1.3.3.2 De statlige virkemidlene kan samordnes bedre
Undersøkelsen viser
at organiseringen etter importmodellen skaper noen utfordringer.
Hver av tjenestene har sin egen organisasjon og forholder seg til
sitt eget regelverk med egen rolleforståelse og egne mål og bestemmelser
om taushetsplikten. Det oppstår stadig målkonflikter mellom kriminalomsorgens
sikkerhetshensyn og tjenesteleverandørenes faglige krav. Importmodellen
innebærer at sektorprinsippet er styrende når det gjelder det faglige
og økonomiske ansvaret for tjenestene som leveres, men etter Riksrevisjonens
vurdering bør ikke dette være til hinder for en tverrsektoriell og
koordinert oppfølging av at målene nås.
Navs bidrag er svært
viktig for en vellykket tilbakeføring til samfunnet, men tjenestene
fra Nav er i for liten grad tilgjengelige for innsatte under soning
og ved løslatelse. Nav skal blant annet stoppe ytelser ved innsettelse og
gjenoppta disse ved løslatelse, gi råd og veiledning om arbeids-
og velferdsforvaltningens tjenester og ytelser under straffegjennomføring
og hvis det er nødvendig, bidra med arbeidskvalifisering, økonomisk hjelp
og midlertidig bolig ved løslatelse. Mange løslates likevel uten
bolig og jobb og med økonomiske utfordringer. Årsakene til dette
er blant annet mangelfull kunnskap om innsattes behov, lite tilstedeværelse
av Nav-veiledere i fengsel, svært begrenset tilgang til Navs digitale
tjenester, manglende eller for sen varsling fra kriminalomsorgen
og dårlig informasjonsflyt og svak koordinering mellom etatene.
Det har vært flere
forsøk på å samordne virkemiddelbruken overfor innsatte i fengsler
mellom statlige og kommunale etater, særlig ved løslatelse. En hovedutfordring
i løslatelsesprosessen er at kriminalomsorgen har hovedansvaret
for å planlegge tilbakeføringen, men ikke for oppfølgingen etter
løslatelsen. Kriminalomsorgens ansvar slutter med andre ord når
straffen er sonet. Manglende ansvarsavklaring etter endt straffegjennomføring er
en av faktorene som fører til glippsoner. Undersøkelsen viser at
selv om tilbakeføringsgarantien har blitt innført, samarbeidsavtaler
og rundskriv har blitt inngått, og tilbakeføringsstrategien har
blitt igangsatt, er det fortsatt store utfordringer i samordningen
og manglende kontinuitet i tjenestetilbudet.
Tilbakeføring til
samfunnet etter gjennomført fengselsstraff er krevende for den enkelte
innsatte og for ulike involverte parter som har ansvar i denne prosessen.
I Innst. S. nr. 169 (2008–2009) til St.meld. nr. 37 (2007–2008)
Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn støttet
komiteen å opprette en tilbakeføringsgaranti. Det var ingen garanti
i juridisk forstand, men en presisering av at løslatte har samme
rettigheter som andre borgere. Det viktigste elementet i garantien
var forpliktende samarbeidsstrukturer mellom den domfelte, kriminalomsorgen
og øvrige etater som skal bidra til at den domfelte får muligheter
til opplæring, helse-, velferds- og arbeidstjenester, økonomisk
rådgiving, tilgang til tilfredsstillende bolig og bistand ved gjeldsproblemer.
I forbindelse med
at tilbakeføringsgarantien ble implementert, ble det i 2011 tilsatt
27 tilbakeføringskoordinatorer i kriminalomsorgen som skulle legge
til rette for å koordinere tjenestene og dermed sikre en bedre tilbakeføring
til samfunnet. Koordinatorene skulle samordne det totale tjenestetilbudet
til de domfelte, både det som skjer i regi av kriminalomsorgen,
og det som skjer i regi av forvaltningssamarbeidspartnerne. I 2020 var
antallet stillinger imidlertid redusert til 19. Undersøkelsen viser
at tilbakeføringskoordinatorer har svært ulike oppgaver; fra å koordinere
mellom samarbeidspartene og kriminalomsorgen på et overordnet nivå
til å bistå innsatte på lik linje med sosialkonsulenter.
