Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Rune Støstad, Siri Gåsemyr Staalesen, Terje Sørvik
og lederen Lene Vågslid, fra Høyre, Mudassar Kapur, Anne Kristine
Linnestad og Mari Holm Lønseth, fra Senterpartiet, Heidi Greni,
Kathrine Kleveland og Kari Mette Prestrud, fra Fremskrittspartiet,
Helge André Njåstad og Erlend Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Birgit Oline Kjerstad, og fra Rødt, Tobias Drevland Lund,
viser til at i denne innstillingen behandles Representantforslag
190 S (2022–2023) om å nekte flyktninger å flytte til andre kommuner
før de er selvforsørgende. Forslaget er fremmet av representanter
for Fremskrittspartiet. Komiteen viser
til at komiteen inviterte til muntlig høring 27. april, men det
var ingen som meldte sin deltakelse for høringen. Komiteen viser
videre til statsrådens vurderinger av representantforslaget i svarbrev
fra statsråd Marte Mjøs Persen til komiteen av 21. april 2023. Brevet
følger vedlagt denne innstillingen.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, anerkjenner
at det kan være problemer knyttet til at bosatte flyktninger flytter
til levekårsutsatte områder. Dette kan medføre en negativ effekt
på integreringen og et større press på tjenestetilbudet. Flertallet er glad for at departementet
er oppmerksom på utfordringene med dette. Det vises til statsrådens
svarbrev om de praktiske og prinsipielle spørsmål som forslaget
reiser, hvor det tas utgangspunkt i opphold etter endt integreringstilskuddsperiode.
Flertallet viser
til betydningen av å få folk i jobb, det er det eneste som varig
løser levekårs- og integreringsutfordringene. Å komme med regler
for hvor du kan flytte får ikke flere folk i jobb. Det som bidrar,
er å lære språk på jobb i bedrift. Flertallet viser
til at slike tiltak finnes i mange kommuner, blant annet i Oslo
og andre byer med levekårsutfordringer. Det gjør også tiltak som
Nav-veileder på videregående skoler, det gjør ekstra ansatte på
Nav som jobber med å få flere gjennom skoleløp og språkopplæring.
Så godt som alle kommuner har vært med på å bosette de mange flyktningene
som har kommet til Norge siden 24. februar 2022. Det har vært helt
avgjørende for at det har gått så bra som det har gått. I år kan
Norge komme til å ta imot enda flere, og de skal ha et sted å bo.
Det blir den største utfordringen fremover. At alle kommuner bidrar
også i år, blir dermed helt avgjørende for integreringsarbeidet fremover.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Rødt, viser til at de nasjonale tallene forteller at i
dag bor flyktninger mindre sentralt enn resten av befolkningen,
og færre flyktninger flytter fra bosettingskommunen. Det sterkt
sentraliserende flyttemønsteret har også avtatt noe. En forutsetning
for at flyktningene blir boende i første bosettingskommune, er at
det finnes arbeidsplasser som gir inntekt, og lokalmiljø som skaper
trivsel og tilhørighet.
Dette flertallet viser
samtidig til regjeringens områdesatsinger.
Komiteens medlemmer
fra Høyre merker seg at det finnes flyktninger som flytter
fra bosetningskommunen til andre kommuner før de har blitt godt nok
integrert i Norge, og at enkelte kommuner opplever større utfordringer
som følge av høy ankomst av såkalte sekundærflyktninger. Det kan
for eksempel komme til uttrykk ved at disse flyktningene i mindre grad
er i arbeid og ikke har tilstrekkelige språkkunnskaper. Enkelte
kommuner opplever at det bidrar til å forsterke levekårsutfordringer,
og at det kan bidra til høye utgifter som sosialhjelp. Disse medlemmer mener disse utfordringene
må løses på andre måter enn å begrense adgangen til å flytte innad
i Norge. Disse medlemmer mener også
at forslaget har flere praktiske og prinsipielle spørsmål som eventuelt
hadde trengt en nærmere utredning.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet har merket seg at statistikk fra Statistisk
sentralbyrå (SSB) om nettoflytting blant personer med fluktbakgrunn
også viser at et stort antall flyktninger flytter fra de minst sentrale
kommunene til de mest sentrale kommunene hvert eneste år. Hele 20
prosent av de bosatte flyktningene flyttet fra de minst sentrale kommunene
i 2020, og gjennomsnittlig botid i Norge blant disse var bare 5,1
år. Det betyr at mange flyktninger flytter fra de minst sentrale
kommunene straks femårsperioden med «obligatorisk» bosetting har
gått ut.
