Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fredric Holen Bjørdal, Svein Roald Hansen, Ingrid Heggø, Eigil Knutsen og Julia Wong, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, lederen Mudassar Kapur, Anne Kristine Linnestad, Vetle Wang Soleim og Aleksander Stokkebø, fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen, Hans Andreas Limi og Sylvi Listhaug, fra Senterpartiet, Sigbjørn Gjelsvik og Trygve Slagsvold Vedum, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Venstre, Ola Elvestuen, fra Kristelig Folkeparti, Tore Storehaug, fra Miljøpartiet De Grønne, Per Espen Stoknes, og fra Rødt, Bjørnar Moxnes, viser til at Finansdepartementet i proposisjonen fremmer forslag til endringer i lov om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven), lov om verdipapirfond (verdipapirfondloven) og lov om finansforetak (finansforetaksloven). I tillegg bes det om Stortingets samtykke til godkjenning av flere beslutninger i EØS-komiteen, som behandles i Innst. 555 S (2020–2021).

Komiteen viser til at Høyesterett, etter at Prop. 155 LS (2020–2021) var fremlagt, har avsagt en dom der det legges til grunn at det objektive ansvaret for foretaksstraff som følger av straffeloven § 27, ikke er forenlig med straffebegrepet i EMK slik det er tolket av EMD. Komiteen legger til grunn at verdipapirfondlovens og AIF-lovens bestemmelser om overtredelsesgebyr må anvendes innenfor de rammer som følger av EMK. Komiteen viser til vedlagt brev fra finansministeren av 21. mai 2021 med vedlegg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at formålet med lovproposisjonen er å gjennomføre flere EØS-relevante forordninger på verdipapirfondsområdet i norsk rett samt å styrke Finanstilsynets sanksjons- og reaksjonsmuligheter ved overtredelser av verdipapirfondloven og AIF-loven.

Flertallet viser til at næringslivet er avhengig av et velfungerende kapitalmarked for å kunne finansiere lønnsomme prosjekter til priser som reflekterer relevant risiko. Investeringer formidlet gjennom kapitalmarkedet kan spille en betydelig rolle for finansieringen av bl.a. oppstartsbedrifter og omstilling i næringslivet.

Gjennom forordning om venturekapitalfond (EU) nr. 345/2013 (EuVECA-forordningen), forordning om fond for sosialt entreprenørskap (EU) nr. 346/2013 (EuSEF-forordningen) og forordning for europeisk langsiktig investeringsfond (EU) 2015/760 (ELTIF-forordningen) er det utviklet rettslige rammeverk for grensekryssende investeringsinstrumenter for å lette tilgangen på kapital for bestemte typer av bedrifter. Dette skal bidra til økte investeringer i små og mellomstore bedrifter over landegrensene i EØS.

EuVECA-forordningen er innrettet for å fremme vekst og nyskaping i små og mellomstore bedrifter, mens EuSEF-forordningen skal øke fremveksten av foretak med et sosialt formål. ELTIF-forordningen er innrettet mot fond som investerer i prosjekter av en mer langsiktig karakter, som infrastruktur og forskning og utvikling.

Gjennom forordningene stilles det krav til hvilke investeringer fond kan gjøre for å kunne kalle seg henholdsvis et EuVECA-fond, EuSEF eller ELTIF. Fond som oppfyller kravene i forordningene grensekryssende i EØS-området etter en notifikasjonsordning, kan markedsføres som slike typer fond. Notifikasjonsordningen er en forenkling sammenlignet med dagens regler om grensekryssende distribusjon av fond.

Flertallet viser til at EuSEF-fond skal gi kapital til virksomheter som skaper målbare og positive sosiale virkninger, som leverer tjenester eller varer som gir et positivt sosialt utbytte, eller som benytter en metode for å produsere varer eller tjenester som realiserer det sosiale formålet til foretaket. Fond som investerer i samfunnsnyttige formål i tråd med forordningen, kan ta i bruk betegnelsen EuSEF. Europeiske sosiale entreprenørskapsfond skal kunne markedsføres i hele EØS, og investorer skal kunne være sikre på at fond som bruker denne betegnelsen, oppfyller EuSEF-forordningens krav.

