4.1 Generelle merknader

Komiteen viser til at norsk statsborgerlovgivning bygger på nedstamningsprinsippet og at statsborgerskap erverves ved fødsel, adopsjon, søknad eller melding. Et barn som har mor eller far med norsk statsborgerskap, får automatisk norsk statsborgerskap. Det kreves en statsborgermessig forbindelse til Norge ved minst en av foreldrene. Eneste unntak er barn som blir født på norsk jord av ukjente foreldre. En person som har oppholdt seg i Norge i minst syv år i løpet av en tiårsperiode, kan etter individuell søknad få innvilget statsborgerskap dersom enkelte krav som for eksempel obligatorisk norskopplæring er oppfylte. Danske, finske, islandske og svenske statsborgere har ved melding rett til å bli norsk statsborger såfremt vedkommende har fylt 18 år, har vært bosatt i riket de siste syv år og i denne tiden ikke er dømt til frihetsstraff eller særreaksjon som følge av straffbart forhold.

Komiteen viser til at norsk statsborgerskap gir rettigheter som stemmerett og valgbarhet, i tillegg til andre grunnleggende rettigheter som rett til opphold, rett til å ta arbeid i riket samt rett til å inneha et pass. De fleste rettigheter nordmenn har, er likevel ikke knyttet opp til statsborgerskap. Komiteen mener at norsk statsborgerskap skal henge høyt og samtidig bidra til god integrering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at regelverket for statsborgerskap må strammes inn. Det må blir vanskeligere å komme til Norge uten noen som helst tilknytning og bli norsk statsborger. Disse medlemmer merker seg at i løpet av perioden 2010–2019 har Norge tildelt statsborgerskap til 102 000 utenlandske statsborgere fra Afrika og Asia. Dette er nesten fire ganger så mange som Danmark. Forskjellen har blitt enda større de siste årene. I 2019 ga Norge statsborgerskap til nesten 20 ganger flere fra Afrika og Asia enn Danmark – 10 422 mot 571. Om man bare tar med Afrika: Bare 100 personer med bakgrunn fra Afrika fikk dansk statsborgerskap, mens Norge ga statsborgerskap til 5 823 afrikanere. Flest norske statsborgerskap gikk til afrikanere fra Somalia og Eritrea, henholdsvis 2 986 og 1 406, mens tilsvarende tall for Danmark var 33 og 1.

Disse medlemmer mener at problematikken rundt fremmedkrigerne som reiste fra Norge til Syria og Irak for å tilslutte seg IS, illustrerer dette og understreker viktigheten av å gjøre innstramminger i regelverket for statsborgerskap. I årene etter 2012 var det i overkant av 100 personer som reiste fra Norge. Om lag 60 prosent av disse hadde norsk statsborgerskap. Dagens regelverk gjør at det er potensielt mange født i kalifatet som har krav på et norsk statsborgerskap, ved at deres fremmedkriger-far hadde norsk statsborgerskap. Også i de tilfeller der far dør før barnet blir født, er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde, for at barna skal ha rett på norsk statsborgerskap. Dette understreker viktigheten av å oppstille krav om at barn født i utlandet må ha en fast tilknytning og samvær med den biologiske forelder som innehar det norske statsborgerskapet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det å få norsk pass og stemme ved stortingsvalg er viktig for tillit, trygghet og tilhørighet. For mange innvandrere er statsborgerskap det siste leddet i integreringsfasen. Det markerer en tilhørighet til det norske samfunnet og gir rettigheter som sikrer mulighet til full deltakelse i det norske samfunnet.

4.2 Merknader til Dokument 8:117 S (2020–2021)

Komiteen viser til representantforslagets ulike forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter ikke forslagene.

4.3 Merknader til Prop. 130 L (2020–2021)

4.3.1 Endringer i statsborgerloven

Komiteen viser til regjeringens forslag om å heve kravet til oppholdstid fra syv til åtte år ved søknad om statsborgerskap etter hovedregelen i statsborgerloven § 7. Det foreslås samtidig å innføre en unntaksbestemmelse for anerkjente flyktninger slik at kravet etter gjeldende rett om syv års oppholdstid videreføres for denne gruppen.

Komiteenviser også til den foreslåtte unntaksbestemmelsen i statsborgerloven med kortere krav til oppholdstid for søkere med tilstrekkelig inntekt. For disse søkerne skal det etter forslaget stilles et krav om seks års opphold i Norge i løpet av de siste ti årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener samlet sett at lovendringene vil bidra til at innvandrere i større grad deltar i arbeidslivet, blir økonomisk selvstendige og gjennom dette tidligere blir en del av det norske samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets primærpolitikk som fremmet i Dokument 8:117 S (2020–2021).

