Søk

Innhold

3. Oppfølging av forslag til endringer i Stortingets forretningsorden foreslått av utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon, jf. Dokument 21 (2020–2021)

3.1 Innledning

Stortinget vedtok 25. mai 2019 å nedsette et utvalg til å utrede Stortingets kontrollfunksjon. Utvalget har bestått av femten medlemmer oppnevnt av Stortingets presidentskap. Samtlige av partiene på Stortinget har vært representert i utvalget med ett utvalgsmedlem hver, med unntak av Høyre og Arbeiderpartiet, som har hatt to medlemmer hver. I tillegg har utvalget hatt fire partipolitisk uavhengige medlemmer, oppnevnt på grunnlag av særlig fagkompetanse. På tidspunktet for avgivelse av utvalgets rapport hadde utvalget følgende medlemmer:

Stortingsrepresentant Svein Harberg (H) (leder)

Stortingsrepresentant Ruth Grung (A) (nestleder)

Stortingsrepresentant Dag Terje Andersen (A)

Stortingsrepresentant Norunn Tveiten Benestad (H)

Stortingsrepresentant Marit Arnstad (Sp)

Stortingsrepresentant Petter Eide (SV)

Stortingsrepresentant Geir Jørgen Bekkevold (KrF)

Stortingsrepresentant Carl-Erik Grimstad (V)

Stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes (R)

Stortingsrepresentant Une Bastholm (MDG)

Vararepresentant til Stortinget Carl I. Hagen (FrP)

Professor Eirik Holmøyvik

Professor Benedikte Moltumyr Høgberg

Professor Jostein Askim

Tidl. ekspedisjonssjef Riksrevisjonen Therese Johnsen

Stortingsrepresentant Knut Arild Hareide (KrF) var utvalgsleder frem til han ble statsråd i januar 2020 og gikk ut av utvalget. Daværende utvalgsmedlem Svein Harberg (H) ble da oppnevnt som utvalgsleder. Stortingsrepresentant Ingjerd Schou (H) var medlem av utvalget frem til hun gikk inn i Stortingets presidentskap i januar 2020. Knut Arild Hareide og Ingjerd Schou ble erstattet av stortingsrepresentantene Geir Jørgen Bekkevold (KrF) og Norunn Tveiten Benestad (H).

Seniorrådgiver Kristian Reinert Haugland Nilsen og tingrettsdommer Åsne Julsrud har vært sekretærer for utvalget.

Utvalgets mandat følger av Innst. 271 S (2018–2019). Det gjengis i sin helhet her:

«Mandat for utvalg til å utrede Stortingets kontrollfunksjon

1. Innledning

Stortingets kontroll med regjeringen – den utøvende statsmakt – er en av Stortingets viktigste oppgaver og har sentral konstitusjonell og politisk betydning. Stortinget har ved flere tidligere anledninger tatt opp sider ved Stortingets kontrollfunksjoner til prinsipiell vurdering. I lys av at det nå snart er 20 år siden forrige større gjennomgang av dette, og ulike spørsmål knyttet til utøvelsen av Stortingets kontrollfunksjoner jevnlig er gjenstand for debatt, er det nå ønskelig med en ny prinsipiell gjennomgang av utvalgte spørsmål.

2. Temaer utvalget skal vurdere

I

Kontrollvirksomheten i regi av Stortinget selv, herunder Stortingets faste komiteer

Utvalget skal innenfor dette temaet utrede følgende problemstillinger:

  • a) Enkelte sider ved kontroll- og konstitusjonskomiteens ansvarsområder og arbeidsmåter, herunder:

    • Behovet for endringer i reglementet for åpne kontrollhøringer. Reglementet ble fastsatt på bakgrunn av Frøiland-utvalgets delinnstilling i 2001 (Dokument nr. 19 (2000–2001)). Utvalget skal gjennomgå regelverket på nytt og spesielt vurdere om det bør gjøres endringer eller presiseringer i bestemmelser om innkalling av ansatte i embetsverket, dvs. i departementer, direktorater og statlige virksomheter samt ansatte i selskaper som helt eller delvis er eid av staten, og om det er behov for klargjøring av prosessuelle rettigheter for personer som stiller til høring.

    • Behovet for klargjøring av kontroll- og konstitusjonskomiteens adgang til å føre kontroll med statsrådens forvaltning av statlig forretningsvirksomhet organisert som selvstendige rettssubjekter.

