Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre,
Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo
og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen
og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg
Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser
til at representantforslaget om å sikre barn som har vært utsatt
for svikt av det offentlige, lik tilgang på erstatninger uavhengig
av hvilken kommune de bor i, behandles i denne innstillingen. Komiteen viser
også til brev fra departementet av 23. mars 2022, som er vedlagt
innstillingen.
Komiteen viser til at den alminnelige
erstatningsretten gjelder likt for alle i hele landet. Barn som blir
utsatt for svikt av det offentlige, har lik rett til erstatning
fra kommune eller fylkeskommune etter alminnelig erstatningsrett.
Skadeserstatningsloven åpner for å dekke det fulle økonomiske tapet
når vilkårene er til stede, og kan også gi grunnlag for oppreisning.
Komiteen fremhever at den alminnelige
erstatningsretten har en viktig reparativ og preventiv funksjon,
ved at skadevolder overfor offeret anerkjenner at det er begått
feil som har medført skade, og må stå økonomisk ansvarlig for denne.
Dette er et viktig insentiv for skadevolder til å unngå lignende
kostbare feil i fremtiden. Som et supplement til retten til erstatning
etter alminnelig erstatningsrett og Stortingets rettferdsvederlagsordning
kommer frivillige kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og
erstatningsordninger, som over 300 kommuner har eller har hatt.
Komiteen registrerer at forslagsstillerne
trekker frem eksempler på at innbyggere som ble utsatt for svikt fra
det offentlige da de var barn, ikke har fått erstatning, eller at
erstatningsordningene kan variere fra kommune til kommune. Forslagsstillerne
trekker frem at noen bor i en kommune hvor det ikke finnes en vederlagsordning,
og andre opplever store forskjeller i kravet til å dokumentere tilstrekkelig
økonomisk tap for et erstatningskrav. Det betyr ifølge forslagsstillerne
at det er stor forskjell rundt i landet når det gjelder hvilke erstatninger
den enkelte kan få.
Komiteen merker seg at forslagsstillerne
mener det derfor er nødvendig med en helhetlig gjennomgang av alle
de offentlige oppreisningsordningene, både hva gjelder grupper og
hvor store erstatninger som utløses, og av om vilkårene – herunder
foreldelsesfristene – er ulike.
Komiteen registrerer videre
at forslagsstillerne mener det er en svakhet at den alminnelige
erstatningsordningen forutsetter et økonomisk tap. Forslagsstillerne
begrunner dette med at personer som på tross av alt de er utsatt
for, klarer å få seg en jobb og et godt liv, ikke vil få erstatning
der det offentlige har sviktet grovt.
Komiteen merker seg at forslagsstillerne
mener Stortingets vederlagsordning er for lite kjent, og at maksbeløpet,
som er begrenset til 250 000 kroner, er for lavt.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til statsrådens brev,
hvor det vises til at tilsvarende forslag som fremmes nå, har vært
fremmet flere ganger tidligere. Vedtak som følge av de tidligere
behandlingene har blitt fulgt opp. Det er blitt iverksatt tiltak
for å gjøre ordningen med rettferdsvederlag bedre kjent, som har
ført til at antall søknader har steget med 37 pst. i 2021. Videre
har vedtaket om å be om et initiativ overfor KS om å utarbeide en
beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale
erstatningsordninger, blitt iverksatt. Riktignok har pandemien forsinket
arbeidet noe, men disse
medlemmer registrerer at KS likevel er godt i gang med å skissere
en veileder til bruk for fremtidige oppreisnings- og erstatningsordninger.
Disse medlemmer vil vise til
at den alminnelige erstatningsretten gjelder likt for alle i hele
landet, og at kommuner og fylkeskommuner ikke kan velge i hvilken grad
de skal forholde seg til den. Det er også en frivillig erstatningsordning
ut over denne som et flertall av norske kommuner har vedtatt.
Disse medlemmer mener at det
vil være uheldig å opprette en nasjonal ordning ut over de ordninger som
finnes, all den tid det vil rokke ved prinsippet om at kommunene
må stå til ansvar hvis urett er begått. Det er kommunenes ansvar
å sørge for sine innbyggere, og det må også være kommunenes ansvar
å stå til rette for og å stå ansvarlig økonomisk hvis kommunene
ikke har oppfylt sine plikter.
