Forslag til § 26 nytt andre
ledd (grunnlovfesting av regjeringens plikt til å konsultere Stortinget)
Verken Grunnloven
§ 25 eller § 26 omhandler i dag regjeringens konsultasjoner med
Stortinget i viktige utenrikssaker. I noen situasjoner krever bestemmelsene at
Stortinget har gitt sitt uttrykkelige samtykke til regjeringenes
beslutninger, men for norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner
vil Stortingets samtykke (et eget stortingsvedtak) normalt ikke
være påkrevd. Samtykkekravet etter § 25 er bare aktuelt ved internasjonale
militæroperasjoner i tre tilfeller: Den første situasjonen er der
fremmede soldater gis tillatelse til å operere på norsk territorium.
For Norges allierte vil Stortinget allerede ha samtykket til dette
gjennom inngåelse av for eksempel NATO-pakten. Den andre situasjonen
er tilfeller hvor styrkebidragets størrelse passerer terskelen i
§ 25 andre ledd, jf. Stortingets vedtak i 1946 om Tysklandsbrigaden.
Den siste situasjonen er der hvor utlån av forsvarsmateriell må
anses som så vidt omfattende at det i realiteten er tale om en forminskning
av forsvarsstyrken.
Også § 26 andre
ledd inneholder et formelt samtykkekrav fra Stortinget i utenrikssaker,
men da i de situasjoner hvor regjeringen ønsker å inngå traktater
av særlig stor viktighet. Bestemmelsen dannet i sin tid utgangspunkt
for norsk tilslutning til NATO-pakten. Stortinget har derfor allerede
samtykket til at regjeringen oppfyller sine plikter etter avtalen,
herunder plikten etter artikkel 5 til gjensidig bistand ved angrep
mot et av NATO-landene.
Felles militæroperasjoner
som har til hensikt å gjenopprette eller sikre den internasjonale
fred og sikkerhet, faller derfor normalt utenfor de situasjoner
hvor det kreves et eksplisitt samtykke fra Stortinget. Hovedregelen
er i stedet det kongelige prerogativ i § 26 første ledd, der kongen
kan «begynne krig til forsvar av landet», uten Stortingets samtykke.
Libya-rapporten viser at internasjonale militæroperasjoner som har
til hensikt å gjenopprette eller sikre den internasjonale fred og sikkerhet
med bred støtte i verdenssamfunnet og etter vedtak fattet av FNs
sikkerhetsråd, fanges opp av begrepet «krig til forsvar av landet».
Tolkningen må anses som sikker rett, men i lys av Grunnlovens ordlyd
framstår den ikke som intuitiv. Dette har gitt opphav til diskusjoner
om hvorvidt Grunnloven, gjennom denne formuleringen, inneholder
et absolutt forbud mot norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner.
Det har også foranlediget diskusjoner om hvorvidt samtykkekravet ved
traktatinngåelse etter § 26 andre ledd bør tolkes slik at deltakelse
i en internasjonal militæroperasjon utgjør en «traktat» som trenger
Stortingets samtykke.
Den rettslige realitet
er imidlertid at det for norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner
har utviklet seg en fast praksis for at regjeringen konsulterer Stortinget,
og da først og fremst Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité
(DUUFK). Libya-utvalgets rapport omtaler konsultasjonene forut for
Libya-operasjonen på side 95:
«Et sentralt spørsmål
i det etterfølgende offentlige ordskiftet var om konsultasjonen
ble gjennomført i tide, når norske styrkebidrag alt var annonsert
og norske fly var sendt ut av landet. Det er utvalgets vurdering
at det ikke bør være rom for usikkerhet om beslutningsprosessen
i slike alvorlige saker. Når konsultasjonsordningen knyttet til
deltakelse med substansielle styrkebidrag i internasjonale operasjoner
ikke er formalisert på annen måte enn i Stortingets forretningsorden,
får offentligheten liten veiledning om konsultasjonspliktens betydning
i konstitusjonell praksis, og om krav som stilles og ikke stilles
til konsultasjonstidspunktet. Det er utvalgets vurdering at tvil
knyttet til beslutningsprosessen og hva konsultasjonsordningen innebærer,
er uheldig, og at tiltak for å klargjøre rammebetingelsene og kommunisere
disse til allmennheten vil være et viktig grep for å bevare tilliten
til det norske politiske systemet.»
Det følger i dag
av Stortingets forretningsorden § 16 andre ledd at regjeringen bør
konsultere Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité i viktige
utenrikspolitiske spørsmål før viktige beslutninger fattes:
«Den utvidete utenriks-
og forsvarskomité har til oppgave å drøfte med regjeringen viktige
spørsmål vedrørende utenrikspolitikk, handelspolitikk, sikkerhetspolitikk
og beredskap, herunder terrorberedskap. Slik drøftelse bør finne
sted før viktige beslutninger fattes.»
