Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre,
Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo
og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen
og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg
Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser
til at representantforslag om endring av straffeloven behandles
i denne innstillingen. Komiteen viser
også til brev fra departementet av 16. februar 2022 som er vedlagt innstillingen.
Komiteen viser til at forvaring
er en tidsubestemt straff for spesielt farlige tilregnelige lovbrytere.
Hovedformålet med forvaringsstraffen er å beskytte samfunnet mot
ny alvorlig kriminalitet fra den domfeltes side, og en slik straff
kan bare idømmes når ordinær fengselsstraff ikke vil være tilstrekkelig
til å ivareta samfunnsvernet. Forvaringen kan forlenges så lenge
det foreligger en nærliggende fare for at den domfelte vil begå
nye alvorlige lovbrudd. Den forvaringsdømte kan derfor i prinsippet
holdes frihetsberøvet livet ut.
Komiteen viser til at den domfelte
kan søke om prøveløslatelse etter utløpet av eventuelt fastsatt
minstetid. Det avgjørende ved vurderingen av om forvaringsstraff
i utgangspunktet skal idømmes og ved senere vurderinger av om den
skal forlenges, er den foreliggende faren for gjentagelse av lovbrudd
fra den domfelte som vil være en trussel mot andres liv, helse og
frihet. En slik begjæring om prøveløslatelse kan etter dagens lovverk
fremsettes ett år etter idømmelse av forvaringsdom uten minstetid
eller ett år etter rettskrafttidspunktet for forutgående dom på
nektelse av prøveløslatelse.
Komiteen merker seg at forslagsstillerne
mener det må på plass en unntaksbestemmelse som gir adgang til å
innskrenke den domfeltes rett til å begjære seg prøveløslatt i visse
saker. Dette gjelder de sakene der det er en forhøyet gjentagelsesfare
for alvorlige lovbrudd.
Komiteen peker på at fordi
forvaringsstraffen er tidsubestemt, representerer den et sterkt
inngrep i domfeltes frihet. Av hensyn til domfeltes rettssikkerhet
er det nødvendig med mekanismer som sikrer jevnlig rettslig prøving
av om forvaringsvilkårene fortsatt er oppfylt.
Komiteen fremhever at straffelovens
regler om forvaring har blitt strammet inn i nyere tid. I 2015 ble det
foretatt endringer i reglene om minstetid og tidsramme ved forvaring.
Maksimal minstetid ved forvaring ble forlenget fra 10 til 14 år
i tilfeller hvor retten fastsetter en tidsramme for forvaringen
på over 15 år, og fra 15 til 20 år der det er fastsatt en tidsramme
som overstiger 21 år. Videre ble maksimal tidsramme for forvaring utvidet
til 30 år for lovbrudd som har en strafferamme på fengsel inntil
30 år.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har forståelse for problemstillingen som reises i dette representantforslaget
fra Fremskrittspartiet. At forvaringsdømte kan få prøvd spørsmålet
om prøveløslatelse så ofte som i dag, kan uten tvil oppleves belastende.
Likevel vil flertallet understreke
at en forvaringsdom er den strengeste straffen vårt samfunn kan pålegge
ved lovbrudd. Målet er å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet.
At straffen er tidsubestemt, er selvsagt sterkt inngripende i domfeltes
liv. Dette fordrer et særskilt hensyn til domfeltes rettssikkerhet,
slik som jevnlig rettslig prøving av om forvaringsvilkårene fortsatt er
oppfylt.
Videre viser flertallet til
at det må stilles særlige krav til rehabilitering under straffegjennomføringen. Slik
statsråden redegjør for i sitt svarbrev, er det høyst nødvendig
å benytte høringsinstituttet og sørge for grundige lovforarbeider
for å hindre utilsiktede konsekvenser dersom man ønsker å gjøre
slike endringer som representantforslaget legger opp til. For eksempel
bør det vurderes om vilkåret om «særlig stor gjentagelsesfare» er
et hensiktsmessig kriterium.
På denne bakgrunn
vil flertallet ikke
støtte det fremlagte representantforslaget, men er glad for at statsråden
i sitt svarbrev formidler at departementet nå vil påbegynne et arbeid
med å vurdere om det bør åpnes for unntak fra retten til å få vurdert
spørsmålet om prøveløslatelse med ettårsintervaller, at også andre
relevante problemstillinger vil bli vurdert, anser flertallet som positivt.
Komiteens medlemmer
fra Høyre mener forslaget er en balansert tilpasning av forvaringsreglene, men
ønsker ikke å endre straffeloven uten en grundigere utredning. Formålet
med endringen er å hindre unødvendig ressursbruk i domstolene, ved
at begjæringer fra farlige personer med lave utsikter til forbedring
ikke behøver å behandles hvert år. Det vil også redusere belastningen
eventuell medieoppmerksomhet vil ha for pårørende og etterlatte. Disse medlemmer viser
til at tidsubestemt straff er svært inngripende for den det gjelder,
og at det er nødvendig med tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier.
