Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Rune Støstad, Siri Gåsemyr Staalesen, Terje Sørvik og lederen Lene Vågslid, fra Høyre, Mudassar Kapur, Anne Kristine Linnestad og Mari Holm Lønseth, fra Senterpartiet, Heidi Greni, Kathrine Kleveland og Kari Mette Prestrud, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og Erlend Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti, Grete Wold, og fra Rødt, Tobias Drevland Lund, viser til Prop. 132 L (2021–2022) Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet. Komiteen viser til at trygge og gode boforhold er viktig blant annet for å bekjempe fattigdom og sikre gode oppvekstsvilkår for barn og unge. Det boligsosiale feltet favner bredt og er tverrsektorielt, men lovforankringen av kommunens oppgaver er svak. Komiteen viser til at regjeringen mener at dagens regelverk ikke er egnet til å realisere det nasjonale målet om at alle skal bo trygt og godt, og at en ny lov vil bidra til et nødvendig løft på det boligsosiale feltet. Komiteen har invitert til og mottatt skriftlige innspill i saken. Komiteen viser til at formålet med lovforslaget er å få et klarere og mer samlet regelverk på det boligsosiale feltet, som igjen kan gi en høyere måloppnåelse i det boligsosiale arbeidet. Et klarere regelverk på det boligsosiale feltet vil kunne bidra til at flere vanskeligstilte får nødvendig hjelp, og at nivået på den boligsosiale bistanden blir mer likeverdig mellom kommuner. Komiteen viser videre til at forslaget til ny lov i proposisjonen viderefører plikter kommunen har i dag gjennom medvirkningsansvaret i sosialtjenesteloven § 15 og helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7, men presiserer og til dels skjerper ansvaret. De skjerpede kravene gjelder plikten til å ta boligsosiale hensyn i planleggingen samt innføring av noe strengere krav til saksbehandlingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at forslaget til ny lov om kommunenes boligsosiale ansvar har sin bakgrunn i Solberg-regjeringens nasjonale strategi for sosial boligpolitikk, som ble lagt fram i desember 2020. Dissemedlemmer viser til at denne loven var et av tiltakene under mål 4 i strategien: «Tydelige roller, og nødvendig kunnskap og kompetanse».

Disse medlemmer peker på at det særlig er to utfordringer med dagens regelverk. Den første er at det er uklart hvilke forpliktelser kommunene har på det boligsosiale feltet, og den andre er at det er variasjoner i nivået på kommunenes oppfølging av vanskeligstilte på boligmarkedet. Disse medlemmer støtter derfor behovet for å tydeliggjøre regelverket for kommunens plikter og ansvar på det boligsosiale området. Disse medlemmer påpeker likevel at alle kommuner ikke nødvendigvis skal ha de samme tiltakene, men at alle innbyggere skal få et godt boligsosialt tilbud uavhengig av hvilken kommune man bor i. Disse medlemmer mener at kommunene selv kjenner de lokale forhold og tilpasser konkrete tiltak til dette.

Disse medlemmer viser til at antallet bostedsløse nesten ble halvert i perioden 2012–2020. Det betyr at Norge har svært få bostedsløse, men samtidig er det fortsatt over 3 000 mennesker som er bostedsløse, og mange som sliter med å komme inn på boligmarkedet. Disse medlemmer viser videre til at det samtidig var nesten 150 barn uten et fast sted å bo. Disse medlemmer påpeker at det er et politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme seg inn på boligmarkedet. Disse medlemmer viser til at det er viktig å få på plass hyppigere oversikter over bostedsløshet for bedre å følge utviklingen av antall bostedsløse tett. Disse medlemmer viser til at ustabile boforhold og stadig flytting går ut over barna, som ikke får den tryggheten de trenger i livet. Disse medlemmer viser til at Husbanken spiller en veldig viktig rolle for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet. Disse medlemmer viser videre til at under Solberg-regjeringen fikk over 50 000 mennesker til sammen 50 mrd. kroner i startlån fra Husbanken, noe som har bidratt til en mer stabil hverdag for mange personer og familier.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til Husbankens statistikk over startlån. Den viser at nesten 4 000 færre husstander fikk startlån i 2021 sammenlignet med 2013. Flertallet viser videre til regjeringens løfter i Hurdalsplattformen om at Husbankens samfunnsoppdrag, målgruppe og lånerammer skal utvides.