Disse medlemmer vil subsidiært støtte regjeringens forslag om å heve kravet til oppholdstid fra 7 til 8 år ved søknad om statsborgerskap etter hovedregelen i statsborgerloven § 7. Disse medlemmer vil for øvrig ikke støtte den foreslåtte unntaksbestemmelsen om et redusert krav til oppholdstid for anerkjente flyktninger. Dette vil etter disse medlemmers oppfatning bidra til å undergrave lovens hovedregel, som skal være 8 år. Disse medlemmer støtter heller ikke forslaget om å redusere kravene til oppholdstid for søkere med tilstrekkelig inntekt. Disse medlemmer viser til ovenstående merknad, og at økonomisk selvforsørgelse bør være et minimumskrav i tillegg til kravene om oppholdstid.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at proposisjonens formål samlet sett skal bidra til at innvandrere i større grad deltar i arbeidslivet, blir økonomisk selvstendige og gjennom dette tidligere blir en del av det norske samfunnet. Disse medlemmer viser til at det er et vilkår i statsborgerloven om at man må ha, eller fylle vilkårene for, permanent oppholdstillatelse, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav d. For å få permanent oppholdstillatelse må man oppfylle vilkårene etter utlendingsloven og utlendingsforskriften om selvforsørgelse. Selvforsørgelse er således allerede et krav, jf. utlendingsloven § 62. Etter utlendingsregelverket gjøres det noen unntak for ulike grupper. Reglene om krav til selvforsørgelse i utlendingsloven er beskrevet i punkt 3.3.4 i Prop. 130 L (2020–2021).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter ikke regjeringens forslag.

Dette medlem viser til at det i høringsrunden om å øke botidskravet til det opprinnelige foreslåtte 10 år, var stor motstand blant høringsinstansene. Dette gjelder Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Den norske kirke ved Oslo bispedømmeråd og Kirkerådet, Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Jussbuss, migrasjonsforskere ved Institutt for fredsforskning (PRIO), MiRA-senteret, Institutt for samfunnsforskning, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Norske kvinners sanitetsforening, Oslo kommune, Redd Barna Ungdom (Press), Rettspolitisk forening, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, Utdanningsforbundet, FNs høykommissær for flyktninger (SEIF) og FNs barnefond. Flere av disse høringsinstansene uttaler at høringsforslaget ikke er godt nok begrunnet, at forslaget vil ha en negativ effekt på integrering, og at disse effektene ikke er tilstrekkelig utredet. Flere høringsinstanser etterlyser også en nærmere redegjørelse for hvordan forslaget vil berøre barn, og uttaler at hensynet til barnets beste taler mot å innføre krav om lengre oppholdstid for erverv av norsk statsborgerskap. Dette medlem viser til at de samme innvendingene gjelder forslaget som regjeringen nå fremmer om å øke botiden fra 7 til 8 år. Regjeringens begrunnelse for forslaget er at statsborgerskap skal henge høyt og sikre at de som blir norske statsborgere, har en tilstrekkelig tilknytning til Norge. Regjeringen uttaler i proposisjonen at de også har merket seg at mange av høringsinstansene sier at et hevet oppholdstidskrav kan ha negativ effekt på integreringsprosesser, og at de «legger vekt på at de eventuelle negative effektene for den enkeltes integrering blir redusert når departementet nå foreslår et krav om åtte års oppholdstid og ikke ti år slik det ble foreslått i høringsforslaget». Dette medlem mener dette vitner om at forslaget skal gjennomføres på tross av faglige råd kun fordi det står i en regjeringserklæring.

Dette medlem vil trekke fram UDI sin høringsuttalelse hvor de påpeker at den gruppa som blir berørt av et hevet oppholdstidskrav, er utenlandske borgere som i all hovedsak har et ønske og en forventning om å fortsette å bo og arbeide i Norge på permanent basis, og som allerede oppfyller kravene om selvforsørgelse for å kunne få permanent oppholdstillatelse. UDI antar at regler om hevet oppholdstidskrav vil føre til at flere søkere vil havne i en situasjon der de må velge bort studie- og karrieremuligheter for å ha mulighet til å få norsk statsborgerskap i framtiden.

Dette medlem vil også vise til at IMDi i sin høringsuttalelse sier at de ikke kjenner til forskning eller annen dokumentasjon som tilsier at et økt oppholdstidskrav for erverv av norsk statsborgerskap virker positivt for integreringen. IMDi viser også til en oversikt fra OECD som viser en positiv sammenheng mellom naturalisering og deltakelse i arbeidslivet, og flere studier som viser en positiv sammenheng mellom naturalisering og integrering i ulike europeiske land.

IMDi uttaler at statsborgerskapet gir politiske rettigheter i form av stemmerett og valgbarhet ved stortingsvalg, og at statsborgerskapet slik er en formell bekreftelse på at man kan delta i og påvirke politiske prosesser i det norske samfunnet. IMDi uttaler at erverv av norsk statsborgerskap på denne måten kan øke innvandreres samfunnsdeltakelse, noe som også er et integreringspolitisk mål.