For å ytterligere
styrke samhandlingen og kontinuiteten i tjenestene ved løslatelse
fikk kriminalomsorgen og kommunale og statlige etater utarbeidet
samarbeidsrundskriv på departementalt nivå, blant annet rundskriv
G-8/2006 og rundskriv G-1/2008 om forvaltningssamarbeid mellom kriminalomsorgen
og henholdsvis helse- og opplæringssektoren. I 2014 inngikk kriminalomsorgen
en samarbeidsavtale med Arbeids- og velferdsetaten.
I SIRUS-rapporten
Tilbakeføringsgarantien som smuldret bort ble det påpekt at verken
tilbakeføringsgarantien, samarbeidsrundskrivene eller avtalene ga
nye regler for eller egne rettigheter til løslatte. Videre i rapporten
ble det understreket at de eksisterende gjensidige forpliktelsene
mellom etatene må bli fulgt. Det ble også påpekt at det er viktig
med en bedre samordning av virkemidler, siden de involverte etatene
har ulike mål, interesser og prioriteringer.
I 2015 nedsatte
Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet,
Arbeids- og sosialdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet
og Kunnskapsdepartementet en arbeidsgruppe. Gruppen foreslo flere
tiltak for å få en mer samordnet tilbakeføring, blant annet å samordne
regelverket, avtaler og rutiner, innføre nasjonale rutiner for informasjonsdeling
og utvikle nye virkemidler for å sikre et godt samarbeid mellom
departementene og kommunene. Tiltakene ble nedfelt i Nasjonal strategi
for samordnet tilbakeføring etter gjennomført straff 2017–2021 (tilbakeføringsstrategien).
Formålet med tilbakeføringsstrategien
var primært å tette glippsoner etter endt straffegjennomføring,
slik at domfelte og innsatte skulle få en bedre mulighet til et fremtidig
liv uten kriminalitet.
Tilbakeføringsstrategien
inneholdt til sammen 18 tiltak, der Justis- og beredskapsdepartementet
hadde hovedansvar eller delt hovedansvar for 14 tiltak, mens Helse-
og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Kommunal-
og moderniseringsdepartementet hadde hovedansvar eller medansvar
for 2 tiltak hver. Strategien har blitt fulgt opp gjennom blant annet
Tilbakeføringsutvalget, Direktoratsutvalget for tilbakeføring og
pågående prosesser i det enkelte departement.
Selv om utfordringene
har vært kjent i mange år, konstaterer Riksrevisjonen at det er
gjennomført få tiltak i løpet av strategiperioden.
Undersøkelsen viser
at flere av tiltakene som gjaldt gjennomgangen og samordningen av
regelverk, avtaler og rutiner ikke er sluttført. Det samme gjelder
tiltakene om å utarbeide nasjonale rutiner for informasjonsdeling
mellom samarbeidspartnerne og en varslingsplikt til Nav og kommunene.
De tre samarbeidsrundskrivene mellom kriminalomsorgen og henholdsvis
Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet
og Kunnskapsdepartementet samt samarbeidsavtalen mellom kriminalomsorgen
og Arbeids- og velferdsetaten vil trolig bli ferdig revidert i løpet
av 2022.
Flere tiltak i tilbakeføringsstrategien
som Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet,
Arbeids- og sosialdepartementet og Kunnskapsdepartementet hadde
ansvar for, og som skulle bidra til en bedre samordning av virkemidler,
er ikke gjennomført. Nasjonale rutiner for informasjonsdeling er utsatt
på ubestemt tid. Varsel til lokale Nav-kontor i løslatelseskommuner
er ikke etablert. Det testes imidlertid ut en elektronisk tjenestemelding
der kriminalomsorgen skal sende en melding til Nav stat ved innsettelser og
løslatelser.
Flere tiltak som
handler om å vurdere og utvikle nye virkemidler for å sikre et godt
samarbeid mellom departementene og kommunene, er heller ikke fullført.