    • Behovet for retningslinjer for behandling av kontrollsaker som også er under strafferettslig etterforskning.

  • b) Evaluering av bestemmelser i Stortingets forretningsorden om mindretallsrettigheter i komiteene. Mindretallsrettigheter ble innført i kontroll- og konstitusjonskomiteen ved Stortingets behandling av Frøiland-utvalgets innstilling, jf. Dokument nr. 14 (2002–2003) og Innst. S. nr. 210 (2002–2003). Disse rettighetene ble tydeliggjort ved behandlingen av Innst. 487 S (2016–2017). Det er også innført mindretallsrettigheter i andre komiteer, jf. behandlingen av Innst. 259 S (2012–2013). Utvalget skal vurdere om bestemmelsene om mindretallsrettigheter i komiteene er hensiktsmessige og eventuelt foreslå endringer i disse.

  • c) Forholdet mellom kontroll- og konstitusjonskomiteen og fagkomiteene. Utvalget skal vurdere ansvarsdelingen mellom kontroll- og konstitusjonskomiteen og Stortingets fagkomiteer, herunder om Stortingets fagkomiteer i større grad bør involveres i kontrollsaker innenfor deres respektive fagområder og ansvarsfordelingen ved behandling av regjeringens meldinger om oppfølgningen av Stortingets anmodningsvedtak.

  • d) Spørsmål knyttet til innsynsrett for komiteene og for enkeltrepresentanter. Stortingskomiteenes særskilte stilling og informasjonsbehov har ført til en egen praksis for utlevering av forvaltningens dokumenter til komiteene. Utvalget skal vurdere om denne praksisen bør nedfelles. Utvalget skal videre vurdere om Stortingets forretningsorden § 74 om representantenes begjæringer om dokumentinnsyn er hensiktsmessig utformet. Utvalget kan også foreslå andre endringer eller regelfesting av forhold knyttet til dokumentinnsyn for stortingsorganer eller stortingsrepresentanter, eller knyttet til innsyn i dokumenter i stortingsorganers besittelse.

II

Ordningen med anmodningsvedtak

Stortingets adgang til å instruere regjeringen er et viktig styringsverktøy for Stortinget. Ordningen med anmodningsvedtak er likevel ikke regulert i Grunnloven, og bare indirekte gjennom Stortingets forretningsorden. I Frøiland-utvalgets innstilling fra 2002 ble Stortinget oppfordret til å utvise varsomhet med slike vedtak. Antall anmodningsvedtak har likevel økt kraftig de siste årene. Det har også vært ulike oppfatninger om vedtakenes rettslige status, og enkelte vedtak eller forslag til vedtak de siste årene har utfordret konstitusjonelle regler om kompetansefordeling mellom Stortinget og regjeringen.

Utvalget skal vurdere denne vedtaksformen, herunder:

a) om det er behov for å regulere vedtaksformen nærmere

b) om det er behov for å klargjøre anmodningsvedtakenes rettslige status

c) om det bør oppstilles begrensninger av hva slike vedtak kan gå ut på

d) om det er behov for å gjøre endringer i behandlingsmåten for regjeringens meldinger om oppfølging av disse vedtakene, både fra regjeringen til Stortinget og i Stortinget.

III

Regelverket for parlamentariske granskingskommisjoner

De gjeldende bestemmelsene i Stortingets forretningsorden § 19 om parlamentariske granskingskommisjoner er relativt kortfattede, og det følger av bestemmelsen at det ved oppnevningen i det enkelte tilfelle skal fastsettes i hvilken grad kommisjonen skal være bundet av generelle regler og retningslinjer som ellers gjelder for offentlige granskingskommisjoner. Utvalget bør vurdere om det er behov for mer generelle regler og retningslinjer for virksomheten til parlamentariske granskingskommisjoner, og eventuelt utarbeide forslag til slikt regelverk, for eksempel vedrørende prosessuelle rettigheter om vitneplikt og regler om taushetsplikt og selvinkriminering. I vurderingen skal utvalget også se hen til at parlamentariske granskingskommisjoner, i egenskap av organer for Stortinget, i dag ikke er underlagt sentralt regelverk for offentlig saksbehandling som forvaltningsloven, offentleglova og arkivlova.

