Merknader frå komiteen
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Tove Elise Madland, Cecilie Myrseth, Even A. Røed og Truls Vasvik,
frå Høgre, Erlend Svardal Bøe, Kristin Ørmen Johnsen og leiaren
Tone Wilhelmsen Trøen, frå Senterpartiet, Tor Inge Eidesen og Hans Inge
Myrvold, frå Framstegspartiet, Bård Hoksrud og Morten Wold, frå
Sosialistisk Venstreparti, Marian Hussein, frå Raudt, Seher Aydar,
frå Kristeleg Folkeparti, Olaug Vervik Bollestad, og frå Pasientfokus,
Irene Ojala, syner til Representantforslag 15 S (2022–2023)
om betre ivaretaking av personar som er dømde til tvungent psykisk
helsevern. Representantforslaget tar føre seg ei rekke forslag som
omhandlar samarbeid og ansvarsfordeling mellom justis- og helsesektoren
i saker der personar er dømde til tvungent psykisk helsevern. Komiteen merkar
seg at representantane som har fremma forslaga, meiner det på fleire område
er uklart kva for ansvarsområde som overlappar kvarandre eller grensar
mot kvarandre, og at det derfor er behov for ei vurdering av korleis
ansvarsområda i framtida bør delast mellom dei ulike sektorane. Diverre
kan det skje hendingar med fatale konsekvensar der personar med
ei alvorleg psykisk liding blir valdelege, men komiteen vil peike på at personar med
ei alvorleg psykisk liding sjeldan utgjer ein fare for seg sjølv
eller andre.
Det har vore skriftleg
høyring i saka, og komiteen har mottatt sju høyringssvar frå fem
organisasjonar og to instansar tilhøyrande dei offentlege helseføretaka. Komiteen merkar
seg at fleire av høyringssvara peiker på at det er behov for meir
utgreiing, og at dei difor støttar forslag nr. to i representantforslaget
før dei kan ta stilling til dei andre forslaga.
Komiteen syner vidare til statsråd
Ingvild Kjerkol si uttale om saka i brev til komiteen av 17. november 2022.
Brevet er lagt ved denne innstillinga. I lys av alvorlege hendingar
dei siste åra har tilsyn og evalueringar peikt på læringspunkt som
må bli følgde opp. Statsråden uttalar at dette blir nøye følgt opp
saman med justis- og beredskapsministeren, noko komiteen meiner er viktig. Komiteen meiner
vidare at det er bra at statsråden skriv:
«Vi må bli enda bedre
på å forebygge slike hendelser, og på å fange opp og behandle personer
med psykiske lidelser og risiko for å skade andre.»
Komiteen merkar seg at statsråden
gjennom oppdragsbrevet til dei regionale helseføretaka for 2022 har
gjeve i oppdrag å utarbeide ein overordna plan for sikkerheitspsykiatri
og tiltak for dei som er dømde til tvungent psykisk helsevern.
Medlemene i komiteen
frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet syner til statsråden
si uttale om representantforslaga som er fremma. Desse medlemene meiner det
er svært viktig at valdshandlingar blir førebygde, og syner til
at Helsedirektoratet har gitt nasjonale faglege råd om valdsrisikoutgreiing ved
alvorleg psykisk liding. Det blir gjort mykje godt i helsetenesta,
og felles faglege råd er med på å styrka kompetansen på både førebygging
og handtering. Desse
medlemene vil visa til at det er sett ned utval, der det eine
skal sjå på den tematiske organiseringa av psykisk helsevern og
det andre skal evaluera vilkåret om manglande samtykkekompetanse
i psykisk helsevernloven.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser
til at flere rapporter etter alvorlige hendelser de siste årene
har pekt på behov for en revisjon av reglene om taushetsplikt og
informasjonsutveksling mellom de ulike aktørene. Målet må være et
klarere regelverk for hvilken informasjon som kan og skal deles,
når og av hvem, samtidig som det er gode kontrollmekanismer for
å hindre misbruk. Samhandling og informasjonsdeling mellom det psykiske
helsevernet og påtalemyndigheten er viktig blant annet ved håndtering
av akutte hendelser, ved volds- og risikovurderinger og i forbindelse
med gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern.
Disse medlemmer viser til at
Kripos i november 2022 la frem rapporten «Vold begått av personer med
alvorlige psykiske lidelser». Rapporten viser at antall voldsforhold
idømt overføring til tvungent psykisk helsevern eller som har blitt
henlagt på grunn av tvil om tilregnelighet, i perioden 2016–2020
økte med 74 pst. sammenlignet med perioden 2011–2015. Til sammenligning
var økningen for øvrige voldsforhold 17 pst. Rapporten viser tilsvarende
trend for drap og drapsforsøk. Om mulige forklaringer skriver Kripos
følgende:
«Siden økningen i
vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser er betydelig
større enn den samtidige økningen i øvrig voldsutøvelse, sannsynliggjør
det imidlertid at deler av økningen er spesielt knyttet til rammene
rundt alvorlig psykisk syke.»