Om konsultasjonsplikten
skriver Libya-utvalget på side 88:
«Det har vært uttrykt
ulike syn på spørsmålet om regjeringen har en rettslig plikt til
å konsultere DUUFK. Det er likevel ikke tvil om at det er en klar
forventning at regjeringen skal konsultere Stortinget i viktige
utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, og unnlatelse av å gjennomføre
konsultasjon er blitt møtt med skarp kritikk fra Stortinget. I den
forstand er det klart at regjeringen har en konsultasjonsplikt selv
om det har vært delte meninger om plikten er av konstitusjonell
karakter eller ikke. Konsekvensene av at plikten ikke overholdes,
er først og fremst politiske og kan resultere i alvorlig kritikk
fra Stortinget. Det kan også potensielt føre til mistillitsvedtak
og i helt ekstraordinære situasjoner konstitusjonelt ansvar.»
For å unngå uklarhet
om hvilke rettslige rammer som gjelder ved norsk deltakelse i internasjonale
militæroperasjoner eller andre lignede utenrikssaker av vesentlig
betydning for landet, bør § 26 suppleres med et krav om konsultasjon
i slike saker. Dette vil for det første synliggjøre at formuleringen
«til forsvar av landet» i første ledd ikke innebærer et absolutt
forbud mot norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner.
Det vil videre synliggjøre at det ikke gjelder et positivt samtykkekrav
fra Stortinget. Men det vil synliggjøre at det gjelder en aktiv
plikt for regjeringen til å konsultere Stortinget eller et av Stortingets
organer før det treffes beslutninger eller tiltak som er av vesentlig
betydning for Norge. Dette gjelder særlig beslutninger som er irreversible, og
som kan lede til omfattende skader på liv og helse, eller samfunnsstrukturer
og samfunnsorden, eller som vil få alvorlige konsekvenser for Norges
folkerettslige forpliktelser eller Norges relasjoner til andre land.
Grunnloven bør i
utgangspunktet ikke ta stilling til hvilke av Stortingets organer
som bør konsulteres. De tre foreslåtte alternative grunnlovsbestemmelsene
om regjeringens konsultasjonsplikt fremmes derfor alle i to utgaver,
A og B, henholdsvis med formuleringen «Stortinget eller dets organer»
eller bare «Stortinget». Ut over eventuelt å fastsette at konsultasjonen
skal være skriftlig, bør heller ikke Grunnloven regulere hvordan
konsultasjonen skal skje. Vi har en lang tradisjon for at statsmaktene
selv organiserer seg etter hva som til enhver tid framstår som hensiktsmessig.
De siste tiårene har konsultasjon i utenrikssaker først og fremst
skjedd i DUUFK eller gjennom kontakt med de stortingsrepresentanter
som sitter i DUUFK. Formuleres en generell plikt for regjeringen
til å konsultere Stortinget eller et av dets organer, vil det være
opp til Stortinget selv – gjennom regler fastsatt i Stortingets
forretningsorden eller gjennom beslutninger fattet av stortingspresidenten
eller presidentskapet – å avgjøre hvor og hvordan møter bør finne
sted. Av sikkerhetsmessige grunner kan det for eksempel være naturlig
at møter holdes andre steder enn i Stortinget med tilliggende bygg,
at møtet slås sammen med møter i Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU), eller
at kontakt opprettes uten fysisk møteplass.
Den informasjon
og de opplysninger som regjeringen legger fram i slike saker overfor
Stortinget eller et av dets organer, vil på vanlig måte være underlagt
opplysnings- og informasjonsplikt etter Grunnloven § 82.
De foreslåtte grunnlovsendringene
vil også nødvendiggjøre endringer i Stortingets forretningsorden,
blant annet i § 16 om Den utvidete utenriks- og forsvarskomité.
Forslagsstillerne
fremmer følgende forslag:
«§ 25 første
ledd skal lyde:
Alternativ 1:
Kongen har høyeste
befaling over rikets forsvarsmakt. Den må ikke forøkes eller forminskes
uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates til fremmede makter,
med mindre riket deltar i en militær operasjon med rikets allierte
og troppene forblir under kongens befaling. Ingen fremmede makters
krigsfolk, unntatt hjelpetropper imot fiendtlig overfall, må gis
adgang til riket uten Stortingets samtykke.
–
Kongen har høgste
befalinga over forsvarsmakta til riket. Denne makta må ikkje aukast
eller minkast utan samtykke frå Stortinget. Ho må ikkje overlatast
til framande makter, med mindre riket tek del i ein militær operasjon
med sine allierte og troppane blir verande under kongens befaling.
Ingen krigsfolk frå framande makter, så nær som troppar til hjelp
mot fiendsleg overfall, må dragast inn i riket utan samtykke frå
Stortinget.