IV

Forholdet til eksterne organer tilknyttet Stortinget

Stortinget har fem faste eksterne organer: Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Ombudsmannsnemnda for Forsvaret, Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings og sikkerhetstjeneste og Norges institusjon for menneskerettigheter. De har ulike former for tilknytning til Stortinget og Stortingets administrasjon.

Utvalget skal innenfor dette temaet utrede følgende problemstillinger:

a) Organenes organisatoriske og administrative tilknytning til Stortinget. Det er ikke et ordinært over- og underordningsforhold mellom Stortinget og de tilknyttede organene. Organene er ulikt organisert (kollegium, utvalg, styre, personlig verv), og Stortingets presidentskap og Stortingets administrasjon ivaretar ulike administrative og styringsmessige funksjoner for organene (for eksempel sikkerhetsklarering av personell, tilsetting i enkelte administrative stillinger, fastsettelse av personalreglement, behandling av budsjettforslag mv). Utvalget skal vurdere i hvilken utstrekning Stortingets presidentskap og Stortinget administrasjon skal ivareta administrative og styringsmessige funksjoner for organene, særlig sett hen til organenes behov for uavhengighet fra Stortinget. Utvalget skal også vurdere om det bør fastsettes generelle prinsipper for hvordan de tilknyttede organene bør organiseres.

b) Ny lov for Ombudsmannsnemnda for Forsvaret. Virksomheten til Ombudsmannsnemnda for Forsvaret er i dag regulert gjennom instruks fastsatt av Stortinget, mens øvrige faste eksterne organer tilknyttet Stortinget er regulert enten gjennom lov eller ved en kombinasjon av lov og instruks. Utvalget skal vurdere om det bør utarbeides en egen lov også for Ombudsmannsnemnda for Forsvaret, og skal i så fall utarbeide forslag til en slik lov.

c) Ny lov for Sivilombudsmannen. Utvalget skal utarbeide ny lov til erstatning for gjeldende lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannsloven). Utvalget skal her ta utgangspunkt i Sivilombudsmannens arbeidsgrupperapport om behov for endringer i sivilombudsmannsloven avgitt 4. juli 2018, samt de føringer som er gitt ved kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av denne, jf. Innst. 223 S (2018–2019) fra konstitusjonskomiteen om Sivilombudsmannens Arbeidsgrupperapport om endringer i sivilombudsmannsloven og Dokument 19 (2017–2018) punkt 6 i rapport til Stortingets presidentskap fra utvalg nedsatt for å vurdere prosessen og valgbarheten til medlem i de komiteer, utvalg og nemnder som Stortinget oppnevner.

V

Ekstern revisjon av Stortingets administrasjon

Etter Grunnloven § 75 k skal Stortinget utnevne fem revisorer som skal gjennomgå statens regnskaper, og det har helt siden 1800-tallet vært praksis at Riksrevisjonen fører kontroll med Stortingets regnskaper. Riksrevisjonen har imidlertid ikke gjennomført forvaltningsrevisjoner av Stortinget, og det har vært ulike oppfatninger om Riksrevisjonens adgang til å gjennomføre etterlevelsesrevisjoner av Stortingets administrasjon. Mulige innretninger av fremtidige kontrollsystemer for Stortingets administrasjon ble drøftet i Dokument 18 (2017–2018) Rapport til Stortingets presidentskap fra arbeidsgruppen for oppfølging av Riksrevisjonens rapport om byggeprosjektet Prinsensgate 26 mv. I Innst. 406 S (2017–2018) om oppfølging av rapporten uttalte presidentskapet at

'Presidentskapet vil bemerke at byggeprosjektet Prinsensgate 26 mv. har vist at det er nødvendig å få på plass mer effektive rutiner for kontroll og revisjon av administrasjonens virksomhet. Presidentskapet mener at det på dette viktige området kan være behov for ytterligere vurderinger og utredninger utover de forslag som er foreslått i arbeidsgruppens rapport. Presidentskapet vil komme tilbake til disse spørsmålene på egnet måte.'

Utvalget gis på denne bakgrunn i oppdrag å utrede og fremme forslag til fremtidige ordninger for revisjon av Stortingets administrasjon.

VI

Annet

Utvalget har ellers anledning til å ta opp til overveielse andre sider ved Stortingets kontrollfunksjon enn de som er nevnt ovenfor.

