Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Trond Giske, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Marianne
Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet,
Himanshu Gulati og Silje Hjemdal, fra Senterpartiet, Olav Urbø,
fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, og fra Kristelig
Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, viser til representantforslagets
intensjon om å få flere film- og serieprodusenter til å velge Norge
som innspillingsland, styrke norsk filmproduksjon og skape mer arbeid
for norske filmarbeidere og andre som arbeider i støttefunksjoner
knyttet til filmproduksjon, og støtter denne intensjonen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
peker på at filmbransjen er en stor og multinasjonal grenseoverskridende
bransje, der aktørene er gjensidig avhengig av hverandre. Filmøkonomien
er internasjonal og sammensatt, og finansieringsløsninger for å
realisere enkeltprosjekter innebærer som oftest en kombinasjon av inntekter
fra mange ulike aktører, i ulike land. Finansieringskilden Norsk
filminstitutt kan bidra med til de enkelte norske film- og serieproduksjoner,
er ikke alene nok.
Flertallet viser til at bransjen
selv, produsentene, mener at en innføring av spendkrav slik forslagsstillerne tar
sikte på, ikke vil styrke norsk filmproduksjon, men sannsynligvis
vanskeliggjøre arbeidet med å finne gode og sammensatte finansieringsløsninger
for enkeltprosjekter. Flertallet har
også merket seg at bransjen selv peker på andre virkemidler som
er treffsikre for å styrke filmproduksjon i Norge, og dermed arbeid
til filmarbeidere og de som lever av støttefunksjonene rundt. Flertallet støtter
intensjonen i forslaget, men ønsker ikke en innføring av spendkrav
nå. Flertallet imøteser
en ny stortingsmelding om norsk film, og mener det er naturlig å
se på tiltak for å styrke norsk filmproduksjon i denne sammenheng,
og forutsetter at et slikt arbeid gjøres i dialog med bransjen. Flertallet peker
på at en styrking av filminsentivordningen, fra rammestyrt til regelstyrt,
samt en økonomisk styrking av filmregionene, og Filmfondet, må være
de mest naturlige og treffsikre tiltakene for å faktisk styrke norsk
filmproduksjon, tiltrekke seg flere utenlandske produksjoner, samt
skape mer arbeid for norske aktører.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, mener innføring av et krav til forbruk i Norge
er komplekst og sammensatt. Det er betydelig tvil om det vil bidra
til økt måloppnåelse. Dette
flertallet vil derfor ikke støtte at det innføres et slikt
krav for norske produksjoner. Dette flertallet viser til
kulturministerens vurderinger i brev til komiteen datert 29. april
2021.
Et tredje flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at regjeringen etter først å ha innført filminsentivordningen
også har bidratt til å styrke den. Senest i revidert statsbudsjett
2021, hvor ordningen nå er foreslått til 100 mill. kroner. Dette flertallet mener
at filminsentivordningen har vært vellykket for norske filmarbeidere
og produsenter, og den styrker Norge betydelig som produksjonsland. Dette flertallet mener
ordningen skal fortsette og videreutvikles, og at en rammestyrt
ordning kan være et langsiktig mål for en norsk filminsentivordning,
men vi er ikke der enda.
Dette flertallet viser til
Innst. 14 S (2020–2021) hvor flertallet skriver:
«Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at filminsentivordningen har vært en suksess som har bidratt
til at flere store utelandsproduksjoner er lagt til Norge. Flertallet
viser til bransjens egne analyser, som viser at for hver krone som
insentivordningen refunderer, så legger produksjonene igjen over
fem ganger så mye penger i Norge, noe som er bra for aktiviteten
i distriktene, filmmiljøet i Norge og landet vårt som en filmdestinasjon.
Flertallet viser også til den store internasjonale konkurransen
rundt betingelsene i ulike typer filminsentivordninger, og at gode
og forutsigbare ordninger nærmest er blitt en forutsetning for å
bli valgt som innspillingsland.»
