Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Even Eriksen, Kari Henriksen og Lubna Boby Jaffery, fra Høyre, lederen Peter Frølich og Svein Harberg, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, fra Fremskrittspartiet, Lars Rem, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Rødt, Seher Aydar, og fra Venstre, Grunde Almeland, viser til at det i representantforslaget fremmes forslag om å be regjeringen framlegge for Stortinget den interdepartementale utredningen «Eksport av velferdsytelser» fra 2014 med vedlegg.

Komiteen merker seg at forslagsstillerne mener at dette vil «sikre at Nav-skandalens ofre får nødvendig informasjon til å vurdere krav om oppreisningserstatning og full informasjon om hvordan Nav-skandalen kunne skje…».

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til Innst. 278 S (2020–2021), der det fremgår at komiteen under den da pågående kontrollsaken sendte brev til arbeids- og sosialministeren 17. november 2020 med bakgrunn i spørsmål fra komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, hvor statsråden ble bedt om å oversende rapporten «Eksport av velferdsytelser» fra den interdepartementale arbeidsgruppen i 2014. Flertallet merket seg da at statsråden avslo forespørselen med den begrunnelse at rapporten var et internt dokument, og at praksis var at slike dokumenter ikke oversendes. Departementet hadde også tidligere i kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av saken avslått å oversende to andre dokumenter i forbindelse med komiteens sak om redegjørelsen fra arbeids- og sosialministeren om praktisering av EUs trygdeforordning 883/2004 artikkel 21. Flertallet er uenig i daværende statsråds, beskrivelse av hva som var praksis, i sitt svar til komiteen av 23. november 2020, og advarer mot det som kunne fremstå som ny praksis som snevrer inn hvilke dokumenter som kan oversendes Stortinget.

Flertallet viser videre til sin påpekning i Innst. 278 S (2020–2021) om at statsråd Henrik Asheim i høringen pekte på at granskingsutvalget hadde tilgang på den nevnte rapporten. Flertallet understreker nå som da at regjeringsnedsatte utvalgs tilgang på dokumenter ikke kan være med på å begrunne at Stortinget ikke bør eller trenger å få tilgang til dokumentene. Stortingets kontrollfunksjon ivaretas ikke av regjeringsnedsatte utvalg. Flertallet understreker den prinsipielle betydningen dette har for Stortingets kontrollfunksjon.

Flertallet viser til Innst. 143 S (2021–2022) Rapport fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon, der Stortingets innsynsrett ved behandling av kontrollsaker drøftes nærmere:

«Grunnlova § 75 f gjev Stortinget høve til å fatte vedtak om innsyn i forvaltninga sine dokument.

(…)

Komiteen peiker på at rekkevidda til Stortingets innsynsrett etter Grunnlova § 75 f gjeld alle offentlege dokument. Stortinget kan gjennom vedtak i plenum påleggje regjeringa ei konstitusjonell plikt til å utlevere eitkvart dokument som er i regjeringa, eller som den underliggjande forvaltninga har. Det gjeld òg forvaltninga sine dokument som er «interne» etter offentleglova, og regjeringsinterne dokument, som regjeringsnotat og embetsverkets faglege vurderingar.»

Flertallet peker på at en rapport fra en interdepartemental arbeidsgruppe er faglige vurderinger fra embetsverket, som ikke omfattes av de særlige hensyn komiteen i Innst. 143 S (2021–2022) legger til grunn for Stortingets innsyn i dokumenter som inneholder drøftinger som er en del av regjeringskollegiets interne forberedelser.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til at forslagsstillerne i Dokument 8:32 S (2021–2022) begrunner forslaget sitt med blant annet følgende:

«Stortinget skal ikke selv behandle ofrenes krav, men Stortinget kan sørge for at ofrene får den dokumentasjonen de trenger for å vurdere om de har krav det er verdt å forfølge rettslig. Et første skritt er at rapporten overleveres til Stortinget, slik at Stortinget selv kan vurdere om det er behov for å fatte ytterligere vedtak i salen for å sikre at ofrene får nødvendig dokumentasjon.»

