Søk

Innhold

3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Eva Kristin Hansen og Magne Rommetveit, fra Høyre, Svein Harberg og Bente Stein Mathisen, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, fra Venstre, Terje Breivik, og uavhengig representant Ulf Isak Leirstein, viser til Dokument 3:6 (2020–2021) Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med Alexander L. Kielland-ulykken.

Komiteen vil innledningsvis uttrykke medfølelse overfor alle overlevende og etterlatte etter ulykken 27. mars 1980, der ett av boligplattformens fem bein ble revet av i høy sjø med det resultat at plattformen veltet i løpet av 20 minutter. Komiteen vil videre uttrykke forståelse for at en slik brutal opplevelse har vært svært krevende å håndtere både i datid og i ettertid, og at det oppleves vanskelig å godta at enkelte spørsmål rundt ulykken ikke har funnet sine klare svar. Det er nok ikke mulig for utenforstående fullt og helt å sette seg inn i de følelser overlevende og etterlatte sitter med, men det har for komiteen vært en klar intensjon å ta deres innlegg i høring og videre innspill på stort alvor.

Komiteen viser til at bakgrunnen for denne rapporten fra Riksrevisjonen er at representanter for Kielland-nettverket i 2019 tok kontakt med kontroll- og konstitusjonskomiteen for å drøfte muligheten for en ny gransking av Kielland-ulykken. Komiteen konkluderte den gangen med at de ikke ville anbefale å nedsette en stortingsoppnevnt granskingskommisjon med hjemmel i Stortingets forretningsorden. Som et alternativ til en stortingsoppnevnt granskingskommisjon, valgte komiteen å fremme et forslag om at Stortinget i plenum skulle pålegge Riksrevisjonen å undersøke saken. Riksrevisjonen har både nødvendig kompetanse og erfaring for å granske myndighetenes arbeid, og Stortinget vedtok i juni 2019 å be Riksrevisjonen om å undersøke hvordan myndighetene har ivaretatt sitt ansvar i forbindelse med ulykken når det gjelder:

  • gransking og klargjøring av årsakene til at Alexander L. Kielland-ulykken inntraff, og om granskingen har kartlagt ansvarsforholdene rundt ulykken tilstrekkelig.

  • oppfølging av anbefalinger fra granskingsarbeidet, herunder implementering av tiltak for å forebygge og forhindre nye ulykker.

  • oppfølging av de etterlatte og overlevende.

Komiteen mener Riksrevisjonen har levert en ryddig og god rapport, har gjort et grundig arbeid for å svare på Stortingets bestilling, og har kommet med klare konklusjoner.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen konkluderer med at det ikke er grunnlag for en ny gransking av Kielland-ulykken. Selv om Riksrevisjonen har funnet noen svakheter ved granskingen, slår de fast at disse ikke er betydelige nok til å trekke granskingskommisjonens hovedkonklusjon om ulykken i tvil.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er enig med Riksrevisjonen i at det i dag vil være vanskelig å finne pålitelig og presis informasjon eller dokumentasjon rundt de manglene kommisjonen hadde. Det er etter flertallets syn også lite sannsynlig at det vil kunne frembringes vesentlig ny informasjon.

Komiteen vil peke på at det som lærdom fra tidligere ulykker i dag er etablert en fast enhet som gransker sjøfartsulykker, dette for å kunne komme raskt i arbeid og gjennomføre intervju med vitner så tidlig som mulig. Komiteen vil minne om at selv om det i dag er utviklet langt mer treffsikre beregningsmodeller og digitale verktøy, vil slike undersøkelser måtte bygge på usikre antagelser der det ikke er konkludert i den opprinnelige rapporten eller i tilleggsrapporten. Komiteen merker seg også at det er bred enighet mellom den norske granskingen, den franske granskingen og involverte parter om den utløsende årsaken til at plattformen veltet.