Disse medlemmer viser
til at stor tilflytning av sekundærflyktninger er en utfordring
for de kommunene som opplever dette, og dette gjelder særlig en
del kommuner i det sentrale østlandsområdet som regnes som de mest
sentrale kommunene i sentralitetsgruppe 1 og 2. Dette setter både
det kommunale apparatet for å ivareta flyktninger under press, og
legger press på kommunens økonomi. En konsekvens av dette er at
tilbudet den aktuelle kommunen kan gi flyktninger, svekkes. Disse medlemmer viser videre til at en
annen mulig konsekvens av et stort tilsig av flyktninger som ikke
er selvforsørgende i en kommune, er at det etableres områder hvor
det primært bor flyktninger som er utenfor arbeidslivet. Dette har
vist seg svært uheldig for integreringen av flyktninger, og det
er en betydelig fare for at det i slike områder kan utvikle seg
såkalte parallelle strukturer. En slik opphopning av flyktningebefolkning i
enkelte områder har også vist seg å være bekymringsfullt for utviklingen
av fattigdom og kriminalitet.
Disse medlemmer mener
det bør stilles krav om selvforsørgelse for sekundærflyktninger.
Dette vil innebære at flyktninger må bo i første bosettelseskommune
inntil de er selvforsørgende. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige lovendringsforslag for å sikre krav om selvforsørgelse ved
sekundærflytting, slik at flyktninger må bo i første bosettelseskommune
inntil de er selvforsørgende.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt støtter ikke forslaget. Disse medlemmer kan til en viss grad
dele bekymringen for de kommunene som opplever økte utgifter som
resultat av tilflytning av sekundærflyktninger, men mener likevel
at det å nekte mennesker å flytte fritt på seg i Norge ikke er veien
å gå. Et forbud slik forslaget fremstiller det, kan utgjøre en uforholdsmessig
og usaklig forskjellsbehandling, samt være i strid med menneskerettighetene,
særlig da FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter
artikkel 12. Disse medlemmer synes det
er et tankekors at forslagsstillerne, fra et parti som sier de holder
individets frihet høyt, mener at myndighetene skal begrense friheten
til en gruppe i samfunnet vårt.
Disse medlemmer viser
til svarbrevet fra statsråden til forslaget og deler oppfatningen
om at det å hindre eller nekte personer å flytte etter integreringstilskuddsperioden
også kan bidra til å hemme integrering og deltakelse i arbeids-
og samfunnsliv.
Disse medlemmer mener
det er bedre måter å støtte kommuner som opplever økning av antall
sekundærflyktninger på. Disse medlemmer mener
det må satses på å inkludere flere i arbeidslivet, samt tilrettelegge
introduksjonsprogrammet slik at det lettere lar seg kombinere med
arbeid, og slik at man kan ta introduksjonsprogrammet over flere
år. Disse medlemmer mener også at økt
innsats for bedre integrering og en styrket kommuneøkonomi er noen
av svarene. Disse medlemmer mener de
menneskene som kommer til Norge som flyktninger, er ressurser for
stor- og lokalsamfunnet. Disse medlemmer merker
seg at statsråden i svarbrevet til komiteen også ser dette i sammenheng
med stortingsmeldingen om levekår i byer og byområder, samt den
varslede gjennomgangen av inntektssystemet til kommuner. Disse medlemmer mener det er riktig at
tilflytning av sekundærflyktninger adresseres der.