Dette flertallet mener det er en prinsipielt viktig forskjell på at Stortinget ber om innsyn til bruk for sin kontrollvirksomhet og at Stortinget ber om innsyn for å bidra til offentliggjøring av dokumenter til bruk i en pågående rettsprosess, slik forslagsstillerne tar til orde for her. Stortingets innsynsrett i kontrollsaker skal ikke benyttes til å be regjeringen fremlegge dokumentasjon som er relevant i pågående rettssaker.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt ser ingen grunner til at forslaget ikke skulle bli tatt til følge dersom det ble fremmet i forbindelse med en kontrollsak i Stortinget og var forankret i Stortingets kontrollfunksjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre, understreker at Stortingets innsynsrett ved behandling av kontrollsaker kommer til anvendelse når Stortinget har en kontrollsak til behandling. Stortinget har for øyeblikket ingen kontrollsak til behandling som gir grunnlag for å be om innsyn i rapporten «Eksport av velferdsytelser» i 2014.

På denne bakgrunn foreslår flertallet at forslaget avvises.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil understreke at dokumentet forslagsstillerne refererer til, er et internt dokument fra Solberg-regjeringen, og som sådan forvaltes dokumentet av tidligere statsminister Erna Solberg, ikke regjeringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt registrerer at statsråden omtaler rapporten som et «internt dokument for den førre regjeringa» og at hun viser til at tidligere statsminister Erna Solberg forvalter den avgåtte regjeringens dokumenter. Disse medlemmer mener ikke det oppklarer sakens forhold. For at tidligere statsminister Solberg skal ha myndighet over rapporten, må den være deponert i Riksarkivet, noe bare en viss type dokumenter fra Statsministerens kontor blir.

I NOU 2020: 9 Blindsonen omtales rapporten «Eksport av velferdsytelser» som en interdepartemental utredning utarbeidet av embetsverket i departementene. Rapporten framstår også som komplett og ikke som et utkast eller et notat fra daværende statsråd.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til skriftlig spørsmål, jf. Dokument 15:1366 (2021–2022), hvor statsråden bes redegjøre for om rapporten er deponert i Riksarkivet eller om den finnes fysisk eller digitalt i statsrådens departement. Daværende statsråd Hadia Tajik svarte 3. mars 2022 følgende:

«Eg er ikkje kjent med om rapporten, som er nemnd i spørsmålet, er deponert i Riksarkivet. Det endrar ikkje vurderinga av rapporten som eit internt dokument for den førre regjeringa, at det finnast elektroniske eller fysiske kopiar i departementet. Eg viser her også til mitt svar til kontroll- og konstitusjonskomiteen 7. februar 2022 om Dokument 8:32 S (2021–2022).»

Disse medlemmervil påpeke at statsråden ikke kan redegjøre for om rapporten er deponert i Riksarkivet med tidligere statsminister Erna Solbergs samtykke. Disse medlemmer må da gå ut fra at den fortsatt ligger i statsrådens departement. Disse medlemmer vil benytte anledningen til å sitere fra Retningslinjer for embetsverket, fastsatt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet i 2019:

«En side ved lojalitetsplikten overfor statsråden er at embetsverket skal bistå statsråden i å oppfylle sine forpliktelser overfor Stortinget.»

Disse medlemmer understreker at et eventuelt stortingsvedtak om å få rapporten fremlagt vil utgjøre en slik forpliktelse, og at embetsverket da plikter å overlevere den til sittende statsråd.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil framheve at daværende arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik i sitt svarbrev til komiteen, datert 7. februar 2022, påpeker at

«Eg har merka meg at utvalsleiar Finn Arnesen sine utsegn om at alt ein treng å vite om innhaldet i dokumentet allereie er nemnt i NOU-en.»

