1.2 Bakgrunnen for forslaget
Norge er en del av
et felles nordisk kraftmarked, som også er integrert i det europeiske
markedet gjennom overføringsforbindelser mellom landene. Et særtrekk
ved det nordiske kraftmarkedet er det tette samarbeidet mellom landene
om utvikling av felles markedsløsninger. Det har vært en betydelig
utvikling på dette området etter at de nordiske landene deregulerte
kraftmarkedene sine på 1990-tallet.
I dag skjer samarbeidet
i det nordiske kraftmarkedet på flere nivåer og involverer landenes
energimyndigheter, TSOer og kraftbørser. De nordiske TSOene har
et godt samarbeid blant annet gjennom en avtale om systemdrift.
Dette samarbeidet har vært særlig viktig for å sikre den løpende
driften og utviklingen av kraftsystemet i Norden.
For å utnytte infrastrukturen
for elektrisitet effektivt over landegrensene er det behov for samarbeid
og mer konsistente metoder for driften av infrastrukturen. Et velfungerende
overføringssystem skal sørge for at kraften bringes mellom ulike
områder hvor behovet er størst, og at forsyningssikkerheten opprettholdes
i situasjoner med variasjoner i produksjon og forbruk av elektrisitet.
Behovet for å sikre
en pålitelig kraftforsyning til lavest mulig kostnad for forbrukerne
er en viktig årsak bak EUs politikk for videreutvikling av det felles
indre kraftmarked. EUs andre energimarkedspakke ble lagt fram for
Stortinget i St.prp. nr. 52 (2005–2006) og inntatt i EØS-avtalen
vedlegg IV (energi). EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt i
2009 og trådte i kraft i EU 3. mars 2011. Energimarkedspakkene trekker
opp viktige hovedprinsipper for organiseringen av kraftmarkedet, men
må suppleres med utfyllende regler. De fire forordningene som er
omfattet av proposisjonen, bidrar til dette.
Med hjemmel i forordning
(EF) 714/2009 har Kommisjonen vedtatt til sammen åtte forordninger
knyttet til handel med elektrisitet over landegrensene. Disse er dels
betegnet som nettkoder og dels som retningslinjer. Tematisk er forordningene
inndelt i områdene markedsorganisering, drift av systemet og tilknytning
til kraftnettet.
Forordningene skal
fremme et mer velfungerende kraftmarked over landegrensene med bedre
utnyttelse av eksisterende overføringsnett for elektrisk kraft.
Dette skal bidra til mer effektiv konkurranse, som også kommer forbrukerne
til gode. Et viktig hensyn er også å legge til rette for et strømnett
som kan ta imot mer fornybar energi og dermed bidra til at EU når
klima- og energimålsettingene for 2030. Forordningene gjelder overfor
aktørene i kraftmarkedet, herunder TSOer, kraftprodusenter, nettselskap,
kraftbørser, forskjellige aktører innenfor krafthandel og utstyrsleverandører.
Forordningene gjelder
forhold som hittil i stor grad har vært regulert gjennom en avtalebasert
og ulovfestet praksis mellom landene, slik som den nordiske systemdriftsavtalen.
Innholdet i forordningene knytter seg i stor grad til tilsvarende
forhold som allerede er regulert i det nordiske kraftmarkedet i
dag. Forordningene vil gjelde på et detaljeringsnivå som man i Norge
tidligere har overlatt til den systemansvarlige (Statnett) å fastsette,
ofte i samarbeid med de andre systemoperatørene i Norden. Det vil
være Statnett som får mye av ansvaret for praktisk oppfølging av
forordningene.
Prosessen for å utvikle
nærmere vilkår og metoder har som formål å harmonisere regelverket
ytterligere i EU. Visse vilkår og metoder skal utarbeides av samtlige TSOer
eller NEMOer og godkjennes av samtlige nasjonale reguleringsmyndigheter
for energi. Dette sikrer felles gjennomføring på EU-nivå.
Olje- og energidepartementet
fremmet i et høringsnotat av 23. november 2018 forslag til endringer
i energiloven for å gjennomføre Kommisjonsforordning (EU) 2015/1222
av 24. juli 2015 om fastsettelse av retningslinjer for kapasitetstildeling
og flaskehalshåndtering (CACM). Olje- og energidepartementet fremmet
videre i tre høringsnotater av 26. september 2019 forslag til endringer
i energiloven for å gjennomføre Kommisjonsforordning (EU) 2017/2195
av 23. november 2017 om fastsettelse av retningslinjer for balansering
av kraftsystemet (EB), Kommisjonsforordning (EU) 2016/1719 av 26. september
2016 om fastsettelse av retningslinjer for langsiktig kapasitetsfastsettelse
(FCA) og Kommisjonsforordning (EU) 2017/1485 av 2. august 2017 om fastsettelse
av retningslinjer for drift av transmisjonsnettet for elektrisk
kraft (SOGL).
Flere høringsinstanser, heriblant
DistriktsEnergi og Energi Norge, er positive til innlemmelsen av
forordningene i EØS-avtalen og gjennomføringen i norsk rett og viser
til fordelene med et harmonisert regelverk for å legge til rette
for et velfungerende kraftmarked og at norske aktører kan delta
og bidra i dette. Flere er bekymret for tiden det tar å gjennomføre
regelverket i Norge, og ønsker seg større grad av transparens og
involvering i utarbeidelsen av rettsakter, vurderinger av EØS-relevans
samt arbeidet med EØS-tilpasninger. Noen høringsinstanser viser
til at det kan være uklarheter og potensiell motstrid mellom forordningene
og norsk regelverk, særlig på forskriftsnivå, ved en gjennomføring,
og mener det er behov for ytterligere vurderinger av dette.
Andre instanser mener
Stortinget bør utsette videre behandling av rettsakter knyttet til
den tredje energimarkedspakken. Det vises blant annet til at det
faglige utredningsgrunnlaget er mangelfullt, fravær av konsekvensanalyse,
at det er fremmet et søksmål knyttet til innlemmelsen av tredje
energimarkedspakke i EØS-avtalen som ikke er avsluttet, at rettsaktene
er en trussel mot norsk kraftforedlende industri som er avhengig
av en konkurransedyktig kraftpris, og at Norge fratas politisk styring
over elektrisk kraft. Etter Nei til EUs syn innebærer innlemmelse
en suverenitetsavståelse som må behandles etter Grunnloven § 115.
Høringsinstansenes
syn er nærmere beskrevet under kapittel 6.3 i proposisjonen.