Flertallet vil også vise til at antall boligløse omtrent er halvert fra registeringen startet i 1996, og fram til i dag. Denne utviklingen er gledelig. Flertallet viser til at Norges fremste ekspert på området, sosiologen Evelyn Dyb, mener Husbanken og de store bykommunenes særskilte satsing på gruppen bostedsløse er hovedgrunnen til at tallet har gått kraftig ned de siste 20 årene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at målgruppen for startlån og bostøtte ble snevret inn fra 1. april 2014 ved at unge førstegangsetablerere med gode inntektsutsikter ble tatt ut. Disse medlemmer viser til at Solberg-regjeringen valgte å rette startlånet mot familier og personer i en vedvarende lavinntektssituasjon. Gjennom å prioritere denne gruppen ble målgruppen mindre, og man kunne øke summen for det gjennomsnittlige startlånet i 2021 sammenlignet med 2013. Disse medlemmer mener at startlånsordningen dermed ble bedre og mer treffsikker under Solberg-regjeringen, og mener videre at Husbankens startlån skal være et supplement til vanlige lån i private banker, ikke en konkurrent.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at å definere kommunenes boligsosiale ansvar i en lov er riktig.

Samtidig er komiteens medlem fra Rødt bekymret for det dette medlem mener er en noe usammenhengende politikk fra regjeringen på det boligsosiale feltet: Samtidig som man befester kommunenes boligsosiale ansvar gjennom lov, går man i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2023 til tilsynelatende varige endringer i Husbankens tilskuddsordninger som i praksis er å utvanne boligsosiale tiltak realisert gjennom kommunene. Dette medlem viser her til vridningen i boligsosiale midler over på mer generelle tiltak og avvikling av boligsosiale tilskuddsordninger for at de «skal komme flere til gode». Denne politikken støtter ikke opp under det svært tydelige boligsosiale behovet dette medlem ser i høringssvarene til denne proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til høringsinnspill fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og understreker at det er helt sentralt at kommunene plikter å gi nødvendig og hensiktsmessig hjelp til å skaffe en egnet og passende bolig til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Herunder må kommunene etterleve prinsippet fra FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) om at utviklingshemmede har rettslig handleevne på lik linje med andre. Å gi beslutningsstøtte til utviklingshemmede vil øke muligheten til selvbestemmelse knyttet til valg av bosted og boform. Kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet må bidra til å oppfylle Norges forpliktelser som følge av CRPD og oppfylle rettighetene personer med funksjonsnedsettelse har knyttet til bolig, boform og bosted.

Disse medlemmer vil peke på at hvis loven skal være en reell styrking av utsatte gruppers rett til et trygt hjem, må kommunens plikt til å bistå vanskeligstilte svares opp av en rett til bolig for vanskeligstilte. Disse medlemmer viser til blant annet FFO og Leieboerforeningens høringsuttalelser og fremmer følgende forslag:

«Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet § 1 skal lyde:

§ 1 Lovens formål

Formålet med loven er å forebygge boligsosiale utfordringer og å bidra til at vanskeligstilte på boligmarkedet skal få bistand til å skaffe seg og beholde en egnet bolig. Vanskeligstilte har med denne lov rett til bolig og kommunen plikter å skaffe bolig til vanskeligstilte.»

«Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet §§ 5 og 10 skal lyde:

§ 5 Ansvar for organisering og planlegging

Kommunen har plikt til å skaffe bolig til vanskeligstilte på boligmarkedet.

Kommunen skal i sitt arbeid på det boligsosiale feltet sørge for samarbeid på tvers av sektorer og samordning av sine tjenester. For øvrig skal kommunen samarbeide med andre offentlige aktører som kan bidra til arbeidet for vanskeligstilte på boligmarkedet.