Tiltakene som ikke
er fullført, er en utredning av et felles incentivsystem for kriminalomsorgen,
spesialisthelsetjenesten og kommunene, et samarbeid med KS om innretningen
av samordningen mellom kriminalomsorgen og kommunene på tilbakeføringsområdet
og en utredning av omfanget av «kasteballproblematikken» med relevante
tiltak. Justis- og beredskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet
peker på at det skjer bilateralt arbeid i departementene, og at
en del av tiltakene krever kontinuerlig arbeid.
Justis- og beredskapsdepartementet
og KS inngikk i 2019 en politisk avtale mellom regjeringen og KS
om å samarbeide ved løslatelse etter straffegjennomføring. Ambisjonen
med avtalen var å bidra til et bedre samarbeid på tilbakeføringsområdet,
kartlegge hva som skaper utfordringer, jobbe med erfaringsutveksling
og systematisere kunnskap om feltet. Avtalen skulle gjelde i den
samme perioden som tilbakeføringsstrategien. Den har imidlertid
ikke blitt fulgt opp med noen nasjonale samarbeidstiltak mellom
partene. KS mener at det ville vært en fordel om flere departementer
forpliktet seg til avtalen, blant annet Helse- og omsorgsdepartementet og
Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Tilbakeføringsstrategien
er formelt avsluttet, og samarbeidet mellom departementene gjennom
Tilbakeføringsutvalget er avviklet. De involverte departementene
hadde sitt avsluttende møte i mars 2022.
I sluttrapporten
Nasjonal strategi for samordnet tilbakeføring etter gjennomført
straff 2017–2021 fra 2022 oppsummerer de involverte direktoratene
de utfordringene som gjenstår etter at strategiperioden ble avsluttet. Dette
er
-
dimensjonering av
tjenestene
-
digital utnyttelse
av tjenestene og sikkerhetsdilemmaer
-
koordinering av
tjenestene
-
ulik kommunal praksis
når det gjelder tjenester under straffegjennomføring og ved løslatelser
-
behov for sammenstilt
oversikt over relevant styringsinformasjon fra kriminalomsorgen
og forvaltningssamarbeidspartnerne
Justis-
og beredskapsdepartementet peker på at gjennomføringen av flere
av tiltakene avhenger av andre pågående prosesser, blant annet arbeidet
med et forslag til en ny lov om behandling av personopplysninger under
varetekt og straffegjennomføring. Ifølge departementet er flere
av tiltakene av en slik art at det vil være behov for kontinuerlig
arbeid.
Justis- og beredskapsdepartementet
opplyser at departementene er enige om å fortsette en bilateral
dialog eller en dialog med flere, avhengig av tema. Videre opplyser
departementet at direktoratene fortsetter sitt samarbeid, blant
annet på bakgrunn av en felles føring i tildelingsbrevene for 2022.
Kriminalomsorgsdirektoratet
uttaler at de ønsker å styrke samarbeidsstrukturene mellom direktoratene, noe
som vil si å skape et mer robust forvaltningssamarbeid med en tydeliggjøring
av roller, oppgaver og myndighet – blant annet av kriminalomsorgens
tilretteleggerrolle.
Kjennetegnene ved
dem som soner i fengsel, har endret seg over tid. En større andel
enn tidligere soner straff for mer alvorlige forhold, og flere har
sammensatte helseutfordringer, er eldre og/eller har nedsatt funksjonsevne.
Det gjør at hver enkelt innsatt typisk har et større behov for tjenester
enn innsatte tidligere hadde. De sammensatte utfordringene bidrar
til at tilbakeføringsarbeidet krever god koordinering og samordning av
offentlige virkemidler på tvers av etater og departementer. I lys
av dette er det uheldig at det er betydelige mangler i tjenestene
og samhandlingen mellom aktørene. Manglene øker faren for at det
oppstår glippsoner i overgangen fra fengsel til det frie liv.
Riksrevisjonen vurderer
at det er alvorlig at departementene som er involvert i arbeidet
med tilbakeføringsstrategien, i liten grad har gjennomført tiltak
for å tette glippsonene. Konsekvensen av dette er at innsatte fortsatt
kan bli løslatt fra fengsler blant annet uten bolig, arbeid eller
en mulighet til å fortsette behandlingen de har fått i fengsel.