2.1 Kraftbehovet
Komiteen viser til at samlet
strømforbruk i Norge ifølge Statnett endte på 133,5 TWh i 2022.
Ifølge NVEs og Statnetts fremskrivinger, redegjort for i NOU 2023:3 Mer
av alt – raskere, forventes det en økning i kraftbruken på 21–30
TWh mot 2030 og 36–45 TWh mot 2040. Analysene påpeker at det er
knyttet stor usikkerhet til fremskrivingene, men at det er bred
enighet om at samlet kraftbruk forventes å øke betydelig frem mot
2040. For å møte de forespeilede behovene må Norges kraftproduksjon
trappes opp betydelig fra de 146 TWh som ble produsert i 2022.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet,
Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, peker
på at en slik opptrapping kan skje gjennom flere parallelle prosesser.
Det ventes at bl.a. havvind, vannkraft, solkraft, bioenergi, energieffektivisering
samt vindkraft på land vil bidra til å tette dette energigapet.
Komiteen viser
til at når det gjelder kjernekraft, har Norge ikke tidligere satset
på kjernekraft som en del av energimiksen. Den siste tiden har imidlertid
diskusjonen rundt kjernekraft i Norge og andre europeiske land blomstret
opp. Eksempelvis varslet Sverige i januar i år, 2023, etter et lengre
opphold i utbyggingen, at de fjerner maksgrensen på ti kjernekraftverk,
slik at det kan bygges ut flere kjernekraftverk over hele landet. Også
land som Finland, Frankrike og Polen har det siste året varslet
større satsinger på kjernekraft. Den norske regjeringen har imidlertid
ikke åpnet for mer kjernekraft, og komiteen viser til at olje-
og energiministeren i sitt svarbrev uttaler at det for regjeringen
ikke er
«aktuelt å gå videre
med planer for kjernekraft i den norske kraftforsyningen».
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringens energikommisjon
har understreket at behovet for å etablere ny kraftproduksjon allerede
innen 2030 er stort. De viktigste kildene for å få på plass energien
vi trenger for å nå mål om kutt av klimagasser, elektrifisering
og etablering av ny og videreutvikling av eksisterende industri,
vil sannsynligvis være havvind, landbasert vindkraft, solkraft,
vannkraft og energieffektivisering. Dette er bakgrunnen for regjeringens
mange politiske grep for å få fortgang i kraftutbyggingen, blant
annet utlysningen av de to første områdene for havvind før påsken 2023
og den betydelige satsingen på å styrke energimyndighetene i statsbudsjettet
for 2023.
Disse medlemmer viser til regjeringens
tildeling av 200 mill. kroner gjennom Forskningsrådet til et nytt
senter for nukleær forskning samt en styrking av utdanningskapasiteten
på det nukleære området.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, legger til at det i dag ikke er aktuelt å bygge
konvensjonelle kjernekraftverk i Norge, og viser videre til at såkalte
små modulære kjernekraftverk ikke vil være kommersielt tilgjengelige
tidsnok til å kunne dekke en viktig del av det økte norske kraftbehovet
innen 2030. Norge har kompetanse innenfor eksempelvis nukleær sikkerhetsteknologi,
digitalisering, produksjon av kreftmedisin og annen nukleær medisin,
avansert materialforskning og dekommisjonering av reaktorer. Norge
har imidlertid ikke kompetanse innen bruk av kjernekraft som en
del av kraftforsyningen. Andre land står derfor nærmere til å kunne
utvikle og pilotere teknologien bak små modulære kjernekraftverk.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter derfor regjeringens
tilnærming, der ressursene hos energimyndighetene i dag og frem
mot 2030 prioriteres brukt på den teknologien som raskest kan bidra
i det norske kraftsystemet, samtidig som utviklingen internasjonalt
følges nøye. I den sammenheng er det viktig at Norge bygger opp
kompetanse på fagområdet.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og
Kristelig Folkeparti viser til FNs klimapanel og Det internasjonale
energibyrået (IEA), som begge har slått fast at kjernekraft er en
del av løsningen for å nå de globale klimamålene innen 2050. I en tid
hvor natur og biologisk mangfold er under press, peker kjernekraft
seg ut som en energiform som krever relativt beskjedne naturinngrep
og arealbruk. I Europa satser en rekke land på mer kjernekraft,
blant annet Polen, Frankrike og Storbritannia. I Norden er kjernekraft fra
Sverige og Finland en viktig del av kraftsystemet. EU har ledende
forsknings- og utviklingsprogrammer på kjernekraft, både for å utvikle
ny teknologi for fisjonskraft og for utvikling av prototyper for
fusjonskraft. I EUs klimasatsing anses kjernekraft som en del av
miksen for å nå klimamålene og er opplistet i EUs taksonomi for
bærekraftig aktivitet.