Flertallet viser til at europeiske langsiktige investeringsfond også vil utgjøre en underkategori av alternative investeringsfond. Forvaltere som har konsesjon til å forvalte alternative investeringsfond etter reglene som gjennomfører AIFM-direktivet, kan etter ELTIF-forordningen søke tilsynsmyndigheten om en særskilt tillatelse til å forvalte et europeisk langsiktig investeringsfond som yter langsiktig finansiering til ulike infrastrukturprosjekter, unoterte selskaper eller børsnoterte små og mellomstore bedrifter (SMB-er) som utsteder egenkapital- eller gjeldsinstrumenter.

Flertallet viser til at forordningene gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon, dvs. etter sin ordlyd med tilpasninger som følge av EØS-komiteens beslutning. Forordningene foreslås gjennomført i lov om alternative investeringsfond (AIF-loven), men også gjennom en endring i finansforetaksloven, slik at det blir klart at finansforetaksloven ikke er til hinder for at europeiske langsiktige investeringsfond kan yte lån i tråd med kravene i forordningene.

Flertallet viser til at dette er en viktig kilde til kortsiktig finansiering for finansforetak, bedrifter og myndigheter. På etterspørselssiden fungerer pengemarkedsfond som et verktøy for kortsiktig plassering av overskuddslikviditet og representerer et alternativ til ordinære bankinnskudd. Pengemarkedsfondsforordningen skal bidra til stabilitet i finansmarkedene i EU gjennom å forebygge fremtidig systemisk risiko og styrke investorvernet ved å gjøre pengemarkedsfondene mer robuste mot større innløsningskrav i krisetider.

Pengemarkedsfond kan etableres som alternative investeringsfond eller som UCITS-fond. UCITS (Undertakings for Collective Investments In Transferable Securities) er en type verdipapirfond som tilfredsstiller felles europeiske regler, og som har omfattende krav til blant annet risikospredning, hva fondet kan investere i, og hyppig adgang for andelseierne til å innløse andelene.

I tillegg til disse tre forordningene har EU vedtatt en forordning om pengemarkedsfond (EU) 2017/1131 (pengemarkedsfondsforordningen), som gjelder en type rentefond som investerer i rentepapirer med kort løpetid, og som har som strategi å tilby avkastning på linje med pengemarkedet.

Flertallet viser til at det i proposisjonen også fremmes forslag til nye regler om Finanstilsynets virkemidler ved overtredelser av verdipapirfondloven og AIF-loven. Mer effektive virkemidler kan styrke etterlevelsen av regelverket og dermed også øke tilliten til verdipapirfondsmarkedet generelt. Endringene er i tråd med utviklingen i EØS-retten og med annet regelverk på finansmarkedsområdet. Lovforslaget inneholder også en hjemmel for Finanstilsynet til å innhente eller be om fremleggelse av politiattest i forbindelse med kontroll av egnethets- og vandelskrav.

Flertallet slutter seg til de foreslåtte endringene i verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven, AIF-loven og finansforetaksloven.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, deler departementets vurdering av at norske pengemarkedsfond ikke i vesentlig grad vil bli berørt av de nye reglene, og at konsekvensene for dagens pengemarkedsfond trolig vil være små. Samtidig kan gjennomføringen av EuVECA-, EuSEF- og ELTIF-forordningene i norsk rett være positive tillegg til finansieringsmulighetene for norsk næringsliv, herunder for små og mellomstore bedrifter i oppstartsfasen.

Dette flertallet viser til at det vil foreligge en offisiell norsk versjon av forordningen før reglene trer i kraft, og at det ikke er ventet at det vil bli gjort endringer fra den uoffisielle oversettelsen som foreligger per nå.

