1.5 Departementets oppfølging
Den tidligere kulturministeren
pekte i sitt svarbrev på at anbefalingene er rettet mot Helse- og
omsorgsdepartementet. Den tidligere statsråden viste til at det
i rapporten pekes blant annet på ulikheter i kommunene og hos statsforvalterne.
Et viktig tiltak for å redusere ulikhetene var ifølge den tidligere
statsråden prosjektet med å gjøre FN-konvensjonen om rettighetene
for personer med funksjonsnedsettelse (CRPD) mer kjent i kommunene
og statsforvaltningen. Prosjektet gjennomføres av Bufdir på vegne
av Kulturdepartementet.
Den tidligere helse-
og omsorgsministeren ga i sitt svarbrev uttrykk for at Riksrevisjonens
undersøkelse beskriver sentrale temaer og utfordringer som har betydning
for tilgjengelighet og kvalitet i tjenestene til barn og unge med
funksjonsnedsettelser og familiene deres. Det er behov for større
kunnskap om de faktiske forholdene ute i tjenestene, og denne rapporten
og anbefalingene fra Riksrevisjonen er et viktig bidrag til å få
en bredere forståelse av tjenestene og hva som kan vurderes av forbedringer.
Den tidligere statsråden
opplyste at funnene til Riksrevisjonen om habiliteringstilbudet
samsvarer med omtalen i Meld. St. 25 (2020–2021) Likeverdsreformen. Variasjonen
i kvaliteten på sykehusenes habiliteringstjenester er også bakgrunnen
for at den tidligere statsråden ba de regionale helseforetakene
om å vurdere behov for økte ressurser for å sørge for faglig kvalitet,
kompetanse, likeverdige tjenestetilbud og samhandling i habiliteringstjenestene,
i samsvar med Helsedirektoratets veileder. Den tidligere statsråden
viste også til regjeringens handlingsplan for likestilling av personer
med funksjonsnedsettelse 2020–2030 og Nasjonal helse- og sykehusplan.
Riksrevisjonens
rapport tydeliggjør ifølge den tidligere statsråden at det er behov
for mer kunnskap om årsakene til forskjeller mellom kommunene når
det gjelder tildeling av tjenester til foreldre med særlig tyngende omsorgsarbeid.
Den tidligere statsråden viste til at Riksrevisjonen særlig trekker
fram refleksjoner rundt tjenestetilbudet til familier med små barn.
For helse- og omsorgstjenester og pårørendestøtte til familier med
barn med store omsorgsbehov vil rekkevidden av foreldreansvaret
naturlig være en del av de konkrete vurderingene. Den tidligere
statsråden delte Riksrevisjonens tilnærming om at kommunenes ansvar
for å tilby nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester
også ligger fast i utredningsperioder, samtidig som nettopp utredningsperioden
ofte er et krevende brytningspunkt for kartlegging og ivaretakelse
av den enkeltes reelle behov.
Riksrevisjonens
anbefaling om å tydeliggjøre vilkår og ramme inn det kommunale skjønnet
i konkrete lovbestemmelser bør settes inn i en større diskusjon
om virkning og effekt av mer generalisert lovgivning sammenlignet
med større grad av standardisering og mindre skjønnsmessig handlingsrom.
Tradisjonelt har lovgivningen knyttet til de kommunale helse- og
omsorgstjenestene en generell utforming med utgangspunkt i en konkret
vurdering av den enkeltes behov, samtidig som kommunene skal ha
tilbud om bestemte tjenester og organiseringsformer. Dette skaper
skjønnsmessig handlingsrom for kommunen ved at den kan ta utgangspunkt i
lokale forhold, ressurser og innretninger, og for den enkelte tjenestemottaker
ved at tjenestene kan tilpasses den enkeltes behov. En standardisering
eller tydeligere avgrensede vilkår vil trolig skape økt forutsigbarhet
og mer lik tjenestetildeling på tvers av kommuner, men samtidig
mindre skjønnsmessig handlingsrom. Sentralt i denne diskusjonen
er også forskjellen mellom like og likeverdige tjenester og skillet
mellom ønsket og uønsket variasjon. Den tidligere statsråden trakk
også fram to ytterpunkter i diskusjonen knyttet til variasjon; om
det foreligger et udekket behov for helse- og omsorgstjenester eller
om enkelte kommuner yter mer enn det loven krever. Den tidligere
statsråden mente dette er viktige diskusjonstemaer, og ville fortsette
å løfte dette i det videre arbeidet med å utvikle og skape gode
tjenester til pasienter, brukere og pårørende i de kommunale helse- og
omsorgstjenestene.
