Regelverk
og retningslinjer for kontrollen med eksport av strategiske varer
Kontrollen med eksport
av strategiske varer er hjemlet i lov 18. desember 1987 om kontroll
med strategiske varer, tjenester og teknologi mv. (eksportkontrolloven). Utenriksdepartementets
forskrift av 19. juni 2013 om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer,
teknologi og tjenester (eksportkontrollforskriften) utgjør det operative
regelverket for departementets lisensierings- og kontrolloppgaver.
Utenriksdepartementet arbeider med å tydeliggjøre kontrollen med
kunnskapsoverføring i forskriften.
Begrepet «strategiske
varer» er en fellesbetegnelse for forsvarsmateriell og flerbruksvarer
og er i eksportkontrolloven definert som «varer og teknologi som
kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller
anvendelse av produkter til militær bruk eller som direkte kan tjene
til å utvikle et lands militære evne, samt varer som kan benyttes
til å utøve terrorhandlinger».
Utenriksdepartementets
retningslinjer for behandlingen av lisenssøknader om eksport av
forsvarsmateriell baserer seg på regjeringens erklæring av 11. mars 1959
og Stortingets vedtak av samme dato, hvor det bl.a. forutsettes
at det skal gjøres grundige vurderinger av de utenriks- og innenrikspolitiske
forhold i vedkommende område, og at Norge ikke vil tillate salg
av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller
til land hvor det er borgerkrig. I 1997 samlet Stortinget seg enstemmig
om at demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter
i mottakerlandet også skal tas hensyn til.
Vurderinger av hvilke
land som kan motta forsvarsmateriell fra Norge, finner sted langs
to spor. Mens en landklarering i hovedsak baserer seg på vurderinger
i henhold til Stortingets vedtak av 1959 og 1997-presisering, vil
de konkrete lisenssøknadene behandles grundig og individuelt på
basis av kriteriene i Utenriksdepartementets retningslinjer. Vurderinger
etter kriteriene i den konsoliderte listen, det vil si EUs åtte
kriterier for våpeneksport og artikkel 6 og 7 fra FNs våpenhandelsavtale
ATT, tar utgangspunkt i en spesifikk vare til et konkret mottakerland.
Kun da kan det vurderes om det spesifikke utstyret er relevant f.eks.
for bruk til interne undertrykkingsformål i bestemmelsesstaten.
Dersom en eksport anses å være uforenlig med retningslinjene, vil
søknaden avslås selv om det dreier seg om et klarert land. Det redegjøres
nærmere for systemet for landklareringer i kapittel 2.
Stortingets vedtak
fra 1959 og presisering i 1997 forutsetter at det gjøres en sammensatt
og bred vurdering av søknader om lisens for eksport av forsvarsmateriell. Dette
følger særlig av 1959-vedtakets formulering om at «det skal ved
avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger».
Selv om kun demokratiske rettigheter og grunnleggende menneskerettigheter
nevnes konkret i 1997-erklæringen, har man i praksis også vektlagt
humanitærrettslige forhold. I 2014 ble det gjennomført en grundig
gjennomgang og revisjon av retningslinjene, som førte til at det
blant annet ble innarbeidet en konsolidert liste av vurderingskriterier, og
som utdyper vurderingene som forutsettes i vedtaket fra 1959 og
presiseringen i 1997. Retningslinjene ble senest oppdatert i mai
2019 ved å ta inn en konkret referanse til humanitærretten i den
konsoliderte kriterielisten. Dette tydeliggjør hensynet til den
internasjonale humanitærretten som følger av ATTs artikkel 7.
Meldingen opplyser
at Tyrkias militære operasjoner i det nordlige Syria høsten 2019
førte til at Utenriksdepartementet besluttet å stanse behandlingen
av nye lisenssøknader til Tyrkia. Situasjonen utløste en grundig vurdering
innenfor rammen av retningslinjene og aktualiserte Stortingets enstemmige
vedtak av november 1967. Dette vedtaket ble fattet etter en debatt
i Stortinget om våpeneksport og forholdet til allierte land. 1967-vedtaket
representerer en avgrensning av 1959-vedtakets virkeområde, og slår
fast at 1959-vedtaket ikke sikter på å regulere forhold som står
i forbindelse med norske sikkerhets- og forsvarsinteresser, og bare
gjelder for kommersiell våpeneksport. Videre fremgår det at leveranser
til NATO-allierte land, som skjer etter planer trukket opp i NATO
og som Norge har vært med på å vedta, ikke omfattes av 1959-vedtaket.
I lys av Stortingets vedtak i 1967 vil utførsel som finner sted
i forbindelse med planer trukket opp i NATOs forsvarsorganisasjon
og som er godtatt av Norge, kunne godkjennes etter en vurdering.
Det redegjøres for regelverket og retningslinjene i kapittel 2.