Komiteen viser videre til at Riksrevisjonen konkluderer med at myndighetene gjorde en grundig jobb med å klargjøre årsakene til ulykken. Komiteen mener dette understrekes av at det er bred enighet om at det var utmattelsesbrudd i D6-staget som var den utløsende årsak til at plattformen veltet. Den franske og den norske granskingen er enige om dette, og har pekt på de samme funn og mulige påvirkninger av bruddstedet. Den franske rapporten stiller spørsmål ved om staget kan ha vært utsatt for ytre påvirkning gjennom kollisjon, men har ingen konklusjon på dette. Den norske rapporten peker på at det er flere produksjonsmessige svakheter som sammen kan være bakenforliggende årsaker til utmattelsesbruddet, mens den franske rapporten mener disse felles funnene i seg selv ikke skulle føre til et slikt brudd. Det er imidlertid mange sammenfallende funn i de to rapportene, og de franske sakkyndige omtalte de tekniske undersøkelsene den norske kommisjonen hadde fått utført, som grundige og gode.

Riksrevisjonen slår videre fast at enkelte svakheter kan ha bidratt til å svekke tilliten til granskingen, og komiteen vil understreke at Riksrevisjonen her retter til dels klar kritikk til granskingen på enkelte punkter. Klarest kritikk rettes det mot at Det Norske Veritas ble involvert i granskingen av ulykken samtidig som de var part i saken. Selv om kommisjonen ikke bestilte tekniske rapporter direkte fra Det Norske Veritas, bidro de med beregninger til enkelte av underlagsrapportene. De hadde befatning med plattformvraket både som inspektør og som part i saken. Riksrevisjonen mener dette er kritikkverdig.

Komiteen merker seg at Riksrevisjonen påpeker at arbeidsform, samt form og språk i den endelige rapporten også kan være en mulig årsak til manglende tillit til arbeidet. Kommisjonen la ikke særlig vekt på å utelukke andre årsakssammenhenger, selv om disse ble vurdert og undersøkt. Språket i rapporten inneholder mange tekniske begreper og mangler forklaringer og henvisninger. Dette sammen med at overlevende og etterlatte ikke fikk informasjon mens granskingen pågikk, og at arbeidet i kommisjonen er utydelig fremstilt i rapporten, er svakheter som etter komiteens oppfatning forklarer at det fortsatt stilles mange spørsmål og at tilliten til kommisjonens arbeid er lav blant overlevende og etterlatte. Komiteen vil samtidig understreke at det åpenbart var mangelfulle rutiner i sektoren på ulykkestidspunktet, noe som gjorde det vanskelig for kommisjonen å skaffe dokumentasjon og svar på en del åpenbare spørsmål.

Riksrevisjonen konkluderer også med at ansvarsforholdene rundt ulykken ikke ble fullstendig kartlagt. Komiteen merker seg at Riksrevisjonen som grunnlag for denne konklusjonen slår fast at det er alvorlig at myndighetene var kjent med flere svakheter i regelverket og kontrollen med flyttbare innretninger før ulykken, uten å gjennomføre tiltak. Det politiske ansvaret for petroleumsvirksomheten ble stadig flyttet på 70-tallet, og de ansvarlige direktoratene hadde utfordringer med å utvikle regelverket og å gjennomføre kontroller. Dette var både på grunn av manglende kompetanse og manglende kapasitet. Sikkerhetsopplæringen var mangelfull, både på grunn av uklart regelverk, dårlig utdanningskapasitet og at myndighetene ga dispensasjon fra kravene. Flyttbare innretninger var svært dårlig ivaretatt. Komiteen merker seg videre at Riksrevisjonen mener det er sterkt kritikkverdig at myndighetene ikke gjennomførte en fullstendig kartlegging av ansvaret til Stavanger Drilling og Phillips Petroleum etter ulykken. Kommisjonen skaffet seg lite informasjon om hvordan plattformen hadde vært driftet. Relevante dokumenter ble ikke beslaglagt, og viktig dokumentasjon ble senere aldri funnet. Rapporten kunne dermed ikke gi fullstendig grunnlag for å vurdere ansvarsforholdene.

