Dokument 4 (2021–2022)
Komiteen viser til at Stortingets
ombud for kontroll med forvaltningen (Sivilombudet) skal føre kontroll
med den offentlige forvaltningen for å hindre urett mot den enkelte
eller feil fra forvaltningens side. Sivilombudet skal også bidra
til at forvaltningen respekterer og sikrer menneskerettighetene.
I hovedsak skjer
dette ved å behandle klager som ombudet mottar fra enkeltpersoner.
I forbindelse med ny sivilombudslov som trådte i kraft i 2021, fikk
også andre personer som saken kan ha betydning for, anledning til
å uttale seg.
I alt kom det inn
vel 4 000 klager, noe som er på linje med tidligere år. Komiteen har
merket seg at det har vært en økning i antall saker som har ordnet
seg for klageren underveis i ombudets behandling av klagen. Dette
kan tyde på at ombudet har den nødvendige respekt og autoritet som
ombudet må ha for å gjøre jobben det er satt til å gjøre. Komiteen har
også registrert at saksbehandlingstiden hos ombudet har gått jevnt
nedover de siste årene. Dette er en gledelig utvikling.
Komiteen har merket seg at
ombudet i innledningen opplyser at det mottas flere klager enn det
er mulig å behandle, og at prioriteringen blir krevende: Det heter:
«I 2021 har vi avsluttet
26 undersøkelser av eget tiltak, betydelig flere enn tidligere år.»
Videre opplyses
det:
«I 2021 har ombudet
tatt opp 22 saker av eget tiltak. Disse sakene kan imidlertid være
omfangsrike og ressurskrevende. Saken om dispensasjoner i strandsonen
er et eksempel på det.»
Felles for disse
sakene er at de tar for seg et tema eller en problemstilling uten
tilknytning til en konkret sak. Dette kan være større systematiske
undersøkelser som kan strekke seg over flere måneder. Blant sakene som
ble undersøkt, er fengslenes praktisering av telefonkontroll, Politidirektoratets
innsynspraksis, kommunenes lange saksbehandlingstid og lang ventetid
hos namsmennene i saker om gjeldsordning.
Komiteen har merket seg at
i saker tatt opp av eget tiltak, er målet å hindre størst mulig
grad av urett og at sakene velges slik at ombudet får mest mulig
ut av ressursene som nedlegges. Ombudet prioriterer derfor saker
som er rettssikkerhetsmessig viktige, og som gjelder mange personer.
Komiteen har merket seg at
Sivilombudet har utarbeidet veiledningshefter til forvaltningen
på området hvor det antas å foreligge systemfeil som kan ramme flere
borgere. Veiledningene er tenkt å ha en forebyggende effekt slik
at det begås færre feil. Komiteen er positiv til slike
forebyggende tiltak.
Komiteen har merket seg at
en gjenganger i saker som behandles av ombudet, er lang saksbehandlingstid,
og at tiltak først settes inn når ombudet tar opp dette med etatene
det gjelder. Ofte er saksbehandlingstiden så lang at dette går ut
over rettssikkerheten til innbyggerne. Komiteen mener det er svært
viktig at saksbehandlingstiden reduseres der hvor dette går på rettssikkerheten
løs, og ber ombudet fortsatt følge med på saksbehandlingstiden i
slike saker.
Selv om Sivilombudets
uttalelser ikke er rettslig bindende for forvaltningen, ligger det
en klar forventning om at forvaltningen følger ombudets uttalelser. Komiteen har
en rekke ganger presisert at en forventer at dette følges opp. For
mange av klagerne er ombudet i praksis den eneste som kan vurdere
forvaltningens behandling i deres sak. Som et eksempel på saker
kan nevnes tilbakekall av førerrett som følge av bruk av alkohol i
helger og ferier. I en sak ombudet tar opp i årsmeldingen, kom ombudet
til at Politidirektoratets vurdering av vilkåret om edruelighet
i bestemmelsen om tilbakekall var mangelfull. Det var begrunnet
tvil om det forelå slik risiko for kjøring i påvirket tilstand som
bestemmelsen krever, og dermed om trafikksikkerhetsvilkåret var
oppfylt. Ombudet understreket at det at en person med jevne mellomrom
er beruset på alkohol, ikke i seg selv skal føre til tilbakekall
av førerrett, så lenge vedkommende sørger for at det ikke er risiko
for kjøring i påvirket tilstand. Politidirektoratet behandlet saken
på nytt og fastholdt at vedtaket var riktig ut fra forholdene på
det opprinnelige vedtakstidspunktet.
Komiteen viser til at saken
er et eksempel på at forvaltningen ikke fulgte ombudets syn. Saken
løste seg likevel fordi klageren på tidspunktet for den nye vurderingen
oppfylte lovens krav til edruelighet, og at klageren derfor kunne
få førerretten tilbake.
Selv om det er mulig
å ta denne typen saker til domstolene, skal det svært mye til før
domstolene kan overprøve forvaltningens avgjørelser. I praksis blir
derfor forvaltningens avgjørelser stående. Dette gjelder også når
ombudet anbefaler søksmål og klageren får fri sakførsel dekket av
ombudet. Komiteen vil
be om at saker der forvaltningen ikke følger ombudets uttalelser, rapporteres
i årsmeldingen.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Rødt, viser til at Sivilombudet i årsmeldingen skriver
om hvordan den nye sivilombudsloven har begrenset ombudets rett
til innsyn. I årsmeldingen skriver Sivilombudet:
«For å kunne utøve
kontrollfunksjonen, er det viktig at Sivilombudet har tilgang til
alle relevante saksdokumenter. Det er problematisk å avgrense tilgangen
vår til «regjeringsnotater og dokumenter direkte knyttet til disse».