Dette flertallet viser til
at kulturnæringene skaper store ringvirkninger for andre næringer,
slik som turisme og ulike støttefunksjoner. Internasjonale produksjoner
skaper norske arbeidsplasser, øker kompetansen i den norske filmindustrien
og kjøper varer og tjenester fra andre næringer. Næringsliv som
leverer kultur, omsetter for milliarder av kroner og omfatter tusenvis
av bedrifter og selvstendig næringsdrivende.
Dette flertallet vil styrke
insentivordningen for å få utenlandske filmproduksjoner til Norge.
Slike insentiv vil både føre til mer innhold for norske forbrukere,
bedre kompetanse i norske kreative næringer og omsetning for andre
næringer som er underleverandører. Dette vil gi store økonomiske
ringvirkninger. Dette flertallet ønsker
å løfte frem kultursektoren som en næring som skaper arbeidsplasser,
vekst og aktivitet over hele landet, istedenfor en sektor som primært
forbindes med offentlig støttet kultur.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener at med en regelstyrt ordning
vil det også være riktig å kutte i byråkratiet i Norsk filminstitutt.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at Norsk filminstitutt delte ut 450 mill. kroner i 2019 til
filmproduksjon. Norsk filmbransje er en viktig næring, og det er
avgjørende at det legges til rette for at den kan utvikle seg videre
og vokse i Norge. Som i alle andre bransjer er det viktig å ha hele
verdikjeden innenfor landets grenser. Film er produsenter, skuespillere
og en rekke fagprofesjoner både nasjonalt og regionalt.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
det i dag er spendkrav til utenlandske produksjoner som spilles
inn i Norge, dvs. at utenlandske produsenter får dekt 25 pst. av
utgiftene sine. Lignende spendkrav finnes ikke i de nasjonale tilskuddsordningene.
Andre land som det er naturlig å sammenligne seg med, har spendkrav,
inkludert land med lavere lønnskostnader enn Norge.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er
enig i en styrking av filminsentivordningen, fra rammestyrt til
regelstyrt, samt en økonomisk styrking av filmregionene og Filmfondet.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at dette er fulgt opp i Senterpartiet
sitt alternative budsjett med henholdsvis 10 og 15 mill. kroner.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke
at dette ikke betyr at det ikke er behov for spendkrav nasjonalt.
Disse medlemmer kan heller
ikke se at innføring av spendkrav vil være til hinder for samarbeid
med andre land om finansiering.
Filmforbundet opplyste
i komiteens høring at 45 pst. av alle location-dager i produksjon
av norsk tv-drama og film skjer i utlandet. Tendensen er økende,
og blant annet så var dette merkbart for Filmparken på Jar. Det
paradoksale er at under pandemien har denne vært fullbooka.
Disse medlemmer har merket
seg at flere og flere produksjoner med klar norsk historisk og kulturell karakter
spilles helt eller delvis inn i utlandet. Eksempel på dette er «Snekker
Andersen», «Askeladden» og «Ut å stjæle hester» der nesten alt er
filmet i utlandet. «Birkebeineren» er spilt inn i Norge og Ungarn.
Disse medlemmer mener det er
en klar tendens at noe «eksteriør» blir filmet i Norge mens studio/locations
filmes i utlandet.
Disse medlemmer er òg kjent
med en økende bekymring blant ansatte i bransjen over at en større
og større del av norsk filmproduksjon filmes i utlandet. Ved produksjon
i utlandet er det ofte bare fagsjefene som er med.
Disse medlemmer mener at alt
dette i sum er en trussel mot videre utvikling av et robust norsk
filmmiljø. Det er flere ting som kan vurderes, blant annet tilskuddenes
størrelse og som nevnt spendkrav.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomgå de nasjonale tilskuddsordningene for produksjon
og formidling av audiovisuelle verk med det siktemål å innføre spendkrav
etter modell av andre land som har et slikt vilkår i sine tilskuddsordninger,
slik at en bestemt andel av de statlige tilskuddsmidlene brukes
på å produsere film og TV-drama i Norge.»