1.3 Ulovlig telefonkontroll i fengsler
Sivilombudet har
av eget tiltak undersøkt kriminalomsorgens kontroll av telefonsamtaler
til og fra innsatte i norske fengsler. I uttalelse 21. desember
2021 konkluderte ombudet med at dagens straffegjennomføringslov
og praksis på området ikke er i samsvar med de kravene som Den europeiske
menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og Grunnloven stiller.
Innsatte i norske
fengsler har i dag ikke en lovbestemt rett til kontakt med andre
utenfor fengselet gjennom telefon. I straffegjennomføringsloven
§ 32 er det likevel forutsatt at innsatte skal ha mulighet til å
ringe og ta imot telefonsamtaler. Loven pålegger kriminalomsorgen
å rutinemessig kontrollere telefonsamtaler til og fra de aller fleste
innsatte gjennom hele fengselsoppholdet. Kontrollen skjer i hovedsak
ved at telefonsamtalene avlyttes. Avlyttingen begrenser innsattes
rett etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102 til å kommunisere i
fortrolighet og til å bestemme hvilke opplysninger andre skal få
vite om egne personlige forhold.
På bakgrunn av klager
fra innsatte om det som blir opplevd som et unødvendig strengt kontrollregime,
besluttet Sivilombudet å undersøke om kriminalomsorgens kontroll
av innsattes telefonsamtaler er i tråd med menneskerettighetene.
Ombudet undersøkte også innsattes ringekostnader, og begrunnelsen
for at ringeprisen for de innsatte dekker merkostnadene som følge
av fengslenes behov for overvåkningsteknologi i telefoniløsningen.
Per 31. desember
2020 var det totalt 3 011 innsatte i fengsler og overgangsboliger
på grunnlag av beslutning om varetekt eller dom på forvaring, ubetinget
fengsel eller bot. Av disse var 2 286 plassert i fengsel med høyt
sikkerhetsnivå, altså i overkant av 75 prosent. Dette tilsier at
det er stor variasjon i hvem som er innsatt i fengsler med høyt
sikkerhetsnivå. De innsatte kan være dømt for svært ulike forhold
– alt fra økonomiske forbrytelser til volds-, seksual- og narkotikaforbrytelser.
Dagens straffegjennomføringslov
krever ikke at kriminalomsorgen må foreta konkrete risikovurderinger og
dermed differensiere behovet for telefonkontroll. Nødvendigheten
av å avlytte telefonsamtalen vil derfor være mer eller mindre begrunnet,
avhengig av hvem den innsatte er, og hvilke straffbare handlinger
som er begått.
Vernet etter EMK
artikkel 8 skal beskytte personer mot vilkårlig og overdreven myndighetsutøvelse.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har slått fast
at telefonavlytting er et alvorlig inngrep i privatlivet og kommunikasjonsfriheten.
Det sentrale spørsmålet
for Sivilombudet var derfor om kriminalomsorgens telefonkontroll
oppfyller vilkårene for lovlige inngrep i de innsattes menneskerettigheter,
dvs. om kontrollordningen har tilstrekkelig hjemmel i lov, ivaretar
et legitimt formål og er forholdsmessig.
Ombudet la til grunn
at telefonkontroll i fengsel har et legitimt formål etter konvensjonen.
Drøftelsene i uttalelsen konsentrerte seg derfor om kravene til
hjemmel og forholdsmessighet.
Praksis fra EMD står
sentralt når innholdet i EMK skal fastlegges og for vurderingen
av hvilke standarder som skal legges til grunn.
Ifølge EMD innebærer
en automatisert kontrollordning at fengselsmyndighetene får for
vide fullmakter. Den nasjonale regelen må derfor i tilstrekkelig
grad sette rammer for myndighetsutøvelsen, og angi hvilke grunner
som kan gjøre kontroll berettiget. Hjemmelsgrunnlaget må også i
tilstrekkelig grad regulere fengselsmyndighetenes fremgangsmåte
i slike saker. Domstolen har da lagt vekt på om grunnlaget for en
avgjørelse om å iverksette kontroll er konkretisert, om tidsperioden
for hvor lenge kontroll kan gjennomføres, er avgrenset, og om avgjørelsen
om kontroll kan overprøves.
Videre kan inngrep
i beskyttede rettigheter ikke foretas på bakgrunn av et tilstrekkelig
hjemmelsgrunnlag alene. Myndighetene må også gi en tilfredsstillende begrunnelse
for at inngrepet er nødvendig og forholdsmessig. Dette må sikres
både ved utformingen av lovgivningen og gjennom fengselsmyndighetenes
konkrete vurderinger av kontrolltiltak før de iverksettes, uavhengig
av fengselets sikkerhetsnivå.