Disse medlemmer mener økningen
i antall voldshendelser og bekymringene Kripos tar opp i rapporten,
underbygger behovet for å styrke samhandlingen mellom helsesektoren
og justissektoren.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil påpeke at situasjonen på
ingen måter er ny, og at statistikken medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til, tyder på at forrige regjering
ikke tok nødvendige grep for å bedre samhandlingen. Disse medlemmer mener
at regjeringen, bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, har
tatt tak i problemstillingene og igangsatt arbeidet med å styrke
samhandlingen mellom helsesektoren og justissektoren og utbedre
situasjonen siden de tok over regjeringsmakten i oktober 2021. Dette
uttales bl.a. i statsrådens svarbrev om representantforslaget. I
tillegg kommer det fram i en rekke uttalelser fra justis- og beredskapsminister
Emilie Mehl, som blant annet uttalte følgende til TV 2 7. november
2022:
«Vi mener det er
viktig å se på regelverket som regulerer hva slags informasjon som
skal deles mellom helsevesenet og politiet, men også hvilke rammer
PST har for sitt arbeid med å følge med i samfunnet. Det har vært
en teknologisk utvikling, og mange lever sine liv på nettet.»
Disse medlemmer er enige med
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti
i at samhandling mellom etatene må styrkes, men mener uttalelsene
til helse- og omsorgsministeren og justis- og beredskapsministeren
viser at dette er høyt prioritert hos regjeringen.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener det er bra at tvungent psykisk
helsevern settes på dagsordenen. De siste årene har vi dessverre
sett flere eksempler på at det har vært en svikt når det kommer
til å gi god hjelp til personer med alvorlige psykiske lidelser
og å beskytte samfunnet for øvrig mot personer som kan være til
fare for både seg selv og andre.
Disse medlemmer mener derimot
det er påfallende at dette forslaget kommer fra Høyre nå. For ett
år siden fremmet representanter fra Fremskrittspartiet et lignende
representantforslag. Da stemte Høyre imot forslagene.
Disse medlemmer merker seg
at det i sin tid var Bent Høie som var en sterk forkjemper for å
fjerne enkelte muligheter til tvangsbruk i psykisk helsevern, blant
annet ved innføring av samtykkekrav i psykisk helsevernloven fra
2017 og endringer i straffeloven om dom på overføring til tvungent
psykisk helsevern i 2016.
Disse medlemmer mener det ville
vært fornuftig å gjennomgå konsekvensene av disse lovendringene for
å se om disse i dag gjør det vanskeligere å gi behandling til potensielt
farlige pasienter selv om de selv ikke ønsker behandling.
Disse medlemmer mener at forslagene
er gode, men langt ifra nok til å kunne løse utfordringene som skisseres.
Det må kraftigere lut til. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer på
nytt forslagene som Fremskrittspartiet fremmet for ett år siden
i Dokument 8:19 S (2021–2022) om bedre ivaretagelse av samfunnets
behov for vern mot og behandling av alvorlig psykisk syke personer,
jf. Innst. 142 S (2021–2022):
«Stortinget
ber regjeringen utrede konsekvensene av endringene i straffeloven
i 2016 om vilkår for å idømme overføring til tvunget psykisk helsevern
og av innføringen av samtykkekravet i psykisk helsevernloven i 2017.»
«Stortinget
ber regjeringen utarbeide forslag til endringer i psykisk helsevernloven
og straffeloven, for bedre ivaretagelse av samfunnets behov for
vern mot og behandling av alvorlig psykisk syke personer.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre vil minne om at Norge gjennom mange år fikk kritikk
for utstrakt bruk av tvang mot mennesker som hadde samtykkekompetanse,
og at Stoltenberg-regjeringen ikke fulgte anbefalinger i NOU 2011:9
(Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet – Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett
og omsorgsansvar i psykisk helsevern) om at man ikke kunne bruke
tvungent psykisk helsevern mot mennesker som har samtykkekompetanse. Disse medlemmer vil
understreke at det både i denne anbefalingen og senere hele tiden
har vært unntak der det foreligger selvmordsfare og fare for andres
liv og helse. Disse
medlemmer viser til at anbefalingen var tydelig på at denne
endringen var viktig, og at kritikken mot bruk av tvang var omfattende.
Solberg-regjeringen fremmet forslag om å gjøre en endring i lovverket,
denne endringen trådte i kraft i 2017. Disse medlemmer viser til at
også NOU 2019:14 Tvangsbegrensningsloven pekte på viktigheten av
at tvang ikke kan brukes dersom pasienten er samtykkekompetent.
I tillegg til at to faglige offentlige utredninger støtter opp om
dette, har lovendringen fra 2017 gjennomgått både en kvalitativ
og en kvantitativ evaluering.
Disse medlemmer viser til at
hovedregelen er at alle typer helsehjelp skal være basert på frivillighet, og
at innføring av krav om samtykkekompetanse ikke gjelder for pasienter
som utgjør en fare for eget liv eller andres liv eller helse. Disse medlemmer anerkjenner
fullt ut at de faglige vurderinger som helsepersonell står i når
det gjelder samtykkekompetanse, er vanskelige.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener det er viktig at dette saksområdet
gjennomgås. De siste årene har vi dessverre sett flere hendelser
der personer som er til fare for både seg selv og andre, ikke har
fått tilstrekkelig hjelp og behandling. Endringene som er gjort
de siste årene, har gjort det vanskeligere å skjerme personer som
kan være til fare ikke bare for eget liv og helse, men også for
samfunnet. Det er mange grensetilfeller hvor det er viktig at det
tas gode beslutninger, og at både justis- og helsesektoren har gode
verktøy for å ivareta både sikkerhet og god behandling. Da er det
viktig at regelverket ikke står i veien for at personer som kan
utgjøre en fare, skjermes fra samfunnet.