Dette medlem synes det er uklart hva regjeringen mener de kan oppnå ved å øke botidskravet for statsborgerskap med ett år, når det ikke er noe forskningsmessig belegg for at å stramme inn vilkårene fører til mer eller bedre integrering, heller motsatt, som vist til i IMDI sitt høringssvar. Dette medlem viser til at det er mange barrierer som hindrer innvandreres deltakelse i arbeidslivet, og mange er motiverte for både arbeid og å kunne forsørge seg selv. Det må satses på mange tiltak som bedre og mer tilpasset språkopplæring, større satsing på å tette gapet mellom innvandreres kompetanse og det som etterspørres i arbeidslivet, i stedet for å sette opp flere barrierer for deltakelse.

Dette medlem støtter ikke forslaget om kortere krav til oppholdstid for statsborgerskap for søkere med tilstrekkelig inntekt. Regjeringen sier at formålet med forslaget er å «motivere utlendinger til å bidra og ta del i det norske samfunnet gjennom arbeid». Som nevnt ovenfor er det mange barrierer som hindrer innvandreres deltakelse i arbeidslivet. Flere av høringsinstansene trekker også fram at flere innvandrere er i jobb, men de vil likevel ikke kunne tjene det foreslåtte kravet på 3 G. Det er flere grunner til det, blant annet fordi de studerer eller har store omsorgsforpliktelser, eller er i lavinntektsjobber. LDO viser til at innvandrere jobber mye deltid og er overrepresentert både i midlertidige stillinger og i konjunkturutsatte bransjer, og at arbeidsledigheten blant innvandrere har steget under koronapandemien sammenlignet med majoritetsbefolkningen. Konsekvensen av å ikke oppfylle kravet til inntekt blir også mye større nå som regjeringen vil øke botidskravet etter hovedregelen til åtte år. Flere av høringsinstansene er bekymret for hvordan forslaget vil slå ut for ulike grupper, særlig kvinner og personer med nedsatt funksjonsevne, og flere uføre vil ikke ha mulighet til å nå kravet om 3 G. Politidirektoratet og Trøndelag politidistrikt påpeker at forslaget kan føre til større skjevhet i integreringen for enkelte grupper innvandrerkvinner i forhold til deres ektemenn, og at de kan bli utsatt for mer negativ sosial kontroll. MIRA-senteret mener regjeringen heller bør fremme forslag som gjør det mulig for flere innvandrere å bli selvforsørget, for eksempel regulere arbeidslivet på en slik måte at det ikke tillates så stor bruk av ringevikarer, korte vikariater og små stillingsprosenter, samt motarbeide diskriminering i arbeidslivet. Flere høringsinstanser uttaler at manglende motivasjon ikke er årsaken til lav sysselsetting, og at forslaget derfor ikke er hensiktsmessig.

Dette medlem mener det er problematisk at grunnleggende demokratiske rettigheter, som stemmeretten, skal være avhengig av den enkeltes inntektsnivå. Dette medlem viser også til at selv om formålet med bestemmelsen er ment godt, viser de mange høringsuttalelsene også at det kan stilles spørsmål ved om den ønskede effekten er mulig å nå ved et slikt forslag, samt at personer som allerede er godt integrerte og motiverte for jobb, og kanskje allerede har en jobb, men hvor inntekten er for lav til å oppfylle vilkåret, trenger helt andre tiltak for å sikres en sterkere tilknytning til arbeidslivet.

Dette medlem vil også understreke at saksbehandlingstiden for statsborgerskapssaker i dag er for lang, og er bekymret for at et mer komplisert regelverk fører til lengre saksbehandlingstid og krever mer ressurser, som påpekt av både UDI og POD i høringsrunden.

Komiteen viser til at det i proposisjonen er foreslått en ny § 16 b i statsborgerloven. Komiteen viser til at det i gjeldende lov ikke er noen § 16 a, og foreslår derfor en lovteknisk endring, slik at lovforslagets ny § 16 b endres til ny § 16 a.

4.3.2 Endringer i integreringsloven

Komiteen mener norskkunnskaper og samfunnskunnskap er viktig for god integrering i det norske samfunnet. Komiteen viser til forslag til endringer i integreringsloven §§ 32 og 33 om omfang av opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Forslag til ny læreplan i norsk og samfunnskunnskap har vært på høring. Kompetanse Norge har hatt ansvar for utvikling av ny læreplan. Forslaget innebærer at antall timer opplæring i samfunnskunnskap økes fra 50 til 75 timer. Økningen får konsekvenser for antall timer opplæring i norsk for deltagere som bare har plikt til å delta i opplæring og som må betale for opplæringen selv. Det foreslås derfor å redusere antall timer opplæring i norsk tilsvarende fra 250 til 225 timer slik at det samlede timeantallet fortsatt blir 300 timer.