Komiteen merker seg at Riksrevisjonen slår fast at myndighetene har fulgt opp anbefalingene fra granskingen. Det har vært et langsiktig arbeid å utvikle det sikkerhetsregimet som i dag gjelder på norsk sokkel, og sentralt i dette arbeidet har svakhetene som ble avdekket etter Kielland-ulykken bidratt sterkt til å utvikle lover, forskrifter, regelverk og kontrollrutiner. Ansvarsfordelingen mellom myndighetene, reder og operatør er blitt tydelig, og samarbeidet mellom myndighetene, næringslivet og fagforeningene er blitt styrket. Komiteen merket seg imidlertid at det fra fagforeningene under høringen ble ytret at det fortsatt er mangler rundt sikkerheten på flyttbare innretninger. Riksrevisjonen påpeker at det er viktig at myndighetene fortsatt følger tett opp sikkerheten for å redusere faren for ulykker, og viser til at Petroleumstilsynets tilsyn viser at samarbeidet med arbeidstakerne fortsatt ikke er godt nok i noen selskaper.

Komiteen viser til Innst. 411 S (2018–2019) om Riksrevisjonens undersøkelse av Petroleumstilsynets oppfølging av helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten, som påpekte at den tillitsbaserte modellen for oppfølging av petroleumsvirksomheten byr på utfordringer for Petroleumstilsynet når selskapene ikke tar tilsynets påpekninger på alvor, og til at statsråden i sitt svar til Riksrevisjonen understreker viktigheten av et høyt sikkerhetsnivå i petroleumsvirksomheten og ønsket om å være verdensledende på helse, miljø og sikkerhet.

Komiteen merker seg at den absolutt sterkeste kritikken i Riksrevisjonens rapport er knyttet til oppfølgingen av overlevende og etterlatte. Ansvaret for å følge opp disse gruppene var svakt lovregulert i 1980. Riksrevisjonen slår imidlertid fast at Sosialdepartementet, som var ansvarlig for slik oppfølging, var godt kjent med behovet for oppfølging. Riksrevisjonen konkluderer med at det er alvorlig at departementet, på tross av denne kunnskapen, valgte å ikke sørge for oppfølging av etterlatte. Komiteen merker seg at både det medisinske fagmiljøet og en styringsgruppe opprettet for å følge opp de overlevende påpekte at de etterlatte også måtte følges opp, men fikk ikke gjennomslag for det. Riksrevisjonen konkluderer også med at det er sterkt kritikkverdig at Sosialdepartementet ikke sørget for tilstrekkelig oppfølging av de overlevende. Hele 74 pst. av de overlevende som har deltatt i spørreundersøkelse fra Riksrevisjonen, mener de «i liten grad» eller «ikke i det hele tatt» har fått tilstrekkelig hjelp etter ulykken. Komiteen vil understreke at dette åpenbart er altfor høye tall. Komiteen merker seg at en av manglene var koblingen mellom den nasjonale oppfølgingen og det lokale hjelpeapparatet som skulle følge opp den enkelte i ettertid. Komiteen mener det fortsatt er et behov for å rette opp i dette med hjelp fra myndighetene. Komiteen er tilfreds med at Riksrevisjonen slår fast at systemet for å ivareta overlevende og etterlatte etter katastrofer er betydelig styrket etter ulykken, at det nå er lovfestet et krav om planer for oppfølging i alle kommuner, og at myndighetene i dag aktivt henvender seg til den rammede i en tidlig fase.

Komiteen viser til at Riksrevisjonens rapport om myndighetenes oppfølging av Kielland-ulykken var grunnlag for kontrollhøring i komiteen 9. april 2021, og har merket seg til dels sterke uttalelser fra Kielland-nettverket knyttet til deres ønske om at Stortinget skal sette i gang en ny gransking. Det ble i høringen uttrykt at det ville være et hån mot overlevende og etterlatte dersom det ikke skulle bli en ny gransking. Komiteen opplever dette som et sterkt uttrykk for et ønske om å få svar på ubesvarte spørsmål, først og fremst for å kunne avslutte saken og få ro for den enkelte involverte. Komiteen merket seg at Kielland-nettverket var tilfreds med og støttet Riksrevisjonens konklusjoner, både angående mangelfull oppfølging av overlevende og etterlatte, og konklusjonen om at myndighetene har fulgt opp anbefalingene fra granskingen. Nettverket mente imidlertid at de påpekte manglene ved granskingskommisjonens arbeid, samt de spørsmål som enda ikke har funnet sitt svar, åpenbart måtte danne grunnlag for å sette i gang en ny gransking etter initiativ fra Stortinget.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til samtlige av Riksrevisjonens konklusjoner. Dette innebærer at Kielland-nettverkets primære ønske om en stortingsoppnevnt granskingskommisjon for å starte en ny gransking ikke imøtekommes. Flertallet har tillit til de begrunnelser og den samlede vurdering Riksrevisjonen har gjort rundt dette spørsmålet.