Kommunen skal ha en oversikt over behovet for både ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet. Oversikten skal inngå som grunnlag for arbeidet med kommunens planstrategi etter plan- og bygningsloven § 10-1. En drøfting av kommunens boligsosiale arbeid bør inngå i strategien. Kommunen skal i sitt arbeid med kommuneplanen etter plan- og bygningsloven kapittel 11 fastsette overordnede mål og strategier for det boligsosiale arbeidet. Målene og strategiene skal være egnet til å møte de utfordringene kommunen står overfor med utgangspunkt i oversikten nevnt i første punktum.

§ 10 Overgangsbestemmelse

Kravene til planstrategi og kommuneplan etter § 5 tredje ledd skal være oppfylt senest fire år etter at loven trer i kraft.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at å gi «rett til bolig» vil være en betydelig utvidelse av gjeldende rett. Endringen er verken utredet eller kostnadsberegnet. Flertallet viser til at problemstillingen er vurdert i Prop. 132 L (2021–2022) i pkt. 11.3.2 (s. 55–56):

«Flere høringsinstanser mener at forslaget ikke går langt nok. Disse skriver at en nærmere definert gruppe burde få en lovfestet rett til bolig, og at det ikke er tilstrekkelig at kommunen får en plikt til å bistå vanskeligstilte i boligmarkedet med å skaffe eller beholde en egnet bolig.

Å lovfeste en rettighet som gir enkeltpersoner krav på varig bolig, vil innebære en klar utvidelse av kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet.

Departementet mener at det å skaffe seg en bolig er – og fortsatt bør være – et ansvar som først og fremst ligger på den enkelte. Departementet vil derfor ikke foreslå å gi enkeltpersoner rettskrav på bolig. Etter departementets vurdering vil likevel det å klargjøre og utdype den enkeltes rett til å få bistand fra kommunen, kunne føre til mer oppmerksomhet på det boligsosiale arbeidet i den enkelte kommune. Tilsvarende må gjelde for kommunens utvidede plikt til å ta boligsosiale hensyn i planstrategien og kommuneplanen, se punkt 10.3. Til sammen mener departementet at loven vil gjøre det mer forutsigbart for den enkelte hva han eller hun kan forvente av bistand fra kommunen. Det vil også kunne påvirke kommunens prioriteringer av det boligsosiale arbeidet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet støtter proposisjonens forslag til ordlyd under § 2 Virkeområde og hvilke personer som ikke omfattes av loven. Disse medlemmer viser til at jo lenger en person har oppholdt seg i Norge, jo større er sannsynligheten for at tilknytningen er sterk nok til å omfattes av lovens virkeområde. Disse medlemmer vil likevel påpeke at personer uten lovlig opphold i riket ikke skal kunne opparbeide seg slike rettigheter.

Disse medlemmer viser til at definisjonen av vanskeligstilte i proposisjonen og i høringen er ulik. I høringen ble følgende definisjon brukt:

«(...)økonomiske, sosiale, eller helse- og omsorgsmessige årsaker ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, og derfor trenger bistand til å skaffe eller beholde egnet bolig (...)»,

og disse medlemmer viser videre til at det i proposisjonen brukes følgende definisjon:

«personer som ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, og derfor trenger bistand til å skaffe eller beholde en egnet bolig.»

Disse medlemmer merker seg at ordlyden har blitt endret, men har en forståelse av at innholdet er det samme, og viser til proposisjonens henvisning til presiseringen i rundskrivet til sosialtjenesteloven (R35-00) punkt 3.15.1, der det er presisert at

«[k]ommunen har et ansvar for å sikre en forsvarlig bolig for personer som av økonomiske, sosiale, helsemessige eller mer sammensatte forhold ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet».

