Virkeområdet
Selv om komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet prinsipielt støtter endringen
i lovens virkeområde, er det nødvendig med en utvidelse av lovens
foreslåtte virkeområde i § 1. Disse medlemmer vil inkludere
straffebudene inntatt i straffeloven §§ 251, 297 og 305 i listen
over straffebud i den nye lovens § 1. Det vil sikre at flest mulig
av de skadelidte som bør få voldsoffererstatning, får det. § 251 gjelder
bruk av tvang. Straffelovens bestemmelse om § 297 omfatter de fleste
tilfeller av seksuell trakassering som gir seg utslag i fysiske
handlinger mot fornærmede. Straffeloven § 305 retter seg mot seksuelt
krenkende atferd overfor barn under 16 år. Saker som føres etter § 305,
omfatter typisk blotting og sending av seksualiserte meldinger.
Disse medlemmer mener saker
som omhandler de tre ovennevnte paragrafene, er i det nedre sjiktet av
saker som burde gi rett til voldsoffererstatning. Samtidig utgjør
inntakelsen av disse paragrafene en viktig utvidelse av virkeområdet.
Utvidelsen vil være i tråd med et politisk ønske om at staten skal
gi erstatning også til de som er utsatt for disse volds- og seksuallovbruddene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Voldserstatningsloven
§ 1 skal lyde:
§ 1 Saklig virkeområde
Den som har blitt
utsatt for en forsettlig handling eller forsøk på en forsettlig
handling som nevnt i straffeloven §§ 131, 155 a, 251, 253, 255,
257, 259, 264, 272, 273, 275, 282, 284, 291, 295, 296, 297, 299,
302, 304, 305, 312, 313, 314 eller 328 eller for en grovt uaktsom
handling som nevnt i straffeloven § 281 eller § 294, eller dennes etterlatte,
har rett til erstatning fra staten.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at proposisjonen innsnevrer
virkeområdet for loven, og at om dette blir stående, vil det svekke
voldsutsattes rettigheter. Dette medlem mener det er
behov for å se på alternativer for å sikre at en ny lov ikke fører
til at større grupper av voldsutsatte som med dagens lov får voldserstatning,
mister den muligheten ved vedtakelsen av en ny lov. Dette medlem mener
derfor at loven primært bør sendes tilbake til regjeringen for nærmere
utredning av konsekvensene av innskrenking av virkeområdet.
Dette medlem har forståelse
for ønsket og behovet for en forenkling som kan tilrettelegge for
mer automatiske utbetalinger. Dette medlem mener likevel ikke
dette kan gå på bekostning av voldsofre. Dersom loven ikke sendes
tilbake, må dermed virkeområdet utvides med flere paragrafer. Her
vil dette medlem særlig
trekke frem §§ 168 (brudd på oppholds- og besøksforbud eller beslutning
om båndlegging), 237 (smitteoverføring), 251 (tvang), 266 (hensynsløs
atferd), 266 a (alvorlig personforfølgelse), 271 (kroppskrenkelse),
288 (hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.), 297 (seksuell handling
uten samtykke), 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn
under 16 år), 311 (fremstilling av seksuelle overgrep mot barn og
fremstilling som seksualiserer barn) og 327 (ran).
På denne
bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre følgende
forslag:
«Voldserstatningsloven
§ 1 skal lyde:
§ 1 Saklig virkeområde
Den som har blitt
utsatt for en forsettlig handling eller forsøk på en forsettlig
handling som nevnt i straffeloven §§ 131, 155 a, 168, 237, 251,
252, 253, 255, 257, 259, 264, 266, 266 a, 271, 272, 273, 275, 282,
284, 288, 291, 295, 297, 296, 299, 302, 304, 305, 311, 312, 313,
314, 327 eller 328 eller for en grovt uaktsom handling som nevnt i
straffeloven § 281 eller § 294, eller dennes etterlatte, har rett
til erstatning fra staten.»
Disse medlemmer viser
til tidligere merknad om at det bør gjennomføres en evaluering av
voldserstatningsloven etter to år. Disse medlemmer mener en slik
evaluering bør se på muligheten for å ha en sikkerhetsventil i form
av en skjønnsbestemmelse som sikrer at voldsofre som faller utenfor
straffebestemmelsene, likevel kan få voldserstatning basert på søknad som
tar utgangspunkt i sakens faktiske forhold.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede om virkeområdet i voldserstatningsloven kan
suppleres med en skjønnsbestemmelse som sikrer voldserstatning til
de som faller utenfor straffebestemmelsene, basert på sakens faktiske
forhold, og fremme forslag om dette til Stortinget.»
Disse medlemmer viser
til at etter dagens ordning skal den straffbare handlingen som hovedregel være
anmeldt til politiet for at skadelidte skal ha krav på voldsoffererstatning. Disse medlemmer viser
til dagens unntak fra krav om anmeldelse i «særlige tilfeller» i
voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd tredje punktum.
Disse medlemmer mener at det
er svært problematisk at denne unntaksadgangen innskrenkes i det foreliggende
lovforslaget, da det for enkelte kan være svært vanskelig å anmelde
skadevolder. Dette gjør seg særlig gjeldende i saker hvor påstått
voldsutøver er nærstående. Disse medlemmer mener at det
også i den nye loven bør være adgang til å fravike hovedregelen
om anmeldelse.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer forslag om at det inntas et nytt andre ledd i voldserstatningsloven
§ 7, som sikrer fortsatt adgang til å fravike hovedregelen om anmeldelse
i særlige tilfeller.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Voldserstatningsloven
§ 7 andre ledd skal lyde:
I særlige tilfeller
kan erstatning ytes selv om forholdet ikke er anmeldt.
Lovforslagets
andre til femte ledd blir tredje til sjette ledd.»
Disse medlemmer viser
til at det i proposisjonen foreslås at loven skal gjelde for handlinger
skjedd i Norge, og at det bare utbetales erstatning for handlinger skjedd
i utlandet dersom straffesaken er behandlet av en norsk domstol
og den voldsutsatte er bosatt i Norge. Disse medlemmer mener at dette
vil innebære en betydelig svekkelse av gjeldende voldsoffererstatningsordning
med tanke på lovbrudd begått på tvers av landegrenser, og da særlig
med tanke på lovbrudd begått over internett.
Disse medlemmer mener at det
skal kunne ytes voldserstatning dersom skadevolderen eller den voldsutsatte
befant seg i Norge eller på norske jurisdiksjonsområder på skadetidspunktet,
når særlige grunner tilsier det.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag
«Voldserstatningsloven
§ 3 tredje ledd skal lyde:
Dersom skadevolderen
eller den voldsutsatte befant seg i Norge eller på norske jurisdiksjonsområder
på skadetidspunktet, kan det ytes voldserstatning i andre tilfeller
enn nevnt i første og andre ledd når særlige grunner tilsier det.»
Disse medlemmer viser
i denne forbindelse til Stine Sofies Stiftelses høringssvar. Stiftelsen
anerkjenner at det er flere utfordringer med å yte erstatning til utenlandske
barn som blir utsatt for overgrep foretatt av eller initiert av
norske statsborgere. Stiftelsen mener allikevel at det er viktig
å likestille forpliktelsene Norge har overfor norske og utenlandske
barn som blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep av norske
statsborgere.
Disse medlemmer fremmer derfor
forslag om at dette burde utredes nærmere, fremfor å begrense erstatningen
til overgrepsutsatte barn til kun å dekke økonomisk tap.