Disse medlemmer viser til at
de naturlige forutsetningene for vannkraft i Norge har gjort kjernekraft overflødig
hittil. Et stort innslag av vannkraft kombinert med vind- og solenergi
gir til sammen gode forutsetninger for kraft- og effektoverskudd
i Norge. Ny fornybar kraftproduksjon, energisparing og energieffektivisering er
hovedsvaret på å møte kraftbehovet i Norge frem mot 2035.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser
til at samtidig er energipolitikken de lange linjers politikk. Energikommisjonen
understreker i NOU 2023:3 Mer av alt – raskere at Norge må øke kraftproduksjonen
betydelig også etter 2030 og frem mot 2050. Norsk energipolitikk
må svare på både det kortsiktige og langsiktige behovet for rikelig
med kraft. Satsing på fornybar kraft på kort og mellomlang sikt
bør ikke utelukke mulighetene for å utrede hvilke forutsetninger
og behov Norge eventuelt har for kjernekraft i den norske energimiksen
på lengre sikt.
Disse medlemmer har registrert
at det foregår en omfattende testing og utvikling internasjonalt
av ny teknologi innen kjernekraft, der målet er lavere kostnader
og høyere sikkerhet enn tidligere generasjoners kjernekraft. Små
modulære reaktorer med større innslag av serieproduksjon kan bidra
til dette. Foreløpig er det ikke bygget noen reaktorer av denne
typen, men flere land og industriaktører er i gang med utviklingsarbeidet
og jobber frem konkrete prosjekter.
Disse medlemmer understreker
at det er en stor avgjørelse for et land å introdusere kjernekraft
i energimiksen. Det krever blant annet et offentlig regime for beredskap,
strålevern og avfallshåndtering. Det er behov for mer kunnskap om
hva det eventuelt vil kreve av regelverksarbeid og investeringer
i infrastruktur dersom det skulle være aktuelt å realisere kjernekraft
i Norge. Det vil i dette arbeidet være naturlig å se hen til erfaringer
fra land i våre nærområder og vurderinger av potensialet i ny teknologi
på området. Selv om det ligger langt frem i tid med eventuell kjernekraft
i den norske kraftmiksen, er det naturlig å vurdere en kunnskapsinnhenting
allerede nå, der man også ser behovet for kjernekraft opp mot den
totale tilgangen på ny kraft som vedtatte planer vil gi, herunder
havvind.
På denne
bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt, Venstre, Miljøpartiet
De Grønne og Kristelig Folkeparti følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede hvilke forutsetninger og behov Norge har
for kjernekraft som del av energimiksen frem mot 2050.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det ikke finnes
modulære kjernekraftverk i dag, og at Rolls-Royce selv sier at deres modulære
kjernekraftverk vil stå klart tidligst i 2031. Disse medlemmer er åpne for
å høste erfaringer med kjernekraft fra landene som utvikler nye
typer kjernekraftverk. For å kutte utslipp og sikre energiforsyningen
på kort sikt er det mye viktigere å satse på ny fornybar energiproduksjon
og energieffektivisering i stedet for løsninger som ligger langt
fram i tid. Disse medlemmer mener
atomkraft på kort sikt uansett ikke vil spille noen rolle i arbeidet
med å kutte norske utslipp, både fordi vi mangler kompetanse, og
fordi det vil ta altfor lang tid å utvikle den nye typen atomkraft.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti viser til at Norge og Europa står
overfor en trippel utfordring: energikrise, klimakrise og naturkrise.
Vi må gå over fra fossil energi til utslippsfri energi for å møte
klimakrisen. Til det trenger vi mye mer kraft, slik at vi unngår
en energikrise. Samtidig har avtrykket fra menneskelig forbruk og
produksjon ført til naturødeleggelse, til at arter forsvinner og
til store klimagassutslipp. Dette innebærer at vi må stanse tapet
av naturmangfold og sterkt begrense nedbyggingen av natur. I den
sammenhengen er kjernekraft interessant, ettersom det krever forholdsvis
lite areal sammenlignet med andre former for energiproduksjon.
Dette medlem viser til at Norge
ligger langt fremme i utviklingen av fornybare energikilder. Vi
har tidlig satset på vannkraft, vindkraft og nå havvindutbygging.
Det er imidlertid svært begrenset med reelle muligheter for å bygge
ut mer vannkraft og landbasert vindkraft.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at
for flytende havvind viser NVEs anslag fra 2021 at energikostnaden
gjennom levetiden for flytende havvind vil bli 117 øre/kWh. Til
tross for at det anslås at dette vil synke til 68 øre i 2030, vil
dette fortsatt være dyrere enn de 66 øre/kWh kjernekraft ligger
på i dag. For kjernekraft anslås det også at prisen vil kunne gå
ned gjennom serieproduksjon av små modulære reaktorer.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til statsrådens svar til komiteen, der han skriver:
«Utviklingen av små
modulære reaktorer (SMR) vil trolig kunne senke investeringskostnadene
for kjernekraft, men vi har ikke tilstrekkelig informasjon til å
utarbeide sammenlignbare estimater for denne teknologien.»