Komiteen har likevel som intensjon å ta Kielland-nettverket på alvor gjennom å legge til rette for videre dialog med myndighetene.

Komiteen vil etter arbeidet knyttet til Riksrevisjonens rapport først og fremst beklage på det sterkeste den mangelfulle oppfølgingen overlevende opplevde etter ulykken, både i tiden rundt selve ulykken og i etterkant. Komiteen vil også beklage på det sterkeste at de etterlatte ikke ble sett på som en del av ulykken og ikke fikk oppfølging.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget vil på det sterkeste beklage den mangelfulle oppfølgingen overlevende og etterlatte opplevde etter Alexander L. Kielland-ulykken.»

Komiteen vil understreke at med den kunnskap vi har i dag, og de rutiner som nå er innarbeidet, er det vanskelig å forstå at dette ikke ble gjort på en måte som så enkeltmenneskenes behov for dialog og videre oppfølging. Det er samtidig viktig å understreke at erfaringene fra ulykken nettopp har bidratt til at det i dag er helt andre rutiner rundt oppfølging av berørte ved større ulykker.

Komiteen vil også uttrykke forståelse for at de mangler Riksrevisjonen påpeker vedrørende granskingen etter ulykken, som også samsvarer med noen av innspillene fra Kielland-nettverket, gjør det utfordrende å ha tillit til granskingen i sin helhet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener likevel det er viktig å påpeke at Riksrevisjonen etter sin grundige gjennomgang har tillit til at granskingskommisjonen har gjennomført sitt arbeid på en grundig og god måte, og har knyttet til seg den eksterne kompetanse de trengte. Granskingskommisjonen konkluderte med at utløsende årsak til ulykken var brudd i D6-staget, og at bruddet skyldtes en utmattingssprekk i staget. Konklusjonen samsvarer med de franske sakkyndiges, og ingen av partene involvert i den norske granskingen hadde innvendinger mot dette. Flertallet merker seg at det ikke er kommet et entydig klart svar på hvilken, eller hvilke, av de bakenforliggende årsakene som førte til utmattingsbruddet, men at det også her er stort sammenfall av funn i den norske og franske rapporten. Flertallet konkluderer med at det er grunn til å ha tillit til at de konklusjoner granskingskommisjonen kom med, er fattet på det best mulige grunnlag. Denne konklusjonen må imidlertid ikke anses som en svekkelse av den påpekning av svakheter og kritikk Riksrevisjonen har kommet med knyttet til kommisjonens arbeid.

Selv om flertallet støtter konklusjonen om at det ikke er grunnlag for å gjennomføre en ny gransking, erkjenner flertallet at det for Kielland-nettverkets medlemmer vil være av stor betydning å bli tatt på alvor og bli fulgt opp på noen av de anmodninger de har kommet med.

Komiteen mener det er viktig at regjeringen etablerer en eller flere «adresser» for videre dialog med nettverket. Kielland-nettverket har satt «sannhet og forsoning» som overskrift på sin videre dialog med myndighetene, og med dette som bakgrunn mener komiteen det vil være både riktig og viktig å utnytte kunnskapen nettverket har tilegnet seg, blant annet for å bidra til å styrke den tillitsbaserte modellen for oppfølging av petroleumsvirksomheten.

