringsbygg med solceller, kan den installerte effekten i mange tilfeller overstige 1 000 kW. Dette kan føre til at bedrifter bygger ut mindre lokalprodusert energi enn de ville gjort med et mer fleksibelt avgiftsregime for deling av egenprodusert fornybar strøm.

Disse medlemmer viser til brev fra olje- og energiministeren til energi- og miljøkomiteen datert 21. april 2023, der statsråden erkjenner at vindkraftteknologien har endret seg mye siden effektgrensen på 1 MW og begrensningen på fem turbiner for konsesjonspliktige vindkraftanlegg ble satt i 2015. I brevet fraråder statsråden likevel å øke grensen for avgiftsfri deling av egenprodusert strøm mellom næringsbygg.

Disse medlemmer mener at i en tid med stort behov for ny fornybar energi, stort sprik mellom utbyggingsønsker og forpliktelser til naturbevaring og stor folkelig motstand mot særlig vindkraft i naturen, bør potensialet for rask, effektiv og naturvennlig nærenergi prioriteres betydelig høyere enn i dag. Reguleringer av fornybar energiproduksjon bør støtte opp under, og ikke legge begrensninger på, produksjon av nærenergi.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå og fjerne regulatoriske hindre for energiproduksjon på næringsarealer og andre nedbygde arealer.»

«Stortinget ber regjeringen heve grensen for hvor mye egenprodusert, fornybar energi som kan deles fra næringsbygg, på en måte som ikke er til hinder for rasjonell utvikling av nettet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen heve konsesjonsgrensen for vindkraftproduksjon i og ved næringsbygg.»

«Stortinget ber regjeringen heve grensen for hvor mange vindturbiner i og ved næringsbygg som utløser konsesjonsplikt etter energilovforskriftens § 3-1.»

2.2.1 Solkraftverk

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det det bør vurderes å innføre en klarere grense for hvilke bakkemonterte solkraftanlegg som skal være konsesjonspliktige etter energiloven. Dagens regelverk der konsesjonsplikt er knyttet til spenning, gir et for upresist innslagspunkt. Solkraftanlegg opererer med effektbenevningen «megawatt peak» (MWp), og en effektgrense for solkraft bør være oppgitt i denne målestokken. Derfor mener disse medlemmer at det bør vurderes en grense på 1 MWp som innslagspunkt. En slik grense vil i stor grad sammenfalle med anleggenes behov for konsesjon for nettilknytning.

2.2.2 Vindkraft

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at teknologien for vindturbiner har endret seg mye siden konsesjonsgrensen på 1 MW/5 turbiner ble satt i 2015, og viser til at det er få anlegg som er blitt bygget eller planlagt under dagens grense for konsesjonsplikt. Flertallet vil anta at i lys av økte kraftpriser og betydelig økte strømkostnader for industrien kan det imidlertid vokse frem et nytt marked for lokal vindkraftproduksjon med mindre anlegg i eller nær industriområder. Slik småskala energiproduksjon i nedbygde områder betyr lite for den nasjonale kraftbalansen og krever lite nedbygging av natur. Flertallet mener derfor det vil være en fordel å legge til rette for at dette potensialet utnyttes så raskt som mulig.