I samme brev skriver den daværende statsråden at

«Han uttalte også i høyringa i Kontroll- og konstitusjonskomiteen 27. november 2020, at den interne rapporten var retta mot tilhøve kor trygdemottakarane er busett i utlandet, og ikkje har tilhøva som gjeld i saka om feilpraktiseringa.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil understreke at det ikke er opp til statsråden å vurdere hva Stortinget trenger å vite for å ivareta sin kontrollfunksjon. De fleste sakene Nav har gjennomgått som endte med urettmessig straffeforfølgelse, gjaldt nettopp ytelsesmottakere som Nav regnet som bosatt i utlandet. For disse mottakerne vil det være avgjørende å få klarhet i hva departementet visste, og på hvilket tidspunkt.

Disse medlemmer noterer seg også at rapporten synes å omtale EØS-regler som ikke skiller mellom midlertidig opphold og bosted i utlandet. Det gjelder i første rekke forordning 883/2004 artikkel 21. NOU 2020:9 Blindsonen, som statsråden refererer til og som Finn Arnesen ledet, deler denne vurderingen av reglene:

«Det følger av dette at begrepsparet ‘bosted’ og ‘opphold’ i disse bestemmelsene samlet omfatter alle former for tilstedeværelse i et annet land. Begrepet ‘opphold’ må dermed omfatte også den helt kortvarige tilstedeværelse.»

Disse medlemmer understreker at rapportens funn derfor er relevante uavhengig av den innledende bestemmelsen for arbeidsgruppens mandat. Stortinget kan ikke fastslå om rapporten er relevant eller ikke for Navs feilpraktisering uten å ha lest den.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til en enstemmig merknad fra kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 143 S (2021–2022) om terskelen for å be om innsyn i interne regjeringsdokumenter:

«Komiteen meiner Stortinget bør vere varsame med å be om innsyn i dokument som inneheld drøftingar som er ein del av regjeringskollegiet sine interne førebuingar. Komiteen vil presisere at kompetansen til å be om innsyn i slike dokument berre bør nyttast ved heilt ekstraordinære høve, …»

Ettersom lederen av Nav-granskingen har konkludert med at utredningen i «Eksport av velferdsytelser» ikke omhandler saker om feilpraktisering, samt at utredningens vesentlige innhold er beskrevet i NOU 2020:9 «Blindsonen – Gransking av feilpraktiseringen av folketrygdlovens oppholdskrav ved reiser i EØS-området», mener disse medlemmer at terskelen for innsyn ikke er møtt.

På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer at forslaget avvises.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at den enstemmige merknaden fra kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 143 S (2021–2022) er en lengre setning, som saksordfører har klippet av i midten:

«…der det allereie er avdekt sterkt kritikkverdige eller ulovlege tilhøve, og der innsyn i regjeringa sine drøftingar er den einaste måten å klarleggje dei reelle ansvarstilhøva på.»

Disse medlemmer påpeker at Nav-skandalen er et ekstraordinært tilfelle, hvor det allerede er avdekket sterkt kritikkverdige forhold. Nav innrømmer å ha praktisert lovverket galt og å ha urettmessig straffeforfulgt et stort antall personer, i tillegg til å ha fratatt, innkrevd og nektet dem ytelser de hadde krav på.

Disse medlemmer viser videre til at innsyn i rapporten «Eksport av velferdsytelser» fra 2014 med vedlegg er den eneste måten å klarlegge de reelle ansvarsforholdene på i denne saken. Det er viktig for å sikre at Nav-skandalens ofre får nødvendig informasjon. Skadeserstatningsloven § 3-5 forutsetter grov uaktsomhet på ledernivå for at den fornærmede skal ha krav på oppreisning, altså erstatning for skader av ikke-økonomisk art. De som så langt har søkt om oppreisning, har fått avslag i og med at retten ikke kan fastslå grov uaktsomhet fra statens side. Denne rapporten kan potensielt avklare om Nav handlet mot departementets bedre vitende. Disse medlemmer mener derfor at terskelen for innsyn er møtt.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremlegge for Stortinget den interdepartementale utredningen ‘Eksport av velferdsytelser’ fra 2014 med vedlegg.»