Alternativ 2:
Kongen har høyeste
befaling over rikets forsvarsmakt. Den må ikke forøkes eller forminskes
uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates til fremmede makter,
men midlertidig myndighet kan overføres til rikets allierte dersom
riket deltar i en felles militæroperasjon og troppene forblir under
kongens befaling. Ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt hjelpetropper imot
fiendtlig overfall, må gis adgang til riket uten Stortingets samtykke.
–
Kongen har høgste
befalinga over forsvarsmakta til riket. Denne makta må ikkje aukast
eller minkast utan samtykke frå Stortinget. Ho må ikkje overlatast
til framande makter, men mellombels råderett kan overførast til
allierte dersom riket tek del i ein sams militæroperasjon og troppane
blir verande under kongens befaling. Ingen krigsfolk frå framande
makter, så nær som troppar til hjelp mot fiendsleg overfall, må
dragast inn i riket utan samtykke frå Stortinget.
§ 25 annet ledd
skal lyde:
Alternativ 1:
Kongen kan ikke
uten Stortingets samtykke bruke forsvarsmakten utenfor rikets grenser
når ivaretakelse av nasjonal beredskap gjør det nødvendig å fravike
gjeldende forsvarsplaner.
–
Kongen kan ikkje
utan samtykke frå Stortinget nytte forsvarsmakta utanfor grensene
til riket når trygging av nasjonal beredskap krev endring i gjeldande
forsvarsplanar.
Alternativ 2:
Kongen kan ikke
uten Stortingets samtykke bruke forsvarsmakten utenfor rikets grenser
når ivaretakelse av nasjonal beredskap gjør det nødvendig med vesentlige
endringer i gjeldende forsvarsplaner.
–
Kongen kan ikkje
utan samtykke frå Stortinget nytte forsvarsmakta utanfor grensene
til riket når trygging av nasjonal beredskap krev monalege endringar
i gjeldande forsvarsplanar.
Alternativ 3:
Kongen kan ikke
uten Stortingets samtykke bruke forsvarsmakten utenfor rikets grenser
dersom dette krever vesentlige endringer i nasjonal beredskap.
–
Kongen kan ikkje
utan samtykke frå Stortinget nytte forsvarsmakta utanfor grensene
til riket dersom dette krev monalege endringar i nasjonal beredskap.
Alternativ 4:
Kongen kan ikke
uten Stortingets samtykke bruke en vesentlig del av forsvarsmakten
utenfor rikets grenser.
–
Kongen kan ikkje
utan samtykke frå Stortinget nytte ein monaleg del av forsvarsmakta
utanfor grensene til riket.
§ 26 nytt annet
ledd skal lyde:
Alternativ 1 A:
I utenrikssaker
skal regjeringen rådføre seg med Stortinget eller dets organer før
det treffes beslutning eller iverksettes tiltak som er særlig viktig
for riket.
–
I utanrikssaker
skal regjeringa rådføre seg med Stortinget eller eit stortingsorgan
før det blir teke avgjerd eller sett i verk tiltak som er særleg
viktig for riket.
Alternativ 1 B:
I utenrikssaker
skal regjeringen rådføre seg med Stortinget før det treffes beslutning
eller iverksettes tiltak som er særlig viktig for riket.
–
I utanrikssaker
skal regjeringa rådføre seg med Stortinget før det blir teke avgjerd
eller sett i verk tiltak som er særleg viktig for riket.
Alternativ 2 A:
I utenrikssaker
skal regjeringen legge saken fram for Stortinget eller dets organer
før det treffes beslutning eller iverksettes tiltak av vesentlig
betydning for riket.
–
I utanrikssaker
skal regjeringa leggje saka fram for Stortinget eller eit stortingsorgan
før det blir teke avgjerd eller sett i verk tiltak som har mykje
å seie for riket.
Alternativ 2 B:
I utenrikssaker
skal regjeringen legge saken fram for Stortinget før det treffes
beslutning eller iverksettes tiltak av vesentlig betydning for riket.
–
I utanrikssaker
skal regjeringa leggje saka fram for Stortinget før det blir teke
avgjerd eller sett i verk tiltak som har mykje å seie for riket.
Alternativ 3 A:
I utenrikssaker
skal regjeringen legge saken skriftlig fram for Stortinget eller
dets organer før det treffes beslutning eller iverksettes tiltak
av vesentlig betydning for riket.
–
I utanrikssaker
skal regjeringa leggje saka fram skriftleg for Stortinget eller
eit stortingsorgan før det blir teke avgjerd eller sett i verk tiltak
som har mykje å seie for riket.
Alternativ 3 B:
I utenrikssaker
skal regjeringen legge saken skriftlig fram for Stortinget før det
treffes beslutning eller iverksettes tiltak av vesentlig betydning
for riket.
–
I utanrikssaker
skal regjeringa leggje saka fram skriftleg for Stortinget før det
blir teke avgjerd eller sett i verk tiltak som har mykje å seie
for riket.
Nåværende § 26
annet ledd blir nytt tredje ledd.»