Den tidligere statsråden
viste også til at den tidligere regjeringen i desember 2020 la fram
«Vi – de pårørende – Regjeringens pårørendestrategi og handlingsplan».
Den tidligere statsråden
kjente til utfordringen med at mange familier må forholde seg til
mange aktører for å få den informasjonen og veiledningen de trenger.
Selv om kommunene har plikt til å tilby koordinator, er det problemstillinger
knyttet til det å følge ordningen i praksis, slik det pekes på i
rapporten. Den tidligere statsråden ville følge opp anbefalingen
fra Riksrevisjonen om å vurdere hva som skal til for at ordningen
med koordinator skal fungere bedre i praksis.
Den tidligere regjeringen
adresserte utfordringer knyttet til oppfølging av brukere med store
og sammensatte behov i Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste.
Det ble igangsatt et pilotprosjekt i seks kommuner med strukturert
oppfølging gjennom tverrfaglige oppfølgingsteam for å gi bedre oppfølging til
personer med store og sammensatte behov. Disse utfordringene er
også adressert i Likeverdsreformen, hvor det er beskrevet tiltak
rettet mot familier og barn med behov for sammensatte tjenester.
Tiltak i reformen skal utvikles og presenteres fortløpende i reformperioden fram
til og med 2023.
Som del av Likeverdsreformen
foreslo den tidligere regjeringen flere lovendringer som skal gi
bedre velferdstjenester for barn og unge med behov for et sammensatt tjenestetilbud.
Stortinget sluttet seg til endringene, og det er dermed nå lovfestet
en rett til barnekoordinator. Barnekoordinator skal blant annet
sørge for koordinering av det samlede tjenestetilbudet og ha oversikt
over og bidra aktivt til å ivareta kommunens ansvar for nødvendig oppfølging
og tilrettelegging og at familien og barnet får nødvendig informasjon
og helhetlig veiledning. I tråd med lovproposisjonen er det også
vedtatt andre lovendringer som skal bidra til bedre velferdstjenester
for barn og unge som har behov for et sammensatt tjenestetilbud.
Den tidligere statsråden
viste også til at disse samarbeids- og samordningsbestemmelsene
skal evalueres for å få kunnskap om tiltakenes effekt. I tillegg
ønsker departementene at ordningen med barnekoordinator evalueres
særskilt for å avklare hvorvidt ordningen fører til en bedre situasjon
for målgruppen. Det skal også utarbeides en tverrsektoriell veileder
for samarbeid og samordning mellom velferdstjenestene.
Når det gjelder
klagebehandling, viste den tidligere statsråden til at retten til
å klage er en sentral rettssikkerhetsgaranti for å ivareta befolkningens
lovfestede rettigheter. Den tidligere statsråden var kjent med at
det er ubegrunnet variasjon i praksis på tvers av embetene, og har
i Likeverdsreformen varslet tiltak for mer enhetlig klagesaksbehandling.
Statens helsetilsyn har igangsatt et omfattende arbeid som skal
styrke deres rolle som overordnet faglig myndighet overfor statsforvalterne.
Et hovedmål for arbeidet er nettopp å etablere klare og tydelige
rammer for hvordan praksis skal følges opp og likhet oppnås, der
dette er viktig for rettssikkerhet og kvalitet i tjenestetilbudet.
Den tidligere statsråden
viste også til at Statens helsetilsyn har oppdatert veileder i behandling
av klagesaker etter pasient- og brukerrettighetsloven og skal ha
digitale samlinger for ledere/ansvarlige for klagesaksbehandlingen
og klagesaksbehandlere hos statsforvalterne.
Den tidligere statsråden
viste til at Riksrevisjonen peker på manglende kunnskap om hvordan
kommunene som første instans behandler klager. I Likeverdsreformen
framhevet den tidligere regjeringen at det er behov for økt kunnskap
om dette temaet.
Den tidligere statsråden
mente at Riksrevisjonens rapport avdekker viktige forhold knyttet
til tilgjengelighet og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene, og
opplyste at han ville se nøye på hvordan Riksrevisjonens anbefalinger
bør følges i arbeidet med å sørge for gode og forsvarlige tjenester
til barn og unge med funksjonsnedsettelser og familiene deres.