Disse medlemmer viser til at regjeringen har endret ordlyden for hvilke typer av bistand som skal ytes under paragraf § 6 Plikt til å gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet. Disse medlemmer merker seg at regjeringen ikke lenger trekker fram «sosiale behov» som en del av en tilpasset bolig. Disse medlemmer mener at sosiale behov, muligheter til privat- og familieliv, behovet for å beholde eller skaffe arbeid og den enkeltes muligheter for å delta i aktiviteter er eksempler på hva kommunen skal ta hensyn til.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser videre til Barneombudets høringssvar og sier seg enig i at barns beste og barnefamiliers boligbehov bør ha en særlig plass i lovforslaget.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet § 6 annet ledd skal lyde:

Kommunen vurderer hvilken bistand som skal gis. Bistandens art og omfang skal tilpasses den enkeltes behov. Ved bistand til barnefamilier skal barnets behov vurderes særskilt.»

«Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet § 7 tredje ledd skal lyde:

Kommunen skal så langt som mulig samarbeide med den som skal motta bistanden, og ta hensyn til dennes ønsker. Ved bistand til barnefamilier skal barns beste og barns rett til å bli hørt sikres.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, mener barnets beste er et viktig hensyn, og dette er omtalt flere ganger i proposisjonen. Samtidig har det vært et bevisst valg i forslaget å ikke løfte frem særskilte grupper (som barn, personer med funksjonsnedsettelse, osv.). Flertallet viser videre til at det i Prop. 132 L (2021–2022) punkt 11.3.3 står følgende:

«At bistanden skal være individuelt tilpasset, innebærer videre at kommunen må ta hensyn til særlige behov, slik som behov for tilpasset bolig på grunn av funksjonsnedsettelse. Hvis den vanskeligstilte har barn, er hensynet til barnets beste sentralt.»

Flertallet viser også til punkt 11.3.4 (side 58):

«Departementet fremhever at loven skal bidra til at blant annet utsatte barn og unge og deres familier skal få god boligsosial bistand fra kommunen. Departementet er likevel ikke enig med Barneombudet i at loven bør ha et punkt som tar barneperspektivet inn i plikten til å gi individuelt tilpasset bistand, eller at det må presiseres at brukermedvirkning på individnivå også omfatter barnets behov og barnets rett til medvirkning. Hensynet til barnets beste er en grunnleggende forutsetning, som er fastsatt blant annet i FNs barnekonvensjon, Grunnloven og barneloven. Departementet viser også til vurderingen om at bestemmelsen bør omtale vanskeligstilte på boligmarkedet på generelt grunnlag og ikke fremheve enkeltgrupper særskilt.»

Flertallet viser også til Punkt 12.3.5, som omhandler hensynet til barnets beste og barnets medvirkning. Her står blant annet:

«Departementet presiserer at kommunene allerede er forpliktet til å ivareta barnets beste og barns rett til uttalelse. Dette følger av Grunnloven § 104 og barnekonvensjonens artikkel 3 og 12. Både Grunnloven og barnekonvensjonen er nærmere omtalt i punkt 4.2.3 i denne proposisjonen. Plikten til å sørge for at barn blir hørt, er også inkorporert i forvaltningsloven § 17 første ledd annet og tredje punktum. Departementet mener at det sentrale poenget er at kommunen må vurdere om avgjørelsen den treffer kan få betydning for barn, og ivareta barnets rettigheter i så tilfelle.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til KS sitt skriftlige innspill, hvor KS mener det kan være behov for evaluering av loven etter to år for å kartlegge de økonomiske og administrative konsekvensene ute i kommunene.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en evaluering av økonomiske og administrative konsekvenser to år etter innføring av ny boligsosial lov i samarbeid med kommunal sektor ved KS.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at det i Prop. 132 L (2021–2022) side 32 allerede står at departementet vil evaluere loven:

«Departementet vil evaluere loven, slik flere høringsinstanser har påpekt behovet for. Særlig relevant vil det være å følge med på om loven har ønsket effekt, og om de vanskeligstilte får den bistanden de har krav på. Det er også behov for å evaluere om kommunenes planarbeid styrkes i tråd med kravene i loven.»

Flertallet vurderer derfor at det ikke er nødvendig med et anmodningsvedtak om evaluering, siden regjeringen allerede i proposisjonen har forpliktet seg til å evaluere.