Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Marianne Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Silje Hjemdal, fra Senterpartiet, Olav Urbø, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, viser til representantforslagets intensjon om å få flere film- og serieprodusenter til å velge Norge som innspillingsland, styrke norsk filmproduksjon og skape mer arbeid for norske filmarbeidere og andre som arbeider i støttefunksjoner knyttet til filmproduksjon, og støtter denne intensjonen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, peker på at filmbransjen er en stor og multinasjonal grenseoverskridende bransje, der aktørene er gjensidig avhengig av hverandre. Filmøkonomien er internasjonal og sammensatt, og finansieringsløsninger for å realisere enkeltprosjekter innebærer som oftest en kombinasjon av inntekter fra mange ulike aktører, i ulike land. Finansieringskilden Norsk filminstitutt kan bidra med til de enkelte norske film- og serieproduksjoner, er ikke alene nok.

Flertallet viser til at bransjen selv, produsentene, mener at en innføring av spendkrav slik forslagsstillerne tar sikte på, ikke vil styrke norsk filmproduksjon, men sannsynligvis vanskeliggjøre arbeidet med å finne gode og sammensatte finansieringsløsninger for enkeltprosjekter. Flertallet har også merket seg at bransjen selv peker på andre virkemidler som er treffsikre for å styrke filmproduksjon i Norge, og dermed arbeid til filmarbeidere og de som lever av støttefunksjonene rundt. Flertallet støtter intensjonen i forslaget, men ønsker ikke en innføring av spendkrav nå. Flertallet imøteser en ny stortingsmelding om norsk film, og mener det er naturlig å se på tiltak for å styrke norsk filmproduksjon i denne sammenheng, og forutsetter at et slikt arbeid gjøres i dialog med bransjen. Flertallet peker på at en styrking av filminsentivordningen, fra rammestyrt til regelstyrt, samt en økonomisk styrking av filmregionene, og Filmfondet, må være de mest naturlige og treffsikre tiltakene for å faktisk styrke norsk filmproduksjon, tiltrekke seg flere utenlandske produksjoner, samt skape mer arbeid for norske aktører.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener innføring av et krav til forbruk i Norge er komplekst og sammensatt. Det er betydelig tvil om det vil bidra til økt måloppnåelse. Dette flertallet vil derfor ikke støtte at det innføres et slikt krav for norske produksjoner. Dette flertallet viser til kulturministerens vurderinger i brev til komiteen datert 29. april 2021.

Et tredje flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen etter først å ha innført filminsentivordningen også har bidratt til å styrke den. Senest i revidert statsbudsjett 2021, hvor ordningen nå er foreslått til 100 mill. kroner. Dette flertallet mener at filminsentivordningen har vært vellykket for norske filmarbeidere og produsenter, og den styrker Norge betydelig som produksjonsland. Dette flertallet mener ordningen skal fortsette og videreutvikles, og at en rammestyrt ordning kan være et langsiktig mål for en norsk filminsentivordning, men vi er ikke der enda.

Dette flertallet viser til Innst. 14 S (2020–2021) hvor flertallet skriver:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at filminsentivordningen har vært en suksess som har bidratt til at flere store utelandsproduksjoner er lagt til Norge. Flertallet viser til bransjens egne analyser, som viser at for hver krone som insentivordningen refunderer, så legger produksjonene igjen over fem ganger så mye penger i Norge, noe som er bra for aktiviteten i distriktene, filmmiljøet i Norge og landet vårt som en filmdestinasjon. Flertallet viser også til den store internasjonale konkurransen rundt betingelsene i ulike typer filminsentivordninger, og at gode og forutsigbare ordninger nærmest er blitt en forutsetning for å bli valgt som innspillingsland.»

Dette flertallet viser til at kulturnæringene skaper store ringvirkninger for andre næringer, slik som turisme og ulike støttefunksjoner. Internasjonale produksjoner skaper norske arbeidsplasser, øker kompetansen i den norske filmindustrien og kjøper varer og tjenester fra andre næringer. Næringsliv som leverer kultur, omsetter for milliarder av kroner og omfatter tusenvis av bedrifter og selvstendig næringsdrivende.

Dette flertallet vil styrke insentivordningen for å få utenlandske filmproduksjoner til Norge. Slike insentiv vil både føre til mer innhold for norske forbrukere, bedre kompetanse i norske kreative næringer og omsetning for andre næringer som er underleverandører. Dette vil gi store økonomiske ringvirkninger. Dette flertallet ønsker å løfte frem kultursektoren som en næring som skaper arbeidsplasser, vekst og aktivitet over hele landet, istedenfor en sektor som primært forbindes med offentlig støttet kultur.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at med en regelstyrt ordning vil det også være riktig å kutte i byråkratiet i Norsk filminstitutt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Norsk filminstitutt delte ut 450 mill. kroner i 2019 til filmproduksjon. Norsk filmbransje er en viktig næring, og det er avgjørende at det legges til rette for at den kan utvikle seg videre og vokse i Norge. Som i alle andre bransjer er det viktig å ha hele verdikjeden innenfor landets grenser. Film er produsenter, skuespillere og en rekke fagprofesjoner både nasjonalt og regionalt.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i dag er spendkrav til utenlandske produksjoner som spilles inn i Norge, dvs. at utenlandske produsenter får dekt 25 pst. av utgiftene sine. Lignende spendkrav finnes ikke i de nasjonale tilskuddsordningene. Andre land som det er naturlig å sammenligne seg med, har spendkrav, inkludert land med lavere lønnskostnader enn Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i en styrking av filminsentivordningen, fra rammestyrt til regelstyrt, samt en økonomisk styrking av filmregionene og Filmfondet.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at dette er fulgt opp i Senterpartiet sitt alternative budsjett med henholdsvis 10 og 15 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at dette ikke betyr at det ikke er behov for spendkrav nasjonalt.

Disse medlemmer kan heller ikke se at innføring av spendkrav vil være til hinder for samarbeid med andre land om finansiering.

Filmforbundet opplyste i komiteens høring at 45 pst. av alle location-dager i produksjon av norsk tv-drama og film skjer i utlandet. Tendensen er økende, og blant annet så var dette merkbart for Filmparken på Jar. Det paradoksale er at under pandemien har denne vært fullbooka.

Disse medlemmer har merket seg at flere og flere produksjoner med klar norsk historisk og kulturell karakter spilles helt eller delvis inn i utlandet. Eksempel på dette er «Snekker Andersen», «Askeladden» og «Ut å stjæle hester» der nesten alt er filmet i utlandet. «Birkebeineren» er spilt inn i Norge og Ungarn.

Disse medlemmer mener det er en klar tendens at noe «eksteriør» blir filmet i Norge mens studio/locations filmes i utlandet.

Disse medlemmer er òg kjent med en økende bekymring blant ansatte i bransjen over at en større og større del av norsk filmproduksjon filmes i utlandet. Ved produksjon i utlandet er det ofte bare fagsjefene som er med.

Disse medlemmer mener at alt dette i sum er en trussel mot videre utvikling av et robust norsk filmmiljø. Det er flere ting som kan vurderes, blant annet tilskuddenes størrelse og som nevnt spendkrav.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå de nasjonale tilskuddsordningene for produksjon og formidling av audiovisuelle verk med det siktemål å innføre spendkrav etter modell av andre land som har et slikt vilkår i sine tilskuddsordninger, slik at en bestemt andel av de statlige tilskuddsmidlene brukes på å produsere film og TV-drama i Norge.»