Dette flertallet viser til at EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a slår fast at forordninger «skal som sådan» gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden. At forordningen «som sådan» skal gjøres til norsk rett, innebærer at den må gjennomføres uten endringer. Dette gjøres ved metoden som kalles «inkorporasjon». Inkorporasjon innebærer at man enten, som foreslått i dette tilfellet, vedtar en henvisningsbestemmelse (inkorporasjonsbestemmelse) i lov eller forskrift, eller vedtar en lov eller forskrift med en ordrett gjengivelse av forordningsteksten. Dette flertallet påpeker at det ikke er noen materiell forskjell i hvilken metode som blir benyttet, men et spørsmål om hensiktsmessighet og tilgjengelighet.

Dette flertallet viser til at den foreslåtte framgangsmåten gjør at aktørene som er berørt av eller interessert i de enkelte rettsaktene, enkelt kan finne disse, samtidig som det ikke unødvendig kompliserer regelverket for brukerne av loven som forholder seg til rammeregelverket. Dersom forordningene skulle gjennomføres direkte i AIF-loven og verdipapirfondloven, ville dette medført minst 150 nye bestemmelser i lovene (ikke medregnet forordningenes fortaler).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til omtalen av Advokatforeningens innspill til høringsnotatet om gjennomføring av ELTIF (høringsbrev av 21. april 2016), der det bemerkes at en innvending mot å gjennomføre forordningen som forskrift er at forordningen fraviker lov om forvaltning av alternative investeringsfond på en del punkter. Videre peker disse medlemmer på at Advokatforeningen mener dette kan åpne for tolkningstvil og gjøre regelverket for forvaltning og markedsføring av alternative investeringsfond fragmentert og mindre tilgjengelig.

Disse medlemmer påpeker at man her ikke foreslår å ta inn forordningen gjennom endringer i lov om alternative investeringsfond, men kun foreslår at forordningen tas inn i norsk lov gjennom henvisning til rettsakten. Disse medlemmer mener derfor at problemene med fortolkningstvil og at regelverket gjøres mindre tilgjengelig, like fullt er et problem, selv om forordningen inkorporeres gjennom henvisning i lov og ikke gjennom forskrift. Disse medlemmer påpeker at alle de tre forordningene foreslås implementert gjennom henvisning i lov.

Disse medlemmer registrer at departementet i proposisjonen viser til at gjennomføring gjennom henvisning til rettsakten er vanlig på finansmarkedsområdet. Disse medlemmer vil vektlegge at det er sterkt problematisk at regjeringen her nærmest på autopilot viderefører en praksis uten en bevisst vurdering av hvilken kompleksitet i regelverk og manglende oversikt dette vil kunne medføre både i enkeltsaker og i sum over tid. Disse medlemmer vil understreke at dette potensielt vil kunne få store og alvorlige konsekvenser, noe det dessverre finnes eksempler på allerede.

Disse medlemmer vil vise til at Nav-skandalen nettopp omhandlet kjernen i disse problemstillingene. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at styreleder for Domstoladministrasjonen, Bård Tønder, under overskriften «Nav-saken, domstolene og lovens ordlyd» på rett24.no 16. november 2019 skrev:

«Trygdeforordningen er fra 2004, men ble gjort til norsk rett ved forskrift av 1. juni 2012. Dette ble gjennomført – ikke ved at en norsk oversettelse av forordningen ble tatt inn i forskriften – men kun ved en henvisning om at denne (med diverse senere endringer) skulle gjelde som norsk rett.»

Disse medlemmer vil vise til at dette medførte, slik Tønder påpeker i artikkelen, at mens lovens ordlyd slo fast at det var et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger, sykepenger og pleiepenger at trygdemottakeren oppholdt seg i Norge, så skulle den klare ordlyden likevel ikke gjelde for norske borgere som reiste til et land som omfattes av EØS-avtalen. Men dette stod det ingenting om i lovteksten. Disse medlemmer vil vise til at Tønder konkluderer sin artikkel på følgende måte:

«For de som har hatt med NAV-sakene å gjøre, må den rettsregel som nå utledes av forordningens artikkel 21, framstå som en «skjult lovgivning». Det sier seg selv at en slik tilstand før eller siden må føre galt av sted.»