Etter disse medlemmers vurdering
er rettssikkerheten tilstrekkelig ivaretatt ved at hovedregelen
opprettholdes, og at begjæring i alle tilfeller kan fremsettes hvert
tredje år, samt ved at kriminalomsorgen når som helst kan begjære
prøveløslatelse. I tillegg kan ikke forvaringsstraffen forlenges
med mer enn 5 år om gangen etter utløpet av tidsrammen.
Disse medlemmer mener at man
ikke bør endre straffeloven uten grundig utredning og forarbeider, slik
at alle sider ved forslaget blir belyst og avveid. Disse medlemmer vil derfor
sende forslaget til departementet, slik at det kan ses i sammenheng
med øvrige regler om forvaring og prøveløslatelse.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om endring i straffeloven § 44 slik
at det tas inn en unntaksbestemmelse som gir domstolene adgang til
å innskrenke den domfeltes rett til å begjære seg prøveløslatt hvert
år i tilfeller der det er lave utsikter til forbedring hos den domfelte.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet merker seg at komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet og Senterpartiet har forståelse for problemstillingen
som ligger til grunn for representantforslaget, men at de er tilfredse
med at statsråden i sitt svarbrev formidler at det nå vil påbegynnes
et arbeid for å vurdere spørsmålet. Videre registreres det at komiteens
medlemmer fra Høyre støtter forslaget, men ønsker en saksgang med
utredning før de kan gi forslaget sin tilslutning.
Disse medlemmer oppsummerer
situasjonen slik at man tilsynelatende deler mye av problembeskrivelsen
i representantforslaget og intensjonen om at det bør gjøres noe
med dette, men at man står et godt stykke fra hverandre hva gjelder
handlingsvilje.
Disse medlemmer viser til begrunnelsen
i representantforslaget, og fremmer følgende forslag:
«Vedtak til lov
om endring i straffeloven
I
I lov 20. mai 2005
nr. 28 om straff gjøres følgende endring:
§ 44 fjerde ledd
nytt annet punktum skal lyde:
Ved særlig stor gjentagelsesfare
for alvorlige lovbrudd som omhandlet i § 40, kan retten beslutte
at ny slik sak ikke kan begjæres før det har gått inntil 3 år.
II
Loven trer i kraft
straks.»
Disse medlemmer vil
subsidiært støtte forslaget til Høyre.
Komiteens medlem
fra Venstre viser til at menneskeverd og menneskerettigheter
er grunnleggende prinsipper i vår rettsstat, og at disse prinsippene er
så viktige at de må komme absolutt alle til gode, også dem som har
utført grusomme handlinger. Dette medlem viser til viktigheten
av at det ikke lages lover med utgangspunkt i enkeltsaker. Vi kan
ikke endre rettsstatens spilleregler pga. ett tilfelle.
Dette medlem uttrykker full
sympati og forståelse for at det kan være belastende og vondt for
fornærmede, etterlatte og hele det norske samfunnet at visse prøveløslatelsessaker
kommer opp med jevne mellomrom, og at de dekkes utstrakt i offentligheten. Dette medlem vil
vise til viktigheten av at vi har prinsipper også når det er ubehagelig.
Dette medlem viser til at forvaring
er den eneste varianten av tidsubestemt frihetsstraff i norsk rett.
Derfor er det også spesielt viktig at det er klare rettssikkerhetsgarantier
knyttet til straffen. Dette
medlem viser til at jo mer inngripende en reaksjon er, desto
strengere krav må det stilles til adgangen til å prøve riktigheten
av reaksjonen. Dette
medlem mener derfor at det er feil å innskrenke adgangen til
å prøve farlighetskriteriet årlig. Dette medlem understreker viktigheten
av at det er en domstol som foretar vurderingen, fremfor for eksempel
fengselsinstitusjonen.
Dette medlem viser til at straffeloven
ble endret i 2015, slik at terrorhandlinger kan straffes med inntil
30 års fengsel, og forvaringsdommer kan gis med en minstetid på
15 år før man kan begjære prøveløslatelse.
Dette medlem viser til at reaksjonen
forvaring skal ivareta samfunnssikkerhet ved å hindre at en gjerningsperson
kan komme ut og gjøre nye lovbrudd. Forvaringsstraffens viktigste
formål er å beskytte samfunnet mot at lovbrytere begår alvorlig
volds- eller voldspreget kriminalitet på nytt.
Dette medlem viser til at straffelovens
vilkår er «nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå
et alvorlig lovbrudd». Det er vanskelig å besvare med sikkerhet
hva en person kan forventes å gjøre i fremtiden. På generelt grunnlag
er disse farlighetsvurderingene ofte beheftet med stor usikkerhet.
Også dette taler for at prøvingen bør tillates årlig, slik at en
domstol kan vurdere dette farevilkåret ved bevisførsel fra både
rettspsykiater, erfaring fra soning mv. Dette medlem mener at reaksjonens
varighet først og fremst er knyttet til risikobetraktninger og vurdering
av gjentakelsesfare.
Dette medlem viser til at et
viktig hensyn bak straff er at den skal være rehabiliterende, og
at en av kriminalomsorgens oppgaver er å klargjøre innsatte for
livet utenfor fengsel. Dette gjelder uavhengig av om noen kan holdes
i fengsel resten av livet.