Komiteen registrerer at selv etter over 40 år er det overlevende og etterlatte som fortsatt sliter på grunn av manglende oppfølging. Komiteen viser til at Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har verdifull erfaring og kompetanse blant annet etter «Utøyastudien», og vil kunne gjennomføre en studie etter modell av denne.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gi Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i oppdrag å gjennomføre en studie om overlevende og pårørende etter Alexander L. Kielland-ulykken for å få kunnskap om hvilke konsekvenser manglende oppfølging etter ulykken, og ulykken i seg selv, har for menneskers fysiske og psykiske helse. Studiene skal gjøres i samarbeid med Kielland-nettverket.»

Komiteen registrerer at det er en svært liten andel av overlevende og etterlatte som har tillit til granskingskommisjonens arbeid og rapporter fra 1981 og 1983, og særlig spørsmål rundt ansvaret for opplæring, øvelser og etterlevelse av regelverk både hos myndigheter, reder, operatør og leverandører. Komiteen anmoder regjeringen om å bidra til videre dialog med Kielland-nettverket. Nettverket har etter komiteens oppfatning mye verdifull informasjon etter mange års arbeid, og kan i et samarbeid bidra til at det etableres en komplett historisk dokumentasjon om ulykken og oppfølgingen i ettertid. Nettverket vil på den måten kunne bidra til at samfunnet etablerer enda bedre kunnskap om hvordan en slik ulykke, og oppfølgingen av den, oppleves av de som ble berørt. Dette vil etter komiteens syn også kunne være god hjelp for andre grupper av overlevende og etterlatte etter ulykker både nasjonalt og internasjonalt.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gå i dialog med Kielland-nettverket og bidra til et arbeid med å samle og gjøre tilgjengelig nettverkets arbeid, dokumentasjon og innsamlet materiell i en historisk dokumentasjon om Alexander L. Kielland-ulykken og arbeidet i etterkant, med den hensikt å dokumentere opplevelsene sett fra overlevende og etterlattes ståsted.»

Komiteen ber regjeringen følge opp forslagene fra komiteen, eventuelt i form av et prosjektbasert samarbeid med Kielland-nettverket.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er behov for å lukke og skape ro i saken om Alexander L. Kielland-ulykken. Dette medlem ser det som vanskelig å oppnå et slikt punktum i saken så lenge tilliten til den opprinnelige granskingen er så lav blant de berørte, og det fremdeles finnes vesentlige ubesvarte spørsmål som de berørte opplever at ikke har blitt forsøkt besvart eller klarlagt fra det offisielle Norge. Dette medlem viser til at Riksrevisjonens grundige undersøkelse peker på en rekke slike ubesvarte spørsmål og ansvarsforhold som ikke er klarlagt, og på svakhetene i den opprinnelige granskingen. Dette medlem mener tilliten til myndighetenes håndtering, til det offisielle Norge og til samfunnet må gjenopprettes. Dette er et hensyn som Stortinget må vurdere, og som ikke Riksrevisjonen kan eller bør vurdere i sin konklusjon, noe Riksrevisjonen heller ikke har gjort. Dette medlem mener at en ny prosess for sannhet og forsoning kan bidra til å gjenopprette tillit, selv om ikke en ny prosess skulle klare å besvare alle de ubesvarte spørsmålene. En ny prosess som involverer de berørte, oppdatert undersøkelseskompetanse og som sikrer åpenhet, vil være det mest hensiktsmessige forsøket på å sikre en omforent historiefortelling som alle parter kan stå inne for. Dette medlem foreslår derfor å be presidentskapet forberede og legge frem forslag om en slik prosess i løpet av høsten 2021.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber presidentskapet forberede og legge frem sak om en særskilt prosess for sannhet og forsoning etter Alexander L. Kielland-ulykken, som er tilpasset den aktuelle saken etter blant annet følgende kriterier:

  • En prosess for sannhet og forsoning som vurderer og omtaler de ubesvarte spørsmålene i saken, søker etter nye svar, søker en omforent forståelse også der hvor det ikke finnes svar, og bidrar til å klargjøre ansvar

  • Innhenter ny og oppdatert undersøkelseskompetanse til å delta i prosessen

  • Sikrer representasjon, gjennom at etterlatte og overlevende er direkte representert sammen med representanter for arbeidstakerne

  • Sikrer deltakelse fra internasjonale miljøer med relevant kompetanse

  • Sikrer åpenhet om prosessen