I lys av praksis
fra EMD og egne undersøkelser i saken konkluderte Sivilombudet med
at den systematiske telefonavlyttingen som foregår i norske fengsler,
er ulovlig både etter EMK artikkel 8 og den tilsvarende bestemmelsen
i Grunnloven § 102. Ombudet konstaterte at straffegjennomføringsloven
§ 32 andre ledd ikke gir anvisning på tilfredsstillende rettssikkerhetsgarantier, og
at den i større grad må sette rammer for kriminalomsorgens myndighet.
Etter ombudets syn ivaretar dagens kontrollordning heller ikke kravet
til generell og konkret forholdsmessighet.
Sivilombudet bemerket
at alle offentlige organer og institusjoner som representerer myndighetene,
plikter etter Grunnloven § 92 å håndheve menneskerettighetene på
det nivå de er gjennomført i norsk rett. Dette betyr at straffegjennomføringsloven
ikke kan praktiseres i strid med konstitusjonelle rettigheter eller
inkorporerte folkerettslige forpliktelser som ved motstrid skal
gå foran.
Flere innsatte har
henvendt seg til Sivilombudet med klage over ringeprisen i fengsel,
og stilt spørsmål ved rettmessigheten av at det er dyrere å ringe
for innsatte enn befolkningen ellers.
Det følger av gjeldende
rett at innsatte som hovedregel selv må dekke utgiftene til å ringe.
I forbindelse med
Sivilombudets undersøkelser ble det opplyst at ringeprisen for innsatte
er noe høyere enn vanlig som følge av at fengslenes telefoniløsning
gjør bruk av overvåkningsteknologi, blant annet knyttet til automatisk
loggføring, avlytting og mulighet for opptak. Dette gir seg særlig
utslag i ringekostnadene ved samtaler til mobil i Norge og utlandet.
Videre ble det opplyst
at fengslenes telefoniløsning er selvfinansierende, og at ringeprisen
omfatter kostnader til vedlikehold og teknisk bistand (support)
fra leverandøren. Det er ingen prisforskjell knyttet til selve overvåkningsfunksjonen,
ettersom denne er integrert i telefoniløsningen.
Ringeprisen i det
enkelte fengsel er derfor uavhengig av fengselets sikkerhetsnivå
og den faktiske gjennomføringen av kontroll.
Sivilombudet viste
til at EMD har akseptert at innsatte i utgangspunktet må dekke sine
ringekostnader, men at den konkrete ringeprisen for innsatte kan
være et inngrep i vernet etter EMK artikkel 8.
Avgjørende er dermed
om inngrepet er tilstrekkelig rettferdiggjort ut fra vilkårene i
konvensjonen.
Justis- og beredskapsdepartementet
og Kriminal- omsorgsdirektoratet har i svar til Sivilombudet varslet at
de vil foreta en gjennomgang av ringekostnadene for innsatte i forbindelse
med innføringen av en felles telefoniløsning for samtlige fengsler.
Ombudet gikk derfor
ikke nærmere inn på de spørsmålene som var reist. Ombudet understreket
likevel at det ved myndighetens gjennomgang av ringekostnadene må
ses hen til hjemmelsgrunnlaget for telefonkontrollen, og tas stilling
til om innsatte kan belastes merkostnadene av fengslenes behov for
overvåkningsteknologi.
Justis- og beredskapsdepartementet
varslet også at de vil gjøre en gjennomgang av straffegjennomføringsloven
med tilhørende forskrifter, slik at det primære regelverket for
kriminalomsorgen bringes i samsvar med menneskerettslige krav. I
påvente av lov- og forskriftsendringer, har departementet svart
at det vil vurdere midlertidige føringer for kriminalomsorgens praktisering
av reglene om kommunikasjonskontroll.
I oppfølgingen av
uttalelsen har Sivilombudet bedt om å få oversendt de midlertidige
føringene til kriminalomsorgen, og bli orientert om resultatet av
gjennomgangen av ringekostnadene for de innsatte.
Myndighetene har
i liten grad vært opptatt av forholdet til menneskerettighetene
og Grunnloven på dette området. Kriminalomsorgens ulovlige telefonkontrollpraksis
synes å ha pågått over lang tid. Dette er uheldig. Sivilombudet
påpekte derfor at forvaltningen har en selvstendig plikt til å vurdere
forholdet til menneskerettighetene der disse er relevante og sentrale
for forvaltningens handlinger og avgjørelser. I alminnelighet må
et fagdirektorat eller departement som blir klar over at det nasjonale
regelverket eller forvaltningens praksis er i strid med bindende
menneskerettslige krav, forventes å raskt ta initiativ til en praksisendring
i sine underliggende etater, i tillegg til nødvendige endringer
i lov og forskrift.
Saken om telefonkontroll
i fengsel er et eksempel på Sivilombudets arbeid med å bidra til
at norske myndigheter respekterer og sikrer menneskerettighetene.
Ombudets generelle menneskerettighetsmandat er beskrevet i sivilombudsloven
§ 1, og supplerer det særskilte ansvaret ombudet har for å forebygge
tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling
eller straff etter tilleggsprotokollen til FNs torturkonvensjon.