Disse medlemmer vil vise til at til tross for at daværende regjering i proposisjonen for samtykke til EØS-avtalen, St.prp. nr. 100 (1991–1992), blant annet skrev at «trygderettigheter som er opparbeidet i ett EØS-land, skal kunne følge en person ut av landet (eksportabilitetsprinsippet)», så har ordlyden i folketrygdloven like fullt oppstilt krav til opphold i Norge. Disse medlemmer vil videre vise til at EFTA-domstolen i en rådgivende uttalelse av 5. mai 2021 konkluderer med at Norge ikke har anledning til å stille et slik krav, og at dette har vært tilfelle helt siden Norge gikk inn i EØS-avtalen i 1994.

Disse medlemmer mener at erfaringene fra Nav-saken taler sterkt for en endring av Stortingets gjeldende praksis for vedtak av EU-forordninger gjennom henvisninger. Disse medlemmer vil vise til at disse medlemmer også tidligere har tatt til orde for en slik praksisendring, blant annet i forbindelse med behandlingen av Innst. 337 S (2018–2019). Disse medlemmer vil understreke at det på ingen måte er tilfredsstillende at EU-forordninger blir vedtatt gjennom henvisninger der den norske loven skal ha henvisning til forordningen, som gjerne heller ikke finnes i offisiell norsk oversettelse på ikrafttredelsestidspunktet for det nye regelverket, fremfor at man foretar de nødvendige substansielle endringene i norsk lov.

Disse medlemmer vil påpeke at vi i Norge har tradisjon for å gjøre lovverk enkelt tilgjengelig for innbyggerne, noe som også har et demokratisk aspekt ved seg. Disse medlemmer mener det er problematisk når tilpasninger til EU skal innebære brudd på disse prinsippene. I tillegg kan unødig komplisert presentasjon av regelverk, slik disse medlemmer ser det, virke konkurransevridende gjennom å favorisere store foretak med tilgang på juridisk spisskompetanse. Disse medlemmer vil også påpeke at det ligger en betydelig fare i at et komplekst regelverk, vedtatt gjennom henvisninger til forordninger som endres over tid, i praksis over tid blir uhåndterlig å holde oversikten over, samtidig som det kan medføre betydelige sanksjoner for de som ikke overholder regelverket.

Disse medlemmer vil videre vise til at Finans Norge i sitt høringsinnspill til gjennomføring av EuVECA- og EuSEF-forordningene ifølge proposisjonen bemerket «at forsinkelser i oversettelsen til norsk av EØS-rettsakter skaper problemer for norske finansforetak som skal forholde seg til forordninger og til Finanstilsynet som skal informere om forordningene», og at de mener det bør foreligge en norsk oversettelse før reglene trer i kraft. Dette er disse medlemmer enig i. Disse medlemmer vil videre vise til at departementet i proposisjonen sier at endringsforordningen foreløpig kun er tilgjengelig i norsk uoffisiell versjon.

Disse medlemmer vil ikke avvise at visse av de foreslåtte endringene bør implementeres på et senere tidspunkt, men mener det i så fall må skje gjennom substansielle endringer i de relevante norske lovene heller enn henvisning. Disse medlemmer går på denne bakgrunn imot det fremmede lovforslaget.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser for øvrig til egen merknad og forslag i Innst. 555 S (2020–2021).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at regjeringen foreslår å gi Finanstilsynet adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelser av AIF-loven, EuVECA- og EuSEF-forordningene, ELTIF-forordningen og pengemarkedsfondsforordningen. Disse medlemmer vil videre vise til at rettsaktene ikke sier noe om hvilke overtredelser som skal sanksjoneres med administrative sanksjoner, og hvilke overtredelser som skal resultere i andre administrative tiltak. Disse medlemmer vil videre vise til at ingen av rettsaktene inneholder bestemmelser om forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner. Disse medlemmer mener rent prinsipielt at man i slike saker ikke bør bruke det nasjonale handlingsrommet til å påføre norske virksomheter en konkurranseulempe, og at Finanstilsynet derfor ikke bør legge seg på en praksis som avviker fra praksisen i andre land når det gjelder overtredelsesgebyrer og ledelseskarantene.