Utvalget skal imidlertid ikke vurdere riksrettsordningen eller grunnlovsbestemmelsene om opplysningsplikt og parlamentarisme, som ble vedtatt i 2007. Utvalget skal heller ikke vurdere Stortingets spørreinstitutter (spørsmål til skriftlig besvarelse, ordinær og muntlig spørretime og interpellasjoner).

Videre skal utvalget ikke gå nærmere inn på kontrollvirksomheten i regi av Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste, Riksrevisjonens kontrollvirksomhet overfor forvaltningen eller virksomheten til Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, da det for disse organene enten er nylig gjennomført eller planlagt egne evalueringsprosesser.

Utvalget kan fremme forslag om endringer eller tilføyelser i Grunnloven, ordinær lovgivning, og Stortingets forretningsorden og regelverk fastsatt i medhold av denne.»

I utvalgsperioden har Stortingets presidentskap i brev til utvalget 20. mai 2020 utvidet utvalgets mandat med tre ytterligere temaer. Utvidelsen skjedde på bakgrunn av Stortingets vedtak nr. 566 og 567 av 12. mai 2020, og vedtak 572 av 14. mai 2020. Mandattilføyelsen gjengis her:

«Stortingets presidentskap ber på denne bakgrunn utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon om i tillegg til det gjeldende mandatet å:

  1. vurdere og komme med forslag som muliggjør offentlig innsyn og debatt rundt Riksrevisjonens undersøkelser,

  2. vurdere og komme med forslag til prosedyrer for å sikre Stortingets medvirkning og kontroll med norsk utenriks- og forsvarspolitikk, og

  3. vurdere og komme med forslag til etableringen av et Nav-ombud i tråd med merknadene fra stortingsflertallet i Innst. 254 S (2019–2020).»

Utvalget ble gitt frist til 31. januar 2021 for å avgi sin innstilling til Stortingets presidentskap.

3.2 Sammendrag av utvalgets forslag til endringer av Stortingets forretningsorden mv.

3.2.1 Endringer i ansvarsdelingen mellom komiteene

I rapporten punkt 6.10 behandler utvalget Stortingets behandling av rapporter og meldinger fra Stortingets eksterne organer. Samtlige av de eksterne organene avgir årlige meldinger eller rapporter til Stortinget, som danner grunnlag for Stortingets egen kontroll av tema som omhandles i rapportene. Med unntak av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har de eksterne organene også adgang til å levere særskilte meldinger eller rapporter til Stortinget. Utvalget mener at også NIM bør ha en adgang til å avgi særskilte meldinger. Utvalget mener at det ikke er behov for å lovfeste denne adgangen nærmere hva gjelder NIM. Det følger av organets mandat at det må ha anledning til å varsle Stortinget dersom det oppdager noe av alvorlig karakter.

Praksis i dag er at ulike komiteer behandler de forskjellige eksterne organenes meldinger og rapporter. Riksrevisjonens, Sivilombudsmannens og EOS-utvalgets meldinger behandles av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Årsmeldingen fra NIM behandles av justiskomiteen, og årsmeldingen for Ombudsmannsnemnda for Forsvaret behandles av utenriks- og forsvarskomiteen. Utvalget mener at alle rapporter som avgis av de eksterne organene, både årsmeldinger og særskilte meldinger, bør behandles av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har et helhetlig bilde av kontrollfunksjonen. Komiteen vil da ha et særskilt ansvar for å oversende rapportene til fagkomiteer for uttalelse der det er relevant. Utvalget foreslår at kontroll- og konstitusjonskomiteen får ansvaret for å behandle rapportene fra samtlige av Stortingets eksterne organer, og at forretningsordenen § 14 om saksfordelingen mellom komiteene justeres i tråd med dette.

3.2.2 Granskingskommisjoner

Granskingskommisjoner er behandlet i rapportens kapittel 5.

Det er i dag ikke noe generelt regelverk for parlamentariske granskingskommisjoner, ut over det som følger av forretningsordenen § 19. Den eneste lovbestemmelsen som generelt gjelder stortingsoppnevnte kommisjoner, er domstolloven § 43 annet ledd, som innebærer at en kommisjon kan kreve bevisopptak for domstolene, noe som vil utløse vitneplikt. I forretningsordenen § 19 tredje ledd er det vist til at det ved oppnevningen bør vurderes om en parlamentarisk granskingskommisjon skal være underlagt generelle regler og retningslinjer som gjelder for regjeringsoppnevnte granskingskommisjoner. Forretningsordenen § 19 forutsetter at det ved oppnevningen av den enkelte granskingskommisjon vurderes konkret hvilke regler som skal gjelde, herunder om det skal vedtas lov som er nødvendig for granskingskommisjonens informasjonstilgang.

Utvalgets vurdering er at det ikke bør fastsettes et generelt regelverk for slike granskingskommisjoner, men at de rettslige rammene fastsettes i det enkelte tilfellet på grunnlag av den enkelte kommisjons mandat. I stedet for å foreslå et generisk regelverk har utvalget derfor beskrevet ulike typer bestemmelser som i praksis kan være aktuelle for granskingskommisjoner, og som er tenkt å tjene som utgangspunkt for å utarbeide spesifikke regelverk tilpasset den enkelte granskingskommisjon. Utvalget drøfter blant annet hensyn som må ivaretas ved oppnevning av parlamentariske granskingskommisjoner samt spørsmål knyttet til oppnevning, habilitet, mandatutforming, vernet mot selvinkriminering, beviskrav, varsel, innsyn og kontradiksjon, kommisjoners informasjonstilgang, taushetsplikt, etterprøvbarhet, offentlighet og innsyn, etterlatte og pårørende og arkiv.

På bakgrunn av utvalgets vurderinger foreslås enkelte endringer i Stortingets forretningsorden § 19. Utvalget mener at henvisningen i forretningsordenen § 19 til de generelle regler og retningslinjer som gjelder for offentlige granskingskommisjoner per i dag, er utdatert. Generelt mener utvalget at lovforslaget i NOU 2009:9 Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner er et bedre utgangspunkt for å vurdere hvilke bestemmelser som kan være aktuelle. I stedet for en generell henvisning til annet regelverk foreslås det at forretningsordenen § 19 gir uttrykk for at en granskingskommisjons mandat må sikre retten til kontradiksjon og etterprøvbarhet, samt at det må avklares i hvilken grad regler etter forvaltningsloven, offentleglova og arkivlova skal gjelde. Når det gjelder forvaltningsloven, er det særlig reglene om habilitet og taushetsplikt som er relevante for en granskingskommisjon.

Det bør fremgå at kommisjonen må ha rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger, herunder potensielt personopplysninger av særlig sensitiv karakter.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at dette reguleres i forretningsordenen § 19 tredje ledd slik:

«Stortinget fastsetter kommisjonens mandat og de nærmere prosedyrene for dens arbeid. Mandatet må sikre retten til kontradiksjon og etterprøvbarhet. Videre må mandatet avklare i hvilken grad bestemmelser i forvaltningsloven, offentleglova, sikkerhetsloven og arkivloven skal gjelde. Det bør også vurderes om kommisjonen har behov for lovhjemmel for å sikre nødvendig tilgang til opplysninger og dokumenter og til å behandle personopplysninger.»

Alle har rett til å la seg bistå på alle trinn av undersøkelsen, og utvalget mener at utgifter til slik bistand til de berørte bør dekkes av kommisjonen der det er tale om nødvendige kostnader, og når særlige grunner taler for det.

Det foreslås derfor en ny bestemmelse i forretningsordenen § 19 fjerde ledd som skal lyde:

«Alle har rett til å la seg bistå på alle trinn av undersøkelsen. De som er berørt av granskingen, kan få dekket nødvendige kostnader når særlige grunner taler for det.»

3.2.3 Stortingets forretningsorden § 74 om begjæringer om dokumentinnsyn

I rapportens pkt. 3.6.6.2 behandler utvalget regelen i Stortingets forretningsorden om begjæringer om dokumentinnsyn.

Forretningsordenen § 74 lyder:

«En representant som ønsker å be om innsyn i regjeringens og forvaltningens dokumenter, kan innlevere sin anmodning skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets administrasjon. Presidenten oversender anmodningen til det ansvarlige regjeringsmedlemmet, som snarest og senest innen tre dager enten skal utlevere dokumentet eller meddele skriftlig hvorfor det ikke er utlevert innen fristen, og i tilfelle når det vil bli utlevert eller hvorfor det ikke vil bli utlevert.

Regjeringsmedlemmet kan avslå anmodningen i den grad dokumentet kan unntas fra offentlighet etter offentleglova, men skal ved sin vurdering legge vekt på representantenes særskilte stilling og informasjonsbehov.»

Bestemmelsen ble vedtatt 28. mai 2003 i samsvar med Innst. S nr. 210 (2002–2003) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, etter forslag fra Frøiland-utvalget (Dokument 14 (2002–2003)). Den ble begrunnet med at en slik formalisert prosedyre ville kunne lette representantenes innsynsmuligheter. Formelt gir den ikke representantene noen utvidet innsynsrett ut over offentleglovas bestemmelser, men formuleringen i andre ledd må forstås som en instruks til regjeringen om utøvelsen av meroffentlighetsskjønn når en representant ber om innsyn.

Utvalget er enig i bestemmelsens materielle innhold, men for å understreke representantenes behov for informasjon foreslås det en redigering av rekkefølgen i bestemmelsen slik at siste leddsetning skilles ut til et nytt annet ledd.

Utvalget drøfter videre hvorvidt forretningsordenen § 74 bør åpne for å fremsette klage på statsrådens avslag på innsynsbegjæring. Utvalget viser til at å etablere en klagerett i forretningsordenen § 74 vil reise en rekke spørsmål, både når det gjelder klagerettens omfang, klagefrist, prosedyren for fremsettelse av klage og hvilke krav som skal stilles til regjeringens behandling av denne.

I stedet for å fremme en begjæring etter § 74 kan representanten selv be om innsyn etter offentleglova, og representanten vil da ha ordinær klagerett på et eventuelt avslag etter offentleglovas system.

3.2.4 Endringer i Stortingets forretningsorden § 75 a tredje ledd

I rapportens pkt. 3.3.7 behandler utvalget endringer i Stortingets forretningsorden § 75 a tredje ledd om tilgang til gradert informasjon for ansatte i partigruppene.

Etter forretningsordenen § 75 a tredje ledd er det Stortingets presidentskap som avgjør om rådgivere og andre ansatte i partigruppene kan få tilgang til gradert informasjon, likevel slik at det er opp til komiteen selv å avgjøre om de skal ha tilgang til gradert informasjon etter beskyttelsesinstruksen og informasjon gradert BEGRENSET etter sikkerhetsloven. Utvalget foreslår en forenkling av regelverket som samtidig sikrer hensynene til kontroll med og notoritet om hvem som får slik tilgang. Forutsetningen for å få tilgang til gradert materiale er at den ansatte er sikkerhetsklarert, autorisert og har tjenstlig behov for å sette seg inn i dokumentene. Utvalget foreslår at ansatte som skal gis tilgang, varsler om det til komitésekretariatet i Stortingets administrasjon, som kontrollerer at den ansatte er sikkerhetsklarert for den gradering som er aktuell, og at personen er autorisert. Den representanten som den ansatte er tilknyttet i sakens anledning, avgjør om det foreligger tjenstlig behov. Komitésekretariatet registrerer hvem som er gitt tilgang til dokumentene, slik at det til enhver tid føres oversikt over hvilke personer som har tilgang til dokumentene. Når det gjelder ansatte i partigrupper som ikke er representert i komiteen, mener utvalget at det er komiteen som må avgjøre i hvilken grad disse skal få tilgang til gradert informasjon. Endringen er kun av praktisk betydning og innebærer ingen endring i tilgangen til gradert informasjon for disse ansatte sammenlignet med dagens ordning.

3.2.5 Endringer i reglementet for åpne høringer

Det er foreslått flere mindre justeringer i reglementet for åpne kontrollhøringer. Det foreslås at reglementet gjøres generelt for alle kontrollhøringer, slik at det også regulerer lukkete kontrollhøringer.

Utvalget foreslår en ny bestemmelse om lukkete høringer i reglementet for kontrollhøringer som omtaler dette og andre forhold som gjør seg gjeldende under lukkete høringer, som at offentligheten eller media ikke kan være til stede. Det foreslås en egen hjemmel for at de som er innkalt, kan høre på øvrige innkaltes forklaringer, og for at ansatte i partigruppene som er gitt tilgang til gradert informasjon i saken, kan gis tillatelse til å være til stede. Ved behandling av opplysninger som er belagt med taushetsplikt etter reglene i forvaltningsloven, kan ansatte i partigruppene være til stede i lukkete høringer under pålegg om taushet. Alle de tilstedeværende pålegges i slike tilfeller taushet om det de får høre.

Det foreslås ellers at den «innkalte» erstattes med den «inviterte», for å understreke at det er frivillig å møte. Bestemmelser om gjennomføringen av høringer foreslås endret for å gjenspeile dagens praksis.

3.3 Presidentskapets merknader

3.3.1 Generelt

Presidentskapet viser til rapporten fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon i Dokument 21 (2020–2021) kapittel 12 om endringer i Stortingets forretningsorden og reglement for åpne komitéhøringer, samt rapportens pkt. 3.3 Særlige problemstillinger vedørende reglene for åpne kontrollhøringer og Stortingets forretningsorden § 75 a, pkt. 3.6.6.2 Særlig om Stortingets forretningsorden § 74, kapittel 5 Parlamentariske granskingskommisjoner og pkt. 6.10 Behandling av eksterne organers rapporter

Med mindre noe annet fremkommer av merknadene nedenfor, vil presidentskapet slutte seg til de forslag til endringer i Stortingets forretningsorden og reglement for åpne kontrollhøringer som er fremsatt av utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon. Dette innebærer blant annet at ansvaret for saker som gjelder virksomheten til Ombudsmannsnemnda for Forsvaret og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) flyttes fra henholdsvis utenriks- og forsvarskomiteen og justiskomiteen til kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Når det gjelder NIMs rapportering til Stortinget, jf. utvalgets rapport punkt 6.10 første avsnitt, mener presidentskapet at gjeldende ordning, hvor institusjonen kun avgir en årlig melding til Stortinget, bør videreføres. Dette følger også av gjeldende formuleringer i NIM-loven § 11.

Presidentskapet har også foreslått enkelte språklige og lovtekniske presiseringer av forslagene til endringer i Stortingets forretningsorden og reglement for kontrollhøringer. Disse presiseringene har ikke innholdsmessig betydning og er derfor ikke kommentert i det følgende.

3.3.2 Forslaget til endringer i forretningsordenen § 75 a tredje ledd

Ifølge Stortingets forretningsorden § 75 a tredje ledd må ansatte i partigruppene eller andre rådgivere ikke gis tilgang til gradert informasjon uten samtykke fra Stortingets presidentskap. I saker som er til behandling i komiteene, kan komiteen likevel beslutte at rådgivere som er tilknyttet et medlem av komiteen, og som følger komiteens arbeid, kan få tilgang til informasjon gradert etter beskyttelsesinstruksen samt informasjon gradert BEGRENSET etter sikkerhetsloven.

Utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon har foreslått at dagens ordning erstattes med en ordning hvor det er opp til representantene i komiteen å avgjøre om en ansatt i partigruppen har tjenstlig behov for informasjon. Komiteen bestemmer om det skal gis tilgang til gradert informasjon for ansatte i partigrupper som ikke er representert i komiteen.

Presidentskapet viser til at bestemmelsen ble tatt inn i Stortingets forretningsorden våren 2019 som et ledd i gjennomgangen av bestemmelsene i forretningsordenen om behandling av gradert informasjon i lys av ny sikkerhetslov, jf. Innst. 426 S (2018–2019) fra Stortingets presidentskap. Bestemmelsen trådte i kraft 1. oktober 2019.

Stortinget behandler få graderte saker, og det finnes derfor hittil begrenset praksis knyttet til bestemmelsen. De søknadene som har blitt lagt frem for presidentskapet, er imidlertid blitt undergitt en reell behandling, og det har ikke vært automatikk i at søknader innvilges. Det har forekommet at en søknad har blitt avslått ut fra hensynet til å begrense spredningen av gradert informasjon, og det har også forekommet at det har blitt knyttet nærmere vilkår til et samtykke.

Presidentskapet viser til at gradert informasjon formidles til Stortinget for å dekke stortingsrepresentantenes behov for informasjon som ledd i utøvelsen av deres verv som folkevalgte. Representantenes behov for å få tilgang til gradert informasjon der dette er nødvendig for Stortingets behandling av en sak, tilsier at Stortinget har strenge regler når det gjelder representantenes adgang til å dele slik informasjon videre med andre, og at det er god kontroll med hvilke personer som gis tilgang til gradert informasjon. Disse hensynene gjør seg spesielt gjeldende for informasjon på de høyeste graderingsnivåene. Bestemmelsen i forretningsordenen § 75 a er relativt ny, og presidentskapet ser ikke grunn til å gjennomføre endringer før en har vunnet flere erfaringer med den gjeldende ordningen.