Det er ikke nærmere definert hva det innebærer. Det er åpenbart
at det vil oppstå tvil rundt det.»
Flertallet viser til Innst.
247 L (2021–2022) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om representantforslag
om å gjenopprette Sivilombudets innsynsrett i regjeringens dokumenter,
og Stortingets lovvedtak av 19. mai 2022. Med denne endringen vil
Sivilombudet igjen ha innsyn i alle dokumenter som er nødvendige for
å utføre kontrollen. Flertallet viser
også til de begrensninger som gjelder for retten til innsyn, jf.
Innst. 247 L (2021–2022) side 3.
Komiteens medlem
fra Fremskrittspartiet ser det i utgangspunktet som positivt
om ombudet har kapasitet til å gjøre generelle undersøkelser som omfatter
både statlige organers og kommuners myndighetsutøvelse. Gode grunner
kan tale for at et generelt problem kartlegges fremfor å avgi uttalelse
i tilsynelatende én enkelt sak. Samtidig er det viktig at ombudet ikke
forlater eller nedprioriterer den grunnleggende idé bak denne ombudsordningen.
Den har vært et forbilde for mange andre land når det gjelder at
den lille kvinne eller mann skal ha et organ å henvende seg til,
som kan se nøye på om det er begått urett eller dårlig forvaltningsskikk
overfor denne personen. Dette medlem antar at det
med det begrensede budsjett ombudet har hvis en sammenligner med
andre kontrollorganer, lett vil stå i fare for reelt å nedprioritere
denne lille manns eller kvinnes klage når det gjennomføres det som
i meldingen omtales som betydelig økning i antallet generelle undersøkelser. Dette medlem ser
med uro på at et stort antall klagesaker ikke blir undergitt en
grundigere undersøkelse. Dette kommer til syne ved at det opplyses
at ca. halvparten av alle klager gjelder plan- og bygningsgrett,
mens antallet uttalelser på feltet kun var 13, derav 3 om dispensasjoner
i strandsonen.
Det er også viktig
at det er enkeltinnbyggernes perspektiv som skal ivaretas av ombudet. Dette medlem har
merket seg at ombudet i flere saker har prioritert saker i strandsonen.
Det kan være naturlig og viktig fra den enkelte innbyggers perspektiv.
Kontrollen med strandsonen generelt, der nasjonale og regionale
interesser generelt er satt høyere enn innbyggernes perspektiver,
bør på det generelle grunnlag kontrolleres av det ordinære statlige
apparat, og fra Stortingets side gjennom Riksrevisjonen.
Dette medlem er også spørrende
til at det legges mye vekt på hvilke saker som «egner seg» for kontroll
fra ombudets side. Urett mot innbyggere skjer trolig ikke bare på
de begrensede områder som «egner seg» for ombudskontroll. Det er
opp til ombudet å organisere seg slik faglig og personalmessig at
mest mulig av det offentliges opptreden overfor innbyggerne faktisk
kan sjekkes av ombudet. Ut fra sakstypene som omtales i meldingen,
er det i praksis ikke ombudskontroll på områder som har stor helse-
og velferdsmessig eller økonomisk betydning for enkeltpersoner og
næringsdrivende. Dette
medlem anser det som viktig at ombudet reelt er tilgjengelig
for befolkningen på hele det området som ombudet har kompetanse
til å kontrollere.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Rødt og Venstre, viser til at Sivilombudet skal
utføre sitt verv selvstendig og uavhengig av Stortinget, jf. sivilombudsloven
§ 5. Flertallet har
forståelse for at det også hos Sivilombudet må gjøres prioriteringer,
og mener Sivilombudet selv skal gjøre disse prioriteringene, i samsvar
med de føringer som er gitt for Sivilombudet gjennom lov.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser
til Sivilombudets gjennomgang av telefonkontroll i norske fengsler,
som ombudet konkluderte med at strider mot Den europeiske menneskerettskonvensjonen
og Grunnloven § 102. Ombudet konstaterte at straffegjennomføringsloven
§ 32 andre ledd ikke gir anvisning på tilfredsstillende rettssikkerhetsgarantier, og
at bestemmelsen i større grad må sette rammer for kriminalomsorgens
myndighet. Sivilombudet skriver i årsmeldingen:
«Justis- og beredskapsdepartementet
varslet også at de vil gjøre en gjennomgang av straffegjennomføringsloven
med tilhørende forskrifter, slik at det primære regelverket for
kriminalomsorgen bringes i samsvar med menneskerettslige krav. I
påvente av lov- og forskriftsendringer, har departementet svart
at det vil vurdere midlertidige føringer for kriminalomsorgens praktisering
av reglene om kommunikasjonskontroll.»
Disse medlemmer imøteser informasjon
fra departementet til Stortinget om dette arbeidet så raskt som
mulig. Disse medlemmer viser
til at Sivilombudet ba departementet og Kriminalomsorgsdirektoratet
om en tilsvarende oppdatering innen 18. februar inneværende år.