Disse medlemmer viser videre
til statsrådens svar når det gjelder samordning av regelverket for
erstatning med reglene om foreldelse i straffeloven, og mener det
er godtgjort at de hensyn forslagsstillerne prisverdig tar opp,
allerede er ivaretatt.
Disse medlemmer mener at det
er en fordel at rettferdsvederlagsordningen ikke har noen saklige
begrensninger på hva det kan søkes om rettferdsvederlag for, men
at alle som har vært utsatt for urett, kan søke og får en individuell
vurdering.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til de alminnelige erstatningsreglene
som alle kommuner er omfattet av, og som gjelder likt for alle i
hele landet enten det er privatpersoner eller kommuner. Barn som
er utsatt for svikt av det offentlige, har like rettigheter til
erstatning fra kommunen etter alminnelig erstatningsrett. Skadeserstatningsloven
åpner for å dekke det fulle økonomiske tapet når vilkårene er til
stede.
Disse medlemmer viser videre
til hensynet til kommunalt selvstyre. Kommunene må, ut over hva
de er forpliktet til etter de alminnelige erstatningsregler, selv
vurdere hvordan de skal prioritere ressursene sine ut fra de lokale
forhold. Frivillige ordninger for oppreisning eller erstatning kommer
i tillegg til de alminnelige reglene som gjelder for alle. Disse medlemmer mener
det må være opp til kommunene og fylkeskommunene selv å opprette
supplerende ordninger. Disse medlemmer mener
en nasjonal ordning kan utvanne effekten av dagens regler, som skal
fungere preventivt, og som også har vist seg å ha betydning for
den som mottar erstatningen.
Disse medlemmer mener samtidig
at det er hensiktsmessig med en bedre samordnet og likere håndtering
av slike erstatningssaker. Senest i vedtak i Stortinget 4. desember
2018 ved behandlingen av Innst. 79 S (2018–2019) ba Stortinget regjeringen
om å «ta initiativ overfor KS for å utarbeide en beste praksis-anbefaling
for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger».
I svarbrevet fra statsråden opplyses det om at KS nå er «godt i
gang med å skissere en veileder til bruk for fremtidige oppreisnings-
og erstatningsordninger i kommunene og fylkeskommunene». Disse medlemmer er
positive til at arbeidet er i gang, men mener samtidig det er fornuftig
med en sterkere involvering fra regjeringen for å sikre fremdrift
og bedre samordning. Disse
medlemmer viser også til at arbeidet med veilederen har reist
en del juridiske problemstillinger som må avklares av lovavdelingen
i Justis- og beredskapsdepartementet, jf. brev fra KS til Justis- og
beredskapsdepartementet datert 10. februar 2022 (referanse 19/01134-10).
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gå i dialog med KS for å sikre mer ensartet praksis
for håndtering av saker om erstatning for svikt av det offentlige
overfor en person som var barn da svikten skjedde.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener man ikke kan sette kommunal
frihet over rettighetene til barn som har vært utsatt for forsømmelser
eller overgrep under barnevernets omsorg. Dette området er en lovregulert
oppgave kommunene har, og bør ikke være gjenstand for kommunal frihet
når det gjelder å ivareta barnets beste. Å få erstatning etter overgrep
er av livsviktig betydning, og det er ingen saklig grunn til at
det skal være ulike ordninger på dette området. Det er et stort
behov for like rettigheter i kommunale ordninger.
Dette medlem viser til vedtak
nr. 97 (2017–2018) om at Stortinget ber regjeringen ta initiativ
overfor KS for å utarbeide en beste praksis-anbefaling for frivillige
kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger. Dette arbeidet
har tatt lang tid og er ifølge statsrådens svarbrev til komiteen
fortsatt under arbeid. Dette
medlem mener vedtaket og en veileder ikke er tilstrekkelig
for å sikre lik tilgang til erstatning for svikt av det offentlige,
og det er ingen grunn til å avvente KS sine anbefalinger når det
gjelder de forslagene som nå er til behandling.
På denne bakgrunn
fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at det er lik tilgang til erstatning for
svikt av det offentlige overfor en person som var barn da svikten
skjedde, uavhengig av hvor personen bor i landet, og om nødvendig
opprette en nasjonal erstatningsordning eller et nasjonalt regelverk
for kommunale ordninger.»
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å samordne
regelverket for erstatning med reglene for foreldelse i straffeloven,
slik at ikke kravene om erstatning blir foreldet før en eventuell strafforfølgelse.»
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang
av offentlige oppreisningsordninger, som i særskilt grad ser på
hvilke grupper som ikke er omfattet av ordningene, og vurdere på
hvilken måte disse bør innlemmes i eller omfattes av andre ordninger.»
Komiteens medlem
fra Venstre viser til at det offentlige har en plikt til å
sikre trygge oppvekst- og opplæringsvilkår for barn. Likevel er
det slik at enkelte barn dessverre ikke har fått sine rettigheter
ivaretatt. For mange vil traumatiske og vonde opplevelser i barndommen
kunne påvirke resten av livet.
Dette medlem viser til de alminnelige
erstatningsreglene som alle kommuner er omfattet av, og som gjelder
likt for alle i hele landet enten det er privatpersoner eller kommuner.
Barn som er utsatt for svikt av det offentlige, har like rettigheter
til erstatning fra kommunen etter alminnelig erstatningsrett. Skadeserstatningsloven
åpner for å dekke det fulle økonomiske tapet når vilkårene er til
stede. I tillegg til dette kommer eventuell oppreisning for ikke-økonomisk
tap.
Dette medlem anerkjenner at
det for mange kan være en svært tung prosess å skulle ta en sak
til domstolene. Sammen med prosessrisikoen kan det føre til at enkelte
ikke vil ta saken sin til domstolene.
Dette medlem viser til at ordningene
det vises til i dette representantforslaget, er frivillige ordninger
opprettet av kommuner og fylkeskommuner. Dette medlem vil understreke
viktigheten av hensynet til kommunalt selvstyre. Samtidig vil dette
medlem vise til at det er store lokale forskjeller i hvilke frivillige
erstatningsordninger som eksisterer, og vilkårene for å bli tilkjent
erstatning etter disse. Noen kommuner har egne oppreisningsordninger
for dette. Andre kommuner har hatt det tidligere, men har nå avviklet
disse. Dette medlem ser
derfor et behov for å kartlegge de ulike kommunale og fylkeskommunale
ordningene som eksisterer i dag, og hvordan disse praktiseres.
På denne bakgrunn
fremmer dette medlem forslag
om at det foretas en gjennomgang av de ulike kommunale og fylkeskommunale
oppreisnings- og erstatningsordningene for å få oversikt over potensielt
problematisk forskjellsbehandling.
Dette medlem viser videre til
forslaget om å samordne regelverket for erstatning med regelverket
for foreldelse i straffeloven, slik at krav om erstatning ikke blir
foreldet før en eventuell straffeforfølgelse. Foreldelsesloven har
en særskilt bestemmelse for krav på erstatning som settes frem i
en straffesak. Selv om kravet er foreldet etter de alminnelige reglene
i § 9, gir foreldelsesloven en tilleggsfrist i § 11, hvor det gis
adgang til å fremsette krav på erstatning, oppreisning og inndragning
som springer ut av en straffbar handling, under en straffesak der
skyldneren blir funnet skyldig i det forhold som medfører ansvaret.
Kravet kan også settes frem ved et sivilt søksmål reist innen ett
år etter at fellende dom i straffesaken ble rettskraftig eller skyldneren
vedtar forelegg om forholdet. Hovedbegrunnelsen for bestemmelsen
er at det vil virke støtende om en person som dømmes til straff,
skal kunne unndra seg erstatningsansvar ved å påberope foreldelse.
Dette medlem viser til at krav
om erstatning overfor det offentlige knyttet til mangler og svikt
fra de offentlige tjenestene ikke nødvendigvis springer ut av straffesaker.
Dette medlem viser også til
den særskilte foreldelsesfristen i foreldelsesloven § 9, hvor det
fremgår at foreldelsesfristen først begynner å løpe idet skadelidte får
eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden, det vil
si for eksempel fra det tidspunktet man får en PTSD-diagnose som
kan knyttes til eksempelvis omsorgssvikt. Etter rettspraksis er
utgangspunktet for vurderingen av når foreldelse begynner å løpe,
«om bevissituasjonen
var slik at det objektivt sett kunne konstateres grunnlag for å
reise sak, det vil si at det var eller kunne være skaffet til veie
bevis som gjorde det forsvarlig å anlegge sak», jf. Rt. 2007 s.
1479.
Skadelidte har så
tre år på seg til å avbryte foreldelsesfristen. På denne bakgrunn
er dette medlem av den
oppfatning at hensynet til skadelidte er ivaretatt med dagens regelverk.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang
av de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene
for å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling.»