Søk

Innhold

3. Uttalelse fra justiskomiteen

Helse- og omsorgskomiteens utkast til innstilling ble 11. mai 2021 sendt til justiskomiteen til uttalelse. Justiskomiteen uttaler følgende i brev av 25. mai 2021:

«Justiskomiteens medlemmer viser til sine respektive partiers merknader i innstillingen. I tillegg har komiteen følgende merknader:

‘Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg at regjeringspartiene fremdeles fremholder at en differensiert modell som sørger for at tunge rusavhengige møtes med hjelp fremfor straffereaksjoner strider mot Grunnlovens likhetsprinsipp. Disse medlemmer er ikke enige i dette, og vil også vise til at både tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch og tidligere høyesterettsdommer Georg F. Rieber-Mohn avviser dette. Disse medlemmer viser til og støtter opp under merknaden fra Arbeiderpartiet og Senterpartiets medlemmer i helse- og omsorgskomiteen om dette.

Disse medlemmer mener at det ikke er riktig å legge et straffeansvar ovenfor en person som er tungt rusavhengig, og mener at dette er en sykdom som må møtes med helsehjelp. Disse medlemmer vil også vise til at en trussel om straffeansvar vil ha liten eller ingen effekt hos et menneske som er avhengig av rusmidler. Tidligere høyesterettsdommer Georg F. Rieber Mohn har blant annet uttalt følgende som vi ønsker å vise til i denne sammenhengen:

«Jeg ser det slik at denne personen er ‘partielt utilregnelig’ – han mangler skyld i forhold til egen bruk av stoff, men er ansvarlig for alle andre typer straffbare handlinger. Også vinningskriminalitet for å skaffe seg stoff, selv om det her vil foreligge sterkt formildende omstendigheter.

Ganske annerledes er situasjonen for ungdom eller voksne som eksperimenterer med narkotika i helgene eller bruker det bare til «fest», uten at narkotikaen har tatt kontroll over deres liv. I disse miljøene er også faren stor for ‘smitte’ og nyrekruttering til stoff blant yngre personer. Her har straffansvaret en viss avskrekkende effekt, i alle fall hvis oppdagelsesrisikoen ikke er for lav og politiets forfølgning ikke for slapp. Over tid vil sannsynligvis straffansvaret uansett ha en moraldannende og -styrkende virkning. Og straffbarheten vil være et viktig hjelpemiddel i politiets forebyggende arbeid blant ungdom.

På denne bakgrunn er det etter mitt skjønn gode grunner for å skille mellom disse to hovedgruppene i spørsmålet om avkriminalisering. En annen sak at det her vil være en stor gråsone og lovtekniske utfordringer å utforme straffebudet som skal skille mellom gruppene. Men noen umulig oppgave kan det ikke være.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet tilsynelatende tar til orde for en ruslovgivning som behandler rusavhengige som utilregnelige. I 2019 uttalte daværende riksadvokat Tor Aksel Busch og justiskomiteens leder Lene Vågslid at det i en rettsstat ikke kan være uforutsigbart hvem som har skyldevne, og at uklare utilregnelighetsregler ville kunne medføre stor ulikhet for loven. Disse medlemmer er enige i disse uttalelsene. Nettopp av disse grunnene, er det svært uheldig og uholdbart å differensiere ruslovgivningen basert på et utilregnelighetsprinsipp, slik Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå legger opp til.

Disse medlemmer mener det er uhensiktsmessig å behandle rusavhengighet som utilregnelighet, da selvpåført rus under avhengighet ofte ikke innebærer manglende forståelse for handlingen. Rusavhengige vil i utgangspunktet være sine handlinger fullt bevisst også når handlingene er motivert av avhengigheten. Hvis svekket selvkontroll alene kan frita for ansvar, reiser dette spørsmål om hvorvidt andre tilstander av svekket selvkontroll også bør være ansvarsfriende, som for eksempel abnorm seksualdrift eller kleptomani. Det er også et spørsmål om rusavhengige også bør fritas for ansvar for vinningskriminalitet eller narkotikasalg de begår for å få råd til narkotika, dersom handlingen begås i desperasjon etter å skaffe stoff i en akutt tilstand av rus sug eller abstinens. At slike lovbrudd er mer straffverdige enn narkotikabruk, tilsier ikke at vurderingen av skyldevne stiller seg noe annerledes, og hvis hovedgrunnen til å unnta rusavhengige straffansvar er at lovbruddet deres ikke er straffverdig nok, taler dette heller for at lovbruddet avkriminaliseres, slik rusreformen legger opp til, enn at utilregnelighetsbegrepet utvannes.

Disse medlemmer mener at det ikke er opplagt at rusavhengige alltid mangler kontroll over sine handlinger i en grad som tilsier ansvarsfrihet. For eksempel vil rusavhengige ofte ha gjennomgått avrusning en rekke ganger. Selv langtkomne rusavhengige vil dessuten kunne bruke et stoff de er avhengige av når abstinens og rus sug først er blitt døyvet. Ettersom forslaget til Arbeiderpartiet og Senterpartiet nødvendigvis innebærer innføring av et blandet prinsipp, hvor det kreves årsakssammenheng mellom avhengigheten og lovbruddet, er det da sannsynlig at rusavhengige i hvert fall vil kunne straffes for oppbevaring av et stoff i tilfeller hvor de kunne ha kvittet seg med stoffet i mer viljesterke øyeblikk. Et slikt krav til årsakssammenheng vil være ufravikelig for at regelen skal kunne ha noen legitimitet, da narkotikabegrepet favner om mange ulike stofftyper, og selv langtkomne rusavhengige normalt bare vil være avhengige av noen få.

Disse medlemmer mener videre at en rusreform basert på utilregnelighetsmodell vil være umulig å håndheve i praksis. For å konstatere manglende handlefrihet, ville det i det minste måtte kreves en uoverkommelig trang. Det er vanskelig å se hvordan et slikt krav operasjonaliseres, da ulike stoffer gir ulike avhengighetssymptomer, og disse også ville måtte være av en viss intensitet for å kunne sies ansvarsfriende. Denne intensitet er neppe etterprøvbar eller kvantifiserbar. Det vil heller ikke være kurant å benytte kriterier som f. eks. avhengighetens varighet, da enkelte stoffer kan gi sterke abstinenser etter relativt kort tids sammenhengende bruk i høye doser.

Disse medlemmer viser til at et krav om sterk avhengighet og et krav om årsakssammenheng vil by på uklarhet som i praksis kan medføre uforutsigbarhet og vilkårlig straffeforfølgning. Dette støter mot både legalitetsprinsippet og likhetsprinsippet’.